Dette er ikke en blogg

Jeg er minst tre dager for sent ute med dette, som vel er for tre år å regne i blogosfæren, men her er altså det uredigerte intervjuet Fox News' Bill O'Reilly gjorde med Jon Stewart. Det er langt, men ganske moro å se på. Det visuelle er ikke så spennende, så du kan godt la videoen surre og gå mens du kutter opp grønnsaker til middag. Eller noe.


Dessverre er det ikke embed-funksjon på hjemmesiden til Fox News, men her er et YouTube-utdrag av diskusjonen:






I smørja som er amerikansk politikk om dagen, er dette en av to klare, skarpe og temperamentsfulle diskusjoner som har vært verd å få med seg. Det andre er naturligvis Obamas meningsutveksling med republikanerne i kongressen. Have fun!

BERGEN (Dette er ikke en blogg): Det var ikke kvelden for å velge å sitte i hotellresepsjonen og skrive teateranmeldelse på hotell-pc'en. Grand Prix har ljomet fra resepsjonstv'en siden jeg kom, og jeg har vært nødt til å høre Norges finalebidrag ikke én, men to ganger. Og såvidt jeg forstod på den nordnorske summingen i bakgrunnen, vant hårsprayen fra Skien foran a1.

Hvilket bringer meg til følgende spørsmål:

Hva er det med disse jenteguttene? Disse feminine film- og popheltene i begynnelsen av tyveåra, med porefri hud og bølgete hår og ikke så mye som et hint av hipness? Hvorfor velger de så sterke følelser? Så høyfrekvente hyl? Har det med å gjøre at jenter i de tidlige tenårene har begynt å oppdage at menn er ulver, at de sier hva som helst bare det er en viss sjanse for å få se et par pupper før kvelden er omme? Er det derfor de velger seg disse feminine, seksuelt sett fullstendig ikke-truende unge mennene, som lover å elske dem for evig?

Det hører med til historien at denne ufrivillige tv-lytter har vært uforstående tilskuer til dette fenomenet siden barneskolealder. Jeg var den eneste som var forelsket i sjørøverkapteinen i "Håkon Håkonsen" i stedet for han blonde Håkon (jeg har fremdeles en soft spot for Gabriel Byrne), jeg var aldri på boybandsporet og jeg klarte aldri å mobilisere heftigere følelser for Leonardo diCaprio enn en viss beundring for begavelsen hans. Så hva er det som skjer mellom de hvinende pikebarna og idolene deres?

Den eneste teorien jeg kan komme opp med er at alle hormonene og all usikkerheten i tenårene skaper et voldsomt behov for å bli sett, utvalgt og elsket. Så når noen så til de grader understreker sine emosjonelle snarere enn seksuelle behov, at de leter etter en sjelevenn og ikke en midlertidig sengefelle, en som er unik og ikke bare en jente blant mange jenter, så treffer det et eller annet fundamentalt i jentehjertene. Men jeg skjønner det likevel ikke. Og jeg skjønner i alle fall ikke hvorfor disse guttene, om de nå har dette voldsomme behovet for å fortelle om sine romantiske håp og drømmer, kunne gjort det på annen måte enn ved å synge en seig ballade badet i lilla lys.

Det er bare slik det er i verden. Noen folk liker du ikke. Samme hva de gjør, er det som om de pirker på skurven på et sår du har; ikke slik at du gjør vondt, men slik at du vil de skal gå vekk. Samme hva de sier, er det irriterende. Heldigvis har jeg ikke mange sånne i livet mitt. Men jeg har én, som jeg heldigvis ikke kjenner personlig, men som jeg likevel med jevne mellomrom er tvunget til å utholde i to timer av gangen. Det føles alltid som å være støkk med en selvhøytidelig og sur bordkavaler. Jeg snakker naturligvis om Mel Gibson.

Jeg vet ikke når det hele begynte. Men jeg tror jeg ble klar over at jeg ikke likte Mel Gibson fra omtrent første stund jeg så ham. Det kan ha vært da jeg så "Braveheart" et par år etter den hadde gått på kino, eller da jeg så "Bounty" omtrent samtidig, eller kanskje før. Jeg tror jeg hadde sett "Mad Max" noen år tidligere, og konkludert med at Mel så ganske dum ut. I alle fall gikk Gibson meg umiddelbart på nervene. Verken i "Braveheart" eller "Bounty" var det mulig å forstå hvorfor det var så mye fuss rundt karakteren hans, hvorfor alle disse damene ville kaste seg i armene på ham, eller hvor det han gjorde var så heroisk at det kvalifiserte for pauker og trompeter på soundtracket. Kom igjen, "Braveharts" William Wallace starter et blodbad på grunn av sitt eget tap og sitt påfølgende, høyst personlige hevnbehov, og javel, det kan kanskje forstås, men hvorfor det er meningen at jeg skal sitte med tårer i øynene og bankende hjerte mens de spretter ham opp på slutten, er ubegripelig.

Jeg syntes Mel var ukarismatisk, at rollene var intetsigende, og at fast-blikk-og-sammenbitt-kjeve-uttrykket hans fort ble kjedelig. Det ble i alle fall kjedelig lenge før den nerveslitende grusomme "The Patriot". Det hører med til historien at jeg aldri så verken "Payback" eller "Ransom" og slik sett ikke har hatt den beste muligheten til å vurdere action-Mel, men bare et blikk på plakaten fortalte meg at dette var innbitte-Mel så innbitt som jeg aldri hadde sett ham før. Jeg valgte å stå over. Og hva "Dødelig våpen"-filmene angår, så overspiller han. Det er i det hele tatt en cockiness over hele figuren, en "se hvor rufsete sjarmerende jeg er"-holdning, som er intenst usjarmerende. Æsj.

Ikke er han noe pen heller. Om noen prøver å si noe annet, så ikke hør på dem. Han ser kjedelig regelmessig og litt ubegavet ut.

"Hamlet" er ok, mener jeg å huske, men ikke minneverdig heller. Men jeg blir nødt til å gi ham et lite poeng for "Chicken Run", jeg ser den. Og så er det kanskje urettferdig å skjelle ut Mel uten å ha sett hjertebarna hans, "Passion of the Christ" og "Apocalypto", men alt jeg hørte om den første filmen virket ganske frastøtende og ingenting ved den andre virket spesielt tiltrekkende.

Så tenker du kanskje: Hvorfor så sint på akkurat Mel? Er det ikke andre skuespillere der ute som er langt fra så kjekke som de tror de er, som lager filmer som er langt fra så gode som de innbiller seg? Hva med Kevin Costner? Og det stemmer selvsagt. Jeg tror Mels hemmelighet, hans je-ne-sais-quoi, er at han klarer å være om mulig enda mer enerverende privat enn på filmlerretet. I 2003 snakket den glødende katolikken med The New Yorker om himmel og helvete, og ble sitert på følgende: "Det er ingen redning for dem som er utenfor Kirken. Det er det jeg tror. Se på det på denne måten. Min kone er en helgen. Hun er et mye bedre menneske enn meg. Hun er episkopalisk, Church of England. Hun ber, tror på Gud, kjenner Jesus, hun tror på alt det der. Og det er ikke rettferdig om hun ikke kommer gjennom, hun er bedre enn jeg. Men det er en uttalelse fra stolen. Jeg er med på det". Han har også sagt at menn og kvinner ikke er likeverdige, og oppgitt som grunn for sin motstand mot likestilling at "jeg hadde en kvinnelig businesspartner en gang. Det funket ikke". Om du ikke tror meg, bare sjekk Wikipedia. Så det er nok sant.

Kanskje ikke så forferdelig rart at Robyn Gibson, moren til syv av Mels åtte barn, ba om skilsmisse i fjor.

Legg til antisemittismen og homofobien og utskjellingene av tilfeldige forbipasserende i fylla, så har du en miks få kan matche.

Og så tenker du kanskje videre: Hvorfor bry seg? Hvorfor bruke tid og krefter på å irritere seg over de personlige synspunktene til en halvavdanket Hollywood-stjerne? Til det må jeg si at jeg gjør egentlig ikke det. Mel Gibson legger uhyre sjelden beslag på noen stor del av oppmerksomheten min. Men jeg kan bare ikke unngå å legge merke til at alt, alt som kommer fra Gibson-kanten er helt jalla, og som regel moraliserende og vulgært samtidig - og at den eneste grunnen til at dette kringkastes til en uskyldig offentlighet som blir nødt til å forholde seg til det, er høyst middelmådig innsats i en rekke ikke særlig gode filmer på åtti- og nittitallet. Derfor er det nå nådd et punkt der jeg føler et visst behov for å si det, og si det med hevet hode og rak rygg:

Jeg liker ikke Mel Gibson.

Ok, vanligvis er det forferdelig flaut når hip hop brukes til å modernisere/tilgjengeliggjøre/gjøre forsøksvis morsommere et fag, en fortelling eller en livshistorie. Lærerværelser og syklubber: Glem aldri dét. Men denne økonomrappen klarte jeg ikke å la være å falle for. Friedrich August von Hayek og John Maynard Keynes battle it out etter en natt på byen i Davos. Slik ser det ut:

Vi er forlengst inne i den forrykte awards seasons, der alt handler om å posisjonere seg foran Oscar-utdelingen og late som om det slett ikke er det man gjør. Jeg tror likevel på Jason Reitman, regissøren bak "Thank You For Smoking", "Juno" og "Up in the Air", som i et avslappet intervju med Chicago Sun-Times' anmelder Roger Ebert hyller flere av regissørene han antagelig vil konkurrere med senere denne måneden. Særlig interessant synes jeg det er å høre ham snakke om regissøren Kathryn Bigelows jernkontroll i "The Hurt Locker", en av mine personlige favoritter fra fjorårets repertoar. Som Ebert selv var inne på i sin anmeldelse: Et av de mange fortrinnene til The Hurt Locker er at du, selv midt i en hektisk kamp, vet akkurat hvor hovedpersonene befinner seg, og hvorfor de er der de er. Dette er faktisk et premiss for å bygge en effektiv spenningsscene: Før du forvirrer, og kaster inn det ukjente og overraskende, må du la publikum få en viss oversikt, gi dem en mulighet til å være med på leken. Reitmans begrunnelse for hvorfor man skal lage en film, eller gjøre noe som helst annet - "fordi tanken på at en annen skulle gjøre det, ikke var til å holde ut" - er verd å ta med seg videre.

Og når vi er i gang: Sjekk ut Michael Manns ti yndlings-auteur-filmer. Selv vil jeg påstå at flere av Manns egne filmer er bedre enn "Raging Bull", men hver sin smak.

Du, ja. Mannen med skjegg som satt ved siden av meg på sete 5D på flyet til Trondheim. Som stadig flyttet på deg i setet og tvinnet tommeltotter og kanskje hadde litt flyskrekk. Og som prøvde å få i gang en samtale med meg tre ganger, alle tre gangene med utgangspunkt i din forundring over at jeg leste en roman på engelsk. Jeg vet jeg var avvisende. Jeg vet jeg svarte høflig, men kort på spørsmålene dine uten å stille nye, og returnerte til boken min før du rakk å følge opp.

 

Det var ikke deg, det var meg. Jeg var bare ikke klar for noe flyreiseforhold. Jeg hadde behov for å være litt for meg selv. Jeg var sliten etter en jobbuke og ville bare lese boken min. Og jeg håpet du ville ta hintet da jeg ikke var særlig overstrømmende i møte med din egen iver. Da det ikke var tilfellet, ble jeg streng.  Og enda knappere. Og så satt jeg der og følte meg kjip, mens du antagelig satt der og følte deg dum. Og det var ennå en halvtime igjen av reisen.

 

Hvor er Toppen Bech og etikettehåndbøkene i slike situasjoner? Når du blir stilt overfor en velvillig og kontaktsøkende fremmed på feil tidspunkt? Hvordan avslutter du en samtale du aldri har oppsøkt eller ønsket, uten å bryte med alminnelig folkeskikk og god oppdragelse, og forhåpentlig uten å såre den andre altfor mye? Jeg er helt enig i at det er nyttig å vite rekkefølgen på kniver og gafler, og kleskoder ved formelle anledninger. Men selv hadde jeg vært mye mer takknemlig for en idiotsikker fremgangsmåte for å få være i fred på fly og tog, gjerne forklart gjennom punkt 1-5, illustrert og med eksempler.

 

Kjære medpassasjer. Hvorfor var det så viktig å snakke med meg uansett? Du hadde jo med deg Dagbladet, og tro meg, jeg setter pris på hver eneste leser vi har om dagen. Du leste til og med de beste sakene, kommentarsidene og Ideer-artikkelen. Du er sikkert en bra fyr. Dessverre møttes vi på et dårlig tidspunkt. Men jeg håper vi kan være venner likevel.

 

 

 

 

(Teksten stod på trykk i Dagbladets På kornet-spalte 1. februar 2010)

 

 

TRONDHEIM (Dette er ikke en blogg): Det var i det hele tatt en fin dag i Trondheim. Jeg bodde på Britannia, og hadde rom med bandekar og sånne stripete tapeter og gamle tegninger av hester og ryttere på veggen, som jeg er litt svak for. Dermed kunne jeg også fritt benytte meg av hotellets spa, og tilbrakte en snau time svømmende, dusjende, sittende i badstu og i sittebasenget med vann fra Dødehavet (jada) før jeg vandret oppover Nordre gate, som var full av snø og opplyst av juletrelys som ennå ikke var tatt ned, til Trøndelag Teater for å anmelde "En folkefiende".

Alt dette etterlater meg med svært blandede følelser. Følelser som har tromlet rundt i mixmasteren så lenge at det er vanskelig å si hva som er hva. For jeg koste meg på spaen. Jeg har kost meg med en og annen behandling med omtrent et halvt års mellomrom. Jeg kommer ut og føler meg ren og avslappet. Samtidig må jeg innrømme at det er noe med hele spatrenden som gir meg en følelse av endetid, av Romerriket før barbarenes invasjon eller Storbritannia ved fin-de-siècle. Den mørke forutanelsen er ikke knyttet til spaenes eksistens i seg selv. Men myriadene av behandlinger til tretten hundre kroner stykket slår meg som ganske latterlige; at motebladene omtaler dem som om de er en like naturlig del av en kvinnes hverdag som å gå på Ica, mildt frastøtende. Ikke bare er dette dekadent, det er mainstream-dekadent. Dette er det vi nordmenn bruker pengene våre på, samtidig som vi sutrer over at skattene er for høye og at det ikke brukes mer av oljefondet. Samtidig sitter indiske syttenåringer krumbøyd over bøkene sine og oppøver seg en fandens disiplin for å vinne det der stipendet til et amerikansk toppuniversitet, gjøre et sprang på fem sosiale klasser og bli en av dem som har noe å si i verden.

Spatrenden er et av de tydeligste tegnene på at vi er fortapt.

Men moro er det lell.

TRONDHEIM (Dette er ikke en blogg): Heldigvis var ettermiddagsflyet til Trondheim fullt! Dermed måtte jeg reise tidligere, og ankom Trondheim allerede klokken tre - med plenty tid til å oppsøke Dromedar, kaffebaren på Bakklandet jeg ikke har besøkt siden Tone og Line tok meg med dit for, tja, det må være rundt fem år siden. Siden har det kommet flere filialer, men, som jeg fikk kontant bekreftet på sms fra Tone, det er ikke det samme. Den eneste virkelige dromedaren ligger i dvale på den andre siden av Lykkens bro, med et bittelite lokale med tavle skrevet og dekorert med kritt i mange farger og hyggelige, okergule vegger. Tone anbefalte blåbærkake før gulrotkake, men etter et eneste blikk på den mørke, svampete gulrotkaken var jeg solgt og bestilte den og caffe latte.

Og så satt jeg der i en snau time og halvveis leste og halvveis studerte klientellet, som var i rutete skjorter og grove strikkeklær, guttene med kinnskjegg og briller med tykk innfatning og jenter med pannelugg. De så ut som om de studerte sosiologi og spilte i band på fritiden, alle sammen. De så ut som folk du ville henge med.

Neste gang skal jeg smake på kanelcortadoen deres også. Lover.