Dette er ikke en blogg

Julianne Hough: ER Helena Bonham-Carter fra halsen og ned og nyfønet Duran Duran-medlem anno 1986 fra halsen og opp.

Karolina Kurkova: Klassisk eksempel på hva motebloggerne Tom og Lorenzo ynder å kalle en "frankendress", også kjent som kjoleschizofreni. I øyeblikket er den kaotiske, kreative venstre hjernehalvdelen i ferd med å ta knekken på den stringente høyre. Mer making sense som psykologisk symbolikk enn som mote.

Kate Mara: Dette er det som havner på catwalken når du gir "Project Runway"-designerne i oppdrag å lage en kjole utelukkende av materialer de finner i en frisørsalong.

Katie Holmes: Pent, upåklagelig smakfullt, påfallende jomfruelig, en smule formløst, sikkert effektiv for å få mannlige gjester til å prøve å forestille seg hva de hadde følt om de stod oppe ved alteret og så dette komme glidende mot seg.

Katy Perry: Sånn ja. Fesjået/sirkusmanesjen som er The Met Gala er skapt for kvinner som Perry, som ikke nøyer seg med å være rockestjerne eller keiserinne eller goddamn Gud men går for alle tre på en gang. 

Litt skuffende skovalg til all den overdådigheten, men dette er hylende morsomt og deilig stormannsgalt. Kjør på, Katy.

Kelly Osbourne: Den som først coinet uttrykket "gammel tante med lilla hår" visste vel knapt at Kelly skulle prøve å gjøre det in mange år senere. 

Og Kelly, underskjørtet ditt holder på å smelte. Håper du har skikkelig undertøy på deg.

Kerry Washington: Dorian Gray-kjole. Ser ut som en blomst forfra - i litt for stor grad, de fjollete hoftekronbladene tatt i betraktning - men enten engeleaktige Kerrys eller designer Vera Wangs sanne, mørke jeg lekker ut på baksiden. En slags sjelelig diaré.

De sorte hanskene var et inspirert valg og gjør antrekket noe mer edgy, men jeg skulle ønske puppenettingen ikke hadde vært der.

Kim Kardashian: Mammaklær er notorisk vanskelige å vurdere. Formen her er fin (på innsiden også, får man håpe), men blomsterengmønsteret er litt voldsomt på så mye stoff. Det er noe med bulende blomster som er og blir litt LSD-tripp-aktig.

Blikket til Kanye skriker om hjelp.

Kirsten Dunst: Tenk at en het kjærlighetsaffære mellom en pytonslange og en teddybjørn kan frembringe noe så kult.

For det er kult, er det ikke, selv om det er ganske forrykt samidig? Jeg synes, litt mot bedre vitende, hun utgjør en slående figur, og fargen er nydelig til henne. Men jeg skulle ønske hun og de andre ville legge vekk den der tørre, mørke nittitallslebestiften som får munnen deres til å se ut som et sår midt i ansiktet.

Kristen Stewart: Faen ass, jeg er så opprørsk og ukonvensjonell atte, og jeg markerer min uavhengighet ved å gå i et idiotisk antrekk som gjør opprør mot tradisjonelle skjønnhetsidealer ved å gjøre lårene mine enorme og puppene mine ikke-eksisterende. Ikke har jeg tenkt å smile heller, for tenk. Ta den, Hollywood.

Kylie Minogue: Noen tror at "enkelt" gir gratis overgang til "elegant". Første ubestridelige bevis på at dette ikke stemmer: Stiv papirkjole på dame som har slått seg opp på å være flørtete og skjelmsk og sporadisk stønnende. Kvinnen bak "I Should Be So Lucky" så mer ut som seg selv i det hun hadde på seg dagen før.

LeeLee Sobieski: Uttrykket "Heroin chic" fikk plutselig en helt ny dimensjon.

Leslie Mann: Det var en grunn til at Jackson Pollock sluttet som moteskaper og ble billedkunstner i stedet.

Kul silhuett, da.

Lily Collins: Himmel og Stillehav. Du vet det credoet til Coco Chanel, det om at før du går ut skal du se deg selv i speilet og ta av to ting? Dette er et av tilfellene hvor Lily burde sett i speilet og tatt av seg et sted mellom 25 og 30.

På den annen side: Hvem har ikke ønsket et indre bilde av hvordan Punky Brewster ville sett ut i de mest ufordragelig rebelske tenåra?

Linda Evangelista: - Lille speil på veggen der. Hvem er vakrest i landet her?

- Du. I 1632.

Madonna: Dette er selvsagt fullstendig beyond, det er hit du kommer om du ser veiskiltet "varsko: vulgaritet ti meter lenger frem" og trykker gasspedalen i bunn. Det er for desperat for min smak, det roper ER JEG IKKE SEXY FÅ LYST PÅ MEG så høyt at jeg får tinnitus. Samtidig er det umulig å benekte at det er veldig henne og at det er veldig punk, og at Madonna i en skog av historieløse starlets med hjelpeløse leggings og påtusjet eyeliner markerte seg som en av ytterst få som hadde vært der, sett det, ligget med de sentrale personene og i det hele tatt visste hva hun drev med. Det må man respektere. Men samtidig ... 

ER JEG IKKE SEXY FÅ LYST PÅ MEG
 

Elle Fanning: Noen har latt være å høre på Mamma og gått amok med malerskrinet. Kjolemessig er det helt ok og ganske gøy. Ansiktsmessig ... 

Emilia Clarke: Hadde jeg hatt denne kjolen da jeg var på studentball på Blindern Studenterhjem og dro rett fra gallamiddag til nachspiel til Frognerseteren, hadde jeg følt meg fantastisk. Om jeg hadde vært invitert til årets gallahappening, der frenetiske oppmerksomhetshorer albuer hverandre vekk fra blitzregnet, hadde jeg ledd hånlig og bladd videre på kjolestativet. Det er anonymt pent og magesårfremkallende kjedelig, og med andre ord perfekt for Director's Guild Awards, eller et annet av de obligatoriske prisshowene som varmer opp for Oscar og som ingen bryr seg om.

Emily Blunt: Igjen pent og kjedelig, med tanke på anledningen. Legg plast over den, sett den i kjøleskapet og ta den frem ved en annen anledning, med andre øredobber til. Det er verd å understreke at dette er "kjedelig" på den dagen i året der kikkhull inn til stjernepupper blir møtt med et gjesp, fordi, vel ...

Emma Watson: Watson fikk memoet om enten-pupper-eller-lår-leveregelen. Enten-mage-eller-lår-memoet ble visst borte i posten.

Uten sverdhugget over midjen ville dette vært nydelig.

Eve: Resterustning fra "Xena The Warrior Princess". Og fordi det er den dama, og fordi hun er i ferd med å trekke det imaginære sverdet sitt og drepe meg, synes jeg det er noe litt kult ved det. Litt. Bittelitt.
 

Florence Welch: Lett å forveksle, disse greiene. Metropolitans årlige ball. "Game of Thrones"-audition. Alle kunne gjort den feilen.

Ginnifer Goodwin: Det er den skumleste pandabjørnen jeg har sett noen gang. 

Fint fra knærne og ned.

Gisele: Fra verdens-største-supermodell til mora-di-på-dansegulvet med én eneste lite pose.

Kjolen er imidlertid betryggende/alarmerende lite moderlig.

Greta Gerwig: Idet øyeblikket hun skjønner at fotografen jobber i Åndenes Makt og faktisk kan se henne, eller i alle fall fornemme henne, skjønner hun også at han ser, eller fornemmer, at det der er utringningen til en nittenårig groupie kombinert med morgenkåpen til en femtiårig horoskopleser, og at hun nok kunne trengt å sove litt lenger i dag.

Gwen Stefani: Dette er dét som gjenstår når du har vært et moteikon i femten år og er utslitt av stadig å måtte finne noe grensesprengende å gå med for at disse magasinforsidene skal fortsette å melde seg. Til slutt lukker du øynene, griper tak i lakenet ditt og den nærmeste søplesekkrullen, knyter det til som best du kan og sender en liten bønn til oven om at de vli bite på nok en gang og at fashionista-creden vil øke enda litt. 

Gwyneth Paltrow: Tja. Tjo. Den mest konkrete innvendingen jeg har å komme med, og den er ikke spesielt konkret, er at det er noe med denne kjolen og denne looken som får meg til å tenke på syttenårige jenter med Louis Vuitton-veske på t-banen ned fra Holmenkollen som roper noe baksnakkende inn i mobiltelefonen om en eller annen like baksnakkende klassevenninne og bruker "hun" i objektsform. Guilt by association er også guilt. 

Hailee Steinfeld: Henrivende. Jeg skrev visst et eller annet om at tendensen til å sette en sikkerhetsnål på et vilkårlig sted på kjolen og tenke at nå er jeg skikkelig punk var en tendens fra helgens festiviteter som ikke kunne bifalles. Men det stiller seg helt annerledes når det er hundrevis av sikkerhetsnåler og når de danner nusselige små eksplosjoner på en ellers søt og klassisk kjole. Fint avstemte accessoirer. Fjortisen er nattens dronning.

Heidi Klum: Det der er et nydelig drapert skjørt. Det er også Marchesa, hvilket impliserer nærmest a priori at den er overarbeidet, og, i dette tilfelle, at både Klum og Ashley Greene ser ut som om de er på vei ut i en eller annen pastellfarget Lady Lovely Locks-krig (og har vært opptatt av å beskytte mage- og brystregionen og lite annet). 

Merk: De skal ikke til samme krig som Eve. 

January Jones: Knasende intetsigende. Januarys innbitte korstog for ikke å bli assosiert med Betty Draper og hennes feminine femtitallsgarderobe ser også ut til å få henne til å flykte panisk fra alt som kan kalles pent. Og øynene hennes ser ut som om de gjør vondt.

Jennifer Lawrence: Jeg har en svakhet for glad enke-looken. Det søte lille sløret gir henne det der skjelmske, jeg-sørger-ikke-egentlig-altså-uttrykket og kjolen er nett og forseggjort og flatterende og upåklagelig begravelsessexy. Men den lengden er og blir diskutabel. 

Jessica Alba: Min hylende mangel på XY-kromosom er muligens et handicap når Albas spesielle skole av anonym-sexy skal vurderes. Dette et skinnhylster med cutouts og jeg sover om ti sekunder

Jessica Biel: Jeg orker ikke prøve engang. Det er bare å innse at jeg aldri kommer til lå skjønne hva hun tenkte da hun så seg i speilet og sa til stylisten at "jeg går for denne".

Kanskje at dersom minus og minus blir pluss må stygt og stygt bli pent. Kanskje ... Nei. Jeg gir opp.

Jessica Paré : Kom igjen, alle sammen! Ta i nå! Nå renner påskegodtet av dere! En siste gang! Å-en-to-tre-fir, å-en-to-tre-fir. D'er bra!

Alexa Chung: Vil du også bli stilikon og få en Mulberry-veske oppkalt etter deg? Makramé og bestemortruser, baby.

Allison Williams: Alle må velge det som passer best for dem selv, men om den eneste kjolen jeg hadde var blitt spedalsk, ville jeg heller blitt nedi den oljepytten.

Amanda Seyfried: Dette er Rorschach-testen fra helvete, men den funker på et snodig hippiegotisk vis. Jeg er svak for enkle, beskjedne silhuetter i kombinasjon med se-på-meg-prints, og jeg har en slags følelse av at en storøyet starlet i tyveårene ikke vil vise seg på årets mest ekshibisjonistiske fest uten å finne i alle fall én kroppsdel å blottlegge. 

Sånn ja.

Anja Rubik: Grease is the word. For halvtrashy for anledningen. Hva i all verden holder jakkeslagene på plass?

Anne Hathaway: Jeg vil også ha en glitrende kjole som sprekker opp og skaller av meg i akkurat riktig grad og proporsjon. Som annerledessexy se-på-meg-kjole er denne perfekt. Men det kan hende de struttende mansjettene er første skritt på veien mot Sunset Boulevard/Whatever happened to Baby Jane/I am great it's the pictures that got small-land.

Ashley Greene: Det dumme med virkelig å naile off with their heads-looken er at ingen tør å svare deg oppriktig på spørsmålet ser jeg tjukk ut i denne?

Stivt og lite flatterende. Og Ashley, gullet ditt drypper.

Ashley Olsen: Dersom det som har skjedd fem minutter før dette bildet ble tatt var at Ashleys erogene soner plutselig tok fyr, og noen i nærheten hadde et beleilig dusjforheng som ble kastet over henne for å kvele flammene, er dette et helt rasjonelt utseende. I ethvert annet tilfelle er det bare rart og uformelig. Og hun kommer til å tryne i den første trappen hun prøver seg på.

Beyonce: En kjøkkenulykke av en kjole. 

Blake Lively: Jeg kjenner ikke den latinske betegnelsen på det dyret som er i ferd med å sluke henne hel, men det er ganske stilig. Men toppen er for trang.

Cameron Diaz: Engelsklæreren til Luke Skywalker vil ikke se hologramtelefonen din oppe av sekken en gang til denne timen. 

Vakker farge. 

Cara Delevigne: Bare se. Ikke røre.

Chanel Iman: Jeg håper stripetrenden varer til jeg blir sytti. Dette har en deilig, avslappet chicness, med en svak eim av strand uten at hun er upassende kledd. Tror du den faller av om noen trekker i en ende på den sløyfen?

Chloe Sevigny: Jeg driter i hva du sier. Jeg har en halvtimes kontraktfesta lunchpause og jeg trenger en sigg nå.

Christina Ricci: Teamet for kvelden var "punk", hvilket har blitt gjentatt ofte (og ofte unnskyldende) siden mandag. Dette fikk en liten legion av damer som burde visst bedre til å finne frem nagler og sikkerhetsnåler og lime dem på kjoler der de ikke hadde noe å gjøre, eller male øynene sine til sorte flaggermusvinger  og ellers gå i det de ville gått i uansett. 

Takk derfor for Christina Ricci, som hadde vet til å ringe punkmor Vivenne Westwood og endte opp som en sparkepike fra det skotske høylandet, hvilket føles helt riktig. 

Coco Rocha: Jeg liker at hun virkelig, virkelig ser ut som et badass-kattedyr. Jeg liker ikke fullt så godt at det er genuint vanskelig å se hva som er foran og bak på henne.

Dakota Fanning: Det er faktisk stoff, og ikke Dakotas hud, og dermed er det heller ikke et stykke underlig knokkelstruktur som sees til venstre der. Søtt smykke, interessant konsept, men den typen skjørtelinning ser nesten aldri bra ut. Og det er noe med passformen og det tunge stoffet som gjør at henger på henne som en blysekk, muligens som ledd i en innfløkt styrketreningsrutine om er en vogue i LA akkurat nå. 

Diane Kruger: Akkurat nå, Vogue-redaktør Anna Wintours kontor:

"Kjære medarbeidere. Dere har utrettet mange bedrifter i de senere år. Dere fikk den gemene hop til å tro at støvletter med åpen tå ikke var absurd. Dere fikk dem til å tro at jeans dyttet ned i støvletter fikk dem til å se ut som Kate Moss og ikke et stolprende sett med lår. Dere fikk dem til å gå med kilehæler, internt kjent som vedkubber (hysj, hysj). Men denne gang har dere overgått dere selv. Dere fikk dem til å gå med gjennomsiktige skjørt.

Bonus til alle". 

Elizabeth Banks: Dersom Liberace hadde hatt kvinnelige groupies, og vært interessert i dem, ville dette vært den foretrukne snike-seg-ut-av-hotellrommet-looken. 

NEW YORK (Dagbladet): Mandag kveld amerikansk tid, noen timer etter to bomber sendte splinter og prosjektiler mot kroppene til maratonløperne i Boston, begynte et sitat å spres via Twitter. Sitatet stammet fra Fred Rogers, tv-personlighet fra mediets velmaktstider på sytti- og åttitallet, og lød: ?Da jeg var barn og så skremmende ting på tv, pleide moren min å si til meg: Se etter hjelperne. Du vil alltid finne folk som hjelper til?.

Terrorisme er showbiz. Terroraksjoner er laget for å fanges i spektakulære levende bilder og spilles i loop for et livredd publikum. Målstreken i Boston Marathon, som garantert ville ha kameraer rettet mot seg, kunne synes perfekt for slik mørk ekshibisjonisme. Men i Boston, ulikt i New York for snart tolv år siden, var kameraene så nær åstedet at de ikke bare fanget opp eksplosjonen, men også de umiddelbare reaksjonene. De som ser videoklippene fra mandag, ser også mennesker som etter noen lamslåtte sekunder springer til, løpere som løfter vrakgods unna for å komme til de sårede, politimenn som går i gang med å jobbe.

Det som er så ille, er at det er lettere å ødelegge enn å bygge opp, lettere å skade enn å reparere. En bombe eller et maskingevær kan drepe eller forkrøple mange på sekunder. Helbredelse kan ikke distribueres like effektivt. Det destruktive virker overveldende. Samfunnet virker for sårbart, for tillitsfullt. Slik er det lett å tenke.

Fred Rogers var særlig kjent for barneprogrammet ?Mister Rogers? Neighbourhood?, der han, kledd i forskjellige varianter av en særskilt betryggende cardigan, blant annet tok opp barns fobier og bekymringer. Ti år etter sin død kan det virke som om han igjen har klart å trøste tv-publikummet. For den som ser bildene fra Boston med sitatet hans i mente, kan vanskelig la være å legge merke til det: Den eller de som står bak terroren kan virke veldig sterk, men de som spontant går i gang med å rydde opp og hjelpe til, er langt flere.

Teksten stod på trykk i Dagbladets På kornet-spalte 18. april 2013.

Bassen pumper, puppene rister, ølflaskene holdt i penishøyde av glisende gutter ristes til de ejakulerer over bikinikledte jenter med sløve øyne. Ingen ser lenger enn ti minutter frem i tid eller ti centimeter foran sine egne neser, ingen sier så mye som tre vettuge ord i riktig rekkefølge.

Og likevel er «Spring Breakers» en film som summer i hodet som en filmatisk tinnitus, selv etter at man har forlatt kinosalen med en følelse av å komme ut i frisk luft etter en svimmel nattklubbseanse. Den siste filmen til Harmony Korine, den uskikkelige arthouse-auteuren som også stod bak «Gummo» og «Trash Humpers», er en utforskning av ungdommelig grenseløshet og hedonisme, miksen av uvitenhet og glupsk utforskingstrang, som går de ti skrittene for langt som gjør at den forstyrrer og fascinerer. En god stund.

Voldsfantasi

Faith (Selena Gomez), Cotty (Rachel Korine), Candy (Vanessa Hudgens) og Brit (Ashley Benson) er fire dødelige cocktails av bevisstløs sexappeal og babyrosa bamseestetikk, som mest av alt i hele verden vil dra til Florida på spring break, et årlig vårslepp for dekadente amerikanske tenåringer. Men jentene er blakke. Cotty, Candy og Brit raner en lokal restaurant, og de fire setter nesen sørover.

I Florida blir de oppdaget av rapperen og langeren Alien (James Franco), som deler interessen for både bar hud og håndvåpen. Og det tar ikke lang tid før ferien utarter til en dataspillaktig voldsfantasi, iblandet surrealistiske, underlig hjemsøkende scener som den ved Aliens svømmebasseng, der jentenes nye bestevenn akkompagnerer på utendørsflygelet mens de alle stemmer i en inderlig coverversjon av Britney Spears' spilledåseaktige singel «Everytime». Til sist danser de rundt Alien med automatvåpen og rosa finlandshetter.

Psykopatisk og pikeaktig

«Spring Breakers» er noe så oppsiktsvekkende som en postmoderne film i 2013. Blandingen av det livsfarlige og det barnslige, det voldelige og det kosete, det psykopatiske og det pikeaktige, motsetter seg analyse fordi den ikke er kalkulert fra jentenes side, den bare er. De snakker med det største alvor om å reise ut og oppdage verden, Faith leter etter Paradis på jord, men det de snakker om med eksistensielt alvor er ikke annet enn flatfyll på stranda.

Verken jentene eller Alien virker som om de aner hvor liten deres egen horisont egentlig er. James Franco er en skuespiller som har det med å overtenke rollene sine, iblant blir uttrykket holdt og stivt, men her er han presist castet. Sakte skjønner den som ser på at Aliens tilsynelatende manipulasjoner ikke bare er spill. Han føler seg virkelig nær jentene som er like utagerende som ham. Han elsker å posere med våpnene sine, som en seksåring som vil vise hvor mange leker han har.

Såklart spekulativ

Heldigvis moraliserer ikke Korine over sine korttenkte hovedpersoner, selv om han har distansen de mangler. Satiren hans virker som en uintendert bieffekt. Han er såklart spekulativ, i at han appellerer til samme tabloide kikkerinstinkt som MTV-programmene som uten ironi går inn i samme verden, og får nøye planlagt PR på å ta uskylden på Disney-godjentene Gomez og Hudgens. Men heller ikke dét er hovedsaken. Ved hjelp av fotograf Benoît Debie skaper han en stemning, en fantasi i neonfarger og nattskygge, der impulser og et rastløst behov for å ha detgøy er det eneste som rår.

Alt dette er lett å se i «Spring Breakers» når du tar et skritt tilbake. Og så tar du kanskje ett skritt til og spør hva du egentlig har sett og hørt. Og svaret er: Pumpende bass. Ristende pupper. Mennesker som ikke sier så mye som tre vettuge ord i riktig rekkefølge

.

NEW YORK (Dagbladet): Den bortkomne datter er vendt tilbake. Denne uken stoppet skuespiller Gwyneth Paltrow innom Williams-Sonoma ikke langt fra de treskyggede gatene på Upper East Side der hun vokste opp. Paltrows ærend var å promotere kokeboken sin, ?It?s All Good?. Kokeboken er foreløpig siste intervall i et intenst program over de siste fem årene der den disiplinerte Paltrow har forsøkt å skulpturere seg selv til generell livsveileder for de som ennå måtte famle i mørket.

På bloggen Goop, som hun startet i 2008, deler hun oppskrifter, reisetips og smått enerverende råd om hvordan hverdagen kan mestres og indre fred oppnås. Den første, spontane reaksjonen var hånlatter. At Hollywood-prinsessen og rikmannsdatteren Paltrow, med rockestjerneektemann i armkroken og en hær av assistenter i hælene, skulle belære alminnelige tidsklemmeforeldre, ble tolket som en tonedøv svanesang fra det førrevolusjonære Frankrike. At tipsene kom i tiden etter at finanskrisen hadde skylt innover USA og mange hadde andre ting å tenke på enn hvor på Manhattan de kunne finne den mest sofistikerte detox-smoothien, gjorde ikke saken bedre.

Backlashet fikk også et backlash. De sinte stemmene var så sinte at de som syntes det ble i meste laget følte for å heve sine. Beskytterne påpekte at det ikke er noen forbrytelse å være født til rikdom, og at det ikke er diskvalifiserende for å ha meninger om mat og klær. Og førstereisjenter til Manhattan syntes plutselig det ikke var så dumt med en restaurantanbefaling fra et bysbarn.

Den som leser Goop, blir slått av to ting. For det første at Paltrows begeistring for hoteller og restauranter, og lysten til å dele dem, virker sprudlende og genuin. For det andre at kritikerne hennes har et poeng, selv om det ikke er noen grunn til å glefse.

Paltrows utfordring er ikke at hun er privilegert, men at hun virker naivt uvitende om at resten av verden ikke er det. Det er at den erkeorganiske, luksusholistiske livsstilen hun ivrer for, kun er tilgjengelig for noen få ? og at hennes tenkte publikum er stort. Det er som om hun sitter på Versailles og får nyss fra omverden og spør i oppriktig undring: Kan de ikke spise kylling som tar ti timer å lage eller økologiske fullkornskjeks, da?

(Teksten stod på trykk i Dagbladet fredag 12. april 2013)

"Det gikk i oppfyllelse!"

Samtidig som Anne Hathaway natt til mandag grep Oscar-statuetten for beste kvinnelige birolle og hvisket disse neppe-helt-spontane ordene, rant internett over av skadefryd. Noen timer tidligere hadde Hathaway ankommet Oscar-utdelingen i en ungpikerosa Prada-kjole med noen infame sømmer, som skapte to buler i plagget akkurat der filmstjernens brystvorter var troende til å befinne seg. Snart var "Anne Hathaways brystvorter" en Twitter-trend. Publikumsmassene der ute, de som stjerner er avhengig av for å være stjerner, gledet seg ikke med Anne, men over at hun hadde dummet seg ut. Det så ikke pent ut.

I halvåret før Oscar-avdelingen var Anne Hathaway overalt. På hver råde løper, på annen hver magasinforside. Hun fortalte om hvordan hun hadde sultet seg for å spille Fantine i "Les Misérables", hvordan hun hadde klippet av seg håret, isolert seg, nektet å se kjæresten sin for virkelig, virkelig å kunne uttrykke Fantines smerte. Jo mer hun snakket, jo mer motvilje bygget seg opp mot henne. Det var åpenbart for allverden hva Anne Hathaway ville ha: Hun ville ha en Oscar. Og allverden syntes hun ikke burde ville ha det fullt så sterkt.

Fortjente hun forakten som plutselig ble henne til del? Selvsagt ikke. Det er ikke noe galt i å ha ambisjoner. De fleste har både mål, ønsker og drømmer for sitt profesjonelle liv. De fleste Hollywood-stjerner har jobbet for å bli nettopp dét. Alle har sett for seg seg selv som Oscar-vinnere, slik alle amerikanske senatorer står foran speilet og ser en president. Alle Oscar-nominerte skuespillere driver valgkamp. De gjør det bare bittelitt mer i det skjulte.

Hathaways feil var at ambisjonene hennes ble for synlige, for åpenbare, samtidig som de aldri ble uttalt, aldri innrømmet. Det skapte et inntrykk av at ambisjonene var alt hun hadde, at alt annet var et spill på vei mot målet. Jennifer Lawrence, som vant Oscar for beste kvinnelige hovedrolle, bevarte sin spontanitet og umiddelbare keitethet gjennom hele sin kampanje. Hun ble bare møtt med varme gratulasjoner.

Anne Hathaways største synd var ikke å klare å være eller virke naturlig midt oppi all unaturligheten. Som synd er den ikke særlig stor. Men den gir kanskje grunn til å spørre om hun egentlig er en god skuespiller.

(Teksten stod på trykk i Dagbladets Endelig fredag-seksjon 1. mars 2013)

Norah Jones: Om mellomkrigstiden tjente som inspirasjonskilde for flere av antrekkene under helgens glamourbouillabaisse - de mange smale stripemønstrene og geometriske linjene kunne tyde på dét - er dette inspirert av bygningene fra den gang da, og i for bokstavelig grad. Hun ser ut som en betongblokk. Kanskje hun skulle forestille en femme fatale som hadde lagt seg ut med mafiaen, og som en siste tjeneste ba om at det hun skulle bli innstøpt i før hun ble kastet på sjøen, i det minste skulle være designervare.

llia

Octavia Spencer: Nja. Ålreit. Veldig sosietetsfrue-iferd-med-å-bli-sjokkert-av-Treat-Williams i "Hair".

Olivia Munn: Ah, Marchesa. Georgina Chapman kan virkelig aldri få fingrene i et stoff uten å vri og brette det fire ganger mer enn nødvendig. Det mest interessante her er å se hvordan interiøret på Nationaltheatret gjør seg i menneskeform.

Queen Latifah: Rent og flatterende, men hun mangler bare et slør, en blomsterbukett, en skulende brudepike og en hulkende mor bak høyre skulder. Og det skal mer til enn litt rebelsk sort neglelakk for å fjerne den assosiasjonen.

Reese Witherspoon: Omsider hadde Fjällreven skjønt at polarsoveposene deres burde bli en anelse mer figursydde for å appellere til the bold & the beautiful.

Puppene hennes ser ut som om de ligger i et toastjern.

Renee Zellweger: Alltid når jeg ser Renee Zellweger på fest får jeg en følelse av at hun er rasende på ribbena sine. Her jobber hun som en heltinne for å gjøre underhudsfettet og overhudskjolen så tynne og stramme som menneskelig mulig. Men så har hun dette irriterende skjelettet som alltid er i veien, og samme hvor mye hun presser mot det, blir det ikke smalere.

Sally Field: Skjørtet er nydelig, men jeg tror hun ville tjent på en mer strukturert og mindre drapert overdel. Og slike halser gir t-skjortevibber samme hvor karattette diamanter du henger i ørene. Dette er knapt minneverdig, men det er gledelig at hun klarer å være fjellsikkert age-appropriate og likevel finne en måte å leve ut sin indre Scarlett O'Hara. 

Salma Hayek: Nefertiti goes to Hollywood! Dette er staselig, men det er også innmari tungt, med ti kilo fløyel og førti kilo gull å slepe med seg rundt på fest. Salma, kjent som en iherdig og ambisiøs arbeidshest innad i bransjen, har giftet seg med en milliardær og multippel motehuseier, og har gått inn for å være et vakkert utstillingsvindu for blinget hans med imponerende energi.

Sandra Bullock: Meh. Gardinhår. Bestemors blondeduk. Lite gjennomtenkt videreføring av motebransjens smått desperate, nå-kommer-vi-snart-ikke-på-mer-trend med gjennomsiktige skjørt som stakk hodet såvidt opp over vannflaten for et års tid siden før den klokelig dukket under igjen.

Stacey Keibler: I den grad det finnes nette brynjer, er dette én. Halsen minner meg litt om treningstopper, noe som er uheldig, men dermed også om at Keibler, før hun ble George Clooneys spesielle venninde, var best kjent som profesjonell wrestler, noe jeg merker jeg elsker litt. Ellers synes jeg dette er deilig jazzage, der de metalliske buene henger som smykker rundt kroppen på henne. Fint også med de myke bølgene i håret mot det antydet krigerske i kjolen. Jeg tror hun vil kunne drepe meg på en veldig sjarmerende måte.

Zoe Saldana: Spesiallaget for gallaer som foregår i sølepytter, nettopp anvendt til nevnte anledning. Huff. 

Jennifer Lawrence: Jeg er ennå litt usikker på om det var Jennifer Lawrence som hadde på seg Christian Dior eller Christian Dior som hadde på seg Jennifer Lawrence. Tryningen i trappa opp på scenen viste med all tydelighet at haute coutoure ikke er for pingler.

Når kjoler står på agendaen (oscar-, galla-, brude-) har forståsegpåere det med å ytre ordet marengs med en mine som om de snakket om sigarettsneiper. Denne kreasjonen er marengs så det holder, men også en påminnelse om at marengs jo er noe vi liker. Den avrundede, nesten organiske formen gjør at den bevarer egenarten, strukturen (som kommer dårlig frem på bildet) gjør at det er en originalitet i enkelheten og sikrer at dette blir noe mer og annet enn en parodi på en prinsessedrøm. Og dessuten ...

... så er dette godt, gammeldags nydelig.

Jessica Chastain: Flere av damene i går så ut som en slags art deco-søyler, og Chastain var en av de smekreste sådan. Hun er skjønn, og får meg til å tenke på Chrysler-bygningen og gamle jazzplakater. De rette linjene snor seg fint rundt timeglasset jeg ikke visste hun hadde - og som nok er meislet til med et visst ubehag for hovedpersonen: Da hun beveget seg over scenen søndag kveld var vinkelen mellom midjen og hoften omtrent nitti grader og vitnet om holdin-undertøy av det despotiske slaget snarere enn noen velvillig skaperhånd.

Og så hører det visst med privilegiene ved å være Oscar-nominert å kunne forlange en kjole som matcher håret ditt eksakt. Det privilegiet hadde dessverre ikke ... 

Kelly Osbourne: ... eller dragdronningen som har myrdet Kelly, gjemt liket i fryseren og tatt plassen hennes i Osbourne-familien uten at noen har merket det. Skjørtet er nydelig, men enhver ung dame burde stoppe opp og tenke seg om i møte med en kjole som kommer med sine egne, innebygde valker. Alle stroppene skaper uvegerlig et inntrykk av surret skinkestek. Det hele var bedre sett bakfra.

Forresten: Hva i all verden gjorde hun der, egentlig?

Kelly Rowland: Med noen kjoler er problemet ikke så mye kjolen selv som at den sitter på feil person. Dette er egentlig antrekket til en kvinne med legger som en giraff, hofter som gresstrå, og pupper som assymmetriske suppetallerkener.

Kerry Washington: Klokt av Kerry å gå for noe mer tradisjonelt/mindre sinnslidende enn denne skapningen, men dette bikker i brudepikeretning, og rosa og beige var aldri noen god match. Og den eneste funksjonen til det triste sleppet er å bli trampet ned,

Kristen Stewart: Stakkars, krykkebundne Kristen har både brukket benet og fått en sjelden variant av psoriasis. I tillegg er visst fyllet hennes i ferd med å tyte ut. 

Kristin Chenoweth: Det var silhuetten sin! Nydelig fra bysten og opp og midjen og ned. Men hvite flammer er noe som skal spraymales av gangstere på biler og ikke av designere på kjendiskropper.

Maria Menounos: Troféhustru-barbie!

Melissa McCarthy: Diskvalifisert etter å ha blitt påmeldt på falske premisser. Dette er ikke en kjole, det er en pysj.

Nancy O'Dell: Vertinnen ved Sydneys største badeland har funnet ut at badedrakt + oppklippet flytemadrass = gallakjole. Denne funksjonelle ideen kommer snarlig til en TvShop-sending nær deg. 

Naomi Watts: Om jeg må velge hvilken elitesoldat fra en annen galakse jeg må underkaste meg når romvesenene invaderer, tar jeg Naomi Watts fremfor Halle Berry. Om menneskerasens nye despot påtvinger sine nye undersåtter å kle seg som den nye herskerklassen, er det like greit at vi ender opp i som slike skimrende slanger av sølv og vann. Overdelen er helt klart fullstendig schizofren, men jeg heller mot at tvesinnet kommer til uttrykk på en kul måte.

Nicole Kidman: Dette er ikke en kjole, det er en lekkasje fra Ekofisk. Frederic Hauge er på tråden til departementet as we speak.

Adele: Kledelig og kjedelig. Pent snitt til henne. Når slikt glitrende kjolestrøssel ser for tilfeldig ut, eller er festet på for tynt stoff, er det fort gjort å gå fra ornamentikk til rusk. Dette her faller et illevarslende sted midt imellom.

Amanda Seyfried: Det foretrukne valget til enhver mondén ung kvinne som vil at ingen i hele verden skal huske at hun var på Oscar-utdelingen.

Amy Adams: Til alle gjenbrukere der ute! Dere vet de gamle, hvite bh'ene i skapet, som dere har hatt to år for lenge og vasket femten ganger for mye, én av dem sammen med den snikende sorte sokken? Om dere samler opp omtrent femten tusen sånne kan dere sy deres egen Oscar-kjole. Og husk for all del: Ekte idealister fnyser av noe så dekandent som frisører.

Anne Hathaway: Hadde Anne visst at kjolevalget, som ifølge ryktene ble foretatt i tolvte time, skulle avføde tre Twitter-kontoer som utgir seg for å representere "Anne Hathaway's Nipples", ville hun nok heller nikket til sin mangeårige motementor, Valentino.

Likevel har jeg lyst til å være kontrær her. Med unntak av de diabolsk plasserte bystesømmene, som muligens vitner om en skjødesløs (eller ondskapsfull) skredderjobb i siste sekund og gir inntrykk av brystvorter i givakt der det ikke er helt sikkert at det er noen, er denne Prada-affæren en chic liten sak. I månedene som førte opp mot Oscar-utdelingen var Hathaway stadig å se i kjoler som så ut som tvangstrøyer eller som om de burde kvalifisere for en. Å gå for noe rent og enkelt til anledningen der du kommer til å posere for bildet som vil bli brukt i Oscar-annalene og Wikipedia-artikkelen din, virket klokt (virket klokt, altså), smykket er nusselig uten å være puerilt og man visste jo det måtte være noe muffens med ryggen når fronten var så sjokkerende tekkelig. Og voilà. 

Skjelmsk. Og skjønt.

Men den Audrey Hepburn-vibben virker like spontan og naturlig som takketalen hennes. Dvs. ikke.

Catherine Zeta-Jones: Xena the Warrior Princess: Live from Las Vegas. 

Charlize Theron: Dette er sånt som for motejournalister til å bli blanke i øynene og skrive "gjennomført" og "feilfritt". Og det er det. Dette er øredøvende smakfullt. Men det som er feilfritt kan også virke litt antiseptisk. Og hun ser ut som om man kan skjære seg på henne.

Jo, én feil: Peplum-moten må snart sykne hen og dø. Dette lille forkleet gjør ingenting annet enn å skyve "knekken" i antrekket tredve centimeter ned, i stedet for i midjen, der den burde vært. Ellers er det fullendt, på den der litt kjølige måten.

Giuliana Rancic: Tvangstrøyekjole, igjen. Interessant at det er lårene hennes og ikke armene som tydeligvis trenger å bli surret fast.

Halle Berry: En av verdens vakreste kvinner er dessverre også en av verdens insisterende vulgære kvinner, og Halle har jobbet iherdig gjennom årene for å få publikum til å ta øynene vekk fra det fullendte ansiktet hennes og heller fokusere på kløften eller underlivet hennes.

Men nå har en vennlig skjebne brakt Halle sammen med en av dem som virkelig kan vulgaritet, Donatella Versace, og resultatet er Berrys beste på lange tider: Litt Bond-pike, litt invasjonssoldat fra det ytre rom, litt art deco-nymfe, litt swinging sixties, samtidig som om hele antrekket er orientert mot sin mest presserende oppgave: Å fortelle oss alle at Halle Berry er kvinne, og at hun dermed beviselig har pupper. 

Fantastisk silhuett.

Helen Hunt: Ingen fortalte Helen Hunt at enhver som sjarmerende nok velger Oscar-kjole fra den økologiske kolleksjonen til H&M, også av energisparingshensyn forplikter seg til å avstå fra enhver bruk av strykejern, nå og for bestandig.

Helena Bonham-Carter: Egentlig er det bare å si takk og amen for rød løper-gjengangerne som insisterer på å danse til musikken i sitt eget hode, dukke opp til enhver gallaanledning kledd som den gale kvinnen på loftet i "Jane Eyre", og samtidig på fascinerende vis klare å være innenfor koden. Bonham Carter og partner-in-crime Vivienne Westwood har sammen gjort et utall forutsigbare fesjå litt mer levende, litt mer lekne og litt mer eksentriske.

Men HBCs Miss Havisham/Bellatrix Lestrange-modus funker best når den er hakket mer forrykt enn dette. Dette er designer-og-muse-komboen som ga oss dette og dette og dette. Dette tørkestativet blir unektelig litt tuslete i sammenligning. Og det finnes artigere måter å signalisere at du er individualistisk og anti-establishment på enn å nekte å sette opp håret mer enn halvveis.

Jane Fonda: Slik kan også 75-åringer se ut, om de er villige til å jobbe for det, betale for det, og spandexundertøye seg til nær bevisstløshet for det. Hun er en slående silhuett og en statelig skikkelse, men den fargen har alltid vært mer flatterende på frukt enn på blondiner.

Jennifer Aniston: Oscar igjen. Ja ja. Må vel finne en kjole å ta på meg, da. 

Jennifer Garner: Gucci-byggverk som var best sett fra siden. Da stod halehenget ut som et aubergineslør bak henne, mens festet i midjen ga henne en svai ynde. Forfra gir hun litt sterkere assosiasjoner til et fullstappet pølseskinn som akkurat har revnet på et litt pinlig sted. 

Jennifer Hudson: Det viktigste først: De skoene ville blitt opplevd som en anelse vulgære om de satt på ben som var tvinnet rundt stålstangen på Diamond Go Go Bar. 

Såvidt jeg vet, er Roberto Cavalli den eneste av de store, mannlige designerne som er heteroseksuell. Det er antagelig en overflødig opplysning. Bare en streiting kan lage en intrikat aftenkjole i en vakker farge, og så gå overbord fordi han ikke klarer å ha muligheten til å vise deg overdelen av en kvinnes lår og så la den gå fra seg.