Dette er ikke en blogg

Debra Messing: Dette burde fungert - damen er vakker, håret shampooreklameverdig og snittet i utgangspunktet flatterende, men det er kanskje det tette og massive stoffet som gjør at dette blir litt tungt og uformelig. Debra fikk visst til sist karret seg ut av den søplesekken, men her har hun blitt sittende fast i en granittblokk.

Diane Kruger: Både dramaet og hippievibben i dette er sjarmerende. Vesken er et søtt lite sukkertøy. Når halvparten av damene på død og liv skulle tilbringe kvelden med å vasse i flådde lilla teddybjørner, var ikke dette den verste måten å gjøre det på - selv om hun tydeligvis begynte å synke i øyeblikket hun stanset opp. 

Belte eller moderate platåsko, så hadde vi vært der.

Dianna Agron: Innmari pent. Kanskje verdens vakreste kjolefarge.

Herregud, se på steroidesløyfen som er Christina Ricci i bakgrunnen der. Bra noen brakte litt bløtkakegalskap til ballet, så vi slapp å drukne i alle Dianna Agron'ene og deres Ubestridelig Gode Smak.

Elizabeth Banks: Humor på den røde løperen! Like overrumplende hver gang. Jeg har sans for cracked out-kjolene til Mary Katrantzou - Keira Knightley så yndig ut i et Katrantzou-plagg i Venezia i fjor - men Lizze ser fantastisk ut å drikke seg full sammen med snarere enn fantastisk, punktum.

Men om du skulle havne på en aldri så liten syretripp i helgen, så er dette dama som står bak disken i godteributikken i den aller sykeste av hallusinasjonene.

Emily Blunt: Spinninginstruktør fra midjen og opp, pedalutfordret fra midjen og ned. Veldig lite praktisk kombinasjon.

Emma Stone: Iskrem, peanøtter? Peanøtter, iskrem?

Eva Mendes: Vi må snakke om disse små skjørt-oppå-skjørtene. Jeg har kommet til å forstå at fagtermen er peplum, og at det dessverre er i vinden å se ut som om du forbereder deg på å kutte grønnsaker. Forøvrig er dette et barnehageprosjekt av en kjole. Som står i skarp kontrast til attenårsgrense-blikket.

Florence Welch: Det var alltid den lille tøyta Askepott som ble ballets dronning. Men nå hadde den gode feen tenkt å gjøre noe med den saken.

Ginnifer Goodwin: På vei til raveparty på Buckingham Palace. Det ville ikke gitt positive assosiasjoner i noen annen sammenheng, men dette er friskt og kult og kledelig, på sitt appelsinaktige vis.

Greta Gerwig: Eksploderer om nøyaktig to minutter og tyve sekunder.

Gwyneth Paltrow: "Cocktail waitress in space" er ikke min formulering, men den er den riktige, komplett med futuristisk kortterminal i venstre lomme, ytre sidepupp og hockeysveisskjørt. Au.

Heidi Klum: Svaret til de mange der ute som har lurt på hva tidligere Victoria's Secret-modeller går med på fest en måned etter skilsmissen.

Tarvelig kjole med tåpelig kjede. Pene ben.

Hilary Swank: Etter én oscar for å spille gutt fanget i jentekropp og én for å spille androgyn bokser har Hilary Swank viet store deler av tiden sin til å minne verden om at hun er kvinne. Stort sett velger hun veldig pen innpakning og garnityr når hun skal presentere formene sine for verden - er det blitt maktpåliggende for Hilary Swank å vise frem timeglasset hver gang anledningen byr seg. Det gjør hun stort sett med bravur - hennes Guy Laroche-kjole fra Oscar-utdelingen i 2005 er legendestoff - og jeg liker måten hun får ti kilo skarlagen til å smyge seg så innsmigrende rundt kroppen. Men den høye halsen kombinert med havfruehåret får det hele til å virke 1) tungt og 2) nittitalls. Vurder selv hva som er verst.

Jeg vet ikke hvem jenta i blomstrete kjole er, men hun ser ut som den første personen i rommet som har fått øye på Godzilla.

January Jones: Bananbrynje. Jeg har stor respekt for Januarys pågående "Jeg er ikke Betty Draper"-prosjekt og vilje til å kle seg edgy og risikabelt, men denne kjolen er stjålet fra klesskapet til Iman eller Rosario Dawson, og kjedet fra smykkeskrinet til moren til Supermann.

Jessica Biel: Noen har fortalt amishbruden vi møtte sist at det var på tide å vampe det hele opp omtrent seks hakk. Dette er vakkert og vårlig, uvulgært sexy, treffsikkert chic.

Men. Den lengden. For det første burde den vært tyve centimeter kortere (evt. lengre). For det andre ser den ut som om den er lagt opp eller ned i all hast i tolvte time, som betyr at hun aktivt og insisterende har unngått en lengde som ville vært kledelig. Det er dypt bekymringsverdig.

Men altså. Baby steps.

Jessica Alba: Dronning Midas. Nydelig. Kjolepappa Michael Kors i bakgrunnen er nær ved å gå i lufta av stolthet.

Jessica Stam: Skjerpet terrorberedskap ved perleporten. Nå må også englene ha "tørk av deg fliret"-mine og skuddsikker vest.

Endelig litt meningsløs pynt igjen! Metropolitan Museums Costume Institute Gala gikk av stabelen i går kveld, og for å få en av de forjettede invitasjonene trenger man verken talent eller en storfilm på merittlisten, som under Oscar-utdelingen. Evnene til å bære veldig dyre klær, få og holde på oppmerksomheten er vel så viktig. Norske Hanneli Mustaparta representerte forøvrig kongeriket i Calvin Klein. Hva de andre angår: La oss rive dem i filler, sammen.

Amber Heard: Vakker farge på kjolen. Men den ser litt ut som om den har spist noe sterkt indisk den ikke helt tålte og ikke helt rakk frem til badet.

Amy Adams: Men se, hun er en liten presang!

Etter tredjeklasse på barneskolen skal man være ytterst forsiktig med sløyfer og slufser. Her virker den ikke så mye juvenil som veldig interiøraktig. Som om ambisjonen var gresk gudinne og resultatet er blitt salonggardin på slottet i "Reisen til julestjernen".

Ellers usikker på om papirhvitt er det rette på så papirhvite mennesker. Hadde hun stått inntil teltveggen ville vi ikke sett henne engang.

Anna Wintour: Ser ut som kona til Lex Luthor. Men ser ganske fab ut mens hun gjør det.

Ashley Greene: Pent, på en litegranne giftesyk måte.

Det halehenget er neppe like hvitt når hun setter seg i taxien om fem timer.

Beyoncé: Givenchys forkjærlighet for å la sine muser vasse i lilla syttitallstepper har alltid forvirret meg. Annet jeg lurer på: Hvor lenge Beyoncé har ligget i syredammen hun er i ferd med å stige opp av, og hvilken underlig parasittisk organisme som har sugd seg fast på overkroppen hennes mens hun var der nede.

Fullkomment hode. Som alltid.

Cameron Diaz: Du kan dynke en potetsekk i gull, men den er ennå en potetsekk. Leit med tanke på at hun eide den røde løperen for to år siden.

Artig at hun har gått tilbake til hårsveisen fra gjennombruddet "Alle elsker Mary" og, øh, stylingproduktene derfra.

Camilla Belle: Jeg vet ikke hvem Camilla Belle ligger med, men det må være noen svært velplasserte noen, for til tross for en filmatisk merittliste der de mest kjente titlene er "Dirty Dancing 3: Capoeira Nights" og denne, dukker hun forsyne meg opp overalt, kledd til tennene i verdens ypperste designere. Deilige art deco-vibber i stoffet og snittet på denne nydelige Ralph Lauren-kjolen, men det der er veldig mye sidepupp. Hun er én brå bevegelse fra uforskyldt (eller forskyldt? Hm) brystvorteåpenbaring.

Og det ansiktet må være sprayet på.

Carey Mulligan: Men smil, da, Carey! Du har kastet på kroppen din alt mulig tull som egentlig ikke hører sammen, og likevel ser du fantastisk ut!

Dette er hva som ville skjedd om en helt vanlig jente hadde falt i en elv i afrika og mutert med en underlig radioaktiv fisk og gjenoppstått som superhelten Skjellpiken, som har som superevne å kunne, hm, jeg vet ikke, puste med gjeller eller gyte eller noe. Og som iblant forlater jungelen og går rundt i byen som en helt vanlig kvinne, men med en air av noe uovervinnelig og overjordisk og lett parmesanrivjernaktig.

Cate Blanchett: Underlig stivt snitt som gjør kroppen hennes til en tømmerstokk. Men om labrador-stilen blir det neste store, kan hun i alle fall si at hun var først ute.

Chloe Sevigny: Har sovet, spist, og skiftet, og skal bare sette fra seg tøflene før hun er klar for gladiatorarenaen i Hello Kitty-land.

Christina Ricci: Silke-vulkanen har utbrudd! Jammen er hun ikke i ferd med å sprekke opp på midten også. Løp!

Men midt-på-leggen-skjørtelengden, a.k.a. verdens ukledeligste, se den holder seg i pinefull grad på plass.

Claire Danes: Det anspente lille smilet kan skyldes én av to ting: Smerten knyttet til metrene med dobbeltsidig teip som har gått med for å få slåbroken til å holde seg på plass, eller den plutselige vissheten om at det likevel ikke var nok og at spetakkelet er i ferd med å falle fra hverandre foran.

Å, Claire, du kan så mye bedre. Det virker ikke som om du har forsøkt engang.

Coco Rocha: Supermodell Rocha stilte i et antrekk som en gang ble eid og båret av Elizabeth Taylor, trolig i rollen som toreador i Disney-tegnefilmen om oksen Ferdinand.

Gutsy og vittig valg. Men når ingen deg i å duppe hårtuppene i Barbies Drygolin-spann før årets motebegivenhet, har du får mange ja-mennesker i entouragen.

Dakota Fanning: Barberskumkjole.

Del 2 av listen over mine yndlingsjazzcoverversjoner. Sender dem som papirfly ut i verden i håp om at noen vil folde dem ut og bli glad i dem.

Bli gjerne glad i sangene i del 1 også, for all del!

You And The Night And The Music

Arthur Schwartz og Howard Dietz, 1934.

Du bør høre på: Chet Baker, fra "As Time Goes By" (1986).

 Baker har laget flere nydelige versjoner av "You And The Night And The Music", men jeg tror jeg foretrekker denne, der han er eldre og litt mørbanket. Nylig diskuterte jeg denne på Facebook med Martin Grüner Larsen, som savnet klarheten i stemmen fra den unge Chet. Han har et poeng. Men selv om det er noe litt mer grumset over gamle Chet, synes jeg fremdeles det er noe så nydelig og uttrykksfullt i stemmen hans. Og så følges han ikke minst av et nydelig komp, slentrende, men likevel energisk. Instrumentalpartiet her er utsøkt. Kanskje bortsett fra den syke strykeren, der juryen ennå er ute.

The Way You Look Tonight

Jerome Kern og Dorothy Fields, fra "Swing Time" (1936)

Du bør høre på: The Keynoters, med bl. a. Willie Smith og Nat King Cole, fra 1946.

Det finnes en trillion versjoner av "The Way You Look Tonight", og jeg skal ikke påstå at dette er den beste av dem, men jeg er svak for den intenst flørtende saksofonen til Willie Smith og det blinkende pianoet til Natty.

All The Things You Are

Jerome Kern og Oscar Hammerstein, fra "Very Warm for May" (1939).

Du bør høre på: Hampton Hawes Trio, 1955.

Litt vel mye brifing og ornamentikk på det pianopartiet i begynnelsen, ellers er dette en særs elegant versjon av en annen låt som det finnes mange altfor dvelende versjoner av. Det er sånne fine kombinasjoner her, trommene og bassen som har slikt driv i seg, og det kvikke pianoet over. Du hører jo hvor kule de er, ikke sant?

Black Coffee

Sonny Burke og Paul Francis Webster, 1948.

Du bør høre på: Peggy Lee, fra "Black Coffee" (1953).

 Åh, hvor deilig og desperat og dovent og sensuelt er ikke dette? Jeg ser for meg Peggy gå rundt på kjøkkenet sitt, mens hett ettermiddagslys står inn av vinduet, og telle sine brutte håp, og være veldig sexy mens hun gjør det. Regnes nær seksti år senere ennå som den definitive versjonen.

Nature Boy

Eden Ahbez, 1947.

Du bør høre på: Radka Toneff, fra "Fairytales" (1982).

Igjen uten å ha jernoversikt over det omfangsrike "Nature Boy"-biblioteket tør jeg trekker frem vår egen Radkas hjemsøkende og lyriske versjon. Steve Dobrogosz' piano må selvsagt også trekkes frem. Spennende at de tør å gjøre slike kast, være så brå, skape bølger og betoning, og samtidig holde seg inne i det samme måneskinnet.

I've Heard That Song Before

 Jule Styne og Sammy Cahn, fra "Youth on Parade", 1942.

Du bør høre på: Harry James and his Orchestra, 1942.

Trad O'hoi! Dette er en så sjarmerende sang, og jeg har ennå til gode å høre noen tolke den med slik lett vemodig skjelmskhet som Helen Forrest og Harry James og orkesteret hans. Det er da også denne versjonen som brukes av Woody Allen i "Hanna og hennes søstre".

Ain't Misbehavin

Fats Waller, Harry Brooks og Andy Razaf (1929)

Du bør høre på: Sarah Vaughan (1950).

Den er litt sånn tyvetallets "Saving All My Love For You", er den ikke? Dette er en vakker sang som i feil munn kan lyde litt selvmedlidende, men Vaughan er både søt og gutsy, og det er liksom både en fylde og en letthet her som gjør at det hele blir vemodig og ikke seigt. Og veldig, veldig fint å høre på.

The Lady Is A Tramp

Rodgers and Hart, fra "Babes in Arms" (1937)

Du bør høre på: Lady Gaga og Tony Bennett, fra "Duets II" (2011).

Tony Bennett har aldri helt vært min mann, men det er særs inspirert å invitere Lady Gaga tll å synge denne sangen, og de spretter så fint mot hverandre. Den særs konvensjonelle kompet er ok, for det er åpenbart vokalen som er det viktigste her. Så lekent og overskuddspreget, slik du er fordømt til å synge en så sparrende, ertende sang.

Sarah Vaughan

Alle har hatt det slik iblant. Helt sikkert.

Alle har på et eller annet tidspunkt stått igjen i såret vantro etter at et bånd vi trodde var vevd av stålull, plutselig ble brutt, at en posisjon vi tok for gitt, ble tatt fra oss. Alle har opplevd uventet motgang, iblant direkte initiert av noen andre. Alle har, kort sagt, vært sinte, og vært sinte på én eller flere bestemte personer.

Og de fleste har på et eller annet punkt fått det utmerkede rådet: Svelg det ned, inntil videre. Finn en annen arena for affekten. Ta en telefon til mamma, drikk trøstekaffe med en venn, dra hjem fra jobb og øs sorgene dine utover kone eller mann eller elsker, tøm deg for det du må og vinn tilbake likevekten til samtalene der du trenger den. Ikke ta sinnet ut med en gang. Ikke overfor den det gjelder. Slett ikke offentlig. I alle fall ikke om du er en engasjert politiker på internasjonalt nivå som fremdeles kunne tenkes å få spennende oppdrag og engasjementer på vegne av landet ditt og de du velger å gjøre livet vanskelig for, er den sittende regjeringen.

Dette er såre enkelt å si for de ikke-sinte, for Mamma eller venn eller ektefelle eller elsker, men det gjør det ikke mindre sant: Relasjoner er ikke alltid så robuste, og raseriet kommer som regel med et overskudd av energi. Det er jo derfor det ofte er en sunnere reaksjon enn den innadvendte, passiviserende, selvklandrende sorgen: Sinnet er intenst, utadvendt, på jakt etter utløp. Deri ligger også ulempene. I sinne sies det alltid mer, hardere, sterkere, enn det burde blitt sagt. Og vips har broer gått opp i flammer.

Så nå vet jeg i alle fall hva jeg skal gjøre når jeg selv en gang mister to statsrådsposter på én og samme dag, i et tilbakeslag både for meg selv og den generelle utviklingen i verden.

Jeg skal smile tappert og holde hodet høyt i et par timers tid. Og så ringer jeg Mamma.

(Teksten stod på trykk i Dagbladets På kornet-spalte 28. mars 2012)

Så denne ideen fikk jeg da jeg var en del av anbefalingspanelet i Kulturhuset på P2 for et par uker siden og blant annet anbefalte en av sangene nedenfor. Og jeg begynte å tenke på all tiden jeg har tilbrakt på Spotify for å finne akkurat de versjonene jeg vil ha av disse gamle sangene som jeg liker så godt - og at resultatene av dette arbeidet kanskje er noe jeg kunne spre. Det er altså snakk om perler fra standardrepertoaret i jazz (stikk fingrene i ørene når noen kaller det svisker, det er de ikke), nydelige melodier skrevet i tidsrommet 1919-1944, kjørt gjennom filteret til (litt) senere tiders fremmelige artister.

Jeg skal redegjøre nærmere nedenfor for hva det er jeg leter etter når jeg sitter der og klikker rundt, men her er de jeg valgte ut:

It Could Happen To You

Jimmy van Heusen og Johnny Burke, fra "And the Angels Sing", 1944.

Du bør høre på: Monica Zetterlund og Bill Evans, fra "Waltz for Debby", 1964.

Denne linken fungerer kanskje bedre.

Dette var låta jeg tok med meg til P2. Dette er så lett og elegant at jeg blir litt euforisk, og det er noe med Monicas litt ertende distanse som kler skildringen av forelskelse som noe som venter bak en busk eller en lyktestolpe og kaster seg over deg ved mulighet. Evans' raske, myke piano er det perfekte akkompagnement til stemmen hennes, også dét helt klart med en viss oversmittet svensk cool, men med masse nesten nonchalant lekenhet. Om de hadde et forhold? Duh. Selvfølgelig.

Comes Love

Sam Stepts, Charlie Tobias og Lew Brown, 1939.

Du bør høre på: Ella Fitzgerald og Joe Pass, fra "Speak Love", 1983.

 Første gang jeg møtte Ole-Martin Ihle var på Cacadou, av alle steder, og jeg tror vi havnet i en heftig diskusjon om Ella Fitzgerald fem minutter etter at vi hadde tatt hverandre i hånden første gang. Jeg husker ikke helt hva han argumenterte for (det var sent) men mitt var at jeg elsker den varme, vakre stemmen hennes - men synes de gamle og mest kjente innspillingene hennes lider under ofte litt saktmodige tempovalg og litt sentimentale og bittelitt kjedelige arrangementer. Jeg får lyst til å skjerpe dem, stramme dem opp. Kanskje det er derfor jeg liker så godt platene hun laget med gitarist Joe Pass, som hun snublet over i 1973 og begynte å spille inn musikk med. Jeg liker den spretne minimalismen i dette så godt, ikke minst fordi det virkelig lar Fitzy stråle.

Stacey Kents flørtete cover er også søt, da.

Let's Misbehave

Cole Porter, 1927.

Du bør høre på: Cat Coward, fra "Out of the Bag", 2007.

Denne linken fungerer kanskje bedre.

Som er tilfellet med flere av Porters sødmefulle melodier, blir "Let's Misbehave" for sidrumpa om den går for sakte. Nesten alle versjoner av denne hemsk sjarmerende sangen blir unødig ompa-aktige, noe som skjærer desto mer fordi det på alle vis er en løssluppen, lett champagnebrisen affære om ungdommelig lettsinn. Cat har skjønt det: Hun holder det hele så lett, så lett, og raser avgårde. Litt som en fest, eller et forhold, der knekken kommer, man lar alle hemninger fare og gir seg inneværende impuls i vold.

It Ain't Necessarily So

George Gershwin, fra "Porgy and Bess", 1935.

Du bør høre på: Herbie Hancock, fra "Gershwin's World", 1998.

Denne linken fungerer kanskje bedre.

Deilig av ganske andre grunner. Upåklagelig kult. Nydelig tilbakelent, et kjølig glassgulv med masse sanselighet ulmende under. Jeg liker spesielt den rastløse bassen, men det er mye skjønn samklang her. Tempoet tror jeg er noe nær fullkomment. Dette er en av mine foretrukne senkveldsanger, sånn jeg setter på når jeg pusler rundt i leiligheten og pusser tenner og forsøker å la verden sakte komme i nattmodus.

Sophisticated Lady

Duke Ellington, Irving Mills og Mitchell Parish, 1932.

Du bør høre på: Ella Fitzgerald, fra "Ella Fitzgerald Sings the Duke Ellington Songbook", 1957.

Alt det jeg skrev om Ella Fitzgerald i sted? Her kommer det fullstendig til sin rett. "Sophisticated Lady" kler jo nettopp den der dovne, verdensvante cocktail hour-tonen, den som er litt blasert og litt sår samtidig. De lange, dvelende tonene hennes er kanskje det beste ved denne versjonen, som vel regnes for å være referansepunktet i låtas historie. Både gitaren og strykeren blir kanskje litt for mye i partier. Men det gjør ingenting. Og den lette hånden som strør pianoakkorder over det hele er utsøkt stødig.

Someday My Prince Will Come

Frank Churchill og Larry Morey, fra "Snøhvit og de syv dvergene", 1937.

Du bør høre på: Dave Brubeck, fra "Dave Digs Disney", 1957.

Denne listen består egentlig av overraskende mye saksofonspill - særlig tatt i betraktning at grunnene til at sangene er valgt ut ofte er pianoet. Piano er jo, som kjent, verdens fineste instrument, og jazzskimrende pianotraktering er noe av det mest balsamaktige jeg vet om. Dave Brubecks Disney-covere har vært med meg i mange år, og er for meg et nydelig eksempel på hvordan kvalitetene til en melodi, for eksempel "Someday My Prince Will Come" fra "Snøhvit", kan tre frem på en ny måte om de løsrives fra settingen og narrativet og originalversjonen. Særlig pianoimprovisasjonene her, med bare visping og bassen i bunn, der den iørefallende Disney-melodien iblant bryter gjennom og iblant forsvinner ut og får en helt ny klang og rytme, funker som de skal.

Baby Won't You Please Come Home

Charles Warfield og Clarence Williams, 1919

Du bør høre på: Louis Armstrong & His All Stars, "Satchmo at Symphony Hall", 1947.

Min far, the jazzman, autdodidakt klarinett- og saksofonspiller og den som sørger for at jeg alltid kommer hjem til et hus duvende av jazz når jeg er på besøk i min barndoms dal, var den som gjorde meg oppmerksom på denne - og som ba meg legge merke til for en fin vokalist Jack Teagarden er, når han tar trombonen fra munnen (som man faktisk hører han gjør her) og lar det stå til. Dette er en låt jeg har spilt nærmest i senk, særlig fordi jeg aldri blir lei av kjemien og den musikalske dialogen mellom Armstrong og Teagarden, og de sofistikerte andrestemmene Armstrong legger rundt vokalpartiene. Og her også er munterheten og farten en nøkkel: Denne melodien er gammel som Dovre og finnes i et uttall innspillinger, de fleste av dem sirupsseige. Armstrong og Teagarden skjønner at selv om det er hjerteknus som står på menyen, kan det gjøres med fremdrift og lystighet.

It's Always You

Jimmy van Heusen og Johnny Burke, fra "The Road to Zanzibar", 1941.

Du bør høre på: Chet Baker, fra "Chet Baker Sings", 1956.

Chet Baker var ennå ung og vakker og ikke så fryktelig tungt heroinisert da han spilte inn "It's Always You" i 1956.  Det er vanskelig å skrive om Baker uten at det blir bare klisjeer, men det er jo så sant alt de sier, om tristheten i den klare, klare trompeten og den betagende innstendigheten i den likefremme stemmen hans. Det litt tilbakeholdte gjør det hele bare mer ekspressivt. I originalversjonen, sunget av Bing Crosby, høres "It's Always You" ut som et oljete sjekketriks. Baker, derimot, er en åpen og angende sjel i denne sangen, en som virkelig går rundt og blir gjennomstrømmet av alt som omgir ham av inntrykk.

Det er uvant å sette ord på musikalske opplevelser. Jeg fikk lyst til å gjøre det fordi har en vedvarende fascinasjon for hvordan disse melodiene og tekstene endrer valør, hvordan de blir svulstige og sentimentale i hendene på de late, de som ikke tenker seg godt nok om, de som har setter seg fóre å spille inn en melodi som er så smektende og nynnbar som de bare kan drømme om - og så lar være å velge, å styre, og heller koster på med forskjellige virkemidler for å understreke det følelsesladde. Det har vært mye ekkosaksofoner og fiolinbrus i låtene jeg har hørt gjennom for å finne frem til de jeg liker best.

Det minner meg litt om noe jeg iblant tenker når jeg anmelder teater. Lenge trodde jeg knapt det var mulig å sette opp dårlige oppsetninger av "Gjengangere" og "Romeo og Julie", fordi selve skuespillene er så godt konstruert at det nærmest er umulig å rote det helt til. Nå vet jeg at jeg tok feil - og de gangene det blir virkelig ille, er det ofte snakk om at regissøren har strøket stykket for mye medhårs, spilt med på det som allerede ligger der, aksentuert klimaks som er mer enn sterke nok i seg selv, satt to streker under svaret - i stedet for å tolke og styre, og skape en egen dynamikk.

Slik er det litt her også. De fine melodiene må få jobbe - og det blir forkjært om arrangementene og utøvelsen går for hardt inn for å fortelle deg akkurat hvor romantisk og lengtende dette er. Det trengs ikke. Innlevelsen må komme frem på en annen måte - gjennom en nerve i stemmen som synger, en liten knekk i en trompetsolo. Det er derfor de ofte blir bedre jo nærmere jazz de kommer, jo lenger vekk fra easy listening - det brytning og skimmer i jazzen som gjør at det aldri blir for sukkersøtt, og, nettopp derfor, mer følsomt, og vanskeligere å glemme.

Først nå så jeg at oppsummeringen av NRKs Osca-sending lå ute! For den som ennå ikke har sett "The Artist", eller som har nettopp det: Vegard Larsen, Einar Aarvig og jeg diskuterer stumfilm, Meryl Streep, Billy Crystal, nostalgiske prisutdelinger og eskapistiske prisvinnere - alt mens klokken er seks om morgen og øyensminken ikke er fullt så fresh som den var før midnatt.

Anna O'Reilly: Chic papirkurv-snudd-på-hodet-trend, på vei over Atlanteren i dette nu.

Anika Noni Rose: Så ... subtilt.

Anne Heche: Deprimert trapesartist. 

Danica McKellar: Lekkert askedryss, men om ikke brystvortene hennes er utstyrt med stålkroker kan dette gå fryktelig galt.

Gwen Stefani: Om ikke Tornerose kan komme til hekken, må hekken komme til Tornerose.

Kat Graham: Batgirl har motstrebende gått med på å skjule brystpartiet bak en vifte, men ser ut som om hun synes også dét er i tekkeligste laget.

Maggie Grace: Malingen har begynt å flasse av, men "Goldfingers" første offer holder seg forbausende godt.

Mena Suvari: Nylig uteksaminert fra Märthas engleskole, summa cum laude. 

Nina Dobrev: Utsøkt blanding av det enkle og det forseggjorte, det myke og det geometriske, det sømmelige og det "jeg ser deg, J.Lo, og høyner"-aktige.

Paz Vega: Romvesenfosteret må kjempe seg ut gjennom tre lag av hvit musselin i "Alien 5: Ripley Wears Prada".

Vanessa Hudgens: Du vet når du har lykkes i livet når selv kaffefiltrene dine er i gull, og du kan lage en kjole av dem.

Zhang Ziyi: Motebloggerens musearm: når du står overfor noe sjokkerende svalt og smakfullt og følgelig ikke aner hva du skal si.

Natalie Portman: Joda, det er yndefullt. Og veldig søtt og veldig prikkete. Jeg mener, om dette hadde vært en Hollywood-film om to amerikanske ynglinger på sommerferie i italia, og den kjolen hadde vært knekort, og det halskjedet ikke hadde vært utlånte Harry Winston-diamanter som er forsikret for mer enn en årslønn, hadde dette vært den søte, lokale jenta de begge forelsker seg i, og som lærer seg å si noen amerikanske ord med bedårende brytning på uttalen og som løper gjennom bølgene på stranden med dem mens de hyler av dårlig begrunnet latter og som for resten av livet forblir den umulige standarden de kommende konene aldri kan leve opp til.

Nina Garcia: En sort syl i et hav av blushy marengs. Moteredaktør Garcia vet godt at mindre er mer og går for en nesten oppsiktsvekkende minimalisme - og colombianeren Garcia vet like godt at det strenge og rene godt kan sensualiseres en smule med et hint av soveromshår.

Octavia Spencer: Sånn skal en kjole sitte. Se hvordan sømmene smyger seg rundt kurvene hennes. J.Lo bør se, gråte og lære. Men gjør neppe noen av delene.

Sånn går du med hvitt uten at det blir det minste brudete. Octavia er flink til å velge pasteller og lyse farger som står nydelig til huden hennes.

Og sånn lengde har du på ermene når du skal henge oppvasken til tørk. Kall meg pirkete (gjerne, for all del) men ermer på aftenkjoler er nettere når de enten er korte cap sleeves eller nærmere 3/4-erm. Det er nok av anledninger til å gå med t-skjorter. 364 1/2 dager, for å være presis.

Penelope Ann Miller: Ser ut som om noen slapp å vente til skuddårsdagen. Kjolen ser kanskje tander og uskyldig ut, men jeg tror den er i ferd med å kvele henne.

Penelope Cruz: Prøver hardt å være den latinske Grace Kelly. Hvilket ikke er det verste man kan være. Du skal være grinete for ikke å synes denne kjolen (og denne dama) er veldig vakker, men med det håret og de smykkene blir det noe litt aldrende og litt utdatert over helhetsinntrykket.

Sagt på en annen måte: Da jeg var liten hadde jeg et puslespill på 1 500 brikker med dette motivet. Noe annet jeg hadde? Bedre tid enn i dag. Men det puslespillet var faktisk det første jeg tenkte på da jeg så Penny i dette.

Nå er det ikke det verste i verden å være keiserinne av Frankrike heller. Om det er det du prøver på.

Prinsesse Charlene av Monaco: Se, nå står han og smiler det idiotiske smilet sitt igjen. Herregud. Jeg må vekk. Jeg tror det er et hull i avsperringene der borte. Jeg kan komme meg ut der. Og hvis jeg ditsjer skjørtet og finner en jakke eller noe, kan jeg se ut som en vanlig forbipasserende med hårbøyle og pologenser. Det kan gå. Det må gå. Jeg venter til neste gang han stirrer på rumpa til Jennifer Lopez. Da løper jeg.

Rooney Mara: Overkroppen til Rooney er en slags motemessig Rorschach-test. Motekommentatorene har lest alt mulig inn i den siden søndag. Selv synes jeg det ser ut som en harepus med hornbriller. Og enda synes jeg hun er chic.

Rose Byrne: Det lukter unektelig ikke godt når man heller et halvt oljefat over venstre skulder og kaller det en kjole. Men det kan se ganske kult ut.

Dog litt usikker på om åpne sko var veien å gå. Tærne hennes blir liksom små lysende syltelabber i alt det sorte.

Sandra Bullock: Jeg så først denne kjolen bakfra og på avstand. Det var løfterikt ... 

... helt til Sandy snudde seg og viste seg å ha på beltet til Rocky, t-skjorta til Marlon Brando og ansiktet til Joan Rivers.

Sarah Hyland: Askepott 2012. Musene outsourcer kjolesyingen til Thailand, og den kommer tilbake som et skrukkete, trekkete telt selv før stesøstrene river av det ene ermet. Feen som skulle ordnet opp sitter fast i trafikken ved Høvik, og bak det tapre smilet tenker hovedpersonen det vi alle ville tenkt: Hvorfor finnes det ikke en app som kan fikse dette?

Shailene Woodley: Først tenker man at det er tiltalende med en starlet som velger en tekkelig vei, inntil det noviseaktige: Litt sånn Maria, pre-baron von Trapp. Så skjønner man at hun er så hot at puppene hennes trenger sitt eget ventilasjonssystem.

Tina Fey: Tja. Ålreit. Litt for matronete. Men det kunne vært noe. I mykere stoff og minus grønnsaksoppkuttingsforkleet.

Viola Davis: Katteoppklort chiffon og kjoleliv i grønn presenning var visstnok overalt på moteuken i Paris, så det får passere. Artig faglig referanse i at hun velger å være legemliggjørelsen av show, don't tell.

Julia Ormond: Nitristhet som er lut lei av å klemme ubekvemt rundt kroppen hennes og truer med å gå opp i limingen hvert øyeblikk. Hun ser ut som hun gleder seg litt til akkurat dét.

Kate Mara: Veldig ungpikeromantisk, og dermed passende for en veldig romantisk ungpike. Men det kan være en fordel før noe sånt å passe på at håret er børstet gjennom. Og at kjolen ikke vil falle av kroppen din i løpet av kvelden.

Kelly Osbourne: Pensjonist på toppen, superhelt i bunn. Men for et timeglass den gir henne. Hvorfor var hun der, forresten?

Kristen Wiig: Underkjolen til Penelope Cruz. Som i kombinasjonen med den mismodige damen inni umiddelbart ga meg slike assosiasjoner.

Leslie Mann: Som om hun har fått et kutt over hoften og blør glitter. På en upåklagelig klassisk og kledelig måte.

Louise Roe: Skarpt og stilig og annerledes! Kudos til japaneren som brettet henne inn i denne origamien. Lurer på om hun skjønner hvordan hun skal brette seg ut igjen når hun skal legge seg.

Maria Menounous: Fargeskalaen er en drøm. Hun er en smekker, om en smule uspennende, skognymfe. Men er ikke sånne stropper litt irriterende? Tror ikke du de dukker opp når designeren sitter der og tygger på blyanten og tenker fader heller, motebloggerne myrder meg om jeg lager spaghettistropper eller halternecks igjen, jeg må finne på noe annet? Ser det ikke litt ut som om stroppene og det panelet midt på livet har allert seg for å tvinge kjolen til å åpne seg på midten?

UPDATE: Oi, denne var ganske mye finere på de andre bildene. 

Maya Rudolph: Edelstener, Maya. Ikke Adelsten. Det er en forskjell.

Melissa Leo: Måtte løpe fra skiftet på sykehuset i all hast. Men hey, med en sort bordduk, en slufse, en limstift og fire kilo paljetter fra Panduro kan du glamme opp hva det skal være.

Melissa McCarthy: Oh, honey. Du kunne vært en frodig nattens dronning med flommende hår. I stedet er du en pute i sofaen til Barbara Cartland. En hullete en.

Meryl Streep: Husker du Meryl sa til media at hun ikke ville ha en Oscar til? Klassisk tilfelle av at munnen din sier nei, men kjolen din sier ja.

Si ja til et bedre og bredere belte neste gang også, da.

Michelle Williams: Forsvarsadvokaten prosederer på at dette er en original og samtidig yndig kjole med fiffige strukturer og søte detaljer. Aktoratet repliserer med at det tullete lille forkleet hører ingensteds hjemme og at sløyfebrosjen gir disse seksåringassosiasjonene som Williams har en forkjærlighet for. Forsvarsadvokaten tar sløyfebrosjen heftig i forsvar som udiskutabelt nusselig og pekte på det dristige valget av rosa veske som et fortrinn. Aktoratet mener forsvaret er blind eller kokko.

Juryen er ennå ute.

Milla Jovovich: De glitrende gipsingene til Elie Saab er siste skrik for stjerner som tilfeldigvis brekker rygg og høyre skulder en uke før viktige prisutdelinger.

Angelina Jolie: Deilig og vampete kjole med splitt som ble mer insisterende for hver gang Angelina stoppet opp i mer enn ti sekunder av gangen og prompte skjøt frem benet som om det stod om livet. Også, bevares, på scenen. 

Dessverre for Anglie tror jeg posituren ble copyrighted av gledespikene på havna i New York allerede på 1800-tallet, til anvendelse omtrent femten sekunder før fullriggeren full av hungrige matroser klappet til kai. Og at hofteutglidning i nær fremtid er noe nær uunngåelig.

Berenice Béjo: Béjo har kanskje filmbransjens mest strålende og smittende smil. Sval og vakker kjole i allment flatterende farge. Men den ser ut som noe som har grodd fast på henne snarere enn noe hun har tatt på seg. 

Busy Phillips: Busy våknet opp i en ukjent leilighet etter århundrets nachspiel og ble nødt til å komponere et antrekk av det hun hadde for hånden - nærmere bestemt tre kvadratmeter av tapeten, skjelettet av den nå salige gullfisken, og skoene som Jeanine fra Diamond Go Go Bar glemte igjen etter at hun var ferdig med nummeret sitt. Her har hun nettopp fått et "neimen hei igjen"-smil fra Danny DeVito og begynt å huske de foregående timene ubehagelig klart.

Cameron Diaz: Overraskende fussy til å være fra sexy, skarpe Gucci. Holdin-undertøy fra lårene og opp. Soft-is fra lårene og ned. Pussige geologiske forkalkninger i møtet mellom de to.

Se hvor mye finere hun var i Victoria Beckham senere på kvelden. Se opp, Frida Giannini. Posh Spice er på krigsstien og værer blod.

Ellie Kemper: Sikkert morsomt én gang i livet å komme inn til frisøren sin i bronsepaljetter fra topp til tå og bestille en hårfarge som matcher kjolen. Kul og krevende fargeskala. Hun er en stilig, oppdatert Demeter, selv om hun kanskje ikke skilte seg ut på en kveld der stjernene bokstavelig talt glitret om kapp.

Emma Stone: Dét røde håret mot den rosa kjolen gir meg instant grå stær.

I kategorien i-landstraumer: Det er faktisk en god del rødhårede jenter som klamrer seg til rosafargen i voksen alder, kanskje fordi fornuftige, ikke-fargeblinde foreldre forsøkte å kle dem opp i blått og grønt i barndommen og de aldri har glemt fornedrelsen over å gå i bursdag i noe annet enn rosa prinsessekjole. Til dem må sies: Nei. Glem det. Legg det bak deg. Se videre. Det var ikke for deg.

Ellers en artig kjole med ypperlig snitt. Og hun takler med guts en slufse som ville slukt mindre karismatiske kvinner (og en gang jafset i seg Nicole Kidman) med hud og hår og løsvipper.

Glenn Close: En scrolldown-skuffelse. Stopp bildet ved midjen og alt du ser er en skjelmsk flørt med det androgyne. Gå helt ned og hele antrekket blir et underlig tvangsekteskap mellom en cocktailkelner og en edwardiansk enke.

Gwyneth Paltrow: Gwyneth, jeg vet ikke hvilken underlig, esoterisk sekt du har startet siden sist, men jeg melder meg inn umiddelbart. En masseselvmordspakt er ingen uoverkommelig pris å betale for å gå rundt dagen lang og se chic ut i kappe.

Jane Seymour: Nok et rent paljettplagg, trolig tråklet sammen på syv minutter av underbetalte filippinske alenemødre som kjenner skiftlederens mistenksomme blikk i nakken. Røde og blanke plagg trenger forøvrig sjelden piler til å peke mot bærerens erogene soner. 

Jennifer Lopez: Ambisjon: Art deco. Resultat: Drag queen. Eller, vent. Ambisjon: Få hele pressekorpset til å lure på om det vil bli en brystvorteincident i løpet av kvelden og deretter lure på om den skjedde eller ikke. Resultat: Mål oppnådd.

Jessica Chastain: Ok. Dette er fryktelig mye kjole. Den er selvsagt fra Alexander McQueen, der man sjelden sparer på konfekten. Den kunne forventes å knekke sterkere kvinns enn Chastain, som stort sett spiller tandre gråtekoner. Men dette fungerer, synes jeg. Hun får noe statelig og regalt over seg av alt gullet. Selv om det er i ferd med å smelte og renne nedover hoftene hennes.

Judy Greer: Bilbane om dagen, kjole om kvelden.