Det er følelsene og ikke ideologien som er problemet.
En skal passe på hva en sier på NRK 1 klokken syv på kveldstid. Debatten rundt Dagrevyens innslag om truslene mot Frp-politiker Christian Tybring-Gjedde 5. desember bølger videre med uforminsket styrke. 10. desember skrev Stavanger Aftenblads Sven Egil Omdal en kommentar der han kalte Dagsrevyen-innslaget "et lite demagogisk mesterverk" og tolket det som et angrep på venstresiden, som på forsøkte å gi profilerte politikere og debattanter som Eskil Pedersen og Eivind Trædal skylden for truslene mot Christian Tybring-Gjedde og hans påfølgende sykemelding. I går svarte Dagsrevyens Kyrre Nakkim i Aftenbladet. Under overskriften "Hva er galt med balanse?" skriver Nakkim blant annet:
"Dagsrevyens reportasje var på mange måter bygd opp rundt samme lest som portrettet av Dagbladets kommentator Marte Michelet uka før, der hun fortalte om alvorlige trusler rettet mot henne. Da var det stille fra Omdal. Det er forstemmende å registrere at Omdal forsøker å strupe en debatt om trusler og tyr til skjellsord som «demagogi» fordi han ikke liker at NRK formidler et balansert bilde av samfunnsdebattanten".
Virkelig?
Det var bare en ting å gjøre, nemlig å gå tilbake og se begge innslagene om igjen, opp mot hverandre. Da er det lett å se at innslagene, til tross for store likheter i tema og dramaturgi, er svært forskjellige. De er ikke speilbilder av hverandre, samme virkelighet og situasjon sett fra motsatte sider av det politiske spekteret. Forholdet mellom intervjuer og intervjuobjekt, og mellom medium og de som blir antagonistene i reportasjen, hetserne og truerne, fremstår som helt annerledes i Michelet-intervjuet sammenlignet med Tybring-Gjedde-intervjuet.
Likhetene først. Begge innslagene går nært på profilerte personer som har vært synlige i en betent debatt, innvandringsdebatten, og som derfor har mottatt grove trusler. Begge reportasjene fremstår som sympatisk innstilt overfor intervjuobjektene. Begge åpner med direkte sitater fra de berørte. Begge viser sine hovedpersoner i familiens skjød, omgitt av omsorg, mens de refererer til truslene mot seg og sine. Politihuset på Grønland glimrer i begge tilfeller med sitt mastodontiske nærvær. Den underliggende medfølende tonen i reportasjene føles ikke feil: Trusler mot politikere og samfunnsebattanter er uakseptable og alvorlige, og selv om det skjer ofte, som Omdal påpeker, er det helt riktig av Dagsrevyen å lage saker om det. I tilfellet Marte - som forøvrig er en god kollega av meg - fikk saken et tilleggsubehag ved at det nettopp var blitt kjent at hun stod på Anders Behring Breiviks dødsliste.
Så ulikhetene. Tybring-Gjedde-innslaget fremstår som langt mer emosjonelt og ensidig enn tilsvarende med Michelet. Det har dels med å gjøre at det ikke er den meningsbærende selv som står i sentrum, men en redd og bekymret pårørende: Christian Tybring-Gjeddes kone Ingvil. Michelet er også tydelig berørt, men fremstår likevel som mye mer nøktern og sober enn Ingvild Tybring-Gjedde, som sukker tungt og blir blank i øynene fra første stund. At det ene intervjuobjektet fremstår som mer i sine følelsers vold enn det andre, er selvsagt utenfor Dagsrevyens kontroll. Det de imidlertid burde ha kontroll på, er hvordan de redigerer og fremstiller følelsesutgytelsene til den de intervjuer. Men her synes reporter Fredrik Solvang i altfor stor grad å spille på lag med den han snakker med, og bygger opp under følelsene snarere enn å filtrere og korrigere dem. Fortellerstemmen hans er sorgtung og gravalvorlig: "Noe har skjedd i vårt lille land ...". Ekteparet "forteller om et liv i frykt og angst".
For det første får Ingvil Tybring-Gjeddes dirrende skildringer av hvor vanskelig hun og ektemannen har det, veldig stor plass i reportasjen. For det andre får hun på et punkt se i kamera og henvende seg direkte til publikum, med en tårevåt appell: "Slutt med dette! Det er farlig!". Dette har jeg hørt snakk om som en uting i mediekretser, noe journalister prøver å hindre politikere og synsere i å gjøre fordi det lett fremstår som propagandistisk, og å se det gjort på denne måten viste veldig tydelig for meg hvorfor det er noe man forsøker å unngå. Jeg diskuterte dette på Facebook med Nakkim samme kveld. Han skrev at det var et uvanlig, men ikke ulovlig grep og sammenlignet det med avisenes sitatoverskrifter. Jeg holdt, og holder, fast ved at det er uheldig, fordi det gjør skillet mellom personlig appell og distansert redaksjonell dekning uklart.
For det tredje må dette sees i sammenheng med det alvorligste problemet ved reportasjen, nemlig at Tybring-Gjedde uutfordret får sause sammen forskjellige typer motstandere, navngitte og ikke, politiske motdebattanter og anonyme trusselbrevforfattere, til en hær av fiender. Mange adressater er tydelige nok, og de får ikke komme med tilsvar. Dagsrevyen-innslaget om ekteparet Tybring-Gjedde introduseres med at de nå "ber innstendig om å få slippe personangrep i opphetede debatter". Akkurat hva er disse personangrepene? De inkluderer tydeligvis vemmelige anonyme trusler om at Tybring-Gjedde bør bli skutt i hodet, auf'ere som ifølge Ingvil Tybring-Gjedde kalte dem "jævla drittsekker" da de ville gå natteravn, Eskil Pedersen som "setter min mann i samme bås" som "den største terroristen ... massemorderen", det vil si Anders Behring Breivik, og Eivind Trædal, som har skrevet en famøs kronikk i Dagbladet som også omhandler Christian Tybring-Gjedde - "hvor han blir kalt for søppel!".
Som Omdal også har vært inne på: Dette burde ikke blitt sendt ukommentert. At truslene er reelle, er det ingen grunn til å tvile på, heller ikke at det medfører betydelig redsel og ubehag for familien. At meldingene som ble slengt til dem fra natteravnene, kom fra "Auf'ere, arbeiderpartifolk" belegges ikke, og det kommer ikke frem om dette bare var en gjetning eller antagelse fra Tybring-Gjeddes side eller om det var utvilsomt. At Pedersen og Trædal har påstått det Ingvil Tybring-Gjedde påstår, er direkte feil. Det ville reporteren kun behøvd å lese Trædals kronikk for å se.
Burde reporterne i disse to innslagene stilt flere kritiske spørsmål til sine pressede hovedpersoner? I intervjuet med Marte blir hun spurt om hun er politisk når hun skriver, hvor hun står politisk og om hun synes debattklimaet var bedre før. Det er kanskje ikke direkte kritisk, men klargjørende - og jeg opplever det ikke som utilstrekkelig all den tid hennes plageånder i portrettet er navn- og ansiktsløse truere snarere enn meningsmotstandere. Om hun, eller reporter Arnfinn Nygaard, hadde trukket inn de mange som har vært uenig med Marte som en del av dette trusselbildet, som Hege Storhaug eller forskjellige Frp-politikere, ville presiseringer og motspørsmål vært på sin plass: Hva mener frittalende og meningssterke debattanter de må tåle av tøffe tilbakemeldinger? Hvor bør grensene gå? Bør ikke den som skriver noe som kan virke provoserende og sårende på trykk, tåle provoserende og sårende respons?
Det er greit at disse spørsmålene ikke stilles til Marte. Det er ikke greit at de ikke stilles til ekteparet Tybring-Gjedde. De beklager seg over verbale og skriftlige angrep i det offentlige ordskiftet, fremført under fullt navn og som svar på sterke meldinger motsatt vei. Det gjør ikke Marte.
Hva så med spørsmålet som stilles: Er Christian Tybring-Gjedde rasist? For det første er det helt betimelig at Solvang trekker frem sitater som har gjort Tybring-Gjedde til en kontroversiell offentlig person i første omgang, og det er riktig å gi paret anledning til å svare på beskyldningen som de har hørt mange ganger. Likevel blir heller ikke dette den perspektiveringen det burde blitt. For det første er det et underlig spørsmål å stille til en surrogat - en hengiven og støttende ektefelle. For det andre trygler Ingvil Tybring-Gjeddes forsikringer om at mannen slett ikke er rasist, etter et oppfølgingsspørsmål: Men hva mener han egentlig med at innvandrergutter er hissigere enn andre? Slik resultatet er, fremstår det som en NRK-sanksjonert avkreftelse av at Christian Tybring-Gjedde har slike fordommer, og bidrar til inntrykket av en ensidig og altfor medfølende reportasje.
Svein Egil Omdal leser ideologi og demagogi inn i Dagsrevyens innslag 5. desember. Jeg ser det ikke slik. Jeg tenker heller det er en klønete turnering av følelsesmessig og politisk betent materiale. Vi mediefolk forsøker stadig å hente frem følelser i dem vi intervjuer. Når offentlige personer viser seg som mennesker med de berømmelige gleder og sorger og ikke bare politikere eller representanter for en profesjon, blir fomidlingen mer umiddelbar. Du når lettere frem. Samtidig er det også medienes oppgave, som filter og redigeringsinstans, å sørge for at dette ikke løper løpsk, å bevare kontrollen over tonen og fremstillingen i sluttresultatet. Vi skal, på liten plass og kort tid, både få frem det menneskelige bak nyhetssakene og vise at vi selv ikke svelger alt vi får servert, ved å hente inn de nødvendige tilsvar og motstemmer og sette situasjoner inn i sin riktige sammenheng. Det er klart det er vanskelig. Men det må evalueres og påtales når vi feiler, fordi historiene vi forteller, former og påvirker folks oppfatning av mektige mennesker i samfunnet. Etter min mening tro Dagsrevyen feil her, men ikke fordi de har skjulte motiver eller noen ideologisk føring. Snarere viser denne historien at de, som så mange andre, har vanskelig for å snakke om følelser.
