Stjernejournalisten - Fra Spirit-arkivet

Dette "intervjuet" i Spirit gjorde Anne Gunn Halvorsen og jeg med "intervjueren" Bjørn Benkow sist gang det var en plagiatskandale i norsk journalistikk.

 



Norsk kulturjournalistikk trengte glam og dramatikk. Bjørn Benkow ga det begge deler.

Tekst: Inger Merete Hobbelstad og Anne Gunn Halvorsen



Full av forventninger beveger Spirits utsendte seg mellom solbrune kropper ved svømmebassenget. Mannen vi skal møte er en myte i sin bransje, som bare unntaksvis uttaler

seg til pressen. Takket være et velplassert tips har vi likevel fått slippe inn i hagen til hotellet han bor på i St. Tropez.



Og der er han sannelig, Bjørn Benkow. Utstrakt ligger han på solsengen og konverserer lavmælt med Oprah Winfrey. Selveste Bjørn Benkow, mannen som brakte et sårt tiltrengt streif av Hollywood-glamour inn i vår trauste norske magasinhverdag.

Forsiktig nærmer vi oss og spør pent om vi kan få stille noen spørsmål. Benkow aksepterer, og Oprah trekker seg straks tilbake.

Hva er din hemmelighet?

 ? Vel, jeg vil si den viktigste egenskapen for å være en god portrettintervjuer er en velutviklet syvende sans, eller intuisjon, om du vil. Gjentatte ganger har jeg opplevd at jeg vet hva stjernene skal si før de åpner munnen.

? Etter hvert fant jeg ut at det ville være enormt effektiviserende å hoppe over selve møtet, og bare skrive ut intervjuene hjemme i Norge.

I sommer gikk norsk presse bananas over at flere av kjendismøtene hans var preget av både klipp-og-lim-journalistikk og ren fiksjon. Leserne hans derimot, de brydde seg ikke stort.

? Du har sikkert fått med deg at de jeg har provosert mest, har vært redaktører. Mine lesere har alltid satt stor pris på tekstene mine, og det ser ikke ut til at denne diskusjonen har endret den oppfatningen. Og det er jo det jeg helst vil: Irritere de som sitter på makten, og samtidig glede og underholde den jevne leser.

Hva er din journalistiske visjon?  

 ? Jeg ser på intervjuene mine som et slags kunstprosjekt. Hensikten er å harselere med den sensasjonslystne og overfladiske kjendisjournalistikken i norske medier.

Og Benkow har et poeng. Kjendisjournalistikken er i eksplosiv vekst og glam-journalisten møter stadig nye utfordringer. Økt produksjonspress kombinert med et profesjonalisert pr-apparat rundt stjernene, gjør det ikke lett for en norsk frilansjouranlist å komme innenfor døren. Store avstander gjør det også vanskelig å kontrollere kildene. Ingen av oss får noen gang vite hva vennskapsforholdet mellom Pussycat  Dolls og Magnus Rønningen egentlig er verdt, for ikke å snakke om båndene mellom Johnny Depp og VG?s Aud Berggren. Det var dette Benkow ville sette søkelys på.

Det piper lystig i Benkows mobiltelefon. I lyset fra skjermen ser vi den garvede journalisten smile i skjegget. Så rekker han oss telefonen, der en baby stirrer opp på oss fra en mms.

 ? Tom ville selge bildet av Suri til pressen allerede i mai, men jeg var uenig. ?Tom, gamle venn?, sa jeg, ?vent til den rette anledningen?. De første bildene vil komme ut sammen med mitt eget portrettintervju med henne, under tittelen Ut på tur, aldri Suri. Og få for all del med dere mitt møte med den avskyelige snømannen, kalt En sjarmør i pels.

I samme øyeblikk kommer Michael Schumacher i friskt trav langs bassengkanten, med en whisky i hver hånd. Benkow lar oss diskret forstå at han må pleie sine bekjentskaper, og vi innser at intervjuet går mot slutten.

Er det fremtidens journalistikk vi møter i dine intervjuer?

 ? Nei, slett ikke. At jeg har fått så mye oppmerksomhet, tror jeg skyldes en ren tilfeldighet, eller kanskje at jeg har vært så grundig og gjennomført i det jeg har gjort. Men jeg

er langt fra noen foregangsmann. Vi har i en årrekke sett hvordan begavede journalister tar i bruk både sin kreativitet og clairvoyance i det de skriver.

Dermed er vår audiens hos Benkow over. Vår mann tar imot whiskyen fra Schumacher og snur seg bort fra oss. Vi fjerner oss høflig, og nikker så vidt til Julenissen og den unge, brasilianske trofékona hans før vi vender tilbake til hverdagen.



Utdrag fra tre kommende Benkow-intervjuer:

"? Jeg har egentlig alltid drømt om å bli trailersjåfør, sier Angelina, mens hun med en hånd holder den diende Shiloh Nouvel Jolie-Pitt inntil brystet og med den andre styrer jeep?en gjennom den namibiske ørkenen. Tenk så heldig at det var akkurat hun som plukket meg opp da jeg stod i veikanten og haiket."

"Sannelig var det ikke Robbie Williams som stod foran oss i køen på Deichmanske Bibliotek i Oslo, med en Solstad-roman under armen som var gått langt over leveringsfristen. ? Egentlig hater jeg rampelyset. Lykkelig er jeg bare når jeg krøller meg sammen i bestefarsstolen med en god bok, forteller en åpenhjertig Williams."

"Kate Moss hevder seg misforstått av pressen. ? Jeg er så glad i søtsaker, og det hender jeg lukter på litt melis iblant for å få tilfredsstilt sukkertrangen. Men journalistene tror alltid det verste, sukker hun fra sin plass på nattoget til Milano, mens hun komponerer en god natt-sms til Pete Doherty."

 



Foto: Travelonline

Gutta 2015

 

Hvor er Kjell som var på Paradise Hotel men "ikke for å bli kjent"?
Hvor er Bo som foraktet Tv2 til han fikk jobb som infoassistent?

Hvor er Peter som lagde GT'er med en blandeprosent til å dø av?
Hvor er Walt som var med på alt til han kjøpte enebolig på Røa?

Hvor er Kal som var radikal til han giftet seg hvitt i kirken?
Hvor er Nikken som ditsja lyrikken og la seg i trening til Birken?

Når var det egentlig at kablene ble kutta?
Hvor er det blitt av alle gutta?

Våren er slutt
og sommeren finnes bare på skjermen
det er høl i brannmurene
brøddeigene er sure
vannet er fanget på flaske
og gatene gravd opp
det er ikke lenger høy på landet
skjeggene blir flere og flere
det er for få festivalbånd på hendene
og filmene er ikke for dere
snart er det første arbeidsdag igjen
jeg har rydda i innboksen
og pakket lerretsnettet
og jeg spør meg selv
for det er ingen andre til å diskutere:
Når var det det kortslutta
hvor var det egentlig det butta
hvor er det blitt av alle gutta

Hvor er Ali som tok exphil på Bali før han ble telefonselger?
Hvor er Sten som har kompensert for BMWen ved å forbli SV-velger?

Hvor er Knut som fremdeles stiller ut skoleskirennstrofeet i bronse?
Hvor er Fred som stod rett opp og ned før han danset som gal til Beyonce?

Hvor er Elling som gikk ned for telling og endte som selvhjelpsforfatter?
Hvor er Brage som ikke hadde draget før han ble høy og mørk i offentlige debatter?

Hvor er Are som diktet opp svaret da tiåringen trengte hjelp med historieleksen?
Hvor er Jonah som la ut bilde av kona før han klikket på profilsiden til eksen?

Når var det egentlig golfballen ble putta?
Hvor er det blitt av alle gutta?

Gutta sover snart
Gutta sover snart
Når nesten alle meldinger er besvart.

 

 

-- fritt etter Lars Saabye Christensen

Kjoler! The Met Gala, del III

Lisa Bonet: Det kunne aldri bli dem. De levde for forskjellige liv. Han  kastet ut Justin Bieber fra nattklubber mens hun alltid var opptatt med å stå modell for Elsa Beskow og avvise August Strindberg.

 

Madonna: Motebonanza med Kina-tema, og løsningen er å tråkle sammen noe restestoff og spraye tittelen på det nye albumet på den, slik at du blir en vandrende JCDecaux-skjerm, med remjende reklame for noe som av alle ting heter "Rebel Heart"? Jeg kveles av ironien her, Maddie, jeg kveles.

 

Maggie Gyllenhaal: Den kollektive innsatsen til alle disse stoffremsene for å holde kjolen fast på kroppen hennes er rett ut sagt imponerende, men det ser ut som om de er i ferd med å måtte gi opp.

 

Miley Cyrus: Hvis det er sant at kvinner kler seg for å fremheve delene av kroppen de er mest fornøyd  med, føler jeg at jeg nå vet mer enn jeg trenger å vite om antallet skrå situps Miley har tatt det siste halvåret.

 

Miranda Kerr: Romservitrise, sist sett serverende drinker til Dr Bowman ombord på Discovery One, like før Hal tok overhånd og syntes spørsmålet "Kaffe? Te?" var under hans verdighet å svare på.

 

Naomi Campbell: Og Naomi smilte og smilte, ennå uvitende om den sultne reinsdyrflokken som nærmet seg med stormskritt.

Det er en nydelig fargekombinasjon til henne med en kul jazzage-vibb, men mosebegroddhet blir liksom ikke elegant samme hvordan du danderer den.

 

Poppy Delevingne: Hun heter "Poppy" og hun er kledd som en bukett med valmuer. Mjo, mja. Det får gå, men jeg er glad jeg sluttet å klikke meg gjennom slideshowet før jeg kom til Naken McBlekksprut.

 

Olivia Wilde: Stylingen får henne til å se litt ut som om hun kommer fra en uhyre avantgardistisk oppvaskkum, men kjolen passer perfekt. Tematisk på merket uten å bli en klisjé.

 

Olsen-tvillingene: Det var ikke så mye tid de fikk til å snakke sammen. Mary Kate var på vei for å be barnehjemsbestyreren om en skål med suppe til, mens Ashley hadde en avtale om å bli kvalt av Bill Sykes.

Ellers: Mary Kates er kul, Ashleys er overarbeidet, jeg håper den underbetalte renholdsarbeideren som skal rense kjoleslepene på tampen av kvelden får en klekkelig bonus.

 

Reese Witherspoon: På en måte føles det godt å kunne hvile blikket på en smal, klassisk, rød søyle mellom alle fiskegarnene og omelettene, og hadde dette vært Oscar, ville jeg vært helt med. På Metropolitans galla er dette imidlertid en sikker metode for å få alle til å nikke høflig til deg før de speider videre etter noe bittelitt mer forrykt. Så det er noe av en bortkastet anledning dette, og noe ved den midtskillen gjør det bittelitt klinisk. Jeg foretrekker Witherspoons klassiske antrekk når det stramme kombineres med noe litt mer lekent og løst, som her.

Men dog. Hun er udiskutabelt elegant på en tilstelning der temaet "Kina" oppsiktsvekkende ofte ble tolket som "Kina: Jeg dekker til kjønnsorganene mine med en rød paljettstripe i stedet for en rosa". Det er ingen grunn til å være annet enn glad og lettet.

Og a propos omeletter.

 




Rihanna: Sånn skal det gjøres: Gjør den røde løperen til din egen walk of shame hjem fra det seks stjerners hotellrommet til det trehodete trollet i Askeladden, hyllet inn i det gullbroderte dolokkteppet derfra og med holdningen til som sier je ne regret rien for om Beyonce hadde kommet kledd i en skjøteledning og et frimerke så er det fremdeles meg dere ville snakket om.

Guddommelig galskap. Umulig ikke å elske.

 

Rose Byrne: Er det ikke det der du går gjennom når du skal konfrontere narkobaronen i det røykfylte bakrommet på den meksikanske bula han gjemmer seg i?

 

Rosie Huntington-Whiteley: Disse Versace-kjolene ser alltid lyst som om de egentlig ikke har lyst til å være der og prøver å snike seg ubemerket unna.

 

Sarah Jessica Parker: Det er ikke noe som nærmer seg smakfullhet engang, det er ikke mulig å skimte noe som kan kalles smakfullhet om man myser hardt mot horisonten, men det er umulig ikke å elske den skjære tegnefilmskurketheten over hele opplegget. Se for deg når Parker er sytti og sier til barnebarna at jeg var faktisk ganske rocknroll før i tiden og de himler med øynene og sier whatever og hun sier nei nei, la meg finne frem fotoalbumet.

Eller kanskje ikke fotoalbumet, da, men du skjønner.

 

Selena Gomez: Ferdigsløyet Billie Holiday, på utsalg i boden på brygga.

Selv med all den hvitheten er hodet hennes riktig nydelig, men den kjolen vet virkelig ikke hva den vil.

 

Sienna Miller: Så med en gang jeg hørte om temaet, tenkte jeg at jeg skulle komme som sånn Korea-dor. Hei, vet, hva sa du? Kina?

 

Solange Knowles: Solange sett fra verdensrommet. Eller vent: Solange sett som verdensrommet. Og jeg tror jeg er forelsket i det. Får meg til å ville bli stilastronaut og utforske nye frontierer.

 



Zendaya: Hun ser ut som om hun selger sukkerspinn på et tivoli i en galakse langt, langt unna, og det må hun gjerne gjøre resten av kvelden for min del. Dette er annerledes og forfriskende: lekent og overdådig og ungt. Men den tolv kroners tiaraen kan noen godt rappe.

 

Ziyi Zhang: Balsam for blikket. Vakkert, og forseggjort, og relevant uten å bli tegneseriekarikert, og dessuten: Så langt unna den hjemlige russelåtdebatten som det er mulig å komme. Hvis russelåtstyret er et kulturelt Nordkapp, er dette et svalt Lindesnes.

 

Zoe Kravitz: Regjerende verdensmester i markløft for havfruer.

 

 

Kjoler! The Met Gala, del II

Irina Shayk: Gledespikene som henger utenfor palasset i "Frozen" legger noe litt annet inn i "Let it go".

 

Janelle Monae: Keiserinnen av Elixia.

 

Jennifer Lawrence: Christian Dior via Olsenbandens Valborg, ca 1977. For mye av alt.

 



Alt. Altså, hvor mye tull, hvor mye printstoff og klaver og leppestift, har de ikke klart å pakke på rundt ansiktet hennes nærmest bare for å distrahere folk fra å se hvor fint det er?

Jennifer har kontrakt med Dior og er forpliktet til å gå med det de gir henne, og den mest nærliggende forklaringen på at dette skjer er at hun hadde glemt at noen der oppe skulle ha koffeinfri kaffe med fra cafeen på hjørnet og at de nå tar en grusom hevn. Jeg ville ropt "løp", men den kjolen er neppe laget for denslags. Hevnen er komplett.

 



Jennifer Lopez: Mye stoff, jeg vet Men jeg fryser så lett på føttene.

 



 Jessica Alba: Du vet den der ekle følelsen når du har glemt noe, men ikke husker hva det var? Nøklene, telefonen, halvparten av plagget du skulle ha på deg?

 

Joan Smalls: Noen har tapt et veddemål her, og det var neppe Peter Dundas. Hun ser ut som om hun har blitt angrepet av en horde av homofile, grand prix-elskende ulver.

 

Julianne Moore: Lampeskjerm fra Moulin Rouge. Flatterende som sådan.

(Moore har en tendens til å velge formløs avantgardisme som verken kler henne eller det nydelige håret hennes, så egentlig er resignasjonen overfor det tradisjonelle å bifalle her. Hun har slike klassiske trekk og passer til å være innsvingt. Men greit å stoppe før 1898. Sekstitallet, som hun ble drapert i i filmen "A Single Man", var et ypperlig stoppested).

 



Karen Elson: Den Middleton-førkja kan ta seg en bolle med de snuppete små draktene sine.

 



Kate Mara (i og med Diane von Fürstenberg): En anledning til å si noen ord om eksprinsesse Diane von Fürstenberg, bør egentlig gripes. Siden syttitallet har hun jobbet jevnt og trutt på sin smakfullt innredede fløy av motepalasset, og der andre har pest rundt og lasset på kreasjonene sine med sikkerhetsnåler og glidelåser og utrigninger som får damene til å se ut som sløyet sei, har DVF konsentrert seg om å få kvinner til å se pene ut. Hvilket hun har klart bedre enn de fleste andre, i førtifem år, gjerne ved hjelp av innsmigrende silhuetter og fargeskimrende, sommerlige prints. Jeg har en Fürstenberg-kjole, en av omslagskjolene hun er kjent for, og den har den magiske egenskap at den synes å passe perfekt både til meg og anledningen, samme hva anledningen faktisk er.

Som Mara her. Pen. Og Diane selv. Og så kan man kanskje mumle noe om at Met Gala åpner for litt  mer krydrete ord enn "pent", og at Diane pussig nok syntes å tro at hun var både høyere og bredere enn i virkeligheten enn da hun valgte sin egen kjole. Men først og fremst skål for folk som vet hva de driver med.

 

Katie Holmes: Holmes' livsprosjekt synes å være å dytte stadig mer ut i offentligheten - livshendelser, roller, kjoler - som det er umulig å ha sterke følelser for eller mot. Dette er helt greit som kjole, og ville vært litt bedre som gavepapir.

 

Katy Perry: Som med nedtaggede samlebåndsprodukter flest: Mye mindre kreativt og mye mer banalt enn først antatt hvis du ikke bare hutler forbi, men stopper opp og ser på det i ti sekunder.

 

Kendall Jenner: Åh, Kendall. Du hadde meg til snøringen.Det er bare én type plagg som ikke umiddelbart ser ut som om det koster 399,- med en gang snøringen blir synlig, og det er joggesko.

 

Keri Russell: For en deilig skimrende og dekadent due hun er. Overdådig og enkelt samtidig. Men en liten fordel som Russell kunne hatt, som fjærkreet hun er inspirert av mangler, er at hun kunne ymtet til skaperen, dvs. designer Joseph Altuzarra, om ikke å plassere fjærene akkurat der de vil klumpe til figuren hennes.

 

Kerry Washington: Arbeidsuniformen til slakteren i My Little Pony-land.

 

Kim Kardashian: Psoriasis Couture.

 

Kris Jenner: Mossads siste utsending kan drepe deg på minst tre måter: Spidde deg med skotuppene, slå inn hodet på deg med øredobbene, eller få deg til å falle i koma av ren estetisk oksygenmangel.

 

Lady Gaga: Ok, den kimonoen er akkurat så intrikat og koko som Met Gala-plagg skal være. Det er ett sted du kan ha på deg noe sånt, og det er akkurat her, akkurat da. Men sminken bikker det hele over i kostymeland, som om hun er i ferd med å dø syngende i tredje akt. Antagelig myrdet av fottøyet.

 

Linda Evangelista: Vent, jeg tror jeg hadde dette marerittet en gang. At jeg var hyllet inn i meter på meter med forsilke og ikke kunne finne noe strykejern.

 

Kjoler! The Met Gala, del I

Temaet for årets galla på The Metropolitan var utstillingen "China: Through The Looking Glass", noe som førte til uhorvelige mengder sort og rød silke på den røde løperen, fråstrende bruk av flytende sort eyeliner og at de som egentlig helst vil gå nakne, passet på å ha noe semiasiatisk som ble bundet sammen av det hudfargede strømpestoffet. Oppdraget er egentlig ganske kinkig: Kle deg etter et tema uten å være for åpenbar, uten å virke smårasistisk, og, et imperativ for alle Met Galas: Uten å være kjedelig. La oss skånselsløst dømme de som våget å prøve.

 

 

Amal Clooney: Det skjørtet er en nydelig, stilisert rose, men i blitzlyset så korsettoppen ut som om den var laget av gladpack og glanspapir.

Hvis kjolen mot formidning er laget av gladpack og glanspapir, er det ganske imponerende.

 

Anna Wintour: Jeg er sikker på at det finnes en salve mot det der.

 

Anne Hathaway: På vei til galaktisk epleslang.

Mange holdt Hathaway for en av kveldens best kledde, men jeg er usikker. Ser hun ikke først og fremst fryktelig glatt ut? Og veldig vanntett?)

 

Beyonce: Inspirert av siste trinn i en arkeologisk utgravning, for å hedre Kinas urgamle historie.

Du tenkte vel ikke noe annet? Din gris.

 

Carey Mulligan: Faghemmelighet: Når noen sier "jeg har ingenting å ha på meg" er det faktisk dette sorte hullet de sikter til.

Det ligger en slags chicness begravet dypt under neoprenen her, som kanskje kunne trådt frem hvis kjolen var a) fotsid, b) formsydd, c) satt på en femten år eldre bærer.

 

Chloe Sevigny: Chloe, jeg tror du må ta med kjolen din hjem nå. Den er full.

 

Claire Danes:pent. Subtilt på en usubtil kveld, en feminin silhuett med en svak aroma av maskulin mongolrustning og et antrekk verd å gå i glamourkrigen for og med.

Skjønt: Garnier-håret og nittitallsleppestiften antyder at foretrukne våpen er kassegitar, kulepenn og lengtende dikt om Kurt Cobain.

 

Dakota Johnson: Nyoppusset i 2015. Holder moderne våtromsstandard.

 

Diane Kruger: Kvinner sender så doble signaler iblant. Toppen hennes vil gifte seg, mens bena styrer mot den enarmede banditten på Caesar's Palace for å spille bare én runde til.

 

Emily Blunt: Hun ser ut som en av de porselensfigurene de pleide å selge i den der Bjørn Wiinblad-butikken i Nedre Slottsgate. Dvs. som en nesten litt for vakker klisjé, som spiller på alle indre bilder om det orientalske som man har lært er fordumsfulle men som likevel har i seg et sus av noe eventyrlig, og som kommer til å falle ned fra vinduskarmen i pikerommet og knuses neste gang mammaen din tørker støv der.

 

Emma Roberts: Derfor, frøken Grønn, anklager jeg Dem for å ha myrdet Dr. Black, i biblioteket, med dolken. Lenge trodde jeg De var den elegante arvingen De ga Dem ut for å være, men den litt for sprekkbare grønne silken avslørte Dem.

 

Fan Bingbing: Knel, plebeiere!

 

FKA twigs: Altså: verdens røde løpere har nok diamanter, men ikke alltid en overflod av humor. All ære til twigs for å bringe det til torgs. Men konseptet her er antagelig at kjolen skal omfavne både henne og seg selv. Det må man være to for å få til, og her er ser det ut som om kjolen er den som smiler sitt unnskyldende sorry-det-er-ikke-deg-det-er-meg.

 

Georgia May Jagger: Tekanne i den ene hånden, sigarett i den andre og venninne som lager støttende mm-lyder ved siden av, så glir hun glatt inn ved alle kjøkkenbord fra Shanghai til Glasgow.

 

Helen Mirren: Jadajada, hun er fantastisk ut, og den silhuetten er strålende og den holdningen er så deilig at den burde selges i små, eksklusive krukker for høyere grampris enn kokain.

Men Helen, det der et gjennomsiktig skjørt, og det er en mismatchende rød bh som synes gjennom utkuttene, og stakkars, oppofrende motebloggere har jobbet i tre år for å få trendblinde tenåringsstjerner til å skjønne at det må de ligge unna, og så kommer du her og ødelegger alt!

 

Imogen Poots: Jeg lurer mest på hva som kommer til å ta knekken på henne først: Tæringen eller Jack the Ripper.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Farlig begjær -- om Tennessee Williams' liv og forfatterskap, skjøre kvinner og sinte menn

 

(Denne artikkelen står på trykk i det siste nummeret av litteraturtidsskriftet Vinduet, som også har en finfin bolk om Nietzche. Anbefales!)



Tenk etter. I samtaler der du beskriver deg selv, eller forklarer hvem du er ? hvor ofte mener du det du sier? Og hvor ofte beskriver du det du håper å være, prøver å være, men frykter at andre vil oppdage at du egentlig slett ikke er? Hvor ofte maler du et bilde som skal være mer overbevisende enn virkeligheten? Og hvor ofte legger du inn en sjenert kommentar til måtene du selv kommer til kort på ? det er bare en gammel fille, kanskje det ble for mye salt i sausen ? for å vise at joda, du er klar over det?

Det gjøres mange små dytt og justeringer i ethvert møte. Iblant er justeringene en hel ommøblering. I skuespillene til Tennessee Williams (1911-1983) kan avstandene mellom slik det er og slik de desperate hovedpersonene hans vil det skal være, bli enorm. Særlig er det slik for kvinnene; de som så ofte er tandre og sammensatte, med sterk vilje og stor fantasi, men så ofte mangler evne til å gjøre livet sitt slik de ønsker. Den overhengende stemningen av dommedag i Williams? verker har ofte sammenheng med at den enkelte rollefiguren og den brutale verdenen de er plassert i, ikke kan eksistere samtidig.

 

Det er litteratur med stort spenn, full av motstridende ambisjoner og behov. Illusjon bryter mot virkelighet, skjørhet mot styrke, forfinelse mot råskap, resignasjon mot livskraft. Fallet mot fattigdommen kjemper med det fåfengte ønsket om å beholde en bristende sosial posisjon. Og kanskje mer enn noe annet handler det om sex: Dragningen mot og flukten fra seksualiteten, magnetsuget mot den intense følelsen av å være levende som seksualiteten rommer og frykten for at samme opplevelse skal være oppslukende og utslettende. Den frykten er som regel ubegrunnet.

Hos Williams er det denne kraften som trumfer de andre. Det er dette spillet mellom det som skyver og trekker, særlig på det kroppslige og følelsesmessige planet, som utforskes over seks hundre sider i John Lahrs biografi «Tennessee Williams: Mad Pilgrimage of the Flesh». Det er som om livet til Tennessee, han som het Tom før han rømte både Sørstatene og det klaustrofobiske barndomshjemmet, strømmet gjennom ham og ut gjennom fingrene hans, i dagbøker og brev såvel som i dikt og skuespill. Det er dette Lahr er mest opptatt av, ikke bare hvordan det preger Williams selv, men også hvordan forelskelser, forfengelighet og undertrykkede behov får vennene og elskerne hans til å gjøre ville valg ? samt hvordan Williams observerer alt dette både i seg selv og dem, og lykkes i å vise frem noe som kanskje kan kalles begjærets spontane mekanismer.

 

Lahrs nære, nære lesning av Williams liv og verk kan også gjøre forståelsen av to av forfatterens mest kjente dramaer, «Glassmenasjeriet» og «En sporvogn til begjær», videre og dypere ? og hjelpe til å forankre dem i en spesifikk virkelighet på et tidspunkt da nervøsiteten for at stykkene skal føles gammelmodige, frister regissører og skuespillere til å vriste historiene ut av sin opprinnelige virkelighet. Men alle valg har en pris, noe Williams ville være den første og ivrigste til å påpeke.

Så tett var omfavnelsen mellom liv og virke at dét av Williams? skuespill som kanskje lå aller nærmest hans eget liv, også ble hans store gjennombrudd. «Glassmenasjeriet» (1944) endret forfatterens kunstneriske og økonomiske situasjon over natten, og skaffet ham en berømmelse han ikke visste hva han skulle gjøre med. Han skulle senere tenke om sitt eget behov for å bli hyllet av publikum, som en avskygning av barnets behov for å bli holdt. Historien som ble møtt med slik øredøvende applaus etter premieren på Playhouse Theatre 31. mars 1945, på 42. gate og Broadway, befolkes av en liten, isolert klan som ikke opplever at store ovasjoner blir dem til del.

 

Handlingen foregår i den lille, fattigslige leiligheten i St. Louis der Amanda Wingfield bor med sine to barn, sønnen Tom og datteren Laura, som begge står på terskelen til voksenlivet. Tom jobber på fabrikk, søsteren Laura er forkrøplet i foten og bundet til hjemmet, mens faren ga opp og forsvant til nye jaktmarker for gud-vet-hvor-lenge siden. Amanda drømmer om fortiden og bekymrer seg for fremtiden, hun snakker ustanselig om den gang hun var en fornem og omsvermet sørstatsskjønnhet, og maser på barna om alt de burde være og gjøre: Tom trenger en bedre jobb, Laura trenger både en jobb og en mann, begge trenger mer av den gamle verdens manerer og holdning.

 

Tom rømmer huset når han kan, men går til sist med på å oppfylle et av morens ønsker: Å invitere en kollega med seg hjem på middag, så Laura kan ha en sjanse til å gjøre inntrykk. Den unge mannen, Jim, viser seg å være Lauras avstandsforelskelse fra skoledagene, men etter en samtale der han er vennlig oppmerksom og hun får tent et vilt håp om at han faktisk kan bli hennes, skjønner gjesten plutselig hva planen er og må medgi at han er forlovet. Laura, som for en stakket stund hadde vært lokket ut av skallet, smadres.


Amanda er rasende, og Tom bestemmer seg omsider for å følge farens eksempel og komme seg vekk for å skape sitt eget liv. Han sier det ikke høyt, men han, og vi, vet at med ham forsvinner morens og søsterens eneste inntektskilde. Elendigheten som har ligget som en taus trussel under den sparsommelige tilværelsen, vil nå bli virkelighet for dem. Glassmenasjeriet i tittelen er blant annet et bilde på ødeleggelsen Tom gjenfortelle i et tilbakeblikk mange år senere: I sin isolasjon leker Laura med en samling av små dyr av glass. Men i møte med den store verden utenfor og de veldige kreftene der, representert ved Jim, går menasjeriet i stykker. I løpet av samtalen faller Lauras elskede enhjørning faller ned på gulvet og ødelegges, som et forvarsel om hva som kommer til å skje med den kroppslig og emosjonelt gebrekkelige eieren.

Også Williams bodde i mange år i St. Louis, i en liten leilighet sammen med moren og søsknene, søsteren Rose og broren Dakin. Faren, en omflakkende og alkoholisert selger, var fremdeles en del av familien, men befant seg som regel utenbys. Lahrs biografi beskriver sjokket den syv år gamle Williams fikk da han og familien flyttet fra besteforeldrenes prestegård med hage og altan i en liten by i Mississippi, til den ugjestmilde bygården i St. Louis, der hylende katter ble revet ihjel av løshunder i bakgården om natten, mens de skrekkslagne barna prøvde å sove.

 

Det var farens jobb som drev frem flyttingen. For både moren, prestedatteren Edwina Dakin, og faren, Cornelius Williams, en sjarmør av god familie som aldri drev det til noe stort på egenhånd, innebar dette en smertefull deklassering, og den isolerte og etterlatte Edwina lot sjelden barna få anledning til å glemme hvor skuffet hun var både over leveforholdene og ektemannen. Williams skulle senere huske at hun hylte hver gang hun hadde sex med faren, noe som skremte vettet av barna, og etter hvert nektet hun ham sex og overlot ham til sine tallrike utenomekteskapelige affærer. Hun tok ikke på barna sine, klemte dem aldri. Lahr skriver om hvordan de tre søsknene vokste opp med et fremmed forhold til sine egne kropper.


Sønnene debuterte sent seksuelt, og Tennessee skulle senere gjøre sitt ytterste for å veie opp for mangelen på erfaring. Og Rose, den følsomme Rose, ble tvangsinnlagt første gang som 28 på grunn av mentale problemer. Fra sengen skrek hun obskøniteter til moren sin. Da Rose var 33, ga Edwina tillatelse til å la datteren bli lobotomert. I verkene sine, og i Lahrs bok, vender Williams alltid tilbake til Rose, og til skyldfølelsen over å ha forlatt henne, over ikke å ha fått greie på og forhindret lobotomeringen. «Oh, Laura, Laura», sier Tom i «Glassmenasjeriet» om søsteren han sviktet og overlot til moren og elendigheten. «I tried to leave you behind me, but I am more faithful than I intended to be.»

Snakke gjorde Edwina desto mer. Yngstesønnen Dakin skulle senere si om moren at hun alltid, alltid pratet. «Du kunne komme inn i rommet, og hun ville umiddelbart sette i gang. Hun likte å trekke oppmerksomheten til seg selv ved å snakke. Hun var ikke oppmerksom på noen andre enn seg selv. Det var som dryppende vann ? tipp, tipp, tipp». Amanda i «Glassmenasjeriet» snakker ustanselig om å sikre barnas fremtid, men når det endelig kommer besøk, kler hun seg i en utmaiet kjole fra gamle dager og får all oppmerksomhet til å bli rettet mot seg selv. Det oppstår en skjærende dissonans for alle andre enn henne selv når den hun er i sitt eget hode, møter den hun er i den virkelige verden. Jim kamuflerer sin overraskelse, mens Tom skammer seg.

 

Amanda forestiller seg at hun fremdeles er en del av den gamle sørstatsoverklassen, og at normene og idealene derfra fremdeles gjelder og og at dette er noe hun selv behersker til fulle. Og hun tvinger barna til å late som om de lever i denne verdenen, til stadig å bekrefte hennes egen illusjon. Dette er blant annet det Tom gjør opprør mot, som Laura ber ham spille med på, for husfredens skyld. Men hun retter selv stillferdig på moren når Amanda nekter å kalle henne en krøpling. Når det går til kjernen av hennes identitet, det ubestridelige, fysiske handikappet, det som hindrer Lauras livsutfoldelse, godtar hun ingen ønskedrømmer.

 

John Lahr stirrer i sin bok hardt og lenge på Williams? nærmeste krets, i barndommen og voksenlivet. Han er observant, men nærsynt. Han kunne brukt mer tid på det større,  kulturhistoriske bildet, som strekker seg langt forbi den amputerte kjernefamilien i St. Louis. Den litterære Amanda og den virkelige Edwina så begge på seg selv som «southern belles», et seiglivet kvinneideal som stammet fra tiden før den amerikanske borgerkrigen og som fortsatte å prege hvordan unge kvinner fra sørstatene skulle kle seg og te seg frem til langt inn på 1900-tallet.

Det var et ideal som oppstod i et førindustrielt jordbrukssamfunn som så på seg selv som et aristokratisk alternativ til den fragmenterte tilværelsen nordpå. Hjemmet var et slott og kvinnene prinsesser, som skal oppvartes og beskyttes av staute menn. Sørstatsskjønnheten eksisterte i en trang boks full av selvmotsigende påbud: Hun skulle være sjarmerende, men tilbakeholden; kokett, men aldri gjøre noe som kunne skape tvil om ærbarheten hennes. Den som behersket denne balansegangen med letthet og sjarme, kunne ha håp om å gifte seg, før fylte tyve, med en rik plantasjeeier, som var eneste måte å opprettholde levestandarden hun var vant til eller ønsket seg på. Forskeren Kathryn Lee Seidel beskriver hvordan plantasjekulturen dyrket frem kvinner som undertrykte alle egenskaper som ikke kunne hjelpe dem å sikre seg en mann, og som følgelig ble ute av stand til å tolke menn som ikke forholdt seg til den koden de var vokst opp med.


Tennessee Williams? skuespill er nærmest å regne som en forening av desperate southern belles, mange av dem avblomstrede, som spør seg om hvorfor belønningen for den iherdig kultiverte ynden aldri kom. For en forfatter som er så opptatt av dype og grunnleggende drifter som Williams, er sørstatsskjønnheten en anspent konstruksjon. Hun er så opptatt av å være forfinet og hevet over verdens skittenhet at hun blir livsudugelig. Hun undertrykker så mye lengsel og begjær og frykt og skam at hun blir nevrotisk og ustabil, og ofte ender hun akkurat i den rennesteinen hun kaver så desperat for å unngå.

 

Amanda Wingfield er en variant over dette grunntemaet. Det er også katten Maggie i «Katt på hett blikktak», og Williams? kanskje mest berømte kvinneskikkelse, Blanche DuBois i «En sporvogn til begjær».

 

I likhet med Amanda har Blanche DuBois allerede vært gjennom sitt sosiale fall når dramaet om henne tar til. I likhet med den gammelmodige ballkjolen Amanda ifører seg i «Glassmenasjeriet», er Blanches pyntede, hvite drakt, som hun har på seg når hun går av trikken i et av New Orleans? heller lurvete strøk, oppsiktsvekkende malplassert. I enda større grad enn Amanda snakker hun ustanselig om sitt eget utseende og fisker konstant etter bekreftelse, samtidig som hun koketterer med at hun, som er rundt tredve, nærmest er for en gammel dame å regne. Hun påpeker nervøst alle tilkortkommenheter hun vet hun har, samtidig som det i omtrent alt hun sier ligger en halvuttalt bønn om at den andre skal si at manglene knapt er merkbare; at hun ennå er den unge Scarlett O?Hara-figuren hun strever så voldsomt for å være.


Blanche har kommet for å bo hos søsteren Stella, som forlengst har flyttet hjemmefra. Belle Rêve, herregården de begge kommer fra og som megetsigende har et navn som betyr «vakker drøm», har gått tapt. Blanche kan ikke helt redegjøre for hvordan det skjedde. Inne i den illevarslende trange leiligheten de skal dele møter Blanche for første gang Stanley Kowalski, Stellas seksuelt dragende ektemann, og katt-og-mus-leken starter umiddelbart: Blanche uttrykker forferdelse over Stellas levekår, bemerker det «dyriske» i Stanley, kaller ham «polakk» og sender stadige små hint om hvorfor hun mener han er en uverdig match for søsteren.

 




Stanley provoseres av vanene Blanche krever skal bli tatt hensyn til, behovet hennes for lange bad og dempet lys, og mest av alt: At hun gjør Stella, som har forgudet ham, mer og mer oppmerksom på hans mangel på forfinelse. Den Blanche som umiddelbart begynner å ominnrede og henge en kulørt lampeskjerm over lyspæren som dingler fra taket, gjør noe av det samme som Amanda Wingfield gjør overfor sine barn, og som driver dem til vanvidd. Hun prøver å forvandle verden fra det den er til det hun mener den burde vært, og seg selv fra en marginalisert skikkelse til dets uimotståelige midtpunkt. Og hun forlanger at alle andre skal være med på blendverket.

Stanley kryssforhører henne om hva som har skjedd med eiendommen som også er Stellas arv, Blanche viker unna. Sakte lykkes det ham likevel å nøste opp historien. Det viser seg at Blanche, etter at de andre familiemedlemmene døde av sykdom, har levd et promiskuøst og skandaleombrust liv, og ble tvunget til å forlate byen etter å ha forført en tenåringsgutt hun var læreren til. Årsaken til at hun mistet kontrollen, til utsvevelsene og forfallet, oppgir Blanche selv: Hun forteller om hvordan hun en gang var gift med en ung mann hun var svært forelsket i, men som hun følte hun aldri kunne tilfredsstille. En kveld oppdaget hun ham med en annen mann, og hveste i sjokk til ham at hun fant ha frastøtende. Ektemannen gikk hen og skjøt seg, og skuddet hjemsøker fremdeles Blanche, som både drikker og flørter mer enn hun burde, selv om hun insisterer på at hun ikke gjør noen av delene.


Blanche kaver for å holde fast ved statusen hun forlengst har mistet. Men en annen side av henne ønsker å falle. Dette trekket finnes også i Stella også, hun som nå går rundt i en dis av begjær og raskt tilgir Stanley når han knuser serviset og lapper til henne. Den ødeleggende kraften i ham henrykker henne. Begge søstrene DuBois vil nedover: Stella avklart og bevisst, Blanche ubevisst og fornektende. Kanskje er det en befriende tanke å slippe taket i det snevre idealet og la alt fare, kanskje dreier det seg om dype behov som de ikke har hatt noe sted å gjøre av i sitt tidligere liv. I et desperat utbrudd til Stella etter at Blanche har begynt å vende henne mot ham, setter Stanley ord på det selv:


When we first met, me and you, you thought I was common. How right you was, baby. I was common as dirt. You showed me a snapshot of the place with the columns. I pulled
you down off them columns and how you loved it, having them colored lights going! And wasn?t we happy together, wasn?t it all okay till she showed here?

Etter premieren på «En sporvogn til begjær» protesterte forfatteren Thornton Wilder, fordi han mente en fornem kvinne som Stella aldri ville falle for en så vulgær mann som Stanley. Williams bemerket etterpå: «Han snakker som en mann som aldri har hatt et godt ligg».Når John Lahr skal utforske livshendelsene som gikk forut for «En sporvogn til begjær», går han dypt inn i forholdet mellom Williams og Pancho Rodriguez, den meksikanske hotellarbeideren som forfatteren hadde en stormfull romanse med mellom 1945 og 1947. Paret ble holdt sammen av sterke følelser og et kanskje enda sterkere begjær, som ble forsterket ytterligere av de mange høye bølgene: Pancho var temperamentsfull og sjalu, ofte henfallen til raseriutbrudd og med en hang til å knuse ting når han var i sine følelsers vold.

 

Williams? venner var beklemte og bestyrtet og mente Pancho var en sosial belastning, men kjæresten så det annerledes. For Williams, som beklaget seg over at veloppdragne mennesker sjelden klarte å bryte  gjennom de gode manerenes harde skall, var forholdet til den udannede Pancho en del av et høyst bevisst fall, mener Lahr. Det ble desto mer frydefullt fordi det hadde i seg et element av fare. Williams søkte seg til det stedet der både fornuft, forstand og god smak måtte gi tapt og det sanselige og impulsive styrte. Hele livet skulle Tennessee trekkes mot sjømenn og bråkebøtter, menn som hadde hatt en oppvekst langt fra hans egen fattigfornemme bakgrunn.


Den som leser om Tennessee og Pancho, eller som har venner eller venninner som holder fast ved en tiltrekning som åpenbart gjør dem ulykkelige, kan spørre seg om hva det kommer av, denne dragningen noen føler mot noen som ikke er bra for dem. Men det at Williams? skuespill har vist seg å være så slitesterke, kan være et tegn på at dette er en følelse som mange, kanskje de fleste, iblant kan kjenne på, om enn i en mye mildere variant. Kanskje er den vanligst i de vinglende årene som tenåring eller ung voksen, når mange, kanskje særlig mange jenter, kjenner på en fascinasjon for den tøffeste gutten i klassen, eller den litt eldre, opposisjonelle outsideren ? selv om disse guttene ikke er spesielt vennlige eller omtenksomme tilbake.


Kanskje er man spesielt sårbar for slike følelser i perioder der selvfølelsen ikke er på sitt sterkeste. De som er usikker på om de er verd å respektere og elske, de som presenterer en fasade og er redd for at det som er innenfor skal piple ut, stiller ikke sterkt i slike situasjoner. For den som synes å gjennomskue dem, kan dermed få uforholdsmessig mye makt. Det er jo nettopp skeptikeren, kritikeren, som virker mest verd å imponere og overvinne. Hvis én med et skjelvende indre, ikke klarer å vinne den andre over på sin side, kan det bekrefte teorien om at de selv ikke duger, snarere å si noe om den andre.

 

Dette vil ofte være en selvopptatt feilslutning, men det er kanskje ikke så rart den oppstår, særlig ikke i de som er unge og lealause i utgangspunktet. Den som baserer identiteten sin i for stor grad på en maske, og på andres respons på denne, kan komme til den situasjon der hvordan de har det, er altfor nært knyttet til hvordan noen få personer, eller én, responderer på dem. Hvis den ene personen ikke vil dem vel, eller ikke bryr seg, er det duket for smertefulle prosesser.


Lahr beskriver Blanche som utslitt av overklassemaskeraden, og at noe i Williams hadde det på samme måte. I biografien gjengis et avsnitt Williams selv skrev om følelsen:

 

To breathe quietly?how sweet! Oh how sweet it would be to exist altogether without this tired old fabrication of flesh?such a mess of impurities and disintegrations?such a pitiful mess. But where is existence except in this ruin.

Eller som Pancho Rodriguez senere skulle si det:

Sometimes my violence scared the hell out of him ? I felt that he was exploiting me. He used me as an inspiration for his work, to put me in positions where he wanted to see how I would react to certain situations, and out of those situations, write his own version of it.


Rodriguez beskriver en situasjon der han, sin styrke til tross, blir den svakere, fordi Williams har en distanse, et intellektuelt overtak. Han kan utlevere kjæresten på en måte den andre ikke evner. Pancho kan ikke ta igjen med samme mynt, og utagerer dermed desto mer på den måten han kan. Dette er ikke så ulikt kampen mellom Stanley og Blanche. Han har et slags overtak gjennom at hun er så åpenbart fascinert av ham, i tillegg til at det ligger en jevn, dirrende trussel i at han er fysisk sterkere og åpenbart beredt til å ty til vold.

 

I den fysiske og seksuelle kampen blander det seg en klassekamp: Blanche er en representant for en livsudugelig overklasse som ikke er forberedt på å måtte jobbe og streve, og møter i Stanley den dynamiske og ambisiøse arbeiderklassen, på vei oppover. Hun kjemper mot ham med de våpnene hun har, sin dannelse og sin estetiske sans, og rammer ham godt: Sin styrke og handlekraft til tross har ikke Stanley Blanches kulturelle ballast eller manerer, og kan ikke hindre henne i subtilt å påpeke, konstant, hvor forskjellig han er fra henne ? og dermed antyde at han aldri kan bli som henne, at han aldri kan bli annet enn det han er født som, og til.

 

Men det voksende behovet for å rive henne ned fra hennes selverklærte overlegenhet, kulminerer, så klart, i voldtekten på slutten av stykket. Det er Stanleys overgrep, samt avvisningen fra beileren Mitch tidligere samme kveld ? dette etter at Stanley har fortalt ham om Blanches fortid ? som dytter henne over kanten og inn i sinnssykdommen. Hun som har hele sin selvfølelse bundet opp i at hun skal være én å jobbe for, har blitt én å forsyne seg av. Hun som ville være en dame og en skjønnånd, er redusert til en kropp som kan kastes vekk etter bruk.

Den klassemessige kivingen er til dels konstruert, dels en kontrast skapt av nødvendighet. Kritikeren og forfatteren Daniel Mendelsohn tar for seg denne siden av forholdet i to presise teaterkritikker i the New York Review of Books, samlet under overskriften «Victims on Broadway», der han slakter to oppsetninger av henholdsvis «Glassmenasjeriet» og «En sporvogn til begjær» og samtidig analyserer Williams? skranglete heltinner.

 

Mendelsohn påpeker at Blanche på mange måter ikke er Stanleys motsetning, men hans duplikat. De er begge i nær kontakt med sin dyriske side, de er begge seksuelt erfarne. Behovet hennes for å distansere seg fra ham, har muligens mer å gjøre med at det er noe i ham hun kjenner igjen, enn at han er fremmed og frastøtende. Mendelsohn har noe av de samme innvendingene mot begge oppsetningene han ser. Han synes Jessica Lange søker for mye etter noe sterkt og sunt i Amanda Wingfield, og dessuten gjør det feilgrep å være genuint og slående vakker snarere enn latterlig når hun viser seg i ballkjolen.

Likeens skurrer det for ham når Natasha Richardson gestalter en atletisk og bestemt spradende Blanche DuBois mot en bløt og aseksuell Stanley. Kritikeren spør seg om regissør og skuespillere ikke har klart å la være å lete etter et feministisk budskap i teksten: At de velger å se begge kvinnene som ofre og toner ned det i dem som er hensynsløst og ubehagelig ? og dermed går glipp av en essensiell dimensjon i stykkene. Mendelsohn skriver:

I wondered whether the delicate emotions of such a play are beyond current audiences?whether great drama?s demand that we identify with the helpless victims, and with the strident suffering made visible to us on stage, makes us so uncomfortable that it can only be played for laughs.


Hvis Mendelsohn har rett, og hvis moderne publikumsskarer føler at kvinneidealet som Amanda og Blanche måler seg selv opp mot virker utdatert, eller at ubehaget de bringer med seg gjør dem vanskelige å identifisere seg med, er det synd. Men det er nærliggende å tro at slike forskyvninger heller skyldes produsentenes og regissørenes frykt for at publikum skal holdes på avstand, enn at det er dét som faktisk vil skje.


For tragedien ligger jo i dette: At både Amanda og Blanche er fortvilende ensomme, og at de nettopp i sine forvirrede forsøk på å hekte seg på andre, støter dem fra seg. De blir ikke hjerteskjærende hvis de ikke er uutholdelige.


De kreative overdrivelsene til Williams? mest berømte kvinneroller bunner i en åpenbar selvforakt. Amanda henviser stadig til de sytten beilerne som besøkte henne en kveld i ungdommen, mens Blanches imaginære friere blir rikere og ivrigere etter hvert som historien går sin gang. Fantasiene blir mer voldsomme og romantiske jo mer de begge føler at omgivelsene trenger å overbevises ? jo mer de frykter at de selv vil bli gjennomskuet som noen som står svært langt fra det inntrykket de ønsker å gi.


Blanche DuBois er ikke det hun prøver å være, ønsker å være, og samtidig er overbevist om er det eneste som vil redde henne fra ensomhet og fattigdom. Tanken på å være det hun er, en alkoholisert og desperat nymfoman langt forbi alderen der en som henne burde vært gift, er ikke til å bære. Særlig begjæret hun føler gjør dette selvbildet umulig å opprettholde. Også de hun er omgitt av lever med livsløgner, eller blir nødt til å gjøre det. Stella velger å la være å tro på Blanches voldtektsanklager mot ektemannen, fordi hun i så fall ville bli nødt til å gå fra mannen som hun er økonomisk og seksuelt avhengig av. Også hun trenger en illusjon for å kunne fortsette.


Blanches ektemann tar livet av seg etter at hans egen illusjon knuses, når Blanche oppdager at han er homofil og roper til ham at hun vet hva han egentlig er og at han frastøter henne. I denne scenen, som Blanche gjenforteller så mange år senere, er det også et ekko av Williams? egen biografi: Da den mentalt sårbare søsteren en gang sladret på ham til moren, etter en fest som hadde sklidd ut, freste broren til henne: «Du frastøter meg». Mange år senere, etter at Rose var lobotomert og plassert på institusjon, skulle dette utbruddet hjemsøke og plage Tennessee.


For alle disse skikkelsene sprang ut av det overlessede hodet til en som hadde fått mange av de vanskelige trekkene deres i arv: Farens alkoholisme, morens nervøsitet, og lammende depresjoner som hang over ham fra barnsben av. Han var oppslukt av skrivingen, men suksessen kunne aldri helt veie opp for en indre overbevisning om at han ikke dugde til det som virkelig betydde noe i livet. I et brev skrev han med dump overbevisning: «To know me is not to love me».


Skuespillene Tennessee Williams skrev, står fjellstøtt på egne ben, sikrere enn hva forfatteren gjorde i livet. De trenger ikke å ha med seg et hefte med bakgrunnshistorie og biografi for å appellere til det lealause og emosjonelle i sitt publikum. Men en detaljert biografi som Lahrs viser hvor det hele kommer fra, og minner, ikke minst, om at historier blir til i høyst spesifikke situasjoner, og at de ikke kan endres for mye uten at noe av essensen utvannes.

 

Dagens lesere og teatergjengere måler seg i liten grad opp mot midjesmale sørstatsfrøkner. Men de må med jevne mellomrom sammenligne idealer med virkelighet, håp med realistiske forventninger, og kjenne på lengsler som kan og må holdes i tømme. Det er slike indre reflekser som kan utløses når Tennessee Williams banker på følelsenes knær med sin lille hammer av glass.

Svar til Doremus, og siste ord i trakasseringsdebatten som har hjemsøkt vårt land.

 

Hei, Doremus,


du har bedt meg svare på hvorfor jeg har trukket inn «hverdagsflørting» i trakasseringsdebatten, og hvorfor jeg mener Frøyen-kronikken favner for bredt. Jeg har prøvd å svare, men du har bedt meg utdype og spesifisere på en måte Twitter ikke åpner for. Min reaksjon har å gjøre både med eksempler i teksten og helheten de inngår i. Jeg skriver derfor litt mer utfyllende om hvorfor jeg synes kronikken var så problematisk.

Jeg presiserer overfor deg, som jeg har gjort overfor alle andre, at den første kommentaren min var skrevet som svar til Frøyen, men for det meste ble tolket som svar på #jegharopplevd-debatten, som tok av samtidig som jeg skrev og publiserte min tekst uten at jeg var klar over det. Det jeg skriver om Frøyen-teksten er ikke direkte overførbart til #jegharopplevd-debatten, selv om jeg også der mener nyansering er viktig.

Det føles litt dårlig gjort mot Frøyen å plukke fra hverandre en tekst som i stor grad nok er skrevet som et følelsesdokument. Hun har åpenbart hatt et ualminnelig barskt liv - jeg syntes hele veien det var ufint av de som antydet at dette var overdrevet og umulig kunne være selvopplevd. Det er en tekst som både snakker om «jeg» og om «kvinner», som sklir over i å handle om «vi» og «dere», som både generaliserer og tar forbehold, og derfor kan mye av det man sier om den, bli møtt med motargumentet «men hun skriver jo bare at det er hennes opplevelse», e.l. Men sett under ett har den et ganske tydelig virkelighetsbilde og budskap, og jeg syntes det var verd å kontestere begge deler.

(TILLEGG: Frøyen har senere kommet med en ny kronikk som gir et annet bilde av livet hennes enn den første, den kan leses her)

Hele teksten er skrevet som «et slags svar til Thomas Seltzer», og den står på trykk i en stor norsk avis. Den må derfor leses som en tekst som vil noe utover å fortelle en personlig historie - den går inn i en opphetet pågående debatt om pornosketsjen i Trygdekontoret, og synes åpenbart sketsjen er uakseptabel, og at den er uakseptabel fordi den går inn i et mønster norske kvinner opplever, der de konstant hetses og trues på grunn av at de er kvinner. «Jeg» og «vi» brukes litt om hverandre her, og noe av problemet mitt er at ting sauses sammen: 1) at uhyrlige overgrep settes sammen med opplevelser som ikke nødvendigvis er problematiske, eller i alle fall ikke ville vært det for en kvinne som var mindre vàr på seksuelle antydninger, 2) at situasjoner jeg vil tro er ganske uvanlige, fremstilles som vanlige og tegn på et problem i samfunnet, 3) at dette brukes til å skape et bilde av hvordan det er å være kvinne i Norge i dag, som igjen brukes som forklaring på hvorfor Trygdis-sketsjen ikke burde vært laget. Jeg skal gå gjennom punktene i tur og orden.

PUNKT 1: Du spurte meg spesifikt om denne setningen: «Som tolvåring oppdaget jeg at menn iblant gav meg frysninger og gjorde at jeg følte meg avkledd og utsatt av måten de så på meg». Jeg tolket den teksten som: «FRA jeg var tolv år oppdaget jeg ...» (Som i: «Som tolvåring oppdaget jeg at det fantes mer spennende lesestoff enn lokalavisa», ikke verdens beste eksempel, men du skjønner tegninga). Du tolker den som «DEN GANG DA jeg var tolv år og ikke senere», altså som en opplevelse som var begrenset til den tiden («Som tolvåring var jeg på ferie i Spania»), snarere enn et vedvarende fenomen som ble oppdaget da. Jeg tenker min tolkning er naturlig, fordi det er nettopp i puberteten jenter første gang blir vàre, ofte overvàre, på sin egen kroppslige utvikling og responsen den (kanskje) får.

For ordens skyld: Å kle av en tolvåring med blikket, er så klart helt på trynet. Det forekommer, og det er ille. Jeg synes imidlertid det er verd å ta med i betraktningen a) at tolvåringer oppfatter blikk som avkledende, er ikke det samme som at de er det, og b) at å legge «avkledende blikk» inn som argument i en diskusjon uansett er vanskelig. Igjen: Ikke fordi slibrige, nærgående blikk ikke finnes. Men fordi det går på en intensjon som ikke er verifiserbar, i alle fall ikke hvis ikke handlingene rundt, backer den opp. Et blikk kan være avkledende, slibrig, og inngå i en svært ubekvem trakassering. Et blikk kan på den annen side være ment som en del av en flørt, en forførelse (altså mot kvinner generelt, ikke tolvåringer), og bli oppfattet som avkledende og fornedrende, uten at det er hensikten. I så fall er det helt greit ikke å ønske oppmerksomheten, men den som ser, kan ikke sies å ha gjort noe galt før avvisningen blir markert, selv om blikket blir opplevd som ubehagelig. Et blikk kan også være dvelende av tilfeldige, ikke-seksuelle årsaker, men bli oppfattet enten som flørt eller trakassering. Jeg hørte en gang en jente klage over det nærgående blikket til en mann som tilfeldigvis var en kamerat av meg, som jeg godt visste ikke var interessert i henne, for å ta et anekdotisk eksempel.

Med andre ord er denne opplevelsen som regel for subjektiv, fordi den forutsetter en antagelse om intensjon, til å brukes som argument eller som utvetydig tegn på at du som kvinne blir trakassert. Det samme gjelder frykten for å gå forbi guttegjenger på gata (at hun kommer inn på dette, er i utgangspunktet årsaken til at dette har vært en del av min argumentasjon, samt at det inngikk blant annet i en Facebook-tråd jeg deltok i som en del av debatten, og ble beskrevet der som et betydelig problem). Sitat: «Når jeg går forbi en gruppe menn stålsetter jeg meg i tilfelle de roper noe fornedrende». 

Siden dette inngår i en argumentasjon som skal si noe om en pågående debatt og hvorfor den ene parten i den debatten er klandreverdig, er det verd å stille spørsmålet: Er det grunn, i Norge i dag, til å stålsette seg når man går forbi en guttegjeng på gata? Gjør kvinner det? Jeg har gått forbi et utall guttegjenger i mitt liv. Hvor mange av dem har ropt noe etter meg eller sagt noe til meg, her i Norge? Ekstremt få. Hvor mye av det har vært «fornedrende»? Ingenting, tror jeg. Det var vært noen frekkheter fra fulle kompisgjenger, noen pustete kroppskommentarer fra gutter på hjørnet i Trondheimsveien, litt plystring; det siste neppe vondt ment og ingen grunn til å hisse seg opp.

Kort sagt varierer responsen fra «guttegjenger» fra det tøysete og småartige til det likegyldige til det litt plagsomme og invaderende. Jeg har snakket litt med venninner de siste dagene for ikke bare å snakke med utgangspunkt i meg selv. Med unntak av en jente som syntes det var mer enn hun syntes var ok i perioden hun bodde på nedre Grünerløkka, men som likevel ikke så det som noen grunn til å anta noe om opplevelsen av å gå forbi guttegjenger i sin alminnelighet, var deres opplevelse noenlunde lik min. Det betyr selvsagt ikke at ikke andre bor steder eller er i miljøer der dette er et større problem, men det gjør at jeg tillater meg å tenke at å ferdes rundt i forskjellige sentrale deler av Oslo i 2015, gir jevnt over ikke kvinner noen grunn til å «stålsette» seg mot «fornedrelsen». Legger for ordens skyld til at om du er alene og det er langt på natt er sånt skumlere, men det var ikke presisert i teksten at det var dét det var snakk om.

Disse tingene -- dvelende blikk, plystring og tilsnakk på gaten -- faller for meg inn i det normalt uproblematisk dagligdagse: Det kan inngå i trakassering, men gjør det ikke nødvendigvis. Og det lar seg for det aller meste takle gjennom ignorering eller grensesetting, som er greit å lære seg en gang for alle om en skal være et voksent menneske i en påtrengende verden. Dette bringer meg over til --

PUNKT 2: Det at Frøyen beskriver vanvittige reaksjoner på det hun har opplevd fra omgivelsene. Hun skriver at ufrivillig penetrering har vært «dagligdags» for henne og at voldtekten var noe «alle lo av» da den ble kjent. Hun skriver at hun er «vant til» å bli kalt en «avskyelig, nedrig, skitten og verdiløs hore» av menn hun avviser. Hun skriver at menn «ler» når hun og andre kvinner ber om følge hjem fra byen. Igjen: Jeg tviler ikke på at hun har opplevd dette, og det er forferdelig. Men det er jo ikke «vanlig».

I mitt liv, i de (ekstremt) mange samtalene jeg har hatt med menn og kvinner om, nettopp, menn og kvinner, i det jeg leser i mediene, i diskusjonene jeg har hatt med damebladredaktørene jeg har jobbet for om hvilke saker som opptar og utfordrer kvinner, hva bladene skal skrive om, hva leserne forteller om og etterlyser -- slik som dette er det ikke, noe sted. Snarere tvert i mot: De fleste er akutt oppmerksomme på voldtekt som problem, det blir store debatter og bredt engasjement når problemet synes å øke. Jeg har mange ganger vært nesten rørt over hvor påpasselige menn er med å tilby følge hjem fra byen, be deg passe på deg selv, ta taxi. Kompiser spør meg om hva de skal gjøre når de går bak en enslig kvinne på vei hjem, de skjønner at hun kan bli engstelig og lurer på om det er bedre å gå forbi eller om de bør gå saktere.

De gangene jeg snakker med venner om dette, forteller de for det meste det samme. Igjen, det betyr ikke at det ikke forekommer, og de siste dager har jo også vist at det finnes menn som ikke tar kvinnes frykt alvorlig eller ikke har tenkt over før hvor utsatte de kan føle seg. Det finnes menn som håner og avfeier når kvinner tar opp hvor sårbare de kan være i seksuelle situasjoner. Det er ikke bra, og all ære til alle kronikker og kampanjer som får dem til å tenke annerledes. Men å si at du generelt blir møtt med latter når du forteller om overgrep eller utsatthet, og la dette gå under paraplyen «vanlig», er veldig problematisk. Hvis Frøyen jevnt over opplever at kamerater ler av at hun og andre kvinner er redde, kan det være et forslag at hun ser etter nye kamerater?

Det samme gjelder dette med avvisningene, som er noe av det jeg tar opp i min opprinnelige kommentar, fordi Frøyen gjør det til et tema. Hun fremstiller det som om grov sjikane er den typiske reaksjonen til menn som blir avvist av kvinner, i alle fall som blir avvist av henne. Og hvis hun har hatt slik vanvittig uflaks med mennene hun har vært bortpå, kan jeg forstå hun tenker at det er slik verden er, men igjen er dette knapt noe som kan beskrives som «normalt». Mange har nok hatt befatning med en sint reaksjon fra ydmykende og avviste menn, noen oftere enn andre, men knapt som et gjentagende mønster, noe som er kjennetegnende for situasjonene der de sier nei. Derfor synes jeg også dette er uhyre problematisk som polemisk poeng i en tekst som skal forklare hvorfor en sketsj inngår i et strukturelt mønster av trakassering og derfor (formoder jeg hun mener) ikke burde vært laget, som bønnfaller «dere, kjære brødre» om å høre på hva «vi» sier.

Samtidig som jeg synes det virker som om Frøyen har hatt usedvanlig uflaks tenker jeg (og jeg skjønner at dette kan virke paradoksalt, men jeg mener det ikke er det) at det er verd å ha i mente at kvinner avviser menn hele tiden, og at de iblant må gjøre det bestemt og litt barskt og i møte med udannede tilnærmelser. Seksuelle situasjoner, avvisninger og brudd er ikke alltid rom der folk viser seg fra sin mest elegante side (skjønt det forbløffende ofte foregår med stor verdighet), og i en verden der drifter, alkohol, stolthet og følelser iblant braker sammen, vil ikke alltid verken tilnærmelser, avvisninger eller reaksjoner på avvisningene foregå på hundre prosent dannede og hensynsfulle måter. Både menn og kvinner kan bli påtrengende og insisterende, og den som skal bevege seg i sjekkelandskapet, særlig det som foregår på byen og med promille, kan rett og slett ikke ha altfor tynn hud. Hvis det bikker over i sjikane, trusler og situasjoner der noen virkelig blir engstelig eller ubekvem, har det gått for langt, og faller under det som kalles trakassering.

Men jeg synes også her det er verd å bruke skjønn når en skal avgjøre hva som faller innunder problemet som er seksuell trakassering, og hva som er alminnelige sammenstøt av ulike lyster og interesser og som det ikke er noen grunn til å dvele ved hvis de er kortvarige og forbigående. Jeg ser for meg at noen vil være uenige med meg her, men står for det jeg mener. Dette er også noe av grunnen til at jeg snakker om «hverdagsflørting» og «hverdagssjekking» i denne sammenhengen, og at litt harde avvisninger ikke nødvendigvis skal regnes inn i den systematiske seksuelle aggresjonen mot kvinner som beskrives i innlegget og som brukes som argument mot Trygdekontoret -- særlig ikke fordi jeg de siste dagene har fått en rekke historier fra menn som har måttet avvise svært pågående kvinner som har reagert med sinne, og som riktignok ikke har blitt redde, men opplevd det hele som distinkt ubehagelig -- men forbigående.

Det er så mange påstander i Frøyens kronikk det steiler i meg når jeg leser.

«Nå lurer jeg på om en kvinne kan si at kvinners situasjon i Norge i dag er problematisk, uten at hun skal latterliggjøres, avfeies og kritiseres for å være egoistisk og usolidarisk». I et land med en sterk, feministisk åre sier kvinner dette hele tiden, og får som regel både kritikk og støtte, som rimelig er.

«Jeg sørger over maktesløsheten i at vi blir overlatt til oss selv». Igjen: Kvinners problemer knyttet til overgrep og trakassering får stor oppmerksomhet i mediene, og de har alltid, heldigvis, mange mannlige våpendragere. Er det én gruppe som ikke overlates til seg selv i samfunnsdebatten, så er det seksuelt utsatte kvinner. Menn som lever ensomme, sexløse liv, som er ufrivillig barnløse, som hyppigere begår selvmord, har på ingen måte like mange forkjempere.

«Hvorfor er det fremdeles umulig for mange kvinner å står for at de kjenner lyst?». Kvinners seksualitet feires jevnlig med ballonger og brus i mediene, sextipsene flommer og «Fifty Shades of Grey» ble lansert med brask og bram over hele verden nettopp for å pirre flokker av kvinner.

«Kvinner som stikker seg frem blir møtt av kommentarfelt som roper at de burde fått kuk eller at de er for stygge for å få kuk, uansett sak». Det stemmer at kvinner i offentligheten mottar kjønnet og seksualisert hets, jeg har fått min andel av den selv, men det er minimalt sammenlignet med hvor mye ros og støtte jeg får via de samme kanalene.

«Jeg har vokst opp i et samfunn som bruker seksuell skam som sanksjon mot kvinner». Skam forsøkes å påføres kvinner av marginale menn -- som riktignok roper høyt -- mens mediene og offentligheten (som sagt) feirer seksuell utfoldelse og åpenhet i den grad at det antagelig er mer tabu i Norge i dag å være avholdende og støtt av seksualisert innhold enn å være for det. «Halve befolkningen kan fremdeles ikke gå alene i natten». Kvinner kan risikere voldtekt om de går alene hjem, og det er et betydelig problem, men menn er langt mer utsatt for vold og andre skader knyttet til å være sårbar, full og alene på nattestid. In sum rommer teksten påstand etter påstand som helt sikkert er sanne for Frøyen, men som har svært begrenset verdi i en debatt om a) Trygdekontorets sketsj og b) kvinners stilling i Norge i dag.

PUNKT 3: Om man skal prøve å formulere et slags budskap, må det være noenlunde slik:

«Mitt liv som kvinne i Norge har vært preget av stadige fornedrelser og seksuelle ydmykelser, jeg møter dem stadig i hverdagen og i en rekke ulike situasjoner, på gata, på utesteder, i samfunnsdebatten, i møte med læreren min da jeg var barn, i møte med interesserte menn, i møte med hånflirende kamerater; overgrep og utsatthet blir møtt med latter; jeg kjenner på skam. Dette er normalt for norske kvinner («dette er et helt vanlig jenteliv»), og hvis dette blir forklart for Thomas Seltzer og norske menn på en måte så de forstår, vil de skjønne at Trygdis-sketsjen går inn i dette mønsteret og denne strukturen og derfor er uakseptabel. Det vesentlige ved sketsjen er ikke at den er en del av et satirisk rom der takhøyden har vært og skal være stor, og parodierer en profilert og meningssterk person med tilgang på medienes talerstol, den som teller er at den vekker assosiasjoner i meg til den seksuelle trakasseringen jeg stadig har blitt utsatt for (voldtektene og klåingen) eller mener jeg har blitt utsatt for (blikkene, mistenksomheten mot guttegjengene). «Det gamle såret rives opp». Derfor har Thomas Seltzer og Trygdekontoret gjort noe galt».

Jeg leste denne kronikken med stigende forundring, og stod igjen med et inntrykk av en dramatisk og smertefull personlig historie som forståelig nok hadde gjort forfatteren mer ømskinnet enn hva de fleste kvinner ville være i møte med den maskuline delen av befolkningen; en beretning som var brutal, men på ingen måte representativ, selv om det var elementer i den som i en eller annen forstand finnes i veldig mange kvinneliv. Så skrev Heidi Helene Sveen sin kronikk i Aftenposten. Hun skrev også at dette var vanlig, og at Frøyen «satte ord på det hun selv tenkte». Jeg tenkte ganske umiddelbart at nå har jeg ikke bare lyst til å si fra, nå er det viktig. Først skrev jeg en Facebook-oppdatering, etter oppfordringer fra flere lesere foreslo jeg for sjefen min i Dagbladet å gjøre den til en kommentar på db.no.

Hvorfor føltes det plutselig så maktpåliggende å skrive? Fordi hvis dette skulle få gehør og feste seg, som beskrivelse av et «vanlig» kvinneliv og som argument mot avkledd satire på NRK, så ville vi, for å si det med litt store ord, plutselig galoppere mot et Norge jeg ikke ville ha: Et land der satireprogrammer ikke ville kunne lage seksuelt ladede sketsjer om ressurssterke kvinnelige samfunnsdebattanter. Fordi det er langt viktigere at de er kvinner enn at de er ressurssterke samfunnsdebattanter. Og fordi det kanskje går kvinner der ute, kvinner i sin alminnelighet om en skulle ta kronikkforfatteren på ordet, som setter innholdet i sammenheng med overgrepene de opplever at menn stadig begår mot dem. Dette ville være (igjen store ord) et ytringsfrihetsproblem og et demokratisk problem: Om en skulle følge logikken i dette, ville kvinner kunne ytre seg hardt polemisk og samtidig ha et vern mot en viss type satire som ikke blir mannlige motstykker til del, fordi hensynet til skjørheten til den kvinnelige delen av befolkningen er det som skal og må veie tyngst.

Men først og fremst ville jeg reagere fordi de to kronikkene i fellesskap kunne skape det jeg mente ville være et fullstendig forkjært bilde av hvordan det var å leve som kvinne i møte med menn i Norge. Det var en virkelighetsforståelse i dem som var meg svært, svært fremmed. Ikke elementene -- jeg har selv opplevd både seksuell trakassering og sjikane, og ville ikke nøle med å kalle seksuell trakassering for et reelt fenomen og problem -- men helheten. Kronikken beskrev konstante erfaringer med overgrep og trakassering og en følelse av å gå rundt i frykt, for eksempel i møte med guttegjenger på gata. Det var denne følelsen av frykt, av å se potensiell seksuell aggresjon over alt, som jeg siktet til da jeg skrev om virkelighetsbeskrivelsen jeg ikke kjente meg igjen i.

 

Jeg mente, og mener, at det Frøyens kronikk beskriver er en subjektiv følelse, preget av en dramatisk biografi, som ikke kan kalles et strukturelt problem eller en grunn til at samfunnet skal gå i seg selv. Det betyr ikke at den ikke er berettiget eller velfundert, men det er begrenset hva den sier om det norske samfunnet. Jeg var også litt forurettet på vegne av menn, som jeg jevnt over følte ikke fortjente bildet som ble gitt av dem og som jeg var usikker på hvordan var ment å forholde seg til «brødre»-bønnen. Hvordan skal menn forholde seg til at en kvinne kanskje er redd for å gå forbi dem på gata? At lange blikk kan være ønsket eller uønsket, kan være en flatterende kompliment, et grønt lys for å innlede en flørt, eller noe som oppleves avkledende og grøssende?

Like etter ble jeg invitert til Dagsnytt Atten for å diskutere kommentaren min med Sveen. Jeg tror researcheren nevnte på telefon at det i mellomtiden hadde oppstått en Twitter-tråd, men den ble ikke nevnt som tema for diskusjonen. Fordi jeg måtte se film og lese meg opp før debatten, fikk jeg ikke sjekket ut hva som skjedde på Twitter, og da fenomenet ble nevnt i studio, var det mer eller mindre første gang jeg hørte om den. Det er derfor ikke så rart at jeg, da jeg snakket om det jeg hadde lest de siste dagene som jeg ikke kjente meg igjen i, ble oppfattet som om jeg (blant annet) snakket om innholdet i emneknaggen.

Før jeg kom inn i radiostudio, hadde jeg lest meg opp på Sveens kronikk og tallene hun lenket til. Antallet kvinner hun viste til som opplevde seksuell trakassering jevnlig, var svært høyt. Jeg klikket meg inn på rapporten og deretter på SSB-rapporten tallene var hentet fra. Respondentene i undersøkelsen hadde besvart et spørsmål om de opplevde «uønsket seksuell oppmerksomhet». Jeg syntes dette var en formulering som gjorde at tallene var verd å diskutere, fordi det er min oppfatning at ikke all uønsket seksuell oppmerksomhet er uakseptabel eller trakasserende. Den kan naturligvis virke ubehagelig og plagsom, men jevnt over kan ikke en mann vite om oppmerksomheten er uønsket, før han prøver.

I de siste dagene har jeg prøvd å finne en formulering som kan definere hvor et rimelig skille bør gå mellom det uønskede og uakseptable, etter hvert har jeg kommet frem til noe sånt: At seksuelle fremstøt som blir unnveket eller avvist av kvinnen, og som dermed opphører, stort sett må være greit -- med mindre det er snakk om situasjoner der de åpenbart er uønskede eller upassende, som fra en sjef, lærer eller trener, eller over vilt fremmede. I situasjoner der folk ikke kommer unna hverandre, hvis de jobber på samme team eller avdeling, må slikt skje uhyre forsiktig og med forvissing om at det er ønsket og gjengjeldt. I debattstudio var det viktig for meg å snakke om at en del av det kronikkene tok opp som problematisk ikke nødvendigvis var det, og kunne være en del av (til dels krevende) situasjoner i hverdagen som folk takler eller må lære seg å takle: Det var altså med utgangspunkt i avsnittene om blikk og guttegjenger på gata, i avvisningsavsnittene der jeg mener hennes opplevelser ikke er representative, og knyttet til definisjonen av trakassering og tallene som ble brakt opp (og som jeg hadde forventet større diskusjon av).

Den umiddelbare (og for det aller meste) positive reaksjonen på debatten viste at mange hadde forstått meg helt rikig. Men snart ble det klart at mange hadde tolket «jeg kjenner meg ikke igjen» og beskrivelsene av ting som kunne inngå i det hverdagslige, som kritikk av historiene på #jegharopplevd. Sinte meldinger strømmet inn. Jeg prøvde å forklare etter beste evne, men ble også her snart innkalt av aviser og tv-studioer, blant annet fordi jeg hadde satt spørsmålstegn ved bruken av ordet «vanlig». Emneknaggen oppstod jo nettopp for å vise at sånt var vanlig. Nå i ettertid tenker jeg at det var et problem at de og jeg brukte ordet «vanlig» ulikt. De mente at trakassering var «vanlig» som at det var utbredt, noe mange jenter hadde opplevd. Jeg brukte «vanlig» om hyppig, normalt, dagligdags i et kvinneliv, som svar på hvordan Frøyen beskriver de hatske tilbakemeldingene som noe hun er «vant med».

Min egen oppfatning var (og er) denne: Seksuell trakassering er et problem, det er «vanlig» i den forstand at det er noe nesten alle kvinner har berøring med en eller flere ganger i livet. Noen er i jobber eller miljøer der de er mer utsatt enn andre. Det er ikke «vanlig» i den forstand at det preger kvinners omgang med menn generelt, at det gir grunn til å gå rundt i angst og beven for hva neste møte vil føre med seg av ydmykelser -- eller i den forstand at det gir grunn til å kreve unnskyldning for en tv-sketsj, fordi den kan assosieres til dette.

(#jegharopplevd: En av mine egne erfaringer kom da jeg var 21 og hadde sommerjobb i serveringsbransjen, og en sjef begynte å stryke meg over ryggen og skuldrene og stille seg i den smale døråpningen på kjøkkenet, slik at jeg måtte klemme kroppen forbi ham når jeg skulle ut i restauranten med tallerker. Gjentatte antydninger om at dette var særdeles uønsket, førte ikke frem. Til sist gikk jeg inn på kontoret hans og sa at «nå må du stoppe». «Stoppe med hva da?», sa han. «Du vet hva jeg mener», sa jeg. «Det skal stoppe nå». Det sluttet, og vi fikk et greit og etter hvert nesten kameratslig forhold etter det. Et halvt år senere ringte han meg i fylla og spurte om jeg ville gifte meg med ham. Når jeg tenker på ham nå, er det mer med medynk enn noe annet. Men jeg har også opplevd lignende i en frilansjobb som journalist jeg var økonomisk avhengig av, der sjefen inviterte på middag, skjenket meg nord og ned og forsøkte å slepe meg opp på hotellrommet sitt. Jeg husker ennå det marerittaktige ved å måtte veie hvert ord, å prøve å skrive vennlige og profesjonelle mailer uten å gi ham noen anledning til å skrive noe seksuelt antydende tilbake, og ignorere de seksuelle antydningene som likevel kom uten å skape konflikt eller konfrontasjon. Heldigvis sluttet han ikke lenge etter. Begge deler var kolossalt ubehagelig, og eksempler på hvor vanskelige slike forhold kan være hvis noen ikke kjenner sin rolle og ignorerer andres grenser. Begge deler var også å regne for marginale opplevelser i hva jeg har hatt med menn å gjøre som kollegaer og sjefer).

Siden det ble som det ble måtte jeg altså mene noe om #jegharopplevd, og forklare hvordan argumentene var eller ikke var overførbare på dette fenomenet. Det var de, for det meste, ikke. Jeg tror ingen er uenig i at #jegharopplevd er en verdifull kampanje, at det kan få manges øyne opp for hvor utbredt trakassering er og hvor sårbare kvinner kan føle seg. Forskning viser at kvinner er mer følsomme for seksuelle hentydninger enn hva menn er og hva menn tror de er, det er fint om det skapes bevissthet rundt dette. Jeg husker jeg intervjuet Hanne Kristin Rohde, som fortalte historier fra voldtektssaker om gutter som hadde hatt sex med stupfulle og sovende jenter, uten at de på noe tidspunkt i prosessen så på seg selv som voldtektsmenn: De hadde en fordreid oppfatning om at tilgjengeligheten, gryntet som kom når de dyttet til jenta og spurte, var samtykke. Hvis denne kampanjen og andre kan forhindre at sånt skjer, er det svært gledelig.

Jeg er også sikker på at det har vært viktig for mange å fortelle historier de kanskje har skammet seg over, der de har følt seg brukt eller nedverdiget, og fått så tydelig markert at det ikke er noe de er alene om. Mye av min kritikk mot Frøyens og Sveens kronikker, gjelder ikke her: Jeg kritiserte generaliseringene og budskapet, ikke at det ble fortalt historier om overgrep og trakassering. Men også når det gjaldt #jegharopplevd mente jeg det var viktig å ha en nyansert debatt, ikke minst på grunn av bruken av ordet «vanlig». Noe av styrken ved #jegharopplevd var jo at det var en samling av egenopplevde anekdoter som ikke om med noen fiks ferdig konklusjon, krav eller påbud. Det vil være opp til de som bevitner, analyserer og kommenterer den. Og her mener jeg det er grunn til å være varsom.

For det første: At mange kvinner forteller at de har opplevd trakassering, gir ikke det fulle og hele bildet av problemets omfang. Fordi mitt utgangspunkt var Aftenposten-kronikkene, har jeg vært opptatt av hvor dominerende dette er i kvinners hverdag, hvor ofte de opplever det. Flere ganger har jeg trukket det frem som viktig å ha i mente at de aller fleste menn har stor respekt for kvinners seksuelle integritet. Motargumentet har alltid vært at ingen sier noe annet. Kanskje ikke, men det snakkes stadig om at det er «vanlig». «Vanlig» er ikke et entydig ord i denne situasjonen, så det trengs en presisering av hva som ligger i det.

For det andre: Det er ikke hugget i stein hva som er trakassering. Det meste av det som fortelles om, er åpenbare utilbørligheter og rene overgrep -- det kommer historier om seksuell utpresning, klåing på offentlig kommunikasjon og klengete sjefer. Alt dette faller, så klart, under det uakseptable.

Så kommer vi til det vi har snakket om et par ganger -- skjellsord (en av de som svarte, oppga å ha blitt kalt «jævla rødstrømpe») og plystring/hoiing. Tråden er så stor at jeg ikke har tjangs til å finne dem igjen, så håper du tar mitt ord for det. Det er, som innvendingene går på, ingen dominerende del av tråden, men jeg synes det er greit å ha med at det finnes en skala her. (TILLEGG: Første gang jeg var innom, så jeg også tweets jeg mente ikke var åpenbar trakassering uten kontekst, som ikke var mulig i det formatet) En slibrig tekstmelding er ikke nødvendigvis slibrig hvis den kommer fra en du er interessert i (en jente skrev til meg med henvisning til debatten at «hvis jeg får en slibrig tekstmelding fra en jeg ikke liker, får jeg lyst til å ringe politiet, hvis den kommer fra en jeg liker, ringer jeg tilbake». Har dessverre ikke henvisning til emneknaggen).

En deltager (var det min gode ekskollega Susanne Kaluza, tro?) fortalte at en middelaldrende kollega hadde spurt om hun skulle strippe på julebordet. Uten innsikt i akkurat denne situasjonen, er dette meldinger av en type jeg har hørt gå mellom menn og kvinner på andre arbeidsplasser, der det er del av en barsk humor der begge parter fyrer av sine frekkheter. For andre oppleves slikt som dette svært ubehagelig. Det er de i sin fulle rett til å føle, og sånt burde ikke gå mellom kollegaer som ikke er godt kjent med hverandres humor og tålegrense, men det er verd å påpeke at det finnes forskjellige holdninger til dette. Ganske mange kvinner har høy tålegrense for slibrigheter og fremstøt, for mange av oss er det, innenfor en viss grense, mest råstoff for morsomme og oppsiktsvekkende anekdoter å fortelle videre. Ganske mange synes det er helt uproblematisk å bli konfrontert med klåing og ukvemsord, slå kontant ned på det, og ikke tenke så mye nærmere over saken. Det er også mange som tenker at ubehagelige opplevelser, klåing eller et stygt skjellsord smelt tilbake etter en avvisning, ikke trenger å få så mye annen reaksjon enn et skuldertrekk før man går videre. Det tar ikke noe vekk fra alvoret i kampanjen og i de grove historiene, å huske på. Det er også verd å påpeke at det er et tegn i tiden at ubehagelige eller uønskede seksuelle opplevelser sees på som svært traumatiske, mer enn de kanskje egentlig er, og at mye som i andre omstendigheter ville falt under kategorien "barsk, men nyttig livserfaring" nå anses som samfunns- og institusjonsproblemer. Jeg leste denne artikkelen med stor interesse.

Også verd å nevne er henvisningen til en NOVA-undersøkelse i et intervju med likestillingsombudet, der det nevnes som eksempler på trakassering at over førti prosent av jentene hadde opplevd å bli oppfordret til å sende sexy bilder av seg selv på internett, og en av fire har fått tilbud om å ha sex. Ingen av delene er nødvendigvis trakassering, det kommer helt an på foranledningen og situasjonen. Hvis dette legges til grunn som regler, blir det umulig å være mann -- og kvinne, siden kvinner iblant også tar utvetydige erotiske initiativer. I dag sier Stella Mwangi i Aftenposten at hun synes norske menn er for tilbakeholdne og burde være mer frempå i flørten, så det norske hankjønnet får litt doble signaler denne uken, for å si det slik. Så her må man være litt presis, ikke minst når man skal vurdere hva det faktisk er man skal sette inn tiltak mot; hva man skal presentere som uakseptabelt og ikke. Jeg snakker ikke her om de mange åpenbare tilfellene, det er uinteressant å diskutere. Klåing på bussen er no-no, uansett.

Jeg startet altså ikke en debatt om #jegharopplevd. Helst ville jeg sluppet å kommentere den. Det var aldri den jeg hadde sterke meninger om, og jeg ville ikke deltatt om jeg ikke var blitt trukket inn i den gjennom Frøyen-debatten. I utgangspunktet er jeg jo fan, og sender hjerte og støtteerklæringer ut til jenter som har vært utsatt for noe de har opplevd som invaderende og burde fått slippe.

Men hvor godt jeg enn har likt kampanjen, har det vært sider ved debatten etterpå som har vært kritikkverdige. Etter hvert oppstod det i noen tilfeller noe som kunne minne om dyrkelse. Av smerten, trøsten, forargelsen og følelsesfellesskapet. Når jeg setter spørsmålstegn ved Frøyens virkelighetsoppfatning, graderingen av opplevelser eller dét at de som har opplevd mest eller er mest vàre, skal få definere hva som er tålbart eller ikke, får jeg høre at jeg bagatelliserer #jegharopplevd-kvinnenes erfaringer eller ikke tenker på hvor smertefullt det er å fortelle om. Hvis dét skal være styrende i en debatt -- at følelsene til de som tilbyr råmateriale, skal styre hva andre mener om det -- unnskyld, andres antagelser om følelsene deres -- har ordvekslingen blitt for emosjonell. Med enkelte personer jeg har diskutert med, har jeg fått følelsen av at det er ett eneste synspunkt som er akseptabelt: Enten nikker man andektig til alle historiene -- alle, inkludert Frøyens -- og aksepterer dem som presise beskrivelser av Norge i dag og en mannskultur med problemer, ellers bagatelliserer og håner man. Empatien med den ene parten er så sterk at det den tidvis har gått over i et sinne mot den som ikke melder seg inn i klubben, som jeg ikke synes har hatt de rette proporsjoner. Lesere skriver til meg og roser det jeg innlegget mitt og sier at de ikke tør dele det, fordi de som vil si noe litt annerledes enn den dominerende oppfatningen, selv om det er langt fra virkelig uenighet, blir slått så voldsomt hardt ned på. Det har vært en umiskjennelig liten eim av Orwell over deler av ordskiftet.

(TILLEGG: Noen ganger nå har jeg blitt spurt om hvorfor det er så viktig å "forsvare menn". Svaret er enkelt: Fordi menn ikke kan forsvare seg selv i denne debatten. Ingen mann ville kunnet skrive den første kommentaren jeg skrev. Han ville umiddelbart bli fanget av kronikkforfatternes Catch-22 -- begge sier på forskjellige måter at motstand og hån fra menn er det de forventer, som en del av trakasseringsmønsteret, og gjør seg dermed uimottagelige for motstand -- og knust under vekten av førstehåndsfortellingene. Dissenterende menn var i praksis satt sjakk matt før diskusjonen startet. Personlige fremstillinger om hvordan det er å være kvinne, kan bare korrigeres eller nyanseres av andre kvinner).

Jeg tror ikke det er sunt om det bare er én virkelighetsoppfatning i en debatt, med harde sanksjoner mot de som ikke instinktivt og umiddelbart slutter seg til den. Dette er så klart ikke reaksjonene til alle mine meningsmotstandere i denne debatten, men til flere, og nok til at jeg tenker at dette er dette er ikke bare helsebringende. Men uansett var det helt nødvendig for meg å skrive min første kommentar, og helt essensielt for meg å si til de som ble oppskaket av Frøyens kronikk: Jeg er litt usikker på hvem «vi» er, men det er ikke jeg. Det er mange det ikke er. Og det er faktisk viktig å være klar over, for det har en samfunnskostnad å gå ut fra det.

Her setter jeg punktum, Doremus. Du kommer sikkert til å ha innvendinger. Jeg kommer neppe til å svare på dem. Denne debatten har slukt tre og en halv solfylt dag med hud og hår og jeg har måttet sette alt annet på vent for å diskutere med deg og andre -- i stedet for å skrive tidsskriftartikkelen, foredraget og kommentaren jeg egentlig skulle jobbet med. Takk uansett for ordskiftet, ved alle senere henvendelser henviser jeg hit -- ikke for ikke å ta ansvar, men fordi verden er så mye større og nå krever at jeg vender meg mot den.

 




 

Om mennene jeg kjenner. Og om trakasseringsdebatten, Aftenposten-kronikkene og #jegharopplevd.

 

 

Jeg får om dagen svært mange henvendelser på grunnlag av en kommentar jeg skrev i Dagbladet på onsdag, basert på en Facebook-statusoppdatering jeg hadde skrevet tidligere samme dag. Kommentaren ble skrevet samtidig som #jegharopplevd-emneknaggen oppstod, og grunnet publiseringstidspunktet/en uklarhet i Dagsnytt Atten samme kveld, ble den lest som respons på innleggene under emneknaggen. Det var den aldri ment som. Et nytt innlegg, skrevet etter at emneknaggen kom inn i debatten og lagt ut på Facebook torsdag morgen, er gjengitt under. Jeg står naturligvis inne for innholdet i den opprinnelige kommentaren som svar på virkelighetsbeskrivelsen i kronikkene

 

--

 

Jeg får, av en eller annen grunn, lyst til å skrive noe om mennene jeg kjenner. Om sjefene og mentorene som har backet meg opp. Om mine lojale kompiser og vennlige kollegaer. Om taxisjåførene som har tilbudt seg å vente i bilen til de har sett meg trygt inn døren hjemme. Om fremmede som har gitt meg fine komplimenter. Om flørtepuser på byen som har tatt en uteblivende respons eller avvisning med stor ro og gått videre.

Og så er det mennene som ikke oppfører seg fint. Iblant oppfører de seg hinsides uakseptabelt. Jeg har støtt på dem. Det har nok alle kvinner, noen hyppigere enn andre. Ofte løser slike situasjoner seg med en korrigering eller avvisning. Men ikke alltid. Det er et problem. Og hurra for tiltak, for holdningskampanjer overfor unge, for eksempel, hvis det kan avverge trakassering, sovevoldtekter og lignende.

Men hva om man snur spørsmålet: Hvor stor andel av mennene norske kvinner har møtt, har trakassert dem? Hvor mange har oppført seg dårlig, sammenlignet med hvor mange som har oppført seg bra? For de aller fleste vil jeg tro den første gruppen er ekstremt liten. Og ut fra dette tenker jeg tre ting. 1) Vitnesbyrdene om trakassering belyser et problem. Det er ingen grunn til å mistro dem. 2) Det er viktig å skille mellom trakassering, som man ikke får bukt med, og vanligere tilnærmelser, som man kanskje ikke liker men greit kan avverge, uten at det er noen grunn til at dette skal føles traumatisk eller fornedrende. 3) Det er grunn til å være forsiktig og presis når man skal konkludere og generalisere ut fra disse vitnesbyrdene, for ikke å gi et forkjært bilde av hvordan det er å være mann og kvinne i Norge i dag, og for ikke å male en urettferdig karikatur av norske menn. Som for det aller meste er helt prima.

 

--

 

 

Siden det også er noe jeg får spørsmål om: Jeg har opplevd både seksuell trakassering fra sjefer da jeg var yngre, seksuell sjikane via mail og uønskede og dels ufine seksuelle fremstøt. Jeg opplevde det som ubehagelig, og som svært atypisk i mine samlede erfaringer med menn som kollegaer, sjefer, venner, kjærester. De jeg snakker med om sånt, har noenlunde samme opplevelse: De har for det meste opplevd ubehageligheter, iblant direkte trakassering, men svært sjelden. Jeg har ikke hatt behov for å dele disse erfaringene under emneknaggen).

Jacquessonia og Seltzerstadt

Puh. Jaquesson-gate. Verden i spinn. Både reaksjoner og motreaksjoner i frenetisk femtegir. Forslag til rimelig ansvarsfordeling:

For det første: Innslaget er ikke uproblematisk ? ikke fordi det er nakenhet og pornografi, ikke fordi Kari Jaquesson er kvinne, men fordi hun lå i en pågående debatt med Trygdekontoret om den forrige pornosketsjen deres. Jeg var helt uenig i standpunktet hennes da, men det var en kritikk som gikk på sak, og som her får et svar som effektivt flytter den opprinnelige debatten over på et nivå der den ikke kan føres videre og der KJ ikke kan si noe som helst uten å virke sår eller hevngjerrig eller assosiere seg selv sterkere med en sketsj hun sikkert ønsker ikke å bli enda nærmere forbundet med. I praksis kan det sees på som en slags knebling.

Men: De som er oppbrakte over innslaget, må skru ned språkbruken mange hakk og være mer presise når det gjelder hva det er de egentlig kritiserer. De som er sjokkerte, bør legge lista høyere for hva som er sjokkerende. Dette er så klart ikke hevnporno. Hevnporno er utlevering av andres virkelige kropp og virkelige seksualitet, dette er mer av en Hallo i Uken-sketsj som virker råere fordi den er visuell. Å fable om offentlige personers komplekser, lyter, fantasier og oppførsel på soverommet, der dette brukes som forlengelser av eller hemmelige begrunnelser meningene de forfekter offentlig, er en eldgammelt og effektivt satireteknikk, brukt mot menn og kvinner i fleng. Dette er ikke noe nedoversparkende overgrep, i alle fall ikke i noen større grad enn alminnelig satire: Humor er i utgangspunktet en ujevn kamp, fordi folk som behersker ironi, stikker mot folk som ikke gjør det, og ikke kan gi igjen med samme mynt. Samtidig er det sjelden stakkarer som rammes, og Kari Jaquesson er ikke noe hjelpeløst offer. Det er som regel folk med ressurser, plattformer og sine meningers mot, om ikke helt på samme måte.

Men: Det er veldig mange som raser med en overrumplende kraft også MOT Jaquesson nå. Heller ikke her føles styrkeforholdet rimelig. Hun fronter et for tiden upopulært standpunkt (pornomotstand), noe som gjør at de som er uenig med henne, må artikulere og rettferdiggjøre sine meninger. Det er tross alt en styrke for debatten at noen har hennes rolle, noe som antagelig bringer henne langt flere negative reaksjoner, fra oppgitthet til hets, enn positive. Det der med politianmeldelse var helt på tur, men jevnt over er den største forbrytelsen hun har gjort å ta opp noe som er viktig for henne, med store ord, men saklig og via de rette kanalene.

Men: Oppi alt er det underlig fraværende at sketsjen egentlig i svært begrenset grad handler om Kari Jaquesson. Det handler om en fiktiv Thomas Seltzers fantasi om Kari Jaquesson, noe som er et vesentlig skille. Den sier dermed ikke egentlig noe om henne, den sier noe om debatten der motsetningene mellom det politisk korrekte og ukorrekte kan bli så hektiske og pasjonerte at det er lett å spinne videre og se for seg at det egentlig dreier seg som et hat-som-forkler-lidenskap-narrativ à romantiske komedier, der det som irriterer er det samme som det som tenner. Og som en slik historie er den faktisk litt søt, og, i sin grunnholdning, langt unna den virkelig misogyne hetsen som kvinner i offentligheten regelmessig mottar. Jeg tror jeg kan forstå den feminine frykten i kjølvannet av programmet, den som får folk til å lure på om det er slik det skal være nå, om det å komme med en klar melding om innholdet i et tv-program gjør at en når som helst kan få et pornografisk alter ego i beste sendetid. Men jeg tror ikke den frykten er velbegrunnet.

Puh.

 




Selskapsgeneralen

Det er en viss type småfilosofering som trenger en anledning, et skyv, for å settes i sving. Et middagsselskap er et slikt skyv.

Og tankene den satte i gang, handler om den særegne type stress som kommer i slike prosesser der det som skal gjøres, er mye, men smått. Der det virker som om oversikt er oppnåelig, det er bare at du ikke har den. Selv trodde jeg den var der, sånn omtrent, helt til tredje tur til Meny på én kveld overbeviste meg om det motsatte.


Åren til stress ligger et omtrent mitt mellom kaoset, altså en situasjon jeg bare kan gi opp å beherske, og kontrollen, det uoppnåelige idealet. På samme måte virker det som om kimen til besettelse, en beslektet følelse, skapes når det er et problem eller en gåte som nesten lar seg løse, men ikke helt. Beileren kan bli besatt hvis jenta han gjør kur til, er ambivalent: Ikke avviser, men ikke helt gir seg hen. Privatetterforskeren på film blir som en narkoman i møte med mordgåten som virker mulig å løse, bare han tenker hardt nok gjennom saken og forfølger alle spor. Alt kan føre til søvnløs kverning: Hva er det jeg har oversett? Er det noe avgjørende? Har jeg grep om dette nå?


Selskapet er i kveld. Jeg gruer meg til å finne ut hva jeg har glemt. Kanskje å henge opp rent håndhåndkle på badet. Uansett vet jeg at jeg som voksen har en mye bedre forståelse for min mor, som i lignende stunder da jeg var liten var utilsnakkelig. Hva enn det var man skulle spørre om eller innvende: I timene før gjestene kom, var det bare å si javel og adlyde, og vente med alt annet til døren var slått igjen bak gjestene. Det var små militæroperasjoner med komplisert logistikk og ubestridelige kommandolinjer, og hun var generalen.


Nå har vi begge opplevd å være general, å oppdage at vi hadde ganske god kontroll, å finne ut at joda, det var noe som unnslapp oss, og å erfare, midtveis i middagen, at det kanskje ikke betydde så mye, likevel. Men neste gang kommer følelsen til å være der, like sterk som sist.

 

 




(Teksten stod på trykk i Dagbladets På kornet-spalte 31. oktober)

Det gamle nye

Farvel, Kirsten Flagstad. Det kan bli lenge til neste gang vi ser dypt inn i hverandres øyne. Ennå er du et selvfølgelig nærvær i livet mitt.

Men jeg vet at når de nye sedlene fra Norges Bank har vært en liten stund i omløp, vil jeg synes at hatten og korketrekkerkrøllene ser ut som noe fra steinalderen, om jeg skulle famle i en glemt lomme og finne en overvintret hundrelapp.


For ingenting virker eldre enn det som ble tilbakelagt for kort tid siden. I «Boyhood», som går på kino nå og som er filmet over elleve år, begynner handlingen, og opptakene, i 2002. Det er nesten sjokkerende å se hvor utdaterte klærne til skuespiller Patricia Arquette virker, hoftebuksene med vidde i bena og toppene med trompetermer - fordi noe i meg tenker at 2002, det var jo nå nettopp, det var omtrent som nå. På samme måte kan det gi et slags støt å se utgaver av VG og Dagbladet fra seks-sju år siden. Aviser fra åtti- og nittitallet forventes å være antikviteter, tidskapsler, mens tilsvarende fra 2007 overrasker ved å være nettopp dét.


De fleste forandringer skjer gradvis, de siger umerkelig inn i bakgrunnen mens forgrunnen er full av Facebook-oppdateringer, middagsplanlegging og vurdering av feriemål. Møtet med den nære fortida minner om at den ikke lenger er så nær, om at en god slump tid har gått mens man har tråkket seg fra hverdag til hverdag.


Det er når en epoke har kommet på en viss avstand, det er mulig å snakke om hva som var typisk ved den. For det som er typisk, må være tilbakelagt, parkert innenfor et definert tidsrom. Det må være allment anerkjent som noe som ikke ble med videre. Det var vanskelig å definere nittitallet før vi så på hverandre og erkjente at hei, vi napper ikke øyenbrynene så tynt mer, jenter går ikke med rutete skjorter over topper, og Jordan Catalano har blitt voksen og vunnet Oscar.


Og en versjon er hundrelappen går snart over i historien, slik versjoner av dens brukere også gjør.

 

 

(Teksten stod på trykk i Dagbladets På kornet-spalte 10. oktober 2014)

 

 

Kjoler! Emmy-utdelingen, del I

Allison Williams: Sikter etter "pent", også kjent som 7 på dartblinken, eller kanskje 8, og treffer. Oscar de la Renta er forøvrig designeren som mer enn noen har bidratt til å gjøre 8-feltet på størrelse med en flodhest.

 



Allison Janney: Allison, ring legen din. Jeg tror kjolen din er ondartet.



Amy Poehler: Syreuhell-i-kjemitimen Couture.

 

Angela Bassett: Stilett-judo. Når denne crossfit-døgnfluen gir seg, vil det bli det neste store. Husk hvor du leste det først.



Cat Deely: Jeg kan ikke være sint. Jeg vet jeg ville drept for de gardinene da jeg var åtte.

 



Christina Hendricks: Spåkonen på Sirkus Arnardo kan forutse at du vil møte en høy, dragende fremmed i neste uke, men tydeligvis ikke at rysjete rød sateng vil se ut som en plastbøtte som har smeltet over kroppen hennes.

Altså: Det er helt riktig snitt til henne, helt feil materiale, og helt feil hår. Tenk samme kreasjon i et lett, gråblått jerseymateriale, med oppfønet sideskillshår og sølvsmykker. Og kvel sukket.

 

Christine Baranski: Kvinner sender så blandede signaler iblant. Fargen sier begravelse, snittet, smilet og holdningen sier takk og lov at han endelig parkerte tøflene.

Hun ser storartet ut. En av kveldens beste. Alle kanter og sømmer skjærer akkurat der de skal.

 

Claire Danes: Piercing; greit. Flådd sideflesk; da har moten rett og slett gått for langt.

 

Gwen Stefani: Motebransjen er umettelige i jakten på unge, vågale designere. Visjonæren bak denne har nettopp hatt årets beste aktivitetsdag i barnehagen.

 

Heidi Klum: Solariumsnonne. 

Jeg tror aldri jeg har sett så lite av Heidis hud på noe bilde, og griper meg i å savne den. I alle fall den som befinner seg der en kledelig utringning burde vært.

 

January Jones: Jeg synes ofte klærne hennes ser rasende ut. Men denne snodige blandingen av rockabilly og brudepikeromantikk er ganske søt når den er sint.

 

Julia Louis-Dreyfus: En ulastelig jeg-vet-hva-jeg-driver-med-look. Klassisk, tildekket, men småsensuell front. Ertende åpen rygg. Utstrålingen til én som aldri trenger å kysse først, men bare kan trippe rundt og vente til en av de mannlige gjestene snapper og kaster seg over henne. Exhibit A:

 




 

Julia Roberts: Det er såmenn en nydelig kjole. Men er det Julias nydelige kjole? Er det ikke heller kjolen til en nervøs starlet på 21 på formiddagspremiere på den nye filmen sin, der hun skal lene seg ustøtt på armen til en tredve år eldre mannlige motspiller med Clairol-hår og nyblekede tenner og myse mot blitzregnet, slik at dømmende bloggere kan plukke henne fra hverandre etterpå?

De dømmende ville antagelig likt den kjolen. Og de ville likt den på Julia hvis skjørtet hadde vært smalere og lengre.

 

Julianna Margulies: Neglisjésexy på en litt møkkete måte. Den så mer reptilaktig skimrende ut i bevegelse enn på bildene. Men hvis målet er å få elskeren din til å Clark Gable-bære deg inn på de private gemakker og ikke ut på badet, bør kanskje ikke håret ditt se ut som om du var på vei inn i dusjen i første omgang.

 

Julianne Hough: Huff, stakkars deg. Det der kan hende hvem som helst. Det hjelper visst å spise fikener, eller hoppe tau. Og ikke kle seg i en bryllupsflytemadrass.

 

Julie Bowen: Deilig friskt og og luftig sommerlig, muligens et bedre valg for strandfest på Huk enn for prisutdelingsmørket, og et brennsikkert tegn på at den fryktede choker/nøkkelhull-toppen, som var all the rage rundt millienniumsskiftet, er på vei tilbake.

Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg forsøkte å få det til å fungere, for uvegerlig å bli seende ut som et halsløst kvelningsoffer. Jeg har fire ubrukte Oasis-topper i kommodeskuffen på pikerommet som bevis.

 

Kate Mara: Jeg blir utslitt bare av å se på dette.

 

Kate Walsh: Når du har gått for feil utringning, feil ermer, feil farge og feil hår, kan du like gjerne distrahere omgivelsene vekk fra alt dette ved å hekte på deg en lårkyse.

 

Keke Palmer: Keke, når agenten din sa at dette var en viktig anledning til å komme ut av skallet, er det ikke sikkert det var dette han mente.

 

Kerry Washington: Ikke vær diskriminerende, nå. Kreative mennesker har til alle tider hentet inspirasjon fra naturen. Og bananer som har ligget så lenge på kjøkkenbenken at de sprekker opp er også natur.

 

 

Kjoler! - MTV Video Music Awards

Så, MTV VMA bedømmes etter litt andre kriterier enn andre, fordi det nærmest er en sartorial krig på kniven der det handler om å kle seg som om verden var en stadionkonsert og du var den eneste på scenen. Dette er ikke anledningen for tekkelige, stroppeløse brudepikekjoler. Det finnes egentlig ingen anledning for tekkelige, stroppeløse brudepikekjoler, men dette er det motsatte.

Jo, og så skriver jeg på en artikkel med deadline i morgen og skal følge med på Emmy i kveld, så teksten i dette blogginnlegget vil være fullstendig avstemt til anledningen, det vil si minimal, høylydt og med kun forakt til overs for alt som eimer av subtilitet.

Med andre ord:

 

Amber Rose: Noen ganger er grønn stær rett og slett å foretrekke!

 

Ariana Grande: Hell's Angels-jakke som nylig meldte seg på "Født i feil kropp" etter årevis med terapi!

 

Beyonce: Praktisk talt en burka med tanke på omgivelsene!

Ingenting å si å silhuetten, men har hun ikke gått i akkurat denne kjolen de siste seks årene?

Chanel Iman: Rustet og klar for verdens mest sassy sandalkrigsfilm!

 

Chloe Grace Moretz: Pensjonert helsesøster på brukskunstmesse!

Ed Sheeran: Hæ?

Gwen Stefani: Passe! Passe futuristisk passe retro, passe åletrangt, passe signalfarget til å trekke oppmerksomheten vekk fra frenetiske femtenminuttere med villskap i blikket!

Iggy Azalea: Tupperware-boks fra fremtiden! For trang over lårene!

Jennifer Lopez: "Nei, nei, MacGyver", sa hun, "du er flink til mye rart du, men du klarer nok ikke å lage en kjole av folie og pakketeip"!

 

Jessie J: Olditidsjomfru på vei til å bli gitt til gudene i sedvanlig, formløs slaktoffer-couture! Svingte til høyre etter at tidsmaskinen kræsjlandet i Rodeo Drive og kom på fest i stedet! Se så glad hun er!

Katy Perry: Meta! Smakløsheten parafraserer smakløsheten! Nydelig gjort!

Ke$ha: Ble tvunget til å selge My Litle Pony'ene sine som syvåring! Kom aldri over det!

 

Kim Kardashian: Taperen av den berømte "Dørmatte"-utfordringen på Project Runway! Pottesur for at hun ikke ringte MacGyver først1

Laverne Cox: Romferje-servitrise! På en riktig måte for anledningen! Håper det hun har under er sort, bomullsaktig og dekkende!



Michelle Williams: Perfekt!

Miley Cyrus: Har erklært våpenhvile i skyttergravskrigen mot minstemålet av anstendighet! Psykobukser som på en måte kler både henne og festen og kunne fungert med en passelig løs, avkuttet topp! Dustete puppeskjerm!

Rita Ora: For anledningen smart møte mellom gammel gullalderfilm og moderne plastpoplook! Antagelig høyst lettantennelig! Stoffet, altså!

Solange: Ville vært syttitallsdeilig om femten-kroner-meteren-stoffet fra H&M hadde klart å kamuflere seg bedre! Dette er kvelden for billig utseende og dyrt tøy, ikke omvendt!

Taylor Swift: Ikke et plagg for andre enn elleveåringer med vimpel på turnøvelse! Lurer på hva hun gjør når det begynner å klø!

Victoria Justice: Åge Aleksandersen anno 1982 ringte nettopp! Han må ha parykken sin tilbake!

 

 

 

 

 

 

 

Klær! Cruella Resurrected

Ekshibisjonistprisen:

Lindsay Hartley: Når selv den slimete, utflytende organismen som er i ferd med å bre seg over jorden og utslette alt liv på sin vei, i praksis sier "du. Dekk deg til litt, da". #denfølelsen

 

Men kjære deg:

Jada Pinkett Smith: Kvinner sender så blandede signaler iblant. Cutoutene hennes sier ja mens balltreet hennes sier nei.

 

Det gåtefulle folket:


 

Chloe Moretz: Ser hun ikke ut som verdens chiceste heklete synkronsvømmer? Det der er i alle fall et sassy lite antrekk, og det som er over det, er i alle fall hår som ble kvalt av en badehette inntil for tre minutter siden.

 

Taylor Swift: Søt kjole. Hver for seg søte, om enn merksnodig mismatchende belte og veske. Sko fra Hell's Angels-stevne. I november. Og sommeren når alle snakker om fedme- og ebolaepidemiene, skylder vi minst en innskutt bisetning til blytunge-svette-lærstøvler-til-sommerkjole-epidemien, som smitter gjennom nærkontakt via moteblad og som smakfullhetseksperter tilsynelatende står maktesløse overfor.

Taylor skurrer intetanende videre: 

 

Rompere er egentlig per definisjon absurde plagg og babybodyer for voksne, men dette er det søteste eksemplaret jeg noen gang har sett, nydelig sommerpunktert med skoene og leppestiften. Men å klare å finne enda en grå veske som kræsjer med beltet og skoene begynner å nærme seg et medfødt talent for mismatching på et nivå som få kan skilte med.

 

Jeg vil være deg:

Emma Stone: Oppdatert Betty Draper, med teften for trekvartermskåper og gnistrende fargekombinasjoner men minus nevrosene.

 

Ok, nå tror jeg faktisk det er avhugne hoder og ikke blomster på kjolen, slik jeg først trodde, men av en eller annen grunn fortsetter den bare å være supersøt, om enn med et tøtsj av giljotin. Det er en perfekt, liten kjole for sludring på Good Morning America. Og a propos Emmas GMA-garderobe ... 

 



... dette var slik hun så ut forrige gang hun var på vei dit. Jeg kunne stilt meg opp foran henne med seksløper, sagt "gi meg alt du har", og ment det.

 

Fina:

Lise Klaveness: Det er mange gode grunner til å være prinsippmotstander av farget blonde (og kilehæler og rompers), men det må et famøst unntak til for å bekrefte en regel, og akkurat denne fargen, med akkurat de ermene, og akkurat de øredobbene, og akkurat det vanæret-eksredaktør-i-News-of-the-World-håret, får Lise til å se ut som om hun står modell som gudinnen Artemis i det prerafaelittiske maleriet til en eller annen viktoriansk kunstner som kommer rett fra en het date med Oscar Wilde.

 

I feel pretty:



Veloppdragne mennesker blir utrolig mye mer sjarmerende av å ha en skikkelig dårlig egenskap, og rene og pene ruter blir alltid morsommere av å være vridd og drapert på uskikkelige måter. Vanligvis er det Vivienne Westwood som er dronningen av fordreid og forvrengt britisk prektighet, men da jeg prøvde denne første gang, tenkte jeg at Michael Kors kunne gått henne i næringen, om han virkelig ville. Egentlig er det vel noe høstlig over den, men jeg bruker den også på vår- og sommerfester på kjølige dager, fordi jeg elsker den og fordi det liksom føles litt Vivienne Westwood å gjøre det.

 

Ønskeliste:


Sko fra Bionda Castana: 2. verdenskrig kunne muligens vært unngått hvis Hitler hadde kommet inn på den kunstskolen. Og 101 dalmatinere kunne kanskje fått leve resten av livet uten posttraumatisk stressyndrom hvis Cruella de Vil hadde blitt anerkjent som moteikon og brukt tiden på å lage vidunderligheter som dette.

 

Nå har du vært for lenge i motebransjen:

 




Veske fra Marchesa: Stadig flere dyrearter er nesten utryddet på grunn av menneskenes umettelige jakt på sex og skjønnhet. Først neshornet, så elefanten. Nå bjørnen Paddington.

 

 

Rojalistisk hjørne:

 

Dronning Elizabeth II: Om det er noe 62 år på tronen lærer deg, er det å kle deg slik at du blir festens blikkfang.

 

 

Klær! Hår, puppeskår, og Christian Dior.

Ekshibisjonistprisen:


Ashanti: Det ser ut som om det samme har skjedd med Ashanti som skjer med wienerpølsene mine hvis de blir liggende for lenge i vannkjelen. Forskjellen er at Ashanti er betydelig mer strategisk med hensyn til hvor hun sprekker opp.

 

Men kjære deg:

 

 

Keke Palmer: Det var først på vei inn til den intergalaktiske gladiatorkampen hun innså at dersom noen gikk løs på lyskeregionen, ville hun være dødsens.

 

Eliza Doolittle: Dette er antrekket til én som er tyve centimeter kortere, ti kilo tyngre og femogtyve år yngre. Eller som var det, i 1978. Og det er sko som er malpassert på absolutt alle arenaer bortsett fra i luften, hvis de sitter på ben som er i ferd med å tvinne seg rundt en stålstang.

 

Det gåtefulle folket:

 

Emma Watson: Dette er egentlig representativt for Christian Dior-sjefdesigner Raf Simons' tilnærming til hvordan han skal forvalte arven fra et av Paris' mest fornemme motehus: Ta en nydelig kjole med den tradisjonsrike new look-silhuetten fra førtitallet, kast den til en flokk med rabiessmittede hunder, fisk den opp når de er ferdig med den og tre den på vilkårlig starlet.

Et eller annet sted inne i dette kaoset er det et anstendig plagg som står og hyler og banker i døren og trygler om å bli satt fri.

 

Jeg vil være deg:

 



Zhang Ziyi: Utrolig nok er dette også et Simons-design for Dior - begge bilder er fra Diors haute couture-visning under den nylige moteuken i Paris - og det er vidunderlig. Den tyngste grunnen til å få snudd denne globale oppbevarmingen alle snakker om, må være at bare slik kan man beholde en regelmessig og anstendig vinter og behovet for plagg som dette.

 

Fina:

 

Linnea Dale: Dette bildet er tatt av kollega Nina Ruud da vi nylig var hjemme hos Linnea Dale for å intervjue henne til den faste spalten Bokettersynet - det kommer på trykk om noen uker - og Dale møtte oss i et nær perfekt slenge-hjemme-antrekk; bestående av basisplagg, men basisplagg som faller litt bedre og går litt bedre i hop enn basisplagg flest. Jeg tipper dette er nøye satt sammen for å se ut som om hun bare stod opp, dro hånden gjennom håret og tok på seg det som å på nærmeste stol. Bevis på at det som ser tilfeldigut, ikke er tilfeldig: De brillene, og de tåneglene.

 

I feel pretty:

 

Trenchcoats er det beste yttertøyet, og Burberry har den beste trenchcoaten. For alle sine utmerkede sider har Burberry imidlertid en lei trang til å lage rene kolleksjoner med bare dobbeltspente trenchcoats, mange av dem så bredspente at de kan få selv det vevreste lille siv av en person til å se ut som om de er klare for å invadere Ungarn. De med smalere knapperader er så mye bedre. Og de årene det er enkeltspente Burberry-frakker å få, er det egentlig bare å kaste seg over dem. Jeg liker best å bruke denne korte varianten til jeans, og knelange til skjørt og kjoler. Og så hæler, så klart. Når du går med et plagg som ble laget for bruk i skyttergravene under 1. verdenskrig, har du oppfylt fornuftskvoten i massevis. Da er det bare å være frivol med resten.

 

 

Ønskeliste:

Kåpe fra Alexander McQueen: Jeg kommer til min bunnløse beklagelse aldri til å ha verken penger eller attitude nok til å gå rundt med denne. Hun ser ut som den mest sexy hemmelig-opprørspolitikvinnen i den chiceste fremtidsdystopien jeg kan forestille meg.

 

Nå har du vært for lenge i motebransjen:



Veske fra Chanel: Jeg vet det! Vi lager en 2.55-veske med pels! Ja, men hva om de ikke skjønner at det er Chanel? Vi setter en dobbel-C-lås på? Ja, men hva om de fremdeles ikke skjønner at det er Chanel? Vi skriver "No 5" på fronten? Ja, men hva om de fremdeles ikke skjønner at det er Chanel?

Etc. etc.

 

Rojalistisk hjørne:

 



Kronprinsesse Mary: Jeg må alltid google navnesøsterdesigner Mary Katrantzou for å sjekke stavemåten - og det må jeg relativt ofte, for jeg elsker de lekent printkolliderende kjolene hennes, som er alt Peter Pilotto prøver på uten å få til. Dette Keira Knightly-ensemblet er en gammel favoritt. Marys utvalgte skulle kanskje hatt midjemønsteret -- er det et ord? -- men er ellers deilig skjelmsk og søt og både sommerlig og sømmelig. Og så er det fryktelig søtt at Frederik har valgt et slips som matcher. Det sies at menn viser kjærlighet gjennom handlinger, ved å fikse maskiner og bære ved. Jeg tror slipskomplementeringen er det kongelige motstykket. It must be love.

 

 

 

"Det er ikke lov å si at de ikke er vakre" - Om skjønnhetsdebatten og to måter den sporer av på.

 

(Denne artikkelen ble først publisert i Dagbladets papiravis lørdag 5. juli, og bak betalingsmuren på nett. Det har blitt gitt spesiell tillatelse til å publisere den på bloggen, fordi den egentlig hører innunder kommentarjournalistikken og fordi premissene ikke var helt klare da ideen først ble lansert og akseptert. Tillatelsen kom en god stund etter at saken ble publisert på nett, så jeg håper ingen føler seg snytt eller lurt eller noe).

 

 

 

En vinterdag da jeg var liten, det må ha vært rundt 1989, gikk jeg hjemover fra skolen sammen med en jente i klassen min. Akkurat den ettermiddagen var vi opptatt av distinksjonen mellom søt og pen, og vi diskuterte hvem i klassen vår som var det ene eller det andre. En av oss nevnte ordet «vakker». Da måtte vi stoppe opp og tenke oss om. Ordet var liksom for stort for oss. Vi kom frem til at ingen vel egentlig var vakre. Eller, kanskje Sissel Kyrkjebø. Ingen andre.

 

Mange år senere er ordet «vakker» overalt, i avisene, i kommentarene under glødende fotografier på sosiale medier, gjerne i kombinasjon med et hjerte eller tre. Samtidig som komplimentene blir flere, øker selvforakten. Denne uken kom en studie som viste at australske barn ned i åtteårsalderen er misfornøyde med kroppene sine. I Norge blir stadig flere unge rammet av spiseforstyrrelser. Alle roser hverandre opp i skyene, og ingen har det bra. Alle er vakre, og ingen er vakre.

 

Debatten om skjønnhetsidealene og hvordan man skal forholde seg til dem går i mange retninger. Minst to av dem fremstår som blindgater som gjør det hele mer, ikke mindre, angstfylt.

 

Den første blindgaten er ideen om at skjønnhetsidealene utelukkende er skapt av kommersielle interesser -- og at ambisjonen må være å gjennomskue og heve seg over dem. Cathrine Sandnes beklager at kvinner bruker året for stemmerettsjubileet til å «snakke om magen sin og annet tull». Så ulike skapninger som Fotballfrue og Hadia Tajik anklages for å befeste umulige og undertrykkende idealer. Feministmagasinet Jezebel tilbyr dusør til den som kan skaffe dem de uretusjerte bildene fra Vogues fotoserie med «Girls»-stjernen Lena Dunham, for å si, forsikrer de, at de er glad i henne «som hun er». Det snakkes om «kroppshysteriet», som om det er noe sykelig, eller «skjønnhetstyranniet», som om det er et regime som kan styrtes. Det kan det neppe.


For det å tiltrekkes av skjønnhet og å anstrenge seg for å være vakker, er noe dypt menneskelig. På skomuseet i Toronto er det mulig å følge skohistorien fra førhistorisk tid til i dag, over flere kontinenter. De eldste skoene man kjenner til er enkle, praktiske produkter av skinn og gress, laget for å beskytte og varme føttene. Men med én gang en kultur når et minimum av velstand, blir skoene fine og forseggjorte -- og upraktiske. Poenget er å vise at bæreren ikke trenger å gå i jord og gjørme.


Pynt er blitt prioritert, også i fattige samfunn der det å dekke basale behov har vært en daglig kamp. Folk har alltid villet gjøre seg vakrere enn de er fra naturens side. Det finnes beskrivelser av kosmetikk og skjønnhetsbehandlinger fra Kina og Egypt flere tusen år før vår tidsregning.


Den store standardiseringen av skjønnhetsidealene skjedde med oppfinnelsen og utbredelsen av fotografiet. Fotostudioene som spredte seg i USA, måtte raskt tilby både stylisthjelp før fotograferingen og retusjering etterpå, til de mange kundene som var misfornøyde med hvordan de ble seende ut. Samtidig ble noen berømte kvinner, ofte skuespillere, en slags nasjonale skjønnhetsdronninger, og ansiktene deres ble flittig brukt for å selge magasiner og sminke. Masseproduksjon og massemedier bidro til å skape felles forbilder og referanser på 1800- og 1900-tallet. Det var som om både gledene og sorgene, den nervøse sammenligningen med de fullkomne gudinnene på glanset papir og det fortrolige, feminine fellesskapet fra pikerommene og frisørsalongene, der drømmer og leppestifter utveksles, hevet seg fra et lokalt til et nasjonalt og etter hvert til et globalt nivå så fort muligheten bød seg.


Utviklingen av skjønnhetskulturen er full av paradokser. Den frigjør og undertrykker samtidig. Kvinnene som begjærlig grep muligheten til å omskape seg selv og leke med fremtoningen sin, ble iherdig fordømt av kirke og øvrighet, og andre som syntes det var skummelt ikke å ha full kontroll over hvem en kvinne egentlig var og hvordan hun egentlig så ut.


Men muligheter skaper forventning, og idealer skaper press. Da Coco Chanel revolusjonerte moten med sine løse, chic'e silhuetter, ville hun frigjøre kvinnen fra korsettene. Hundre år senere er det lett å se at korsettet ikke forsvant, det bare flyttet seg under huden og inn i hodene.


Så lenge sex er en sterk drivkraft i mennesker, så lenge de lar seg henføre av det vakre, vil ønsket om å være attråverdig, være der. Når ekteskapet baseres på gjensidig tiltrekning, blir den erotiske kapitalen viktigere. Og kjærligheten er bare én arena: Det er forlengst dokumentert at det å ligge tett opp mot skjønnhetsidealet, gir makt og muligheter.


Det er så urettferdig at det er slik. Det skaper en stor sårbarhet, særlig hos de som opplever at de står langt unna forbildene. Men når dette er verden, er det potensielt mye å tape på å snu ryggen til de rådende idealene. Å gjøre en viss innsats for å holde seg presentabel og i form, vil som regel være en god investering.


Det bør ikke forlanges av noen, aller minst av unge jenter som forsøker å finne fotfeste i voksenlivet, at de skal heve seg over dette og være glad i seg selv «akkurat som de er». Hvis en jente ikke klarer å like kroppen sin fordi den er for tung, vil hun antagelig få det bedre med seg selv om hun klarer å velge vekk colaen og begynne å sykle til jobben. Forfatteren Susan Orlean beskriver kvinners dobbelte forhold til utseendet sitt: De føler noe om hvordan de ser ut, og så føler de noe om det de føler. De skammer seg, og så skammer de seg over at de skammer seg. Det siste laget av skyld bør være alle forunt å slippe.

 

En annen vinterdag, åtte år etter diskusjonen på skoleveien, hadde jeg en annen samtale med en annen venninne på en annen skolevei, denne gangen på vei til den videregående skolen vår. Det var da jeg fikk vite at gutten jeg var forelsket i, som jeg følte at jeg delte lidenskapen for litteratur og språk med, ikke var interessert i meg, men i en tredje venninne, som slett ikke var noen bokorm. Men hun var unektelig penere enn jeg. Ennå husker jeg det gråtkvalte ansiktet mitt i speilet på jentedoen etterpå, da jeg stod og studerte alle måtene jeg selv hadde kommet til kort på. Det var en sterk følelse av maktesløshet. Det fantes et område jeg ikke kunne konkurrere på, og at dét trumfet alt det andre jeg brakte med meg. Det er en type fortvilelse jeg tror mange har kjent på: Frykten for at de ikke vil bli sett og verdsatt av menneskene de vil bli sett og verdsatt av, fordi de bærer på femten kilo eller femten år mer enn de skulle ønske, fordi de ikke har øynene eller håret som gjør at de vekker beundring.

 

Jeg tror det er derfor det er så fristende å følge den første blindveien, og avfeie det hele som et kunstig og kompleksfremmende system som kan og bør bekjempes. Jeg tror også det er derfor det er lett å gå ned den andre blindveien, og late som om det ikke finnes noe hierarki.


Iblant hender det at såkalt «vanlige» kvinner lar seg fotografere nakne i mediene, i den hensikt å gjøre opprør mot «skjønnhetstyranniet». Det var dette som var oppgitt som grunn da redaksjonen i bladet Kamille ble avbildet i VG uten en tråd, under overskriften «Se våre vakre kropper!». Slike stunts blir ofte fulgt av forutsigbare bekreftelser i kommentarfelt og på sosiale medier. Ja, så fine dere er, så vakre dere er.

 

Det er ikke vanskelig å forstå behovet for å se andre kropper enn de perfekte i offentligheten. Men så er det noe ved hele prosjektet, ved ordet «vakre» i krigstyper, som har en undertone av kommando og en eim av utpresning. Bare én reaksjon er mulig og tillatt. Det går ikke an å si noe annet enn at de er vakre, når bildet først står på trykk.

 

I vinter gjorde Dagbladet Magasinet et intervju med den tidligere modellen Vendela Kirsebom, rekonstruerte det berømte bildet av henne som i 1993 prydet forsiden av Sports Illustrated. En oppfølgingssak hentet inn reaksjoner fra mote-Norge, og reaksjonen var klar: Vendela var «mye mer sexy og sensuell i dag». Saken var en klikkvinner.

 

Vendela Kirsebom både var og er ualminnelig pen. Magasinet-bildet er flott. Men hvor kom behovet fra for å kritisere den yngre utgaven? Hvorfor var hun «mye mer» sensuell som 47-åring enn som 26-åring? Hvorfor var dette noe så mange ville lese om?


I personlige forhold kan man se på sine nærmeste og synes at de er uforlignelige, og desto finere på grunn av det som skiller dem ut utseendemessig. En billedskjønn person kan falme, ved å vise seg å være kald eller sjarmløs. Det er komplekse, instinktive reaksjoner, der smak og moral også spiller inn.


Men det regjerende skjønnhetsidealet, som ikke er knyttet til personlige bånd, er både virkelig og innflytelsesrikt. Alle vet hva det er. Om man skulle være et sekund i tvil, er det bare å la blikket fly over magasinforsidene på Narvesen -- både de som handler om mote, biler, tatoveringer og psykologi. Kvinners skjønnhet er knyttet til en slank, men svakt timeglassformet figur, store øyne, ren hud, fine trekk, og, nådeløst nok, ungdom. Dette idealet er det kvinner vurderer seg selv opp mot og ofte finner ut at de ikke klarer å leve opp til. Da blir budskapene som synes å si det motsatte, spesielt ettertraktede og trøstende. De alminnelige kroppene er skjønne. 47-åringen er mer sexy enn 26-åringen. Alle er vakre.


Men det virker mot sin hensikt. Den som snakker som om det å bli kalt «vakker» er en menneskerett, sier samtidig at det er noe som er uendelig viktig å være. Det er en holdning som gir ammunisjon til alle som prøver å vinne en debatt over en kvinne ved å si at hun er stygg. Bloggeren Nathan Bibendorf sier det fint i et innlegg fra forrige måned:

 

«Slipp «vakker». Alle kan ikke være vakre, på samme måte som ikke alle kan bestige Mount Everest eller spille saksofon eller bli millionær -- Jeg vet ikke om du er vakker, morsom, smart, vennlig, musikalsk, omsorgsfull, årvåken, atletisk, eller noe annet. Alt jeg vet er dette: Du er verdifull. Du er viktig. Du er interessant. Og du er verd å elske».

 

Så lenge jeg lever, vil jeg være omgitt av bilder av mennesker som ligger nærmere toppen av det hierarkiet enn meg, på grunn av jackpot i det genetiske lotteriet, målrettet innsats, eller begge deler. Det vil gi dem muligheter andre ikke har. Det er ingen grunn til å ta dette personlig. Det ligger også i idealenes natur at de er vanskelige å leve opp til. De færreste føler seg mindre verd hvis inntekten deres ikke matcher John Fredriksens, eller hvis de ikke har like mye makt som Obama. Men når det gjelder skjønnhet, er det mange som ikke nøler med å sammenligne seg selv med den øverste prosenten i verden. Klær og sminke, som er midler til lek med uttrykk og identitet, blir i stor grad omtalt som noe som skaper press: Motepress, kroppspress, kjøpepress.


Utseende føles annerledes enn makt og penger fordi det er så mye mer personlig. Det at det er mulig å smi seg selv til en ny og bedre versjon, kan føles som en bekreftelse på egen svakhet når det ikke lykkes. 

 

Men det burde være mulig å se på skjønnhetsidealet som noe som ligner alt det andre folk ønsker å oppnå: Et felt der den enkelte må prøve å finne ut hvor stor innsats de er villige til å legge ned for å komme litt nærmere det uoppnåelige. Det kommer til å bli stadig vanskeligere. I det moderne Norge, der de fleste behov er behørig dekket, er det mulig å bruke enormt med tid, krefter og penger på å jage etter idealet, i større grad enn før. Det synes. De siste fem årene har det blitt kortere mellom salongene og klinikkene i Oslo som tilbyr tannbleking, botox og kostbare hudbehandlinger. Grensene flyttes, og metoder som tidligere var forbeholdt Hollywood, siver ned i den norske hverdagen.

 

I møtet med dette tunge skytset er det kanskje ett skjold som er mer solid å holde fast i enn andre. Det er dette: Utseende er en faktor, men det er bare en av flere, og ikke den viktigste. Mennesker som ser svært forskjellige ut finner seg jobber, ektefeller og venner. En karriere eller et ekteskap som hovedsakelig er basert på det ytre, er et skjørt prosjekt. Skjønnhet åpner dører, men kan ikke i lengden redde den som ikke er snill, lojal, interessant; som ikke har humor, eller noe å komme med i en samtale.


Det er et felt som er verd å legge noen sjetonger på. Men heller ikke mer.

 

 

 



 

Da fotografiet og senere filmen ble utbredt, skapte det felles skjønnhetsidealer og referanser, og kvinnelige skuespillere ble sin tids skjønnhetsdronninger og brukt for å selge blant annet magasiner og kosmetikk. På femtitallet ble Elizabeth Taylor for å være en av verdens vakreste kvinner, her fra "Katt på hett blikktak" (1958). 

 



"What? The Curtains?"

En venninne av meg leste en gang i en etikettehåndbok om hvilke samtaletemaer som skulle unngås i selskapslivet. Forfatteren frarådet særlig tre: Religion, økonomi, og Monty Python. Begrunnelsen for det tredje punktet var at det var ekskluderende.

Hvis fem mennesker står og småprater med glasset i hånden - nettopp en slik pyntelig situasjon som pythonene gjerne brukte som utgangspunkt for ymse surrealisme - og én av dem nevner Monty Python, vil to av de andre lyse opp og begynne å sitere fra «De fire Yorkshire-mennene». De to andre vil etter en høflig pause unnskylde seg og sirkulere videre.


De to ulykkelige nomadene vil nok være enda ulykkeligere i sommer, når John Cleese, Michael Palin, Eric Idle, Terry Jones og Terry Gilliam atter står på scenen sammen i London. Jeg skal selv fly over, for muligheten til å høre replikkene jeg har hørt så mange ganger før, gjentatt én gang til, i levende live. Noen av dem prøvde jeg meg på selv en gang, i barndommelig overmot, da jeg fikk med meg envenninne på å sette opp Michelangelo-sketsjen foran barneskoleklassen vår. Det gikk sånn passe. Kanskje hun hadde et poeng, høflighetsvokteren som advarte mot å komme trekkende med pytonismer i tide og utide. Uansett er det nok en fordel å kjenne sitt publikum først.


Å være fan, har sine sosiale kostnader. Det er lett å bli revet med, å bikke over i forelesermodus, enten det dreier seg om å sitere Monty Python-sketsjer eller å hoppe tilbake i låta som spilles bare for å få tilhørerne til virkelig å verdsette en solo, enda en gang. Dessuten ville ikke Monty Pythons humor vært som den var om den ikke hadde vokst fram i en britisk middelklassekultur der det å legge bånd på seg og ikke vekke oppstuss var førsteprioritet i enhver tenkelig situasjon. Det absurde spruter opp av det undertrykkede.


Men 19. juli skal jeg og 20 000 andre eksluderende være inkludert, på O2 Arena. For en brutal billettpris, det må sies.


Ånei, der kom økonomien inn òg.


Faen.

 

 




(Teksten stod på trykk i Dagbladets På kornet-spalte 4. juli 2014)

 

Klær! Alle tittar på mig.

Ekshibisjonistprisen:

Arianne Zucker: Flyskrekk, tannleggeskrekk. Mindre utbredt: Den gjennomgripende frykten for at andre mennesker skal tro at du ikke har pupper.

 

Men kjære deg:

Li Bingbing: Av de mange feilslutningene som har gått gjennom hodet til Li, skal jeg bare oppklare denne ene: Myggen er nok interessert i skuldrene hennes også.

 

Det gåtefulle folket:

Emmy Rossum: Stella McCartney har det med å gjøre rare ting med kjoler som egentlig var helt ok før hun begynte å tulle med dem. Men egentlig har jeg sans for bølgeflapper-kjolekantene som er den seneste dillen hennes. Da er det større grunn til å være skeptisk til den snorkkjedelige øverste halvdelen, som kombinert med stylingen får henne til å se ut som en statist som sitter ved et av bordene i bakgrunnen på Central Perk.

Tror en videre båthals ville hjulpet.

 

Jeg vil være deg:



Keira Knightley: Oppdatert Audrey, a.k.a. det vi alle vil være. Hyperfeminint uten at det smaker for mye sukker, nennsomt brakt inn i 2014 av skoene og vesken.

Burde det kanskje vært et belte til? Ja, det burde det kanskje.

I det hele tatt har Keira et eget talent for å balansere mellom kostymedrøm og virkelighet:

 

Dette er det mest glamorøse fugleneket jeg noen gang har sett.

 

Fina:

Jeg snublet over henne på Personae-festen (korreksjon: jeg snublet etter at jeg hadde møtt henne, over bordet med vinglassene, da jeg prøvde å ta bilde) og tenkte at dette var da en deilig chic og avslappet kald-sommer-kveld-look i 2014: Brogues, trench, kul veske, som ikke synes, og så de grønne strømpene for det nødvendige, lille tøtsjet av you're-all-individuals/I'm-not!

 

I feel pretty:

 

Jeg har en udødelig barbieforkjærlighet for disse skoene, men strever av åpenbare grunner å finne noe å bruke dem til for at de ikke skal se ut som om noe som lå i sin egen lille hardplastlomme i pakningen jeg ble levert i. Dette er go-to-løsningen: Skjørtet for å få milkshake-på-diner-silhuetten, t-skjorte for å roe det ned, veske for å glamme det opp, den smågretne minen for ikke å se ut som om jeg er ute etter å stjele Archie fra Betty og Veronica.

Skjønt, jeg klarer ikke å være gretten så lenge jeg får anledning til å bruke ...

 

... ikke bare skoene, men også disse armbåndene fra Kate Spade, en drømmedestinasjon for alle som faller hardt og regelmessig for nostalgisk, jentete whimsy og knallfarget lekenhet.

Og rosa/turkis-kombinasjonen formelig roper sommer.

 

Ønskeliste:

 

Armbånd fra Hermès: Jeg har et Hermès-skjerf som jeg har brukt tre ganger eller noe (jeg tør ikke tenke på hvor mye penger det blir per gang), som jeg kjøpte vel vitende om at det var en tåpelig ting å gjøre for én som ikke aner hva man egentlig bruker sånne skjerf til, men det var bare så uimotståelig, mettet, sanselig vakkert. Det kan hende neste ekstravaganse blir armbånd fra samme motehus, som ikke er like vanskelige å anvende, men vitner om samme usvikelige sans for strålende fargekombinasjoner. Det er en usvikelig effektiv måte å bringe et uventet fargeskimmer inn i et rent, enkelt antrekk.

Hermès-familien var salmakere fra gammelt av, det vil si, helt til dagen da Emile Hermès så den første bilen kjøre forbi i en gate i Paris og tenkte at dette muligens ikke bare var en døgnflue. Han slo seg på reiseartikler i stedet. men bevarte det visuelle fra det gamle levebrødet i skjerfene og veskene: Spenner, stigbøyler og hester. Slike lange, historiske tråder er vidunderlige. Og, i dette tilfellet, fryktelig dyre.

Det slår meg at skjerfet også kan knytes i veskehanken. Jeg har sett noen gjøre det. Eller de kan brukes til å binde fast elskere i en s/m-lek før du tar livet av dem, som skjer i bøkene Sharon Stones forfatter skriver i "Farlig begjær", de drapene som senere blir virkelighet. Tror jeg går for alternativ 1.

 

Nå har du vært for lenge i motebransjen:

 



Kjole fra Prada:

- Fader, hva skal vi finne på til høstsesongen 2014? Det må være noe helt absurd og skikkelig avantgarde, noe ingen har gjort før.

- Hm. Hva med støvler med åpen tå?

- Det er gjort.

- Luksusklær som etterligner det mest irriterende barna dine ser på på tv?

- Det er gjort.

- Diamantregulering?

- Det er gjort.

- Plattformjoggesko?

- Det er gjort.

- Kilehæljoggesko?

- Det er gjort.

- Høyhælte sko uten høye hæler?

- Det er gjort.

- Harems-bleie-bukser?

- Det er gjort.

- Avkuttede jeansshorts så korte at du kan se lommeforet?

- Det er gjort.

- Knudrete utenpå-BH'er som kan se ut som kronen til det svære, helt vilkårlige og litt creepy kvinnehodet modellen kan ha på magen?

- ...

 

Rojalistisk hjørne:

Dronning Margrethe: I en tid der aldrende monarker ser ut til å falle av tronen bare man blåser lett på dem, burde Margrethe i teorien sikkert holdt seg unna farger som får alle som er litt eldre og litt hvitere enn Sofia Vergara til å se ut som om de døde av tæring for tre dager siden. Men så er det noe ved dette stoffet som er så veldig henne, med den umiskjennelige Karen Blixen-herregårdstapet-ettermiddag-i-hagen-stemningen som stråler helt hit. Den burde vært lengre også. Men da ville vi gått glipp av den udiskutable gleden av å se en 74-åring tenke det Herreys sang om:

 




 

 

Manipulasjon med edle hensikter - Om "Like A Girl"-reklamen

Hva tenker du om at "som en jente" brukes som en fornærmelse? At dét å si at du slåss som en jente eller kaster som en jente betyr at det er dårlig?

Etter å ha tenkt seg litt om kommer de spurte i Always' "Like A Girl"-reklamefilm frem til det korrekte svaret: Det er dumt, det er feil, det bør ikke brukes som synonym for svakhet, men for styrke. Sammen med den mildt formanende stemmen som stiller dem spørsmålet, utgjør de Always-reklamefilmen som jeg tror har blitt delt av en tiendedel av vennene mine på sosiale medier de siste dagene.

Jeg liker ikke den filmen noe særlig. Jeg liker sinnelaget og intensjonen, og om den lykkes i å få én liten jente der ute til å rette ryggen og føle seg sikrere på foten, så er den verd pengene. Men når jeg ser den, føler jeg først og fremst at jeg blir forsøkt manipulert, og at jeg ser på manipulerte mennesker.

For ordens skyld, her er den:


Her er fire punkter som filmen ikke tar høyde for:

- Alt er relativt. Jentene og guttene i filmen blir spesifikt spurt om å gjøre noe "som en jente", og tolker det ikke uventet som om de skal legge inn karakteristika i løpingen/slåssingen/kastingen som vil gjøre det så tydelig som mulig at de forestiller jenter. Det ligger i oppgavens natur at de skal være en slags parodi. Saken er at jenter og gutter løper omtrent likt (hva angår det der med kastingen stemmer min empiri med fordommen om at jenter jevnt over er svakere enn gutter, men det er en annen diskusjon). Men hvis mennene og kvinnene i reklamefilmen hadde løpet helt vanlig, helt nøytralt, måtte de ha presisert hvorfor de valgte vekk distinksjonen som lå i oppgaveformuleringen. Det kunne de så klart gjort, men det er ikke overraskende at de ikke gjør det. Og ettersom de blir bedt om å gjøre noe som en jente som gutter, gitt at de er fysisk sterkere, tradisjonelt gjør bedre, er det heller ikke så underlig at de lager en "jenteversjon" som er mindre dyktig og mindre interessert. Det er en kjedelig, flat og, ja, fordomsfull måte å løse oppgaven på, men det er en tolkning situasjonen og spørsmålet helt klart legger opp til. Det kunne forøvrig vært interessant å se hva de hadde valgt å gjøre om de ble bedt om å gjøre noe "som en mann" og tvunget til å finne distinksjoner i motsatt retning, kanskje særlig en oppgave der jenter forventes å ha et svakt fortrinn.


- "Som en mann" og "som en gutt" blir også brukt som fornærmelser, for eksempel bak ryggen på en jente som forventes å handle på en tradisjonell feminin måte og ikke gjør det. Jeg har hørt det live, sist om en litt androgyn jente som hadde latt seg hisse opp i en diskusjon på en fest, etter at hun hadde gått. Det var ekkelt og ufint, det hele. Det kunne minne litt om kommentarfeltdiskusjonene der kvinner med sterke  meninger blir assosiert  med det ukvinnelige og kjønnsløse. Vakkert er det ikke. Men det er altså ikke slik at "som en jente" er iboende negativt og "som en gutt" er iboende bra, det er noe som avhenger av situasjonen og forventningene.


- Det er takhøyde i offentligheten for å uttale seg negativt om menn på en måte som ikke ville vært akseptert om det gjaldt kvinner. Den elskede danske skuespilleren Ghita Nørby kan si til VG at "jeg synes generelt at menn er så dumme. De har så lite empati og godhet for andre mennesker", uten å bli arrestert. Der Sigrid Bonde Tusvik kan kalle en tekst av Harald Eia og to mannlige venner for "gubbesjuk" og anta at når de tre setter seg for å skrive kronikker, er det "som regel hvis en av dem blir forbigått av en dame på de siste flatene inn mot Kikut" (Bonde Tusviks tekst ble også entusiastisk delt i Facebook-feeden min). Og der Ulrik Imtiaz Rolfsen tvitrer om Knut Schreiners musikkdebattinnlegg at han skriver "med eget kjønnsorgan".


For ordens skyld: Kvinner i media (til tider jeg selv) har opplevd å få høre langt verre ting enn dette i innboksen og i kommentarfeltene, fra sjikane til et ukjent antall "kvinner kan ikke anmelde actionfilmer"-meldinger. Misogyni finnes. Flere av Schreiners motdebattanter beskriver at de har blitt  møtt med nedlatende, kjønnet respons på det de driver med. I debatten om kjønnsbalanse på festivalscenene har forøvrig begge parter poenger som er verd å ta med seg. At markedsføring rettet mot barn i stadig større grad bærer preg av en antagelse om at hvilket kjønn de tilhører er deres viktigste egenskap, og styrer hva de er interessert i, er problematisk og verd å påtale.


Men de som står bak Always-videoen, og gjeter både sine menneskelige forsøkskaniner frem til å erkjenne at "som en jente" brukes som kritikk og at det ikke burde være slik. Da er det lett å glemme at både mediesaker, reklamekampanjer og den gjengse cafésamtale renner over av antagelser om hvordan menn er, og hvordan deres meninger og måter kan forklares ut fra kjønnet de tilhører - og at disse sjelden påtales på samme måte. Jeg prøver å se for meg hva som ville skjedd hvis Espen Skjønberg hadde sagt at han syntes kvinner var dumme, hvis Thomas Giertsen hadde påstått at en kvinnelig kronikkforfatter var sint fordi en mann hadde vært bedre enn henne i noe, eller hvis en kvinne som mente noe om likestillingsproblematikk ble beskyldt (utenfor kommentarfeltene) for å "skrive med underlivet". Mitt forsiktige anslag basert på noen års erfaring i medie-Norge: Debatt i en uke, og ikke mennene det gjaldt ville blitt konfontert med uttalelsene i alle portrettintervjuer i ettertid.


En anekdote: Jeg strøk første gang jeg kjørte opp. Det var inne på et fullstappet parkeringshus i Kongsberg der jeg fikk beskjed om å parkere. Av to pinetrange plasser valgte jeg den som så ut som om den var et par centimeter bredere enn den andre. Det gikk ikke så bra. Da sensor måtte hugge inn bremsene, ante det meg at dette ikke kom til å ende som jeg hadde håpet. Etter på spurte jeg ham hva jeg skulle gjort. Han ba meg jo om å parkere, men den andre plassen ville jo vært enda verre. Han svarte: Du skulle gjort som du ville gjort om du hadde vært alene i bilen, nemlig sagt at "her vil jeg ikke parkere" og kjørt for å finne en annen parkeringsplass.


Den opplevelsen kostet mine foreldre noen tusenlapper, og de lærte meg å sette spørsmålstegn ved premissene for oppgavene jeg får. Jeg får det ikke alltid til, men jeg har det som ambisjon. Kanskje de voksne deltagerne i Always-videoen burde stusset over sin oppgaves forutsetninger. Skjønt, da ville jo verden vært én viralvideo fattigere.







Klær! Britene invaderer.

Ekshibisjonistprisen:

 

Kim Kardashian: Brrr. Kanye, kan du ikke låne meg jakken din. Jeg glemte visst å ta på meg noe.

 

 



 

Gjester ved veddeløpsbanen under Royal Ascot: Ah, britene. De er og blir et følelsesmessig undertrykket folkeferd. Jeg skylder på kostskolene, Church of England, etiketten og den obligatoriske ironiske distansen.

Ascot er den motemessige ekvivalenten til når du rydder opp i dødsboet etter et ærverdig, pensjonert parlamentsmedlem med fast plass på første benk i kirken og lett moraliserende debattinnlegg i lokalavisen, åpner feil dør og snubler over husken og håndjernene.

Ikke å forglemme:

 




 

Men kjære deg:

Scout Willis: Jeg skjønner ingenting. Jeg skulle bare hente et glass vann før jeg skulle prøve å få sove igjen. Hvem er dere og hva gjør dere på badet mitt?

 

Nicole Kidman: Jeg visste det. Norsk Undertøismagasin i Prinsens gate stenger dørene, de bestemte, kompetente damene som kunne fornemme størrelsen din idét du plinget inn døren forsvant til nye beitemarker, og bare tre måneder senere dukker Nicole opp i billig spandex i sølepyttfarge og med skåler som ser ut som om står to centimenter ut fra kroppen hennes. Og, ikke minst, uten kjolen som da virkelig burde vært over.

 

Det gåtefulle folket:

 

Gwendoline Christie: Jeg liker henne og jeg liker flamingoer og jeg liker vittige og ikke bare anspent sexy antrekk på den røde løperen, og jeg burde dermed like dette. Men en dame som tjener til livets opphold ved å gå i rustning i "Game of Thrones" burde vite et og annet om verdien av god passform. Det ville antagelig hjulpet å heise kjolen ti centimeter opp, så hun slapp å få den der bulken midt på brystet, og samtidig gjøre den tyve centimeter lengre.

Men det er et evig problem med slike badehåndklekjoler at de går rett ned fra den mest struttende delen av kvinnekroppen, og dermed kjører som en dampveivals over naturens kroppslige kupertheter. Det beste er nok å overlate dem til de som ikke har så mye av denslags i utgangspunktet.

 

Jeg vil være deg:

 

 

 

Skal du først smugle illegale aviser for den franske motstandsbevegelsen, kan du like gjerne gjøre det med eleganse.

Stjernene funklet ikke så sterkt som de kan gjøre denne uken, så jeg henfalt igjen til Vanity Fair's International Best Dressed-liste, og denne tilsynelatende navnløse deltageren. Hun er utsøkt komponert og dandert, akkurat innenfor grensen mot teaterkostymeland, og det er noe med fargeskalaen som får selv den litt for gjenkjennelige Gucci-vesken til å se skuldertrekkende selvfølgelig ut.

Litt usikker på skoene, bare.

 

Fina:

 

Maria Skappel: Jeg husker ennå Pamela Drucker skrev i New York Times:"If you are invited to lunch with someone who works in the fashion industry, do not wear your most ?fashionable? outfit. Wear black".

Det samme gjelder også den generelt sett ganske stressa Elle-festen, og hvitt.

 

I feel pretty.

 



Jeg blir alltid litt glad når det er fint vær og en lunchavtale på horisonten og jeg kan sommerkle meg opp og rusle ned til Celsius, eller hvor det nå er. Og så kanskje jeg legger til en hvit, kort cardigan og store solbriller og så føler jeg at Tollbugata blir Via Veneto foran føttene på meg. Jeg pleide å bruke et kortere, stivere skjørt til, men ble overrasket over hvor mye bedre helheten ble med stoff til knærne. Hva jeg enn gjorde, var det liksom som om den forrige varianten bare manglet discman og rollerblades.

Men altså: Toppen har små sløyfer på. Mine strenge onkler Tom and Lorenzo er nådeløse når det gjelder sløyfemotiv eller -pynt på noen som har bikket 21. Jeg ser poenget, men tenker at de er så små at det ikke gjør noe og går ufortrødent videre.

Og noen må jo sprenge normene og gjøre opprør mot det undertrykkende samfunnet, ikke sant?

 

Ønskeliste.

 




Veske fra Kate Spade: Jeg har ingen motstandskraft når den ser på meg med det blikket. Og når denne bare er i hus, gjenstår det kun å skaffe seg flagrende, hvit sommerkjole, stråhatt, strand, og dekadent piknikkurv med champagne og kjøleelement med strikk rundt.

 

Nå har du vært for lenge i motebransjen:


Veske fra Moschino: En veske i titusenkronersklassen som er designet for å ligne en pappkartong i femtenkronersklassen. Det er for meta, og det er for dyrt. Og jeg tror du må betale ekstra for pommes frittes'en.

 

Rojalistisk hjørne.

 

 

Dronning Letitzia av Spania: All ære til Letitzia for å holde antrekket nøkternt i stedet for å gå bananas i barokk, diamantbestrødd, knel-bønder-retning, som en anledning som en kroning åpner for. Dette er en vakker og skarp silhuett, men dét ville det jo også vært om det var en kjole, ikke en drakt. Jeg skulle ønske det var en kjole. Tittelen sier kongelig, men lommeklaffene sier mellomleder.

 

 

Klær! Ny moteblogging

Ok, så her er en tanke: Siden jeg likevel bruker et utall timer på å se på klær på internett i stedet for å gjøre det jeg skal gjøre (i skrivende stund: vaske badet), prøver jeg å utvide kjolebloggen til en mer generell klesblogg, med jevnlige innlegg - kanskje ukentlige - innlegg, og faste kategorier som de nedenfor. For første gang tar jeg også med folk fra samme land og by som jeg selv, men bare de jeg synes ser veldig, veldig bra ut. Jeg synes liksom ikke jeg har noe med å kritisere de som har måttet spurte hjem fra jobb og finne frem kjolen som er renest og nærmest nystrøken fra klesskapet; sarkasmer er forbeholdt de med egen stylist og lånekontrakter med de store designhusene. Der er det til gjengjeld ingen nåde. Ok? Ok.

Vi går i gang.

 

Kat. 1: Ekshibisjonistprisen:

 

Kendall Jenner: Sist jeg sjekket, var underlivet ditt noe som trengte en duk, ikke en løper.

Kjolen kunne i en annen og bedre verden hatt en viss Cersei Lannister-schwung over seg, om den hadde hatt mindre husflid, mindre lilla for, og faktisk vært en kjole.

 

Kat. 2: Men kjære deg:

 

Kylie Jenner: Jeg blir alltid glad når jeg finner en dag-til-kveld-kjole. Kylies kjole kan brukes både når hun går i tvekamp mot Xena the Warrior Princess og når hun løper derfra for å rekke bijobben som bakgrunnsdanser for Jennifer Lopez i Las Vegas.

Den gir meg også større kunnskap om anatomien hennes enn jeg strengt tatt trenger.

 

Khloe Kardashian: Khloe, hver dag tar mennesker vanskelige valg. Hva de skal ha til lunch. Hvor mye de skal si til kollegaen de er sint på. Hvem de skal gifte seg med. Du klarer dette. Det er ikke så vanskelig. Kom igjen nå. Hold meg i hånden. Shorts eller bukser?

 

Kat. 2: Det gåtefulle folket.

 



Kate Winslet: Jeg trengte en kategori for de antrekkene som ikke helt fungerer, uten at det er umiddelbart tydelig hvorfor.

I tilfellet Kate tror jeg det er at den kjolen burde vært brukt med stort, oppfønet hår og glamoursvære solbriller og ikke den lett vindblåste Philip Treacy-skapningen. Toppen av Narciso Rodriguez-kjolen, som egentlig gir den en deilig avslappet vibb med antydningen av t-skjorte, er ikke det beste å sette sammen med en hatt som ser ut som et etter-hårvasken-håndkle. Men om ambisjonen er å være den chic'este konen  med vaskebrett ved Tiberens bredd, er den nådd i massevis.

 

Kat 4: Jeg vil være deg.

 

Fra Vanity Fairs International Best Dressed Challenge: Så papirskarpt at jeg nesten skjærer meg på fingertuppene bare av å skrive om henne. Muligens ikke like prikkfritt, i bokstavelig og overført betydning, etter en tur innom kaffesjappa, parkbenken og t-banevognen.

Og et vitnesbyrd om stylingens makt. Bruk den blusen med en blå polyesterbukse med press og fornuftige sko, og du har uniformen på en hvilken som helst gjennomsnittlig norsk institusjon.

 

Kat 5: Fina.

 

Mariann Hole: Årets vinner av Heddaprisen for beste kvinnelige skuespiller (Hurra!) så egentlig ikke så skeptisk ut rett etter prisutdelingen i går, men det var det eneste av de to bildene jeg tok da jeg fikk med skoene hennes. Kjolen er deilig retrofeminin og upåklagelig sommerlig og oppdateres og spisses til av tilbehøret, som er akkurat så mye røffere og så mye tyngre at hele fremtoningen får en liten, men umiskjennelig basstone av rock.

 

Ingrid Rusten: Det var så trangt på Heddaprisen at jeg ikke klarte å rygge så langt tilbake at jeg fikk med meg skoene til Ingrid (skuespiller på Rogaland Teater), men jeg elsket kjolen hennes. Den er kul og avslappet og fløter med det androgyne med det blunkende jakkeslaget, samtidig som den er nett og feminin og i verdens mest kledelige grønnfarge. Akkurat passe snev av Mad Men, og antydet grønnskimmer i øredobbene og øyenskyggen. Men Ingrid, hvis mamma og pappa ikke vet at du røyker, kan det hende de får det med seg nå.

 

Kat 6: I feel pretty.

 



Denne French Connection-kjolen har latt meg leke flapper med jevne mellomrom siden jeg kjøpte den i Edinburgh for åtte år siden. For ikke å se ut som om jeg oppriktig tror jeg er Josephine Baker, prøver jeg å oppdatere med disse skoene, et dekadent nettkjøp fra Tabitha Simmons som fikk min venninne Ellen til å bli litt stiv i ansiktet og lete etter ordene (ettersom de som først falt henne inn, åpenbart ikke var det jeg ville høre) da jeg viste dem frem i forfjor. Hun skulle senere kalle den styggpene. Men funker de sammen med frynsene, eller burde det vært vanlige, strappy, sorte sko?

Jeg har forresten prøvd å gå med dem i nedoverbakke én gang, og det er det skumleste jeg har gjort noensinne.

 

Kat. 7: Ønskeliste.

 


Jeg elsker maritime striper og har så mange av dem i skapet at hvis de rotter seg sammen og bestemmer seg for å tjore meg til gulvet, har jeg ikke nubbetjangs. Skal likevel brøyte rom for disse.

 

Kat. 8: Nå har du vært for lenge i motebransjen.

 




Fem minutter inne i disse torturinstrumentene fra Dsquared2, og jeg tilstår hva det skal være.

 

Kat 9: Rojalistisk hjørne.

 



Catherine, hertuginne av Cambridge: Jeg tror ikke det er i Kates DNA å kle seg noe annet enn smakfullt - men kler hun seg ikke også som om hun planlegger sin egen 45-årsdag? Dette er rent og pent og passende på alle tenkelige vis, men ville det ikke vært litt mer født-på-åttitallet-takk med noen få, enkle tweaks? Med ermer som er femten centimeter kortere? Eller rekker til albuen? Og en utringning som viser bittelitt mer hud? Og hæler som er en god del mer uskikkelige?

Men shampooreklamehåret veier opp for nesten alt.

 

 

 

 

 

 

 

 

Kjolebloggen flyttet

Kjære venner, kjolebloggen er nå flyttet til moderavisen, Dagbladet.no. Bloggingen fra gårsdagens Met Gala er nå publisert der. Kikk gjerne innom. 

Begjær og basketball - Om Donald Sterling-skandalen

Giljotinen falt med en kort svisjelyd.

Donald Sterling, eier av basketballaget Los Angeles Clippers, ble utestengt fra amerikansk basketball på livstid og ilagt en bot på 2,5 millioner dollar etter at det ble offentliggjort et lydopptak der han kommer med grove rasistiske uttalelser. På teipen krangler åtti år gamle Sterling med elskerinnen V. Stiviano, og ber henne om å slutte å legge ut Instagram-bilder av seg selv med svarte venner, og ikke ta dem med på kampene. Et av bildene Sterling reagerte på var av Stiviano og basketballegenden Magic Johnson, som omsluttes av Sterlings sinne og forsøk på forbud.


For den som hører på teipen fra møtet med elskerinnen, vil det være slående hvordan dette ikke bare handler om hudfarge, men også mye om kjønn. Sterling er en rasist, men han er også en gammel mann med en femti år yngre kjæreste som ikke tåler å se henne sammen med unge, flotte idrettshelter, antakelig spesielt ikke dem han mener bør være underordnet ham selv. Uroen er påtakelig. Om Magic Johnson sier han: «Admire him, bring him here, feed him, fuck him, I don't care? But don't put him on an instagram for the world to see». Eks-basketballspiller Kareem Abdul-Jabbar traff noe da han i sin kommentar i Time skriver at han oppfatter mannen på teipen som en sjalu, gammel mann i ferd med å bli manipulert.


For Stiviano, som ulikt Sterling åpenbart vet at båndet går, er kanskje den mest fascinerende skikkelsen i dramaet. Med myk, spørrende, litt sutrende stemme, ilagt et og annet «Sweetie», får hun Sterling til å male ut akkurat hva han tenker om mennesker med annen hudfarge og slik legge sitt eget liv i grus. Stiviano, som hadde mottatt biler og dyre gaver av Sterling, var allerede blitt saksøkt av hans familie og ennå-ikke-fraskilte kone for å ha lurt penger av ham. Noen tar virkelig innover seg læresetningen om at angrep er det beste forsvar. Kanskje hun burde bli basketballtrener.

 




 

 

(Spalten stod på trykk i Dagbladets På kornet-spalte fredag 2. mai)

Anekdotesamfunnet

Det hvileuttrykket jeg bruker mest når jeg snakker, er ikke «liksom» eller «faktisk». Det er «kanskje jeg har sagt dette før». Det glipper ut av meg når jeg snakker med venner eller bekjente, og er på vei inn i en anekdote eller resonnement av det slaget jeg vet jeg har fortalt venner og bekjente før, ikke én eller to ganger, men med jevne mellomrom. Alle et lite repertoar av slike; små bruddstykker fra virkeligheten som de synes rommer noe interessant eller morsomt, og som de har solid empiri på at har fungert tidligere - som har fått samtalen til å fremstå som bedre og de selv til å fremstå som morsommere.

Så sterk er anekdotens kraft at arbeidslivspsykologen Susan Weinschenk råder bedriftsmedarbeidere og forskere som skal legge frem et sett med data, om å begynne med en anekdote. Ikke si hva tyve prosent av de spurte foretrekker, fortell om ønskene til Sigrid på Hamar, som du snakket med i forrige uke. En anekdote er en liten fortelling, en fortelling vekker følelser, følelser påvirker mer enn ideer. I polemiske ordvekslinger advares det rett som det er å legge anekdotiske bevis, altså enkeltobservasjoner og historier som ikke alltid sier så mye om årsak og virkning utover sitt eget lite handlingsunivers, til grunn for hvordan man ser på samfunnet. Og det er betimelig nok. Skjønt, desom baserer seg bare på forskningsrapporter og ikke det de observerer rundt seg, blir vel mer kunnskapsrike enn kloke.

Iblant foran Dagsrevyen lurer jeg på om det gir mening å snakke om en anekdotifisering av samfunnet. Eller i alle fall en caseifisering. Ingen anbefaling kan gå ut fra det offentlige, intet statsbudsjett legges frem, uten besøket på et eldrehjem eller en småbarnsfamilie. Ofte får følelsen/anekdoten - småbarnsfamilien - langt større plass enn prinsippet/ideen - eksperten. Og samtidig som det er fint at kontakten med frontlinjene opprettholdes, synes jeg iblant godt nyhetsankeret kunne sett rett på meg og sagt, litt unnskyldende: «Kanskje jeg har sagt dette før».

 




 

Spalten stod på trykk i Dagbladets På kornet-spalte 3. april 2014.

En stor kjærlighet dør aldri

 

En stor kjærlighet dør aldri selv om de elskende
skilles. Kjærtegn som ble mottatt, springer ut 
selv etter at de er glemt og deres frø er talløse
Det er frukt og løv i dine kjærtegns spor
som i et landskap om høsten, dager som fylles
av glansen fra mørke flammende netter ? Bestandig
er kjærligheten, mer omfattende enn de elskende
og blikkets salige lys kan ha vært lenge underveis 
før det tente mitt, vi kan ha vandret hvileløst 
gjennom slekter før vi møttes og gjenkjente hverandre
Nu vandrer din lengsel tidløst i meg, ditt ansikt 
vil alltid kunne finne nye hemmelige veier i mitt 
Alltid vil jeg være underveis i dine trekk, hemmelig
oppspore stormer og stjerner, røre strenger ingen 
har rørt ved og se en demring selv i alders drag
Lyset i et ansikt som elsker, brer seg evindelig
ut over jorden; For lyset i et ansikt som elsker
tar aldri slutt, det er underveis, alltid underveis 
i nye mennesker, i nye elskende, i all tid.

 

 

- Skrevet av Stein Mehren, som i helgen fikk Triztan Vindtorns poesipris, som aldri var redd for å snakke med stort alvor om dype ting og som dessverre er svært syk. 


Raushetens grenser - Om kvinner som heier på kvinner, "feiltastic", Kathrine Aspaas og de siste dagers hellige.

Sukk.

Kan vi ikke bare være snille?

Helgens store sak i Aftenposten om kvinner som heier hverandre frem på sosiale medier, har skapt, om ikke bølger, så i alle fall skvulp, mange av dem, over virkelige og virtuelle cafébord. Hyllesten som sendes som piler mellom forfatter og foredragsholder Kathrine Aspaas, HP-direktør Anita Krohn Traaseth, Lyse Tele-direktør Toril Nag og likesinnede pekes på som tegn på endring i tiden, det snakkes om "den lekne kvinnen" som lederideal, om behovet for å vise raushet og sårbarhet, være "feiltastisk". I går fulgte Kathrine Aspaas opp med en kommentar der hun beskrev reaksjonene. "Rasende damer og herrer mener det å heie på andre er en uting", skriver Aspaas. "Jeg tror arrogansen og latterliggjøringen i denne saken er trigget av dype, smertefulle mekanismer ... Når vi tillater oss å hoppe opp og ned og klappe i hendene i pur glede over folk vi digger ... Da sitter hånen og sarkasmen løst - og så mye har jeg lært om hån og sarkasme opp gjennom årene - at den sitter løsest der smerten er størst. Og da er spørsmålet - hva er det som gjør så vondt?"

Jeg kan tenke meg mange adjektiv som kan karakterisere en slik formulering. "Raus" er ikke blant dem.

For det er problematisk på så mange måter når oppovertomlene og de rosende utropstegnene fremstilles som den riktige, den beste, faktisk den eneste moralsk høyverdige responsen. Offentligheten er ikke et sted der du fortjener medalje bare for å møte opp. De som utfolder seg på arenaer der de får oppmerksomhet, der ideer har innflytelse og avgjørelser har konsekvenser, skal og må utfordres. Det er ikke alltid så lett å holde ideer og følelser adskilt, men den som entrer disse arenaene, må til en viss grad klare det. Det innebærer å akseptere motstand og ta ansvar for sine feil. Det innebærer å godta at man blir vurdert for resultater og virknininger, ikke intensjoner.

Problemet med innstillingen til Aspaas, Traaseth & Co er at de sauser sammen ting som ikke bør sauses sammen. I den senere tid har jeg lagt merke til at stadig flere av de sinte mailene jeg får etter at jeg har skrevet en polemisk tekst - for de mailene er en del av hverdagen som kommentator - beskylder meg for å være "misunnelig". Hvorpå jeg bare må melde meg ut. For det er ikke mulig å ha en diskusjon på dét nivået. 

For ordens skyld: Budskapet om å være raus fremfor alt og hylle sårbarheten ville ikke slått an om det ikke hadde hatt en mandelbunn av innsikt under kremlaget. Alle som har opplevd å vise seg fra sin mest sårbare side, og bli akseptert og elsket med denne, på grunn av denne, vet hvor kraftfullt det føles. Det å ha stillinger der med har ansvar og innflytelse, som direktør, politiker eller polemiker i det offentlige, har sine ensomme og sårbare sider, som på grunn av de ettertraktede stillingenes åpenbare privilegier er vanskelig å sutre over. Det er konfliktfremmede arbeid, og den som står midt oppi det, hvor garvet han eller hun enn kan virke, trenger å bli sett og støttet, av sine nærmeste og av de som oppriktig er enige med dem. Det er da også en styrke ved den nye samfunnsdebatten, som dels er flyttet over i sosiale medier, at den i større grad enn før rommer flere stemmer enn de direkte motpartene, at parter som ikke har prestisje eller penger på spill kan rose, kritisere eller nyansere. 

Men det gjør også at vi kan være selektive, velge hvem vi vil lytte til, si til oss selv at heiagjengen har rett og de andre er misunnelige og gjerrige, at vi kan gå ut på scenen og forvente applaus. Det gir tillatelse til å tenke at det er noe galt med sjefen din eller publikummet ditt - "dype, smertefulle mekanismer", kanskje? - hvis de ikke oppfører seg som vennene dine. Det går utover bevisstheten om roller og grenser. Det gir smigrerne en posisjon de ikke bør ha. Og det stimulerer til dovenskap mer enn inspirert utvikling. For hva er det å strekke seg etter hvis det hagler smilefjes og utropstegn over alt du gjør? 

Det er visst ikke bare her vi snakker om sånt. I vinter skrev Gawker-redaktør Tom Scocca en polemikk, "On Smarm", delvis som en reaksjon på at enkelte litteraturkritikere hadde erklært at de ikke lenger ville publisere negative bokanmeldelser. Det uoversettelige,  men presise nyordet "smarm" kan forstås som den særegne tonen i kulturdebatten som er inderlig og antisarkastisk - og direkte eller indirekte dømmende overfor de som ikke vil tre inn i den samme, parfymeduftende kokongen. I ropene om raushet ligger en taus trussel om å bli satt i bås med haterne. "Vær snill, ellers ...".

Scocca er muligens skarpere enn han trenger her og der, men han har et godt poeng når han påpeker at selv positivt orienterte fellesskap må definere seg selv i kontrast til noe. Som et eksempel på snillhetsforkynnelse som blir til overbærenhet og moralisme, av den typen en voksen utviser overfor et barn, gjengir han en uttalelse fra forfatter Dave Eggers:

"I was a critic and I wish I could take it all back because it came from a smelly and ignorant place in me, and spoke with a voice that was all rage and envy".

Dette lyder kjent. Til journalisten bak Aftenposten-oppslaget forteller Kathrine Aspaas at hun pleide å være "sint, kjip og bitter", at hun "gikk på jobb hver dag i 18 år for å finne ledere og finansfolk som hadde tabbet seg ut. Hun var blodig sjalu på sin egen søster, som hadde Drømmemannen, Drømmebarna og Drømmehuset (Aspaas er single og har hund). Nå er hun rausere, gladere og har flere venner". 

I likhet med Eggers virker det som om Aspaas har funnet en måte å tenke og være på som gjør at hun har et bedre liv. Det er henne vel unt. Og det er vel derfor hun snakker og skriver med slik nyfrelst glød, som Paulus som ser lyset på veien til Damaskus, og ennå er blendet, i den grad at hun ikke tar høyde for at ikke alle som velger en mer kritisk eller moderat holdning i det offentlige rom er sinte og bitre, at de ikke famler i mørket før omvendelsen - slik Eggers ikke tar innover seg at ikke alle kritikere er hans tidligere jeg.

Når Aspaas holder fast ved lyset, når det gjør henne både rik og populær, har det ikke minst å gjøre med at det er så bekvemt. Hvis du kommer til kort, er det et tegn på at du bare er menneskelig og dermed fantastisk, unnskyld, "feiltastisk". Budskapet hennes frikjenner deg, det gir deg i stor grad carte blanche til å trekke på skuldrene og henvise til din egen feilbarlighet. For hvem vil vel ha ufeilbarlige mennesker?

Jeg leser og tenker at dette er kulminasjonen av en bevegelse gjennom de siste tiårene, som kanskje har vokst ut av en forsinket motstand mot nittiårenes vekt på vaktsom distanse og humor som var for de innforståtte. Nå synges en sang som begynner hos Oprah Winfrey og Whitney Houston og deres bevende budskap om å elske seg selv, den tar en sving innom psykologiens vekt på selvfølelse og ender i foredrag for femti tusen kroner, for de som kan betale så mye, vel å merke. Denne bevegelsen har brakt med seg mye som er sunt og godt. Vekten på hvor viktig det er å være trygg, å bli støttet, å kunne sette sjøbein i seg selv og stå støtt også når det stormer, og bevisstheten om at dette ikke er så lett bestandig, er av det gode. Men så er det så lett å blåse det opp, påklistre det en altfor høy prislapp og bruke det som onesize-visdom også i situasjoner der det ikke hører hjemme, ikke så helt ulikt den åndeløse opphøyingen av floskler fra Geelmuyden.kiese-sjefens legendariske og like newspeak-pregede innlegg du vet. Og plutselig er vi i en My Little Pony-episode med manus av George Orwell.

Snillhet uten grenser er ikke snillhet. Den er for ettergivende overfor noen og for dømmende overfor andre. Da føles det bedre å gå tilbake til en tekst fra tiden før Paulus falt av hesten, der det står: Det er en tid for alt.

 




 

 

 

 

 

Tåkeluren - Om storydoing, det sagnomsuste GK-blogginnlegget og en kultus der det ikke bør være en.

Trangen til å le har lagt seg. Å gjøre seg morsom på bekostning av det famøse blogginnlegget til Andreas Wabø, administrerende direktør i Geelmuyden.Kiese, er for sent nå, og ville ikke føles særlig bra lenger. Det var dette med sparking og å ligge nede. Det er blitt mange som står i sirkelen rundt.

 

Men likevel. La oss le litt til. 

 

For det er fascinerende når keiseren kler av seg selv. Når et mektig kommunikasjonsbyrå, som sender fakturaer med mangesifrede tall til kundene sine, legger for dagen et syn på seg selv og sitt eget arbeid og sine egne teorier som er så til de grader i utakt med hvordan omverden ser på dem. Wabø synes å skrive fra innsiden av en polstret og parfymert kokong, og de første som retweetet det, gjorde det med entusiasme og beundring, fra samme ståsted. Ingen syntes å se det som umiddelbart ble fanget opp av utenforstående lesere: At det nå sagnomspunne begrepet "storydoing" bare er en forvansket og mystifisert betegnelse på å etterleve og integrere sine egne idealer, så det blir holdning og oppførsel og ikke bare tomme slogans. At det som kalles crazy er å leve i pakt med floskler så forslitte at de ikke lenger har noe innhold. Det er verd å dvele ved, ikke bare fnise av og fare videre, fordi det er snakk om holdninger som bidrar til å bygge en kultus rundt lederskap, ledelsesfilosofi og kommunikasjonsteori, som skaper andektighet for direktørstanden og driver lønningene deres i været. Som gjør kommunikasjon til noe mer mystisk og opphøyet enn det er, og gjør det samme med kommunikasjonsarbeideres honorarer.

 

Wabø ser på alle hyggelige ting som skjer i Geelmuyden.Kiese, som når kantinesjefen deler ut tiloversblevne ostesmørbrød på gaten ("ikke fordi jeg har kommandert henne til det eller at (sic) det står i en eller annen håndbok"), som et resultat av en inspirert bedriftskultur, og presenterer klisjeer som visdomsord. Da skjer det noe. Da opphøyes tilfeldigheter til strategi, banaliteter til kunst, og da gjøres tåkeprat til en vare det oppleves som helt rimelig at bedriften din betaler store penger for. Penger som ellers ville gått til noe annet.

 

Massevis av flinke folk har vært innom Geelmuyden.Kiese i årenes løp. De har helt sikkert hatt gode råd å gi til klienter som har strevd med å nå frem. I en verden tettpakket med kanaler og plattformer er det ikke rart mange føler de trenger en erfaren hånd å holde i. Å legge ut en slik hånd for salg, er helt greit, og iblant sikkert verd pengene.

 

Men iblant betyr spesialisering og profesjonalisering også ren forvanskning, iblant innebærer det å gi et fagspråk og en filosofisk ramme til læresetninger som ikke er verd det, iblant innebærer det å gjøre alminnelig sunn fornuft, eller verre, alminnelig ufornuft, til et sjeldent talent som andre bør betale deg for å leve ut. Iblant innebærer det, kort sagt, storproduksjon av svada, med et selvbilde som svulmer opp proporsjonalt med saldoen. Helt til noen - kanskje du selv - kommer med en nål og stikker til.

 

Alle par og alle familier har sin interne lingo. Sniktitten inn i grunntankene bak GKs nåværende ledelse føltes nesten litt beklemmende, som å gå over til paret i naborekkehuset for å låne sukker og komme over dem med pisk og håndjern. Skulle det skje, kan du lukke døren stille og liste deg vekk. Men når det gjelder kommunikasjonsbransjen, med sine hemmelige kundelister og kjente profiler, kan døren godt stå åpen. Bare litt til. 

 




 

 

 

Sverteper - Om Helga Pedersen

Det er ikke bare det at Helga «viktig at alle bidrar til å sverte regjeringen» Pedersen bare mangler en dyp latter for å låte som en skurk i en såpeopera. Det er også dét at det er en litt trist rolle å ta.

Såpeoperaskurkene ville ikke vært særlig effektive intrigemakere i det virkelige liv. Til dét er de for enkle og for åpne. De vet hva de selv er.


La oss si at du vil ha i gang en svertekampanje. Du kan ikke fortelle folk at det er dét de skal gjøre. Det har å gjøre med den enkle grunn at folk ikke tenker på seg selv som én som gjør såpeoperaskurkaktige ting. De misunnelige mener andre har fått urettferdige fordeler. Baksnakkerne sier til seg selv at sannheten må fram. Egoistene mener det er helt rimelig at andre står på pinne for dem. Ingen står opp om morgenen og sier til seg selv at nå skal jeg være misunnelig eller egoistisk eller hensynsløs. Likeledes er det få som føler seg bekvemme med å være en sverter.


Livet på toppolitikkens forblåste tinder krever selvsagt en viss bevissthet om virkemidler og litt mindre fornektelse enn alminnelig hverdagsmanipulasjon. Men også de største politiske overlevelseskunstnerne liker å kunne si til seg selv at det er til det beste, både for dem selv og for landet og velgerne, at partiet deres går fram og at de selv får en så høy posisjon som mulig. Det burde ikke være vanskelig å spille på dette for å mane sin lille legion til kamp: Følelsen av å gjøre det rette framfor følelsen av å gjøre noe galt.


Mens Pedersen stilles dovent til veggs benker antakelig både medarbeiderne, motarbeiderne og velgerne hennes seg for å se «House of Cards», der Frank Underwood, Machiavelli på speed, sjarmerer, truer og, nettopp, sverter seg gjennom det amerikanske politiske systemet. Det er fryktelig morsomt å se sånne på TV. Men de færreste vil spille på laget deres.

 




 

Teksten stod på trykk i Dagbladets På kornet-spalte 3. mars 2014. Bilde lånt fra VG.

 

Heltes den som heltes bør

Jeg skal oppfordre til noe, vel vitende om at det stikk motsatte kommer til å skje. Jeg synes vi bør slutte å bruke ordet «idrettshelter».

Dette skrives i stor respekt for de trikotkledde som krabber opp monsterbakken i Val di Fiemme med sementtunge lår og slimete hake mens jeg selv synes det er et slit å strekke hånden ut mot smågodtskåla. Det har alltid vært, vil alltid være, fascinerende og underholdende å se menneskekroppen presses mot yttergrensene. 


Faktisk kan Johnsrud Sundby, Bjørgen og de andre leve opp til ordet «helt» slik det brukes i de nær tre tusen år gamle homeriske eposene. De som der kalles «helter», er en krigerkaste av overmennesker som er sterkere og djervere enn andre menn, som lever for æren på slagmarken og ikke lar noe distrahere dem fra dette. Hadde det vært reportere i oldtidens Hellas, hadde antakelig Akillevs gitt dem noen knappe stavelser om å «fokusere på mitt eget løp».


Men i dag betyr det noe annet. Det heltemodige forstås som noe uselvisk, noe oppofrende. Helten er en som tar en personlig risiko eller tar på seg ubeleiligheter og ubehag for å hjelpe andre. Det fantes helter i motstandsbevegelsen under krigen, på flight United 93, på Utøya og i motorbåtene i vannet utenfor. Det finnes lokale helter, som lærere og leger som stiller opp langt utover det jobben krever, og det finnes personlige helter.


Superindividualistene i skiløypa står for en annen type prestasjoner. Det er beundringsverdige prestasjoner, som vekker begeistring, som samler folk på tribunen og familien foran tv-en. Men de er ikke heroiske. Og de som utfører dem, gjør det med utsikt til klekkelig kompensasjon, både i form av kroner på konto og stjernestatus blant publikum. Det er da også sjelden det snakkes om «forfatterhelter» eller «billedkunstnerhelter», selv om de beste blant dem også skaper noe som gjør sterkt inntrykk på mange.


Sportskommentatorers språk er følelsesladet. Det skrur gjerne alt og alle noen hakk opp snarere enn ned. Men kanskje kunne det vært både mer presist og mer dramaturgisk om de valgte seg noe nøkternt, «toppidrettsutøver», «landslagsløper», før øyeblikket forhåpentlig kommer da de kan bruke «vinner».

 

 

Teksten stod på trykk i Dagbladets På kornet-spalte 10. januar 2014.

 

 

Kjoler! Årets beste og verste, del III

VERSTE, 5. PLASS: Kerry Washington.

Når du når det øyeblikket at du er lei av å være pen og en indre stemme spør om det ikke er på tide å være litt interessant? Hva du enn gjør, ikke lytt til den stemmen. Hold hendene for ørene og nynn høyt.

 



BESTE, 5. PLASS: Olga Kurylenko.

Modellen Olga Kurylenko vant rollen som Tom Cruises nyeste beundrerinne i "Oblivion" og melket den rollen for hver lille, mikroskopiske pr-dråpe den var verd, ved å reise verden rundt i det ene va-va-woom-antrekket etter det andre - dette var en annen av mine favoritter - men dette er så smekkert og så elegant, og er akkompagnert av et så strålende mamma-se-hvor-jeg-er!-smil, at en plass på årets beste-listen var en selvfølge.

 

VERSTE, 4. PLASS: Erin Wasson.

Du skulle tro det var nok å ha et komma og "modell" etter navnet ditt, ikke sant? Ikke for alle. Men når stoffstykket du har på hodet er større enn det som dekker vaginaen din, bør du kanskje revurdere prioriteringene dine.

 



BESTE, 4. PLASS: Emmy Rossum.

En lykke kommer sjelden alene. Som med Kurylenko og Nyong'o kunne Rossum fort fått en plass til på denne listen - kjolen hun har på seg her er fra Carolina Herrera, en designer hun også har turnert med flaggfarget glans ved andre anledninger. Denne skimrende stjernedrømmen er nok til at jeg håper noen lager en ny vraltende kalkun av en Andrew Lloyd Webber-filmatisering, slik at Rossum får luftet det underskjønne dukkeansiktet sitt og den gode smaken sin litt oftere.

Apropos: Både Rossums og Lius kjole er hentet fra den utsøkte Pre-fall 2013 kolleksjonen til Herrera, som kan sees i sin helhet her.

Og nei, det er egentlig ingenting som heter "pre-fall", det er en kvasiårstid motebransjen har funnet på for å selge mer klær.

 



VERSTE, 3. PLASS: Kristen Stewart.

Kanskje kan dette leses som et slags statement æ, et oppgjør med klisjeer og konvensjonell femininitet. Men hvis opprøret ditt får deg til å se ut som julepyntversjonen av Michelin-mannen som nettopp har fått seksti tusen i restskatt, tror jeg de fleste vil tenke at støvete tradisjon ikke er så ille, likevel.

 



BESTE, 3. PLASS: Fan Bingbing.

Det hører med til historien at jeg er en av dem som synes alt blir litt bedre når det får striper på, og denne maritime chic'heten er ikke noe unntak. Dette er også en slank langfinger til de som trekker i tvil at less is more, bare less'en er velplassert og skrår elegant inn mot seg selv. Smykker og tilbehør bidrar også til den slående renheten. Dette er et studium i nennsom beherskelse og evnen til å velge.

 

VERSTE, 2. PLASS: Jamie Alexander.

Øh, Jamie? Jeg tror du har sølt noe nakenhet nedover kjolen din ...

 



Hei, du har visst også noe ... nei, vent, glem det.

*går for å finne Vanish til øynene*

 

BESTE, 2. PLASS: Nicole Kidman.

Det var ikke så mange bombenedslagskjoler i Cannes som det har vært i foregående år - det oppstår ennå summende samtaler om Cate Blanchetts majestetiske McQueen - men Kidmans forseggjorte Valentino, som antagelig er tilvirket av barnearbeidere i Alveland, var verd et gisp eller to. Dette er den svale antitesen til er-du-sikker-på-at-du-har-sett-skikkelig-på-kroppen-min-moten som herjer blant de som er mer nervøse enn Nicole for at rampelyskjeglen skal skli vekk fra dem.

Kan du ikke snu deg, Nicole?

 

Nemlig.

 

VERSTE, 1. PLASS: Miley Cyrus.

Hysj, alle sammen. Miley har noe hun vil si. Og det krever at vi er stille en stund og ser på stumpen hennes.

 



"Please stop violence". Jeg har egentlig ikke tenkt tanken før, men etter å ha sett på det miniskjørtet, de strategisk plasserte portrettene og de epilepsifremkallende støvlene, er jeg ikke lenger i tvil om at det er den veien vi må gå.

 

 

BESTE, 1. PLASS: Taylor Swift

 

Prøv å bli ferdige nu

med provokasjonene og salgsstatistikkene,

søndagsfrokostene og forbrenningsovnene,

bli ferdige med moteoppvisningene og horoskopene

militærparadene, arkitektkonkurransene

og de tredobbelte rekkene med trafikklys.

Bli ferdige og kom hjem

... til det hvite lakenet som er skåret til av mesterlige Ralph Lauren-fingre, glimtet av noe grønt, og det der sultne, nylig kjønnsmodne blikket. Det er mer enn nok.

Les mer i arkivet » Juli 2015 » Juni 2015 » Mai 2015
ingermerete

ingermerete

34, Oslo

Inger Merete Hobbelstad (f. 1980) er kulturjournalist, teateranmelder og filmanmelder i Dagbladet og burde egentlig være lut lei av å skrive etter endt arbeidsdag. Men den gang ei. Jo, og så har jeg mastergrad i Litteraturvitenskap med en oppgave som handlet om Homers "Iliaden". Hvilket jeg altfor sjelden får spørsmål om. Og så nås jeg på imh@dagbladet.no.

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits