#MeToo - Hva tenker guttene som gr over grensen?

Litt mer #metoo: I likhet med diskusjonen for to r siden, str det n to typer argumenter mot hverandre, der den frste sier mer eller mindre det m vre lov prve seg og den andre sier ikke snakk om klnete flrting, det handler om trakassering og alle vet forskjellen. Det er fristende prve rydde:

1. Jeg tror en del menn og gutter, kanskje srlig de litt uerfarne, ser p kvinnen som den sterke parten i en situasjon der det tas en eller annen form for seksuelt initiativ, den som det er om gjre bli sett av ? og at noen av dem derfor synes at det er provoserende at de ikke bare blir avvist, men ogs bebreidet for selve fremsttet. I s henseende tror og hper jeg at en kampanje som #metoo kan gi innblikk i hvordan det fles bli beflt e.l., og tvunget inn i en seksuelt ladet situasjon man aldri har gitt uttrykk for at man nsker.

2. Nr det er sagt, synes jeg ogs omgivelsene kan ha i mente at nr sagt alle ? kvinner som menn ? jevnlig er vitne til situasjoner der en svrt seksuelt pgende mann lykkes ved nettopp vre pgende. Det er egentlig ikke s rart at gutter blir frustrerte nr de ser andre praktisere nettopp det de fr hre ikke smmer seg, og oppn det de vil med det ? mens de selv avvises nr de prver seg p det samme. Det disse guttene ikke fr med seg, er at ogs i situasjonen der kvinnen fremstr som langt mer passiv enn mannen, er det en kommunikasjon, en ofte uuttalt signalisering av at begge parter trives med situasjonen ? og at samme fremgangsmtte vil oppleves som veldig ubehagelig hvis ikke slike signaler tolkes riktig. Det gr an tenke bde at dette er noe de m lre, og at det ikke er s rart om dette fremstr som vanskelig f grep om.

3. Seksuell trakassering defineres ofte som unsket seksuell oppmerksomhet. Igjen hvis du er en relativt ung og uerfaren gutt er det ikke s rart hvis du spr deg selv om hvordan du egentlig skal skjnne at oppmerksomhet er unsket ? srlig nr #metoo-dekningen rommer bde kvinner som forteller om rene seksuelle overgrep og kvinner som sier at de ikke liker f meldinger med s godt du skriver, hva med en date og forventes vre glade for det. P en mte er det ikke helt realt ta med det siste eksemplet, fordi det er s langt ute, men siden det ble sitert i Aftenposten er det verd inkludere i et helhetsbilde av hvor vidt dette faktisk kan favne. Litt av denne grunnen synes jeg det er viktig holde fast ved at fremstt som sdan, mellom voksne mennesker, som regel ikke br falle innunder det vi kaller trakassering, vel merke dersom avvisningen blir tatt til flge. Dette er ogs en av grunnene til at det er viktig ha litt forskjellige normsett for sosiale arenaer og profesjonelle arenaer, fordi maktforholdene er annerledes p jobb og handlingsrommet for den som blir gjenstand for fremsttet er mindre.
(ETA: Ellers synes jeg det kan vre en grei leveregel at all den tid de fleste av oss liker fremst som attraktive for andre og gjr visse anstrengelser for vre nettopp det, kan ingen av oss forvente f seksuell oppmerksomhet kun av de vi vil ha det fra. Og at avvisninger, ogs av tilnrmelser som er uelegante og kanskje ubekvemme, godt kan skje med ro og omtanke).

4. Det betyr selvflgelig ikke at man ikke skal holde fast ved de penbare skillelinjene ? at umotivert befling, av en fremmed eller underordnet, er uakseptabelt, at dersom det er en bekjent skal man vre godt inne i en flrt, at det bli sint eller pushe etter at noen har trukket seg unna, ikke er greit, og at det da ikke betyr s mye at du syntes jenta br ta det som en kompliment. Men n nr alle diskuterer hva som skal gjres: I situasjonene utenfor de profesjonelle tror jeg det er et poeng se verden slik den m fortone seg for en del gutter ? og bruke dette som utgangspunkt for forklare grensene.

Blir mye n, men i tillegg til vre en viktig debatt, er det jo interessant se p disse forbisnakkingene og prve finne ut av hva de skyldes.

 

(Dette innlegget ble frst postet p Facebook)

Om bli tillagt holdninger man ikke har i innvandringsdebatten - Svar til Nina Hjerpset-stlie

Egentlig kunne jeg ikke bedt om noen bedre illustrasjon. Tidligere denne uken skrev jeg en kommentar i Dagbladet om et skummelt trekk ved samfunnsdebatten i flere land, om hvordan den ofte ikke dreier seg om saklig uenighet, men om det som oppleves som flelsen eller holdningen bak ststedene - nrmere bestemt om hvordan forskjellige populister mistenkeliggjr akademikere og etablerte politikere og nrer oppunder et inntrykk av at de er iboende korrupte og virkelighetsfjerne, og stort sett ute etter fremme sin egen politiske agenda, som nrmest per definisjon er i strid med en vagt definert folkemening. Det jeg siktet til, var fordreininger i Brexit-debatten, Donald Trumps tendens til komme med rene usannheter uten at det betyr noe for kjernevelgerne hans at de blir falsifisert, og de forskjellige konspirasjonsteoriene som brer om seg.

Ganske raskt oppfattet jeg at dette var en kommentar som ble mislikt av folk som har profilert seg som innvandringskritikere - selv om den ikke handlet om innvandringsdebatten. For ordens skyld: Jeg mener og har alltid ment at det er viktig ha en s pen og realitetsorientert innvandringsdebatt som mulig, og synes stort sett det er bra at den har blitt bredere og mindre dmmende. Men det var alts ikke dette jeg skrev om.

Nina Hjerpset-stlie i Human Rights Service skriver n i et innlegg p organisasjonens hjemmeside at kommentaren ikke sier s mye om annet enn mitt eget selvbilde, og fortsetter: Hensikten er naturligvis fremheve at avsenderens (politiske) synspunkt og holdninger er basert p fastlagte fakta, mens alle som mener noe annet enn vedkommende har latt seg lure og flgelig har inntatt synspunkter og holdninger som ikke er basert p fakta.

Dette er selvflgelig verken det jeg mener eller skriver. Snarere understreker jeg hvor viktig det er at forskjellige eliter og beslutningstagere flges rvkent med p og gs etter i smmene. Det trengs mer, ikke mindre, elitekritikk. Men det er uhyre viktig at kritikken er basert p fakta, ikke p hva kritikerne tror at politikere og forskere fler. S kan man selvflgelig komme med forskjellige analyser og konklusjoner som alle er faktabaserte. Du har rett p dine egne meninger, men ikke p dine egne fakta.

Nr Donald Trump pstr at tusenvis av muslimer jublet i New Jersey etter 9/11, eller nr konspirasjonsteoretikere pstr at Obama er fdt i Kenya og egentlig er muslim, vekker de flelser i de som hrer p som ikke er basert p faktiske hendelser, men p pfunn - pfunn som underbygger flelsen av at de som styrer er en korrupt konspirasjon som holder ubehagelige hendelser skjult. Nr det derimot oppstr en debatt i kjlvannet av masseovergrepene i Kln, om ubehagelige kulturkollisjoner som en flge av stor innvandring til Tyskland fra andre deler av verden, er den debatten basert p en reell (og lenge underrapportert) forbrytelse, der overgriperne i stor grad hadde innvandrerbakgrunn.

Disse historiene fr de som hrer dem, til bekymre seg for konsekvensene av innvandring fra muslimske land - men de to eksemplene fra USA er oppspinn, mens historien fra Tyskland er basert p noe som faktisk skjedde. Dette er en vesentlig forskjell. Det er ogs en vesensforskjell p hevde at politikere har vrt for lite oppmerksomme p effektene av globalisering og pne grenser og ikke tilbudt gode nok lsninger p disse utfordringene, og p hevde at politikere med viten og vilje holder tilbake informasjon for bevisst bryte ned sitt eget lands kultur. Det siste er pstander jeg har ftt tilsendt p mail og lest i kommentarfelt. Det frste argumentet er gr ut p politiske ststeder, og er naturligvis helt legitimt; naturlige reaksjoner i et demokrati. Det andre argumentet er spekulasjon i andre menneskers motivasjoner og flelser, p en mte som gjr dem til fiender som m bekjempes, ikke politikere vre uenig med. Politikere som er valgt av folket blir noen man m ta landet tilbake fra. Det er denne spekulative aggressiviteten jeg advarer mot i kommentaren, ikke spesifikke politiske synspunkter. Nr en britisk parlamentariker og smbarnsmor kan myrdes p pen gate av en mann som roper Britain first, er det et tegn p at det ikke er ufarlig fremstille beslutningstagere p denne mten.

Ironien er derfor komplett nr Hjerpset-stlie skriver en lang svarkommentar som for det aller meste gr ut p nettopp spekulere i hva jeg fler. Hun insisterer p at kommentaren er skrevet for fremme et politisk syn hun umulig kan vite om og ikke dokumenterer at jeg har, og for vrig ikke ville kunnet dokumentere om hun hadde prvd. Det er noe konspiratorisk over pstanden om hva jeg "egentlig" driver med, hvilket politisk prosjekt jeg "egentlig" fremmer - som om det er unaturlig vre opprrt over grove karakteristikker av akademikere og drapet p en smbarnsmor, eller over at en norsk toppolitiker med muslimsk bakgrunn ikke kan stemme for republikk uten hetses som en sviker. Det m jo vre noe veldig galt p ferde med hele samfunnet nr alminnelige ddelige ikke stemmer slik den politiske og kulturelle eliten samt store deler av pressen vil, sier Hjerpset-stlie - som om pressen vil n ting, og som om kommentaren er kritisk til at folk har ulike politiske oppfatninger. Dette er en konklusjon som ikke har det minste grunnlag i teksten, i den grad at jeg trolig burde gi Hjerpset-stlie en sjanse til tenke seg om og korrigere, for jeg kan virkelig ikke tro at hun i fullt alvor tror at dette er det jeg skriver.

Videre skriver hun at derfor gr oppfinnsomheten p hygir for forklare saken p en mte som unntar dem selv for kritikk. Tilfeldigvis skriver jeg alts det motsatte; nemlig at det er uhyre viktig at presse og politikere kritiseres. I tilfellet med Oslo-imamen som hyllet drapsmannen i Punjab har jeg ogs understreket hvor viktig det er at politikere ikke vegrer seg mot kritisere religise autoriteter. I de tekstene jeg har skrevet om Brexit, har jeg ogs vrt inne p hvor viktig det er at forskjellige styresmakter tar innover seg at mange velgere ikke har flt at de har tatt problemene deres alvorlig. Men jo mer jeg leser av Hjerpset-stlies tekst, jo mer blir jeg klar over at det ikke har noe si hva jeg faktisk skriver eller mener, for det er ikke det Hjerpset-stlie er opptatt av. Hun er opptatt av hva hun tror jeg skriver og mener, og det mener hun vite hva er selv om det svart p hvitt str noe helt annet.

Artikkelforfatteren lister ogs opp en rekke eksempler p saker der fagfolk har tatt feil - som om det er min pstand at eksperter har rett i alt, alltid. Eksperter mter naturligvis uenighet hele tiden, fra annen ekspertise og fra legfolk, og det er slik det skal vre. Mitt argument er at det vre eksperter ikke ndvendigvis betyr at de tar feil, slik for eksempel Michael Gove har fremstilt det. De skal ikke mistenkeliggjres fordi de er fagfolk, eller automatisk tillegges fordommer eller folkeforakt, de skal mtes med saklige utfordringer. Hun spr om jeg og andre journalister blir tilstrekkelig utfordret av lese The Guardian. Artikkelforfatteren kjenner ikke mine avisrutiner, men jeg kan godt rpe at The Guardian ikke er formende for mitt verdenssyn. Det er heller ikke The Economist, eller Slate, eller Wall Street Journal, andre medier jeg bruker som kilder. Gjennom hele teksten tar hun det for gitt at jeg tilhrer en idealistisk, innvandringsliberal fly, noe hun ogs skal streve litt med dokumentere ut fra det jeg har skrevet tidligere. Jeg regner meg verken til den flyen eller til hennes. Snarere tenker jeg vel at for aggressive flyer, som er for opptatt av plassere debattanter i sin egen leir eller motstanderens, ikke er det beste utgangspunktet for en pen, konstruktiv og pragmatisk diskusjon.

Helst skulle jeg nske meg en debatt der de som deltar, var oppriktig opptatt av se verden fra andre ststeder enn sitt eget - se den slik den ser ut for den desperate flyktningen fra bombene i Syria, for tenringsjenta som undertrykkes og overvkes i et patriarkalsk milj, for innbyggeren p et lite sted i Norge som er redd for f hjemstedet forandret av et planlagt asylmottak, for den isolerte unggutten som tiltrekkes av ekstremisme, for suverent integrerte minoritetsnordmenn som er inderlig lei av bli sett p med mistenksomhet, for tallknuseren som bekymrer seg for de konomiske konsekvensene av innvandringen, for forskeren som bekymrer seg for kende spenningsniv og mistillit i samfunnet, for karikaturtegneren som m ha livvakt, for hjelpearbeideren som har vrt i flyktningleirene og vil f andre til hjelpe de som er strandet der. Alle disse synspunktene er verdifulle og m tas alvorlig, og lyttes til s fordomsfritt som mulig - fr vi alle trekker vre selvstendige konklusjoner om hva som vil vre gode lsninger p utfordringene, og argumenterer for dem s sobert som mulig.

Det finnes mange flere feilaktige pstander om meg i Hjerpset-stlies innlegg, men det fr holde med eksempler n. Det er alltid ubehagelig bli tillagt meninger man ikke har, men akkurat i dette tilfellet tror jeg nesten jeg skal takke henne for det. Hvis det fremdeles er show, don?t tell som regnes som den fremste fortellerteknikken, demonstrerer hun poenget mitt langt bedre enn hva jeg selv kunne ftt til.

 



 

Stjernejournalisten - Fra Spirit-arkivet

Dette "intervjuet" i Spirit gjorde Anne Gunn Halvorsen og jeg med "intervjueren" Bjrn Benkow sist gang det var en plagiatskandale i norsk journalistikk.



Norsk kulturjournalistikk trengte glam og dramatikk. Bjrn Benkow ga det begge deler.

Tekst: Inger Merete Hobbelstad og Anne Gunn Halvorsen



Full av forventninger beveger Spirits utsendte seg mellom solbrune kropper ved svmmebassenget. Mannen vi skal mte er en myte i sin bransje, som bare unntaksvis uttaler

seg til pressen. Takket vre et velplassert tips har vi likevel ftt slippe inn i hagen til hotellet han bor p i St. Tropez.



Og der er han sannelig, Bjrn Benkow. Utstrakt ligger han p solsengen og konverserer lavmlt med Oprah Winfrey. Selveste Bjrn Benkow, mannen som brakte et srt tiltrengt streif av Hollywood-glamour inn i vr trauste norske magasinhverdag.

Forsiktig nrmer vi oss og spr pent om vi kan f stille noen sprsml. Benkow aksepterer, og Oprah trekker seg straks tilbake.

Hva er din hemmelighet?

? Vel, jeg vil si den viktigste egenskapen for vre en god portrettintervjuer er en velutviklet syvende sans, eller intuisjon, om du vil. Gjentatte ganger har jeg opplevd at jeg vet hva stjernene skal si fr de pner munnen.

? Etter hvert fant jeg ut at det ville vre enormt effektiviserende hoppe over selve mtet, og bare skrive ut intervjuene hjemme i Norge.

I sommer gikk norsk presse bananas over at flere av kjendismtene hans var preget av bde klipp-og-lim-journalistikk og ren fiksjon. Leserne hans derimot, de brydde seg ikke stort.

? Du har sikkert ftt med deg at de jeg har provosert mest, har vrt redaktrer. Mine lesere har alltid satt stor pris p tekstene mine, og det ser ikke ut til at denne diskusjonen har endret den oppfatningen. Og det er jo det jeg helst vil: Irritere de som sitter p makten, og samtidig glede og underholde den jevne leser.

Hva er din journalistiske visjon?

? Jeg ser p intervjuene mine som et slags kunstprosjekt. Hensikten er harselere med den sensasjonslystne og overfladiske kjendisjournalistikken i norske medier.

Og Benkow har et poeng. Kjendisjournalistikken er i eksplosiv vekst og glam-journalisten mter stadig nye utfordringer. kt produksjonspress kombinert med et profesjonalisert pr-apparat rundt stjernene, gjr det ikke lett for en norsk frilansjouranlist komme innenfor dren. Store avstander gjr det ogs vanskelig kontrollere kildene. Ingen av oss fr noen gang vite hva vennskapsforholdet mellom Pussycat Dolls og Magnus Rnningen egentlig er verdt, for ikke snakke om bndene mellom Johnny Depp og VG?s Aud Berggren. Det var dette Benkow ville sette skelys p.

Det piper lystig i Benkows mobiltelefon. I lyset fra skjermen ser vi den garvede journalisten smile i skjegget. S rekker han oss telefonen, der en baby stirrer opp p oss fra en mms.

? Tom ville selge bildet av Suri til pressen allerede i mai, men jeg var uenig. ?Tom, gamle venn?, sa jeg, ?vent til den rette anledningen?. De frste bildene vil komme ut sammen med mitt eget portrettintervju med henne, under tittelen Ut p tur, aldri Suri. Og f for all del med dere mitt mte med den avskyelige snmannen, kalt En sjarmr i pels.

I samme yeblikk kommer Michael Schumacher i friskt trav langs bassengkanten, med en whisky i hver hnd. Benkow lar oss diskret forst at han m pleie sine bekjentskaper, og vi innser at intervjuet gr mot slutten.

Er det fremtidens journalistikk vi mter i dine intervjuer?

? Nei, slett ikke. At jeg har ftt s mye oppmerksomhet, tror jeg skyldes en ren tilfeldighet, eller kanskje at jeg har vrt s grundig og gjennomfrt i det jeg har gjort. Men jeg

er langt fra noen foregangsmann. Vi har i en rrekke sett hvordan begavede journalister tar i bruk bde sin kreativitet og clairvoyance i det de skriver.

Dermed er vr audiens hos Benkow over. Vr mann tar imot whiskyen fra Schumacher og snur seg bort fra oss. Vi fjerner oss hflig, og nikker s vidt til Julenissen og den unge, brasilianske trofkona hans fr vi vender tilbake til hverdagen.



Utdrag fra tre kommende Benkow-intervjuer:

"? Jeg har egentlig alltid drmt om bli trailersjfr, sier Angelina, mens hun med en hnd holder den diende Shiloh Nouvel Jolie-Pitt inntil brystet og med den andre styrer jeep?en gjennom den namibiske rkenen. Tenk s heldig at det var akkurat hun som plukket meg opp da jeg stod i veikanten og haiket."

"Sannelig var det ikke Robbie Williams som stod foran oss i ken p Deichmanske Bibliotek i Oslo, med en Solstad-roman under armen som var gtt langt over leveringsfristen. ? Egentlig hater jeg rampelyset. Lykkelig er jeg bare nr jeg krller meg sammen i bestefarsstolen med en god bok, forteller en penhjertig Williams."

"Kate Moss hevder seg misforsttt av pressen. ? Jeg er s glad i stsaker, og det hender jeg lukter p litt melis iblant for f tilfredsstilt sukkertrangen. Men journalistene tror alltid det verste, sukker hun fra sin plass p nattoget til Milano, mens hun komponerer en god natt-sms til Pete Doherty."



Foto: Travelonline

Gutta 2015

Hvor er Kjell som var p Paradise Hotel men "ikke for bli kjent"?
Hvor er Bo som foraktet Tv2 til han fikk jobb som infoassistent?

Hvor er Peter som lagde GT'er med en blandeprosent til d av?
Hvor er Walt som var med p alt til han kjpte enebolig p Ra?

Hvor er Kal som var radikal til han giftet seg hvitt i kirken?
Hvor er Nikken som ditsja lyrikken og la seg i trening til Birken?

Nr var det egentlig at kablene ble kutta?
Hvor er det blitt av alle gutta?

Vren er slutt
og sommeren finnes bare p skjermen
det er hl i brannmurene
brddeigene er sure
vannet er fanget p flaske
og gatene gravd opp
det er ikke lenger hy p landet
skjeggene blir flere og flere
det er for f festivalbnd p hendene
og filmene er ikke for dere
snart er det frste arbeidsdag igjen
jeg har rydda i innboksen
og pakket lerretsnettet
og jeg spr meg selv
for det er ingen andre til diskutere:
Nr var det det kortslutta
hvor var det egentlig det butta
hvor er det blitt av alle gutta

Hvor er Ali som tok exphil p Bali fr han ble telefonselger?
Hvor er Sten som har kompensert for BMWen ved forbli SV-velger?

Hvor er Knut som fremdeles stiller ut skoleskirennstrofeet i bronse?
Hvor er Fred som stod rett opp og ned fr han danset som gal til Beyonce?

Hvor er Elling som gikk ned for telling og endte som selvhjelpsforfatter?
Hvor er Brage som ikke hadde draget fr han ble hy og mrk i offentlige debatter?

Hvor er Are som diktet opp svaret da tiringen trengte hjelp med historieleksen?
Hvor er Jonah som la ut bilde av kona fr han klikket p profilsiden til eksen?

Nr var det egentlig golfballen ble putta?
Hvor er det blitt av alle gutta?

Gutta sover snart
Gutta sover snart
Nr nesten alle meldinger er besvart.

-- fritt etter Lars Saabye Christensen

Kjoler! The Met Gala, del III

Lisa Bonet: Det kunne aldri bli dem. De levde for forskjellige liv. Han kastet ut Justin Bieber fra nattklubber mens hun alltid var opptatt med st modell for Elsa Beskow og avvise August Strindberg.

Madonna: Motebonanza med Kina-tema, og lsningen er trkle sammen noe restestoff og spraye tittelen p det nye albumet p den, slik at du blir en vandrende JCDecaux-skjerm, med remjende reklame for noe som av alle ting heter "Rebel Heart"? Jeg kveles av ironien her, Maddie, jeg kveles.

Maggie Gyllenhaal: Den kollektive innsatsen til alle disse stoffremsene for holde kjolen fast p kroppen hennes er rett ut sagt imponerende, men det ser ut som om de er i ferd med mtte gi opp.

Miley Cyrus: Hvis det er sant at kvinner kler seg for fremheve delene av kroppen de er mest fornyd med, fler jeg at jeg n vet mer enn jeg trenger vite om antallet skr situps Miley har tatt det siste halvret.

Miranda Kerr: Romservitrise, sist sett serverende drinker til Dr Bowman ombord p Discovery One, like fr Hal tok overhnd og syntes sprsmlet "Kaffe? Te?" var under hans verdighet svare p.

Naomi Campbell: Og Naomi smilte og smilte, enn uvitende om den sultne reinsdyrflokken som nrmet seg med stormskritt.

Det er en nydelig fargekombinasjon til henne med en kul jazzage-vibb, men mosebegroddhet blir liksom ikke elegant samme hvordan du danderer den.

Poppy Delevingne: Hun heter "Poppy" og hun er kledd som en bukett med valmuer. Mjo, mja. Det fr g, men jeg er glad jeg sluttet klikke meg gjennom slideshowet fr jeg kom til Naken McBlekksprut.

Olivia Wilde: Stylingen fr henne til se litt ut som om hun kommer fra en uhyre avantgardistisk oppvaskkum, men kjolen passer perfekt. Tematisk p merket uten bli en klisj.

Olsen-tvillingene: Det var ikke s mye tid de fikk til snakke sammen. Mary Kate var p vei for be barnehjemsbestyreren om en skl med suppe til, mens Ashley hadde en avtale om bli kvalt av Bill Sykes.

Ellers: Mary Kates er kul, Ashleys er overarbeidet, jeg hper den underbetalte renholdsarbeideren som skal rense kjoleslepene p tampen av kvelden fr en klekkelig bonus.

Reese Witherspoon: P en mte fles det godt kunne hvile blikket p en smal, klassisk, rd syle mellom alle fiskegarnene og omelettene, og hadde dette vrt Oscar, ville jeg vrt helt med. P Metropolitans galla er dette imidlertid en sikker metode for f alle til nikke hflig til deg fr de speider videre etter noe bittelitt mer forrykt. S det er noe av en bortkastet anledning dette, og noe ved den midtskillen gjr det bittelitt klinisk. Jeg foretrekker Witherspoons klassiske antrekk nr det stramme kombineres med noe litt mer lekent og lst, som her.

Men dog. Hun er udiskutabelt elegant p en tilstelning der temaet "Kina" oppsiktsvekkende ofte ble tolket som "Kina: Jeg dekker til kjnnsorganene mine med en rd paljettstripe i stedet for en rosa". Det er ingen grunn til vre annet enn glad og lettet.

Og a propos omeletter.




Rihanna: Snn skal det gjres: Gjr den rde lperen til din egen walk of shame hjem fra det seks stjerners hotellrommet til det trehodete trollet i Askeladden, hyllet inn i det gullbroderte dolokkteppet derfra og med holdningen til som sier je ne regret rien for om Beyonce hadde kommet kledd i en skjteledning og et frimerke s er det fremdeles meg dere ville snakket om.

Guddommelig galskap. Umulig ikke elske.

Rose Byrne: Er det ikke det der du gr gjennom nr du skal konfrontere narkobaronen i det rykfylte bakrommet p den meksikanske bula han gjemmer seg i?

Rosie Huntington-Whiteley: Disse Versace-kjolene ser alltid lyst som om de egentlig ikke har lyst til vre der og prver snike seg ubemerket unna.

Sarah Jessica Parker: Det er ikke noe som nrmer seg smakfullhet engang, det er ikke mulig skimte noe som kan kalles smakfullhet om man myser hardt mot horisonten, men det er umulig ikke elske den skjre tegnefilmskurketheten over hele opplegget. Se for deg nr Parker er sytti og sier til barnebarna at jeg var faktisk ganske rocknroll fr i tiden og de himler med ynene og sier whatever og hun sier nei nei, la meg finne frem fotoalbumet.

Eller kanskje ikke fotoalbumet, da, men du skjnner.

Selena Gomez: Ferdigslyet Billie Holiday, p utsalg i boden p brygga.

Selv med all den hvitheten er hodet hennes riktig nydelig, men den kjolen vet virkelig ikke hva den vil.

Sienna Miller: S med en gang jeg hrte om temaet, tenkte jeg at jeg skulle komme som snn Korea-dor. Hei, vet, hva sa du? Kina?

Solange Knowles: Solange sett fra verdensrommet. Eller vent: Solange sett som verdensrommet. Og jeg tror jeg er forelsket i det. Fr meg til ville bli stilastronaut og utforske nye frontierer.



Zendaya: Hun ser ut som om hun selger sukkerspinn p et tivoli i en galakse langt, langt unna, og det m hun gjerne gjre resten av kvelden for min del. Dette er annerledes og forfriskende: lekent og overddig og ungt. Men den tolv kroners tiaraen kan noen godt rappe.

Ziyi Zhang: Balsam for blikket. Vakkert, og forseggjort, og relevant uten bli tegneseriekarikert, og dessuten: S langt unna den hjemlige russeltdebatten som det er mulig komme. Hvis russeltstyret er et kulturelt Nordkapp, er dette et svalt Lindesnes.

Zoe Kravitz: Regjerende verdensmester i marklft for havfruer.

Kjoler! The Met Gala, del II

Irina Shayk: Gledespikene som henger utenfor palasset i "Frozen" legger noe litt annet inn i "Let it go".

Janelle Monae: Keiserinnen av Elixia.

Jennifer Lawrence: Christian Dior via Olsenbandens Valborg, ca 1977. For mye av alt.



Alt. Alts, hvor mye tull, hvor mye printstoff og klaver og leppestift, har de ikke klart pakke p rundt ansiktet hennes nrmest bare for distrahere folk fra se hvor fint det er?

Jennifer har kontrakt med Dior og er forpliktet til g med det de gir henne, og den mest nrliggende forklaringen p at dette skjer er at hun hadde glemt at noen der oppe skulle ha koffeinfri kaffe med fra cafeen p hjrnet og at de n tar en grusom hevn. Jeg ville ropt "lp", men den kjolen er neppe laget for denslags. Hevnen er komplett.



Jennifer Lopez: Mye stoff, jeg vet Men jeg fryser s lett p fttene.



Jessica Alba: Du vet den der ekle flelsen nr du har glemt noe, men ikke husker hva det var? Nklene, telefonen, halvparten av plagget du skulle ha p deg?

Joan Smalls: Noen har tapt et veddeml her, og det var neppe Peter Dundas. Hun ser ut som om hun har blitt angrepet av en horde av homofile, grand prix-elskende ulver.

Julianne Moore: Lampeskjerm fra Moulin Rouge. Flatterende som sdan.

(Moore har en tendens til velge formls avantgardisme som verken kler henne eller det nydelige hret hennes, s egentlig er resignasjonen overfor det tradisjonelle bifalle her. Hun har slike klassiske trekk og passer til vre innsvingt. Men greit stoppe fr 1898. Sekstitallet, som hun ble drapert i i filmen "A Single Man", var et ypperlig stoppested).



Karen Elson: Den Middleton-frkja kan ta seg en bolle med de snuppete sm draktene sine.



Kate Mara (i og med Diane von Frstenberg): En anledning til si noen ord om eksprinsesse Diane von Frstenberg, br egentlig gripes. Siden syttitallet har hun jobbet jevnt og trutt p sin smakfullt innredede fly av motepalasset, og der andre har pest rundt og lasset p kreasjonene sine med sikkerhetsnler og glidelser og utrigninger som fr damene til se ut som slyet sei, har DVF konsentrert seg om f kvinner til se pene ut. Hvilket hun har klart bedre enn de fleste andre, i frtifem r, gjerne ved hjelp av innsmigrende silhuetter og fargeskimrende, sommerlige prints. Jeg har en Frstenberg-kjole, en av omslagskjolene hun er kjent for, og den har den magiske egenskap at den synes passe perfekt bde til meg og anledningen, samme hva anledningen faktisk er.

Som Mara her. Pen. Og Diane selv. Og s kan man kanskje mumle noe om at Met Gala pner for litt mer krydrete ord enn "pent", og at Diane pussig nok syntes tro at hun var bde hyere og bredere enn i virkeligheten enn da hun valgte sin egen kjole. Men frst og fremst skl for folk som vet hva de driver med.

Katie Holmes: Holmes' livsprosjekt synes vre dytte stadig mer ut i offentligheten - livshendelser, roller, kjoler - som det er umulig ha sterke flelser for eller mot. Dette er helt greit som kjole, og ville vrt litt bedre som gavepapir.

Katy Perry: Som med nedtaggede samlebndsprodukter flest: Mye mindre kreativt og mye mer banalt enn frst antatt hvis du ikke bare hutler forbi, men stopper opp og ser p det i ti sekunder.

Kendall Jenner: h, Kendall. Du hadde meg til snringen.Det er bare n type plagg som ikke umiddelbart ser ut som om det koster 399,- med en gang snringen blir synlig, og det er joggesko.

Keri Russell: For en deilig skimrende og dekadent due hun er. Overddig og enkelt samtidig. Men en liten fordel som Russell kunne hatt, som fjrkreet hun er inspirert av mangler, er at hun kunne ymtet til skaperen, dvs. designer Joseph Altuzarra, om ikke plassere fjrene akkurat der de vil klumpe til figuren hennes.

Kerry Washington: Arbeidsuniformen til slakteren i My Little Pony-land.

Kim Kardashian: Psoriasis Couture.

Kris Jenner: Mossads siste utsending kan drepe deg p minst tre mter: Spidde deg med skotuppene, sl inn hodet p deg med redobbene, eller f deg til falle i koma av ren estetisk oksygenmangel.

Lady Gaga: Ok, den kimonoen er akkurat s intrikat og koko som Met Gala-plagg skal vre. Det er ett sted du kan ha p deg noe snt, og det er akkurat her, akkurat da. Men sminken bikker det hele over i kostymeland, som om hun er i ferd med d syngende i tredje akt. Antagelig myrdet av fottyet.

Linda Evangelista: Vent, jeg tror jeg hadde dette marerittet en gang. At jeg var hyllet inn i meter p meter med forsilke og ikke kunne finne noe strykejern.

Kjoler! The Met Gala, del I

Temaet for rets galla p The Metropolitan var utstillingen "China: Through The Looking Glass", noe som frte til uhorvelige mengder sort og rd silke p den rde lperen, frstrende bruk av flytende sort eyeliner og at de som egentlig helst vil g nakne, passet p ha noe semiasiatisk som ble bundet sammen av det hudfargede strmpestoffet. Oppdraget er egentlig ganske kinkig: Kle deg etter et tema uten vre for penbar, uten virke smrasistisk, og, et imperativ for alle Met Galas: Uten vre kjedelig. La oss sknselslst dmme de som vget prve.

Amal Clooney: Det skjrtet er en nydelig, stilisert rose, men i blitzlyset s korsettoppen ut som om den var laget av gladpack og glanspapir.

Hvis kjolen mot formidning er laget av gladpack og glanspapir, er det ganske imponerende.

Anna Wintour: Jeg er sikker p at det finnes en salve mot det der.

Anne Hathaway: P vei til galaktisk epleslang.

Mange holdt Hathaway for en av kveldens best kledde, men jeg er usikker. Ser hun ikke frst og fremst fryktelig glatt ut? Og veldig vanntett?)

Beyonce: Inspirert av siste trinn i en arkeologisk utgravning, for hedre Kinas urgamle historie.

Du tenkte vel ikke noe annet? Din gris.

Carey Mulligan: Faghemmelighet: Nr noen sier "jeg har ingenting ha p meg" er det faktisk dette sorte hullet de sikter til.

Det ligger en slags chicness begravet dypt under neoprenen her, som kanskje kunne trdt frem hvis kjolen var a) fotsid, b) formsydd, c) satt p en femten r eldre brer.

Chloe Sevigny: Chloe, jeg tror du m ta med kjolen din hjem n. Den er full.

Claire Danes: S pent. Subtilt p en usubtil kveld, en feminin silhuett med en svak aroma av maskulin mongolrustning og et antrekk verd g i glamourkrigen for og med.

Skjnt: Garnier-hret og nittitallsleppestiften antyder at foretrukne vpen er kassegitar, kulepenn og lengtende dikt om Kurt Cobain.

Dakota Johnson: Nyoppusset i 2015. Holder moderne vtromsstandard.

Diane Kruger: Kvinner sender s doble signaler iblant. Toppen hennes vil gifte seg, mens bena styrer mot den enarmede banditten p Caesar's Palace for spille bare n runde til.

Emily Blunt: Hun ser ut som en av de porselensfigurene de pleide selge i den der Bjrn Wiinblad-butikken i Nedre Slottsgate. Dvs. som en nesten litt for vakker klisj, som spiller p alle indre bilder om det orientalske som man har lrt er fordumsfulle men som likevel har i seg et sus av noe eventyrlig, og som kommer til falle ned fra vinduskarmen i pikerommet og knuses neste gang mammaen din trker stv der.

Emma Roberts: Derfor, frken Grnn, anklager jeg Dem for ha myrdet Dr. Black, i biblioteket, med dolken. Lenge trodde jeg De var den elegante arvingen De ga Dem ut for vre, men den litt for sprekkbare grnne silken avslrte Dem.

Fan Bingbing: Knel, plebeiere!

FKA twigs: Alts: verdens rde lpere har nok diamanter, men ikke alltid en overflod av humor. All re til twigs for bringe det til torgs. Men konseptet her er antagelig at kjolen skal omfavne bde henne og seg selv. Det m man vre to for f til, og her er ser det ut som om kjolen er den som smiler sitt unnskyldende sorry-det-er-ikke-deg-det-er-meg.

Georgia May Jagger: Tekanne i den ene hnden, sigarett i den andre og venninne som lager stttende mm-lyder ved siden av, s glir hun glatt inn ved alle kjkkenbord fra Shanghai til Glasgow.

Helen Mirren: Jadajada, hun er fantastisk ut, og den silhuetten er strlende og den holdningen er s deilig at den burde selges i sm, eksklusive krukker for hyere grampris enn kokain.

Men Helen, det der et gjennomsiktig skjrt, og det er en mismatchende rd bh som synes gjennom utkuttene, og stakkars, oppofrende motebloggere har jobbet i tre r for f trendblinde tenringsstjerner til skjnne at det m de ligge unna, og s kommer du her og delegger alt!

Imogen Poots: Jeg lurer mest p hva som kommer til ta knekken p henne frst: Tringen eller Jack the Ripper.

Farlig begjr -- om Tennessee Williams' liv og forfatterskap, skjre kvinner og sinte menn

(Denne artikkelen str p trykk i det siste nummeret av litteraturtidsskriftet Vinduet, som ogs har en finfin bolk om Nietzche. Anbefales!)



Tenk etter. I samtaler der du beskriver deg selv, eller forklarer hvem du er -- hvor ofte mener du det du sier? Og hvor ofte beskriver du det du hper vre, prver vre, men frykter at andre vil oppdage at du egentlig slett ikke er? Hvor ofte maler du et bilde som skal vre mer overbevisende enn virkeligheten? Og hvor ofte legger du inn en sjenert kommentar til mtene du selv kommer til kort p -- det er bare en gammel fille, kanskje det ble for mye salt i sausen -- for vise at joda, du er klar over det?

Det gjres mange sm dytt og justeringer i ethvert mte. Iblant er justeringene en hel ommblering. I skuespillene til Tennessee Williams (1911-1983) kan avstandene mellom slik det er og slik de desperate hovedpersonene hans vil det skal vre, bli enorm. Srlig er det slik for kvinnene; de som s ofte er tandre og sammensatte, med sterk vilje og stor fantasi, men s ofte mangler evne til gjre livet sitt slik de nsker. Den overhengende stemningen av dommedag i Williams' verker har ofte sammenheng med at den enkelte rollefiguren og den brutale verdenen de er plassert i, ikke kan eksistere samtidig.

Det er litteratur med stort spenn, full av motstridende ambisjoner og behov. Illusjon bryter mot virkelighet, skjrhet mot styrke, forfinelse mot rskap, resignasjon mot livskraft. Fallet mot fattigdommen kjemper med det ffengte nsket om beholde en bristende sosial posisjon. Og kanskje mer enn noe annet handler det om sex: Dragningen mot og flukten fra seksualiteten, magnetsuget mot den intense flelsen av vre levende som seksualiteten rommer og frykten for at samme opplevelse skal vre oppslukende og utslettende. Den frykten er som regel velbegrunnet.

Hos Williams er det denne kraften som trumfer de andre. Det er dette spillet mellom det som skyver og trekker, srlig p det kroppslige og flelsesmessige planet, som utforskes over seks hundre sider i John Lahrs biografi Tennessee Williams: Mad Pilgrimage of the Flesh. Det er som om livet til Tennessee, han som het Tom fr han rmte bde Srstatene og det klaustrofobiske barndomshjemmet, strmmet gjennom ham og ut gjennom fingrene hans, i dagbker og brev svel som i dikt og skuespill. Det er dette Lahr er mest opptatt av, ikke bare hvordan det preger Williams selv, men ogs hvordan forelskelser, forfengelighet og undertrykkede behov fr vennene og elskerne hans til gjre ville valg -- samt hvordan Williams observerer alt dette bde i seg selv og dem, og lykkes i vise frem noe som kanskje kan kalles begjrets spontane mekanismer.

Lahrs nre, nre lesning av Williams liv og verk kan ogs gjre forstelsen av to av forfatterens mest kjente dramaer, Glassmenasjeriet og En sporvogn til begjr, videre og dypere -- og hjelpe til forankre dem i en spesifikk virkelighet p et tidspunkt da nervsiteten for at stykkene skal fles gammelmodige, frister regissrer og skuespillere til vriste historiene ut av sin opprinnelige virkelighet. Men alle valg har en pris, noe Williams ville vre den frste og ivrigste til ppeke.

S tett var omfavnelsen mellom liv og virke at dt av Williams' skuespill som kanskje l aller nrmest hans eget liv, ogs ble hans store gjennombrudd. Glassmenasjeriet (1944) endret forfatterens kunstneriske og konomiske situasjon over natten, og skaffet ham en bermmelse han ikke visste hva han skulle gjre med. Han skulle senere tenke om sitt eget behov for bli hyllet av publikum, som en avskygning av barnets behov for bli holdt. Historien som ble mtt med slik redvende applaus etter premieren p Playhouse Theatre 31. mars 1945, p 42. gate og Broadway, befolkes av en liten, isolert klan som ikke opplever at store ovasjoner blir dem til del.

Handlingen foregr i den lille, fattigslige leiligheten i St. Louis der Amanda Wingfield bor med sine to barn, snnen Tom og datteren Laura, som begge str p terskelen til voksenlivet. Tom jobber p fabrikk, ssteren Laura er forkrplet i foten og bundet til hjemmet, mens faren ga opp og forsvant til nye jaktmarker for gud-vet-hvor-lenge siden. Amanda drmmer om fortiden og bekymrer seg for fremtiden, hun snakker ustanselig om den gang hun var en fornem og omsvermet srstatsskjnnhet, og maser p barna om alt de burde vre og gjre: Tom trenger en bedre jobb, Laura trenger bde en jobb og en mann, begge trenger mer av den gamle verdens manerer og holdning.

Tom rmmer huset nr han kan, men gr til sist med p oppfylle et av morens nsker: invitere en kollega med seg hjem p middag, s Laura kan ha en sjanse til gjre inntrykk. Den unge mannen, Jim, viser seg vre Lauras avstandsforelskelse fra skoledagene, men etter en samtale der han er vennlig oppmerksom og hun fr tent et vilt hp om at han faktisk kan bli hennes, skjnner gjesten plutselig hva planen er og m medgi at han er forlovet. Laura, som for en stakket stund hadde vrt lokket ut av skallet, smadres.


Amanda er rasende, og Tom bestemmer seg omsider for flge farens eksempel og komme seg vekk for skape sitt eget liv. Han sier det ikke hyt, men han, og vi, vet at med ham forsvinner morens og ssterens eneste inntektskilde. Elendigheten som har ligget som en taus trussel under den sparsommelige tilvrelsen, vil n bli virkelighet for dem. Glassmenasjeriet i tittelen er blant annet et bilde p deleggelsen Tom gjenfortelle i et tilbakeblikk mange r senere: I sin isolasjon leker Laura med en samling av sm dyr av glass. Men i mte med den store verden utenfor og de veldige kreftene der, representert ved Jim, gr menasjeriet i stykker. I lpet av samtalen faller Lauras elskede enhjrning faller ned p gulvet og delegges, som et forvarsel om hva som kommer til skje med den kroppslig og emosjonelt gebrekkelige eieren.

Ogs Williams bodde i mange r i St. Louis, i en liten leilighet sammen med moren og ssknene, ssteren Rose og broren Dakin. Faren, en omflakkende og alkoholisert selger, var fremdeles en del av familien, men befant seg som regel utenbys. Lahrs biografi beskriver sjokket den syv r gamle Williams fikk da han og familien flyttet fra besteforeldrenes prestegrd med hage og altan i en liten by i Mississippi, til den ugjestmilde bygrden i St. Louis, der hylende katter ble revet ihjel av lshunder i bakgrden om natten, mens de skrekkslagne barna prvde sove.

Det var farens jobb som drev frem flyttingen. For bde moren, prestedatteren Edwina Dakin, og faren, Cornelius Williams, en sjarmr av god familie som aldri drev det til noe stort p egenhnd, innebar dette en smertefull deklassering, og den isolerte og etterlatte Edwina lot sjelden barna f anledning til glemme hvor skuffet hun var bde over leveforholdene og ektemannen. Williams skulle senere huske at hun hylte hver gang hun hadde sex med faren, noe som skremte vettet av barna, og etter hvert nektet hun ham sex og overlot ham til sine tallrike utenomekteskapelige affrer. Hun tok ikke p barna sine, klemte dem aldri. Lahr skriver om hvordan de tre ssknene vokste opp med et fremmed forhold til sine egne kropper.


Snnene debuterte sent seksuelt, og Tennessee skulle senere gjre sitt ytterste for veie opp for mangelen p erfaring. Og Rose, den flsomme Rose, ble tvangsinnlagt frste gang som 28 p grunn av mentale problemer. Fra sengen skrek hun obskniteter til moren sin. Da Rose var 33, ga Edwina tillatelse til la datteren bli lobotomert. I verkene sine, og i Lahrs bok, vender Williams alltid tilbake til Rose, og til skyldflelsen over ha forlatt henne, over ikke ha ftt greie p og forhindret lobotomeringen. Oh, Laura, Laura, sier Tom i Glassmenasjeriet om ssteren han sviktet og overlot til moren og elendigheten. I tried to leave you behind me, but I am more faithful than I intended to be.

Snakke gjorde Edwina desto mer. Yngstesnnen Dakin skulle senere si om moren at hun alltid, alltid pratet. Du kunne komme inn i rommet, og hun ville umiddelbart sette i gang. Hun likte trekke oppmerksomheten til seg selv ved snakke. Hun var ikke oppmerksom p noen andre enn seg selv. Det var som dryppende vann -- tipp, tipp, tipp. Amanda i Glassmenasjeriet snakker ustanselig om sikre barnas fremtid, men nr det endelig kommer besk, kler hun seg i en utmaiet kjole fra gamle dager og fr all oppmerksomhet til bli rettet mot seg selv. Det oppstr en skjrende dissonans for alle andre enn henne selv nr den hun er i sitt eget hode, mter den hun er i den virkelige verden. Jim kamuflerer sin overraskelse, mens Tom skammer seg.

Amanda forestiller seg at hun fremdeles er en del av den gamle srstatsoverklassen, og at normene og idealene derfra fremdeles gjelder og og at dette er noe hun selv behersker til fulle. Og hun tvinger barna til late som om de lever i denne verdenen, til stadig bekrefte hennes egen illusjon. Dette er blant annet det Tom gjr opprr mot, som Laura ber ham spille med p, for husfredens skyld. Men hun retter selv stillferdig p moren nr Amanda nekter kalle henne en krpling. Nr det gr til kjernen av hennes identitet, det ubestridelige, fysiske handikappet, det som hindrer Lauras livsutfoldelse, godtar hun ingen nskedrmmer.

John Lahr stirrer i sin bok hardt og lenge p Williams' nrmeste krets, i barndommen og voksenlivet. Han er observant, men nrsynt. Han kunne brukt mer tid p det strre, kulturhistoriske bildet, som strekker seg langt forbi den amputerte kjernefamilien i St. Louis. Den litterre Amanda og den virkelige Edwina s begge p seg selv som southern belles, et seiglivet kvinneideal som stammet fra tiden fr den amerikanske borgerkrigen og som fortsatte prege hvordan unge kvinner fra srstatene skulle kle seg og te seg frem til langt inn p 1900-tallet.

Det var et ideal som oppstod i et frindustrielt jordbrukssamfunn som s p seg selv som et aristokratisk alternativ til den fragmenterte tilvrelsen nordp. Hjemmet var et slott og kvinnene prinsesser, som skal oppvartes og beskyttes av staute menn. Srstatsskjnnheten eksisterte i en trang boks full av selvmotsigende pbud: Hun skulle vre sjarmerende, men tilbakeholden; kokett, men aldri gjre noe som kunne skape tvil om rbarheten hennes. Den som behersket denne balansegangen med letthet og sjarme, kunne ha hp om gifte seg, fr fylte tyve, med en rik plantasjeeier, som var eneste mte opprettholde levestandarden hun var vant til eller nsket seg p. Forskeren Kathryn Lee Seidel beskriver hvordan plantasjekulturen dyrket frem kvinner som undertrykte alle egenskaper som ikke kunne hjelpe dem sikre seg en mann, og som flgelig ble ute av stand til tolke menn som ikke forholdt seg til den koden de var vokst opp med.


Tennessee Williams' skuespill er nrmest regne som en forening av desperate southern belles, mange av dem avblomstrede, som spr seg om hvorfor belnningen for den iherdig kultiverte ynden aldri kom. For en forfatter som er s opptatt av dype og grunnleggende drifter som Williams, er srstatsskjnnheten en anspent konstruksjon. Hun er s opptatt av vre forfinet og hevet over verdens skittenhet at hun blir livsudugelig. Hun undertrykker s mye lengsel og begjr og frykt og skam at hun blir nevrotisk og ustabil, og ofte ender hun akkurat i den rennesteinen hun kaver s desperat for unng.

Amanda Wingfield er en variant over dette grunntemaet. Det er ogs katten Maggie i Katt p hett blikktak, og Williams' kanskje mest bermte kvinneskikkelse, Blanche DuBois i En sporvogn til begjr.

I likhet med Amanda har Blanche DuBois allerede vrt gjennom sitt sosiale fall nr dramaet om henne tar til. I likhet med den gammelmodige ballkjolen Amanda ifrer seg i Glassmenasjeriet, er Blanches pyntede, hvite drakt, som hun har p seg nr hun gr av trikken i et av New Orleans' heller lurvete strk, oppsiktsvekkende malplassert. I enda strre grad enn Amanda snakker hun ustanselig om sitt eget utseende og fisker konstant etter bekreftelse, samtidig som hun koketterer med at hun, som er rundt tredve, nrmest er for en gammel dame regne. Hun ppeker nervst alle tilkortkommenheter hun vet hun har, samtidig som det i omtrent alt hun sier ligger en halvuttalt bnn om at den andre skal si at manglene knapt er merkbare; at hun enn er den unge Scarlett O'Hara-figuren hun strever s voldsomt for vre.


Blanche har kommet for bo hos ssteren Stella, som forlengst har flyttet hjemmefra. Belle Rve, herregrden de begge kommer fra og som megetsigende har et navn som betyr vakker drm, har gtt tapt. Blanche kan ikke helt redegjre for hvordan det skjedde. Inne i den illevarslende trange leiligheten de skal dele mter Blanche for frste gang Stanley Kowalski, Stellas seksuelt dragende ektemann, og katt-og-mus-leken starter umiddelbart: Blanche uttrykker forferdelse over Stellas levekr, bemerker det dyriske i Stanley, kaller ham polakk og sender stadige sm hint om hvorfor hun mener han er en uverdig match for ssteren.




Stanley provoseres av vanene Blanche krever skal bli tatt hensyn til, behovet hennes for lange bad og dempet lys, og mest av alt: At hun gjr Stella, som har forgudet ham, mer og mer oppmerksom p hans mangel p forfinelse. Den Blanche som umiddelbart begynner ominnrede og henge en kulrt lampeskjerm over lyspren som dingler fra taket, gjr noe av det samme som Amanda Wingfield gjr overfor sine barn, og som driver dem til vanvidd. Hun prver forvandle verden fra det den er til det hun mener den burde vrt, og seg selv fra en marginalisert skikkelse til dets uimotstelige midtpunkt. Og hun forlanger at alle andre skal vre med p blendverket.

Stanley kryssforhrer henne om hva som har skjedd med eiendommen som ogs er Stellas arv, Blanche viker unna. Sakte lykkes det ham likevel nste opp historien. Det viser seg at Blanche, etter at de andre familiemedlemmene dde av sykdom, har levd et promiskust og skandaleombrust liv, og ble tvunget til forlate byen etter ha forfrt en tenringsgutt hun var lreren til. rsaken til at hun mistet kontrollen, til utsvevelsene og forfallet, oppgir Blanche selv: Hun forteller om hvordan hun en gang var gift med en ung mann hun var svrt forelsket i, men som hun flte hun aldri kunne tilfredsstille. En kveld oppdaget hun ham med en annen mann, og hveste i sjokk til ham at hun fant ha frasttende. Ektemannen gikk hen og skjt seg, og skuddet hjemsker fremdeles Blanche, som bde drikker og flrter mer enn hun burde, selv om hun insisterer p at hun ikke gjr noen av delene.


Blanche kaver for holde fast ved statusen hun forlengst har mistet. Men en annen side av henne nsker falle. Dette trekket finnes ogs i Stella ogs, hun som n gr rundt i en dis av begjr og raskt tilgir Stanley nr han knuser serviset og lapper til henne. Den deleggende kraften i ham henrykker henne. Begge sstrene DuBois vil nedover: Stella avklart og bevisst, Blanche ubevisst og fornektende. Kanskje er det en befriende tanke slippe taket i det snevre idealet og la alt fare, kanskje dreier det seg om dype behov som de ikke har hatt noe sted gjre av i sitt tidligere liv. I et desperat utbrudd til Stella etter at Blanche har begynt vende henne mot ham, setter Stanley ord p det selv:


When we first met, me and you, you thought I was common. How right you was, baby. I was common as dirt. You showed me a snapshot of the place with the columns. I pulled
you down off them columns and how you loved it, having them colored lights going! And wasn't we happy together, wasn't it all okay till she showed here?

Etter premieren p En sporvogn til begjr protesterte forfatteren Thornton Wilder, fordi han mente en fornem kvinne som Stella aldri ville falle for en s vulgr mann som Stanley. Williams bemerket etterp: Han snakker som en mann som aldri har hatt et godt ligg.Nr John Lahr skal utforske livshendelsene som gikk forut for En sporvogn til begjr, gr han dypt inn i forholdet mellom Williams og Pancho Rodriguez, den meksikanske hotellarbeideren som forfatteren hadde en stormfull romanse med mellom 1945 og 1947. Paret ble holdt sammen av sterke flelser og et kanskje enda sterkere begjr, som ble forsterket ytterligere av de mange hye blgene: Pancho var temperamentsfull og sjalu, ofte henfallen til raseriutbrudd og med en hang til knuse ting nr han var i sine flelsers vold.

Williams' venner var beklemte og bestyrtet og mente Pancho var en sosial belastning, men kjresten s det annerledes. For Williams, som beklaget seg over at veloppdragne mennesker sjelden klarte bryte gjennom de gode manerenes harde skall, var forholdet til den udannede Pancho en del av et hyst bevisst fall, mener Lahr. Det ble desto mer frydefullt fordi det hadde i seg et element av fare. Williams skte seg til det stedet der bde fornuft, forstand og god smak mtte gi tapt og det sanselige og impulsive styrte. Hele livet skulle Tennessee trekkes mot sjmenn og brkebtter, menn som hadde hatt en oppvekst langt fra hans egen fattigfornemme bakgrunn.


Den som leser om Tennessee og Pancho, eller som har venner eller venninner som holder fast ved en tiltrekning som penbart gjr dem ulykkelige, kan sprre seg om hva det kommer av, denne dragningen noen fler mot noen som ikke er bra for dem. Men det at Williams' skuespill har vist seg vre s slitesterke, kan vre et tegn p at dette er en flelse som mange, kanskje de fleste, iblant kan kjenne p, om enn i en mye mildere variant. Kanskje er den vanligst i de vinglende rene som tenring eller ung voksen, nr mange, kanskje srlig mange jenter, kjenner p en fascinasjon for den tffeste gutten i klassen, eller den litt eldre, opposisjonelle outsideren -- selv om disse guttene ikke er spesielt vennlige eller omtenksomme tilbake.


Kanskje er man spesielt srbar for slike flelser i perioder der selvflelsen ikke er p sitt sterkeste. De som er usikker p om de er verd respektere og elske, de som presenterer en fasade og er redd for at det som er innenfor skal piple ut, stiller ikke sterkt i slike situasjoner. For den som synes gjennomskue dem, kan dermed f uforholdsmessig mye makt. Det er jo nettopp skeptikeren, kritikeren, som virker mest verd imponere og overvinne. Hvis n med et skjelvende indre, ikke klarer vinne den andre over p sin side, kan det bekrefte teorien om at de selv ikke duger, snarere si noe om den andre.

Dette vil ofte vre en selvopptatt feilslutning, men det er kanskje ikke s rart den oppstr, srlig ikke i de som er unge og lealause i utgangspunktet. Den som baserer identiteten sin i for stor grad p en maske, og p andres respons p denne, kan komme til den situasjon der hvordan de har det, er altfor nrt knyttet til hvordan noen f personer, eller n, responderer p dem. Hvis den ene personen ikke vil dem vel, eller ikke bryr seg, er det duket for smertefulle prosesser.


Lahr beskriver Blanche som utslitt av overklassemaskeraden, og at noe i Williams hadde det p samme mte. I biografien gjengis et avsnitt Williams selv skrev om flelsen:

To breathe quietly -- how sweet! Oh how sweet it would be to exist altogether without this tired old fabrication of flesh -- such a mess of impurities and disintegrations -- such a pitiful mess. But where is existence except in this ruin.

Eller som Pancho Rodriguez senere skulle si det:

Sometimes my violence scared the hell out of him -- I felt that he was exploiting me. He used me as an inspiration for his work, to put me in positions where he wanted to see how I would react to certain situations, and out of those situations, write his own version of it.


Rodriguez beskriver en situasjon der han, sin styrke til tross, blir den svakere, fordi Williams har en distanse, et intellektuelt overtak. Han kan utlevere kjresten p en mte den andre ikke evner. Pancho kan ikke ta igjen med samme mynt, og utagerer dermed desto mer p den mten han kan. Dette er ikke s ulikt kampen mellom Stanley og Blanche. Han har et slags overtak gjennom at hun er s penbart fascinert av ham, i tillegg til at det ligger en jevn, dirrende trussel i at han er fysisk sterkere og penbart beredt til ty til vold.

I den fysiske og seksuelle kampen blander det seg en klassekamp: Blanche er en representant for en livsudugelig overklasse som ikke er forberedt p mtte jobbe og streve, og mter i Stanley den dynamiske og ambisise arbeiderklassen, p vei oppover. Hun kjemper mot ham med de vpnene hun har, sin dannelse og sin estetiske sans, og rammer ham godt: Sin styrke og handlekraft til tross har ikke Stanley Blanches kulturelle ballast eller manerer, og kan ikke hindre henne i subtilt ppeke, konstant, hvor forskjellig han er fra henne -- og dermed antyde at han aldri kan bli som henne, at han aldri kan bli annet enn det han er fdt som, og til.

Men det voksende behovet for rive henne ned fra hennes selverklrte overlegenhet, kulminerer, s klart, i voldtekten p slutten av stykket. Det er Stanleys overgrep, samt avvisningen fra beileren Mitch tidligere samme kveld -- dette etter at Stanley har fortalt ham om Blanches fortid -- som dytter henne over kanten og inn i sinnssykdommen. Hun som har hele sin selvflelse bundet opp i at hun skal vre n jobbe for, har blitt n forsyne seg av. Hun som ville vre en dame og en skjnnnd, er redusert til en kropp som kan kastes vekk etter bruk.

Den klassemessige kivingen er til dels konstruert, dels en kontrast skapt av ndvendighet. Kritikeren og forfatteren Daniel Mendelsohn tar for seg denne siden av forholdet i to presise teaterkritikker i the New York Review of Books, samlet under overskriften Victims on Broadway, der han slakter to oppsetninger av henholdsvis Glassmenasjeriet og En sporvogn til begjr og samtidig analyserer Williams' skranglete heltinner.

Mendelsohn ppeker at Blanche p mange mter ikke er Stanleys motsetning, men hans duplikat. De er begge i nr kontakt med sin dyriske side, de er begge seksuelt erfarne. Behovet hennes for distansere seg fra ham, har muligens mer gjre med at det er noe i ham hun kjenner igjen, enn at han er fremmed og frasttende. Mendelsohn har noe av de samme innvendingene mot begge oppsetningene han ser. Han synes Jessica Lange sker for mye etter noe sterkt og sunt i Amanda Wingfield, og dessuten gjr det feilgrep vre genuint og slende vakker snarere enn latterlig nr hun viser seg i ballkjolen.

Likeens skurrer det for ham nr Natasha Richardson gestalter en atletisk og bestemt spradende Blanche DuBois mot en blt og aseksuell Stanley. Kritikeren spr seg om regissr og skuespillere ikke har klart la vre lete etter et feministisk budskap i teksten: At de velger se begge kvinnene som ofre og toner ned det i dem som er hensynslst og ubehagelig -- og dermed gr glipp av en essensiell dimensjon i stykkene. Mendelsohn skriver:

I wondered whether the delicate emotions of such a play are beyond current audiences -- whether great drama's demand that we identify with the helpless victims, and with the strident suffering made visible to us on stage, makes us so uncomfortable that it can only be played for laughs.


Hvis Mendelsohn har rett, og hvis moderne publikumsskarer fler at kvinneidealet som Amanda og Blanche mler seg selv opp mot virker utdatert, eller at ubehaget de bringer med seg gjr dem vanskelige identifisere seg med, er det synd. Men det er nrliggende tro at slike forskyvninger heller skyldes produsentenes og regissrenes frykt for at publikum skal holdes p avstand, enn at det er dt som faktisk vil skje.


For tragedien ligger jo i dette: At bde Amanda og Blanche er fortvilende ensomme, og at de nettopp i sine forvirrede forsk p hekte seg p andre, stter dem fra seg. De blir ikke hjerteskjrende hvis de ikke er uutholdelige.


De kreative overdrivelsene til Williams' mest bermte kvinneroller bunner i en penbar selvforakt. Amanda henviser stadig til de sytten beilerne som beskte henne en kveld i ungdommen, mens Blanches imaginre friere blir rikere og ivrigere etter hvert som historien gr sin gang. Fantasiene blir mer voldsomme og romantiske jo mer de begge fler at omgivelsene trenger overbevises -- jo mer de frykter at de selv vil bli gjennomskuet som noen som str svrt langt fra det inntrykket de nsker gi.


Blanche DuBois er ikke det hun prver vre, nsker vre, og samtidig er overbevist om er det eneste som vil redde henne fra ensomhet og fattigdom. Tanken p vre det hun er, en alkoholisert og desperat nymfoman langt forbi alderen der en som henne burde vrt gift, er ikke til bre. Srlig begjret hun fler gjr dette selvbildet umulig opprettholde. Ogs de hun er omgitt av lever med livslgner, eller blir ndt til gjre det. Stella velger la vre tro p Blanches voldtektsanklager mot ektemannen, fordi hun i s fall ville bli ndt til g fra mannen som hun er konomisk og seksuelt avhengig av. Ogs hun trenger en illusjon for kunne fortsette.


Blanches ektemann tar livet av seg etter at hans egen illusjon knuses, nr Blanche oppdager at han er homofil og roper til ham at hun vet hva han egentlig er og at han frastter henne. I denne scenen, som Blanche gjenforteller s mange r senere, er det ogs et ekko av Williams' egen biografi: Da den mentalt srbare ssteren en gang sladret p ham til moren, etter en fest som hadde sklidd ut, freste broren til henne: Du frastter meg. Mange r senere, etter at Rose var lobotomert og plassert p institusjon, skulle dette utbruddet hjemske og plage Tennessee.


For alle disse skikkelsene sprang ut av det overlessede hodet til en som hadde ftt mange av de vanskelige trekkene deres i arv: Farens alkoholisme, morens nervsitet, og lammende depresjoner som hang over ham fra barnsben av. Han var oppslukt av skrivingen, men suksessen kunne aldri helt veie opp for en indre overbevisning om at han ikke dugde til det som virkelig betydde noe i livet. I et brev skrev han med dump overbevisning: To know me is not to love me.


Skuespillene Tennessee Williams skrev, str fjellsttt p egne ben, sikrere enn hva forfatteren gjorde i livet. De trenger ikke ha med seg et hefte med bakgrunnshistorie og biografi for appellere til det lealause og emosjonelle i sitt publikum. Men en detaljert biografi som Lahrs viser hvor det hele kommer fra, og minner, ikke minst, om at historier blir til i hyst spesifikke situasjoner, og at de ikke kan endres for mye uten at noe av essensen utvannes.

Dagens lesere og teatergjengere mler seg i liten grad opp mot midjesmale srstatsfrkner. Men de m med jevne mellomrom sammenligne idealer med virkelighet, hp med realistiske forventninger, og kjenne p lengsler som kan og m holdes i tmme. Det er slike indre reflekser som kan utlses nr Tennessee Williams banker p flelsenes knr med sin lille hammer av glass.

Svar til Doremus, og siste ord i trakasseringsdebatten som har hjemskt vrt land.

Hei, Doremus,


du har bedt meg svare p hvorfor jeg har trukket inn hverdagsflrting i trakasseringsdebatten, og hvorfor jeg mener Fryen-kronikken favner for bredt. Jeg har prvd svare, men du har bedt meg utdype og spesifisere p en mte Twitter ikke pner for. Min reaksjon har gjre bde med eksempler i teksten og helheten de inngr i. Jeg skriver derfor litt mer utfyllende om hvorfor jeg synes kronikken var s problematisk.

Jeg presiserer overfor deg, som jeg har gjort overfor alle andre, at den frste kommentaren min var skrevet som svar til Fryen, men for det meste ble tolket som svar p #jegharopplevd-debatten, som tok av samtidig som jeg skrev og publiserte min tekst uten at jeg var klar over det. Det jeg skriver om Fryen-teksten er ikke direkte overfrbart til #jegharopplevd-debatten, selv om jeg ogs der mener nyansering er viktig.

Det fles litt drlig gjort mot Fryen plukke fra hverandre en tekst som i stor grad nok er skrevet som et flelsesdokument. Hun har penbart hatt et ualminnelig barskt liv - jeg syntes hele veien det var ufint av de som antydet at dette var overdrevet og umulig kunne vre selvopplevd. Det er en tekst som bde snakker om jeg og om kvinner, som sklir over i handle om vi og dere, som bde generaliserer og tar forbehold, og derfor kan mye av det man sier om den, bli mtt med motargumentet men hun skriver jo bare at det er hennes opplevelse, e.l. Men sett under ett har den et ganske tydelig virkelighetsbilde og budskap, og jeg syntes det var verd kontestere begge deler.

(TILLEGG: Fryen har senere kommet med en ny kronikk som gir et annet bilde av livet hennes enn den frste, den kan leses her)

Hele teksten er skrevet som et slags svar til Thomas Seltzer, og den str p trykk i en stor norsk avis. Den m derfor leses som en tekst som vil noe utover fortelle en personlig historie - den gr inn i en opphetet pgende debatt om pornosketsjen i Trygdekontoret, og synes penbart sketsjen er uakseptabel, og at den er uakseptabel fordi den gr inn i et mnster norske kvinner opplever, der de konstant hetses og trues p grunn av at de er kvinner. Jeg og vi brukes litt om hverandre her, og noe av problemet mitt er at ting sauses sammen: 1) at uhyrlige overgrep settes sammen med opplevelser som ikke ndvendigvis er problematiske, eller i alle fall ikke ville vrt det for en kvinne som var mindre vr p seksuelle antydninger, 2) at situasjoner jeg vil tro er ganske uvanlige, fremstilles som vanlige og tegn p et problem i samfunnet, 3) at dette brukes til skape et bilde av hvordan det er vre kvinne i Norge i dag, som igjen brukes som forklaring p hvorfor Trygdis-sketsjen ikke burde vrt laget. Jeg skal g gjennom punktene i tur og orden.

PUNKT 1: Du spurte meg spesifikt om denne setningen: Som tolvring oppdaget jeg at menn iblant gav meg frysninger og gjorde at jeg flte meg avkledd og utsatt av mten de s p meg. Jeg tolket den teksten som: FRA jeg var tolv r oppdaget jeg ... (Som i: Som tolvring oppdaget jeg at det fantes mer spennende lesestoff enn lokalavisa, ikke verdens beste eksempel, men du skjnner tegninga). Du tolker den som DEN GANG DA jeg var tolv r og ikke senere, alts som en opplevelse som var begrenset til den tiden (Som tolvring var jeg p ferie i Spania), snarere enn et vedvarende fenomen som ble oppdaget da. Jeg tenker min tolkning er naturlig, fordi det er nettopp i puberteten jenter frste gang blir vre, ofte overvre, p sin egen kroppslige utvikling og responsen den (kanskje) fr.

For ordens skyld: kle av en tolvring med blikket, er s klart helt p trynet. Det forekommer, og det er ille. Jeg synes imidlertid det er verd ta med i betraktningen a) at tolvringer oppfatter blikk som avkledende, er ikke det samme som at de er det, og b) at legge avkledende blikk inn som argument i en diskusjon uansett er vanskelig. Igjen: Ikke fordi slibrige, nrgende blikk ikke finnes. Men fordi det gr p en intensjon som ikke er verifiserbar, i alle fall ikke hvis ikke handlingene rundt, backer den opp. Et blikk kan vre avkledende, slibrig, og inng i en svrt ubekvem trakassering. Et blikk kan p den annen side vre ment som en del av en flrt, en forfrelse (alts mot kvinner generelt, ikke tolvringer), og bli oppfattet som avkledende og fornedrende, uten at det er hensikten. I s fall er det helt greit ikke nske oppmerksomheten, men den som ser, kan ikke sies ha gjort noe galt fr avvisningen blir markert, selv om blikket blir opplevd som ubehagelig. Et blikk kan ogs vre dvelende av tilfeldige, ikke-seksuelle rsaker, men bli oppfattet enten som flrt eller trakassering. Jeg hrte en gang en jente klage over det nrgende blikket til en mann som tilfeldigvis var en kamerat av meg, som jeg godt visste ikke var interessert i henne, for ta et anekdotisk eksempel.

Med andre ord er denne opplevelsen som regel for subjektiv, fordi den forutsetter en antagelse om intensjon, til brukes som argument eller som utvetydig tegn p at du som kvinne blir trakassert. Det samme gjelder frykten for g forbi guttegjenger p gata (at hun kommer inn p dette, er i utgangspunktet rsaken til at dette har vrt en del av min argumentasjon, samt at det inngikk blant annet i en Facebook-trd jeg deltok i som en del av debatten, og ble beskrevet der som et betydelig problem). Sitat: Nr jeg gr forbi en gruppe menn stlsetter jeg meg i tilfelle de roper noe fornedrende. 

Siden dette inngr i en argumentasjon som skal si noe om en pgende debatt og hvorfor den ene parten i den debatten er klandreverdig, er det verd stille sprsmlet: Er det grunn, i Norge i dag, til stlsette seg nr man gr forbi en guttegjeng p gata? Gjr kvinner det? Jeg har gtt forbi et utall guttegjenger i mitt liv. Hvor mange av dem har ropt noe etter meg eller sagt noe til meg, her i Norge? Ekstremt f. Hvor mye av det har vrt fornedrende? Ingenting, tror jeg. Det var vrt noen frekkheter fra fulle kompisgjenger, noen pustete kroppskommentarer fra gutter p hjrnet i Trondheimsveien, litt plystring; det siste neppe vondt ment og ingen grunn til hisse seg opp.

Kort sagt varierer responsen fra guttegjenger fra det tysete og smartige til det likegyldige til det litt plagsomme og invaderende. Jeg har snakket litt med venninner de siste dagene for ikke bare snakke med utgangspunkt i meg selv. Med unntak av en jente som syntes det var mer enn hun syntes var ok i perioden hun bodde p nedre Grnerlkka, men som likevel ikke s det som noen grunn til anta noe om opplevelsen av g forbi guttegjenger i sin alminnelighet, var deres opplevelse noenlunde lik min. Det betyr selvsagt ikke at ikke andre bor steder eller er i miljer der dette er et strre problem, men det gjr at jeg tillater meg tenke at ferdes rundt i forskjellige sentrale deler av Oslo i 2015, gir jevnt over ikke kvinner noen grunn til stlsette seg mot fornedrelsen. Legger for ordens skyld til at om du er alene og det er langt p natt er snt skumlere, men det var ikke presisert i teksten at det var dt det var snakk om.

Disse tingene -- dvelende blikk, plystring og tilsnakk p gaten -- faller for meg inn i det normalt uproblematisk dagligdagse: Det kan inng i trakassering, men gjr det ikke ndvendigvis. Og det lar seg for det aller meste takle gjennom ignorering eller grensesetting, som er greit lre seg en gang for alle om en skal vre et voksent menneske i en ptrengende verden. Dette bringer meg over til --

PUNKT 2: Det at Fryen beskriver vanvittige reaksjoner p det hun har opplevd fra omgivelsene. Hun skriver at ufrivillig penetrering har vrt dagligdags for henne og at voldtekten var noe alle lo av da den ble kjent. Hun skriver at hun er vant til bli kalt en avskyelig, nedrig, skitten og verdils hore av menn hun avviser. Hun skriver at menn ler nr hun og andre kvinner ber om flge hjem fra byen. Igjen: Jeg tviler ikke p at hun har opplevd dette, og det er forferdelig. Men det er jo ikke vanlig.

I mitt liv, i de (ekstremt) mange samtalene jeg har hatt med menn og kvinner om, nettopp, menn og kvinner, i det jeg leser i mediene, i diskusjonene jeg har hatt med damebladredaktrene jeg har jobbet for om hvilke saker som opptar og utfordrer kvinner, hva bladene skal skrive om, hva leserne forteller om og etterlyser -- slik som dette er det ikke, noe sted. Snarere tvert i mot: De fleste er akutt oppmerksomme p voldtekt som problem, det blir store debatter og bredt engasjement nr problemet synes ke. Jeg har mange ganger vrt nesten rrt over hvor ppasselige menn er med tilby flge hjem fra byen, be deg passe p deg selv, ta taxi. Kompiser spr meg om hva de skal gjre nr de gr bak en enslig kvinne p vei hjem, de skjnner at hun kan bli engstelig og lurer p om det er bedre g forbi eller om de br g saktere.

De gangene jeg snakker med venner om dette, forteller de for det meste det samme. Igjen, det betyr ikke at det ikke forekommer, og de siste dager har jo ogs vist at det finnes menn som ikke tar kvinnes frykt alvorlig eller ikke har tenkt over fr hvor utsatte de kan fle seg. Det finnes menn som hner og avfeier nr kvinner tar opp hvor srbare de kan vre i seksuelle situasjoner. Det er ikke bra, og all re til alle kronikker og kampanjer som fr dem til tenke annerledes. Men si at du generelt blir mtt med latter nr du forteller om overgrep eller utsatthet, og la dette g under paraplyen vanlig, er veldig problematisk. Hvis Fryen jevnt over opplever at kamerater ler av at hun og andre kvinner er redde, kan det vre et forslag at hun ser etter nye kamerater?

Det samme gjelder dette med avvisningene, som er noe av det jeg tar opp i min opprinnelige kommentar, fordi Fryen gjr det til et tema. Hun fremstiller det som om grov sjikane er den typiske reaksjonen til menn som blir avvist av kvinner, i alle fall som blir avvist av henne. Og hvis hun har hatt slik vanvittig uflaks med mennene hun har vrt bortp, kan jeg forst hun tenker at det er slik verden er, men igjen er dette knapt noe som kan beskrives som normalt. Mange har nok hatt befatning med en sint reaksjon fra ydmykende og avviste menn, noen oftere enn andre, men knapt som et gjentagende mnster, noe som er kjennetegnende for situasjonene der de sier nei. Derfor synes jeg ogs dette er uhyre problematisk som polemisk poeng i en tekst som skal forklare hvorfor en sketsj inngr i et strukturelt mnster av trakassering og derfor (formoder jeg hun mener) ikke burde vrt laget, som bnnfaller dere, kjre brdre om hre p hva vi sier.

Samtidig som jeg synes det virker som om Fryen har hatt usedvanlig uflaks tenker jeg (og jeg skjnner at dette kan virke paradoksalt, men jeg mener det ikke er det) at det er verd ha i mente at kvinner avviser menn hele tiden, og at de iblant m gjre det bestemt og litt barskt og i mte med udannede tilnrmelser. Seksuelle situasjoner, avvisninger og brudd er ikke alltid rom der folk viser seg fra sin mest elegante side (skjnt det forblffende ofte foregr med stor verdighet), og i en verden der drifter, alkohol, stolthet og flelser iblant braker sammen, vil ikke alltid verken tilnrmelser, avvisninger eller reaksjoner p avvisningene foreg p hundre prosent dannede og hensynsfulle mter. Bde menn og kvinner kan bli ptrengende og insisterende, og den som skal bevege seg i sjekkelandskapet, srlig det som foregr p byen og med promille, kan rett og slett ikke ha altfor tynn hud. Hvis det bikker over i sjikane, trusler og situasjoner der noen virkelig blir engstelig eller ubekvem, har det gtt for langt, og faller under det som kalles trakassering.

Men jeg synes ogs her det er verd bruke skjnn nr en skal avgjre hva som faller innunder problemet som er seksuell trakassering, og hva som er alminnelige sammenstt av ulike lyster og interesser og som det ikke er noen grunn til dvele ved hvis de er kortvarige og forbigende. Jeg ser for meg at noen vil vre uenige med meg her, men str for det jeg mener. Dette er ogs noe av grunnen til at jeg snakker om hverdagsflrting og hverdagssjekking i denne sammenhengen, og at litt harde avvisninger ikke ndvendigvis skal regnes inn i den systematiske seksuelle aggresjonen mot kvinner som beskrives i innlegget og som brukes som argument mot Trygdekontoret -- srlig ikke fordi jeg de siste dagene har ftt en rekke historier fra menn som har mttet avvise svrt pgende kvinner som har reagert med sinne, og som riktignok ikke har blitt redde, men opplevd det hele som distinkt ubehagelig -- men forbigende.

Det er s mange pstander i Fryens kronikk det steiler i meg nr jeg leser.

N lurer jeg p om en kvinne kan si at kvinners situasjon i Norge i dag er problematisk, uten at hun skal latterliggjres, avfeies og kritiseres for vre egoistisk og usolidarisk. I et land med en sterk, feministisk re sier kvinner dette hele tiden, og fr som regel bde kritikk og sttte, som rimelig er.

Jeg srger over makteslsheten i at vi blir overlatt til oss selv. Igjen: Kvinners problemer knyttet til overgrep og trakassering fr stor oppmerksomhet i mediene, og de har alltid, heldigvis, mange mannlige vpendragere. Er det n gruppe som ikke overlates til seg selv i samfunnsdebatten, s er det seksuelt utsatte kvinner. Menn som lever ensomme, sexlse liv, som er ufrivillig barnlse, som hyppigere begr selvmord, har p ingen mte like mange forkjempere.

Hvorfor er det fremdeles umulig for mange kvinner str for at de kjenner lyst?. Kvinners seksualitet feires jevnlig med ballonger og brus i mediene, sextipsene flommer og Fifty Shades of Grey ble lansert med brask og bram over hele verden nettopp for pirre flokker av kvinner.

Kvinner som stikker seg frem blir mtt av kommentarfelt som roper at de burde ftt kuk eller at de er for stygge for f kuk, uansett sak. Det stemmer at kvinner i offentligheten mottar kjnnet og seksualisert hets, jeg har ftt min andel av den selv, men det er minimalt sammenlignet med hvor mye ros og sttte jeg fr via de samme kanalene.

Jeg har vokst opp i et samfunn som bruker seksuell skam som sanksjon mot kvinner. Skam forskes pfres kvinner av marginale menn -- som riktignok roper hyt -- mens mediene og offentligheten (som sagt) feirer seksuell utfoldelse og penhet i den grad at det antagelig er mer tabu i Norge i dag vre avholdende og sttt av seksualisert innhold enn vre for det. Halve befolkningen kan fremdeles ikke g alene i natten. Kvinner kan risikere voldtekt om de gr alene hjem, og det er et betydelig problem, men menn er langt mer utsatt for vold og andre skader knyttet til vre srbar, full og alene p nattestid. In sum rommer teksten pstand etter pstand som helt sikkert er sanne for Fryen, men som har svrt begrenset verdi i en debatt om a) Trygdekontorets sketsj og b) kvinners stilling i Norge i dag.

PUNKT 3: Om man skal prve formulere et slags budskap, m det vre noenlunde slik:

Mitt liv som kvinne i Norge har vrt preget av stadige fornedrelser og seksuelle ydmykelser, jeg mter dem stadig i hverdagen og i en rekke ulike situasjoner, p gata, p utesteder, i samfunnsdebatten, i mte med lreren min da jeg var barn, i mte med interesserte menn, i mte med hnflirende kamerater; overgrep og utsatthet blir mtt med latter; jeg kjenner p skam. Dette er normalt for norske kvinner (dette er et helt vanlig jenteliv), og hvis dette blir forklart for Thomas Seltzer og norske menn p en mte s de forstr, vil de skjnne at Trygdis-sketsjen gr inn i dette mnsteret og denne strukturen og derfor er uakseptabel. Det vesentlige ved sketsjen er ikke at den er en del av et satirisk rom der takhyden har vrt og skal vre stor, og parodierer en profilert og meningssterk person med tilgang p medienes talerstol, den som teller er at den vekker assosiasjoner i meg til den seksuelle trakasseringen jeg stadig har blitt utsatt for (voldtektene og klingen) eller mener jeg har blitt utsatt for (blikkene, mistenksomheten mot guttegjengene). Det gamle sret rives opp. Derfor har Thomas Seltzer og Trygdekontoret gjort noe galt.

Jeg leste denne kronikken med stigende forundring, og stod igjen med et inntrykk av en dramatisk og smertefull personlig historie som forstelig nok hadde gjort forfatteren mer mskinnet enn hva de fleste kvinner ville vre i mte med den maskuline delen av befolkningen; en beretning som var brutal, men p ingen mte representativ, selv om det var elementer i den som i en eller annen forstand finnes i veldig mange kvinneliv. S skrev Heidi Helene Sveen sin kronikk i Aftenposten. Hun skrev ogs at dette var vanlig, og at Fryen satte ord p det hun selv tenkte. Jeg tenkte ganske umiddelbart at n har jeg ikke bare lyst til si fra, n er det viktig. Frst skrev jeg en Facebook-oppdatering, etter oppfordringer fra flere lesere foreslo jeg for sjefen min i Dagbladet gjre den til en kommentar p db.no.

Hvorfor fltes det plutselig s maktpliggende skrive? Fordi hvis dette skulle f gehr og feste seg, som beskrivelse av et vanlig kvinneliv og som argument mot avkledd satire p NRK, s ville vi, for si det med litt store ord, plutselig galoppere mot et Norge jeg ikke ville ha: Et land der satireprogrammer ikke ville kunne lage seksuelt ladede sketsjer om ressurssterke kvinnelige samfunnsdebattanter. Fordi det er langt viktigere at de er kvinner enn at de er ressurssterke samfunnsdebattanter. Og fordi det kanskje gr kvinner der ute, kvinner i sin alminnelighet om en skulle ta kronikkforfatteren p ordet, som setter innholdet i sammenheng med overgrepene de opplever at menn stadig begr mot dem. Dette ville vre (igjen store ord) et ytringsfrihetsproblem og et demokratisk problem: Om en skulle flge logikken i dette, ville kvinner kunne ytre seg hardt polemisk og samtidig ha et vern mot en viss type satire som ikke blir mannlige motstykker til del, fordi hensynet til skjrheten til den kvinnelige delen av befolkningen er det som skal og m veie tyngst.

Men frst og fremst ville jeg reagere fordi de to kronikkene i fellesskap kunne skape det jeg mente ville vre et fullstendig forkjrt bilde av hvordan det var leve som kvinne i mte med menn i Norge. Det var en virkelighetsforstelse i dem som var meg svrt, svrt fremmed. Ikke elementene -- jeg har selv opplevd bde seksuell trakassering og sjikane, og ville ikke nle med kalle seksuell trakassering for et reelt fenomen og problem -- men helheten. Kronikken beskrev konstante erfaringer med overgrep og trakassering og en flelse av g rundt i frykt, for eksempel i mte med guttegjenger p gata. Det var denne flelsen av frykt, av se potensiell seksuell aggresjon over alt, som jeg siktet til da jeg skrev om virkelighetsbeskrivelsen jeg ikke kjente meg igjen i.

Jeg mente, og mener, at det Fryens kronikk beskriver er en subjektiv flelse, preget av en dramatisk biografi, som ikke kan kalles et strukturelt problem eller en grunn til at samfunnet skal g i seg selv. Det betyr ikke at den ikke er berettiget eller velfundert, men det er begrenset hva den sier om det norske samfunnet. Jeg var ogs litt forurettet p vegne av menn, som jeg jevnt over flte ikke fortjente bildet som ble gitt av dem og som jeg var usikker p hvordan var ment forholde seg til brdre-bnnen. Hvordan skal menn forholde seg til at en kvinne kanskje er redd for g forbi dem p gata? At lange blikk kan vre nsket eller unsket, kan vre en flatterende kompliment, et grnt lys for innlede en flrt, eller noe som oppleves avkledende og grssende?

Like etter ble jeg invitert til Dagsnytt Atten for diskutere kommentaren min med Sveen. Jeg tror researcheren nevnte p telefon at det i mellomtiden hadde oppsttt en Twitter-trd, men den ble ikke nevnt som tema for diskusjonen. Fordi jeg mtte se film og lese meg opp fr debatten, fikk jeg ikke sjekket ut hva som skjedde p Twitter, og da fenomenet ble nevnt i studio, var det mer eller mindre frste gang jeg hrte om den. Det er derfor ikke s rart at jeg, da jeg snakket om det jeg hadde lest de siste dagene som jeg ikke kjente meg igjen i, ble oppfattet som om jeg (blant annet) snakket om innholdet i emneknaggen.

Fr jeg kom inn i radiostudio, hadde jeg lest meg opp p Sveens kronikk og tallene hun lenket til. Antallet kvinner hun viste til som opplevde seksuell trakassering jevnlig, var svrt hyt. Jeg klikket meg inn p rapporten og deretter p SSB-rapporten tallene var hentet fra. Respondentene i underskelsen hadde besvart et sprsml om de opplevde unsket seksuell oppmerksomhet. Jeg syntes dette var en formulering som gjorde at tallene var verd diskutere, fordi det er min oppfatning at ikke all unsket seksuell oppmerksomhet er uakseptabel eller trakasserende. Den kan naturligvis virke ubehagelig og plagsom, men jevnt over kan ikke en mann vite om oppmerksomheten er unsket, fr han prver.

I de siste dagene har jeg prvd finne en formulering som kan definere hvor et rimelig skille br g mellom det unskede og uakseptable, etter hvert har jeg kommet frem til noe snt: At seksuelle fremstt som blir unnveket eller avvist av kvinnen, og som dermed opphrer, stort sett m vre greit -- med mindre det er snakk om situasjoner der de penbart er unskede eller upassende, som fra en sjef, lrer eller trener, eller over vilt fremmede. I situasjoner der folk ikke kommer unna hverandre, hvis de jobber p samme team eller avdeling, m slikt skje uhyre forsiktig og med forvissing om at det er nsket og gjengjeldt. I debattstudio var det viktig for meg snakke om at en del av det kronikkene tok opp som problematisk ikke ndvendigvis var det, og kunne vre en del av (til dels krevende) situasjoner i hverdagen som folk takler eller m lre seg takle: Det var alts med utgangspunkt i avsnittene om blikk og guttegjenger p gata, i avvisningsavsnittene der jeg mener hennes opplevelser ikke er representative, og knyttet til definisjonen av trakassering og tallene som ble brakt opp (og som jeg hadde forventet strre diskusjon av).

Den umiddelbare (og for det aller meste) positive reaksjonen p debatten viste at mange hadde forsttt meg helt rikig. Men snart ble det klart at mange hadde tolket jeg kjenner meg ikke igjen og beskrivelsene av ting som kunne inng i det hverdagslige, som kritikk av historiene p #jegharopplevd. Sinte meldinger strmmet inn. Jeg prvde forklare etter beste evne, men ble ogs her snart innkalt av aviser og tv-studioer, blant annet fordi jeg hadde satt sprsmlstegn ved bruken av ordet vanlig. Emneknaggen oppstod jo nettopp for vise at snt var vanlig. N i ettertid tenker jeg at det var et problem at de og jeg brukte ordet vanlig ulikt. De mente at trakassering var vanlig som at det var utbredt, noe mange jenter hadde opplevd. Jeg brukte vanlig om hyppig, normalt, dagligdags i et kvinneliv, som svar p hvordan Fryen beskriver de hatske tilbakemeldingene som noe hun er vant med.

Min egen oppfatning var (og er) denne: Seksuell trakassering er et problem, det er vanlig i den forstand at det er noe nesten alle kvinner har berring med en eller flere ganger i livet. Noen er i jobber eller miljer der de er mer utsatt enn andre. Det er ikke vanlig i den forstand at det preger kvinners omgang med menn generelt, at det gir grunn til g rundt i angst og beven for hva neste mte vil fre med seg av ydmykelser -- eller i den forstand at det gir grunn til kreve unnskyldning for en tv-sketsj, fordi den kan assosieres til dette.

(#jegharopplevd: En av mine egne erfaringer kom da jeg var 21 og hadde sommerjobb i serveringsbransjen, og en sjef begynte stryke meg over ryggen og skuldrene og stille seg i den smale drpningen p kjkkenet, slik at jeg mtte klemme kroppen forbi ham nr jeg skulle ut i restauranten med tallerker. Gjentatte antydninger om at dette var srdeles unsket, frte ikke frem. Til sist gikk jeg inn p kontoret hans og sa at n m du stoppe. Stoppe med hva da?, sa han. Du vet hva jeg mener, sa jeg. Det skal stoppe n. Det sluttet, og vi fikk et greit og etter hvert nesten kameratslig forhold etter det. Et halvt r senere ringte han meg i fylla og spurte om jeg ville gifte meg med ham. Nr jeg tenker p ham n, er det mer med medynk enn noe annet. Men jeg har ogs opplevd lignende i en frilansjobb som journalist jeg var konomisk avhengig av, der sjefen inviterte p middag, skjenket meg nord og ned og forskte slepe meg opp p hotellrommet sitt. Jeg husker enn det marerittaktige ved mtte veie hvert ord, prve skrive vennlige og profesjonelle mailer uten gi ham noen anledning til skrive noe seksuelt antydende tilbake, og ignorere de seksuelle antydningene som likevel kom uten skape konflikt eller konfrontasjon. Heldigvis sluttet han ikke lenge etter. Begge deler var kolossalt ubehagelig, og eksempler p hvor vanskelige slike forhold kan vre hvis noen ikke kjenner sin rolle og ignorerer andres grenser. Begge deler var ogs regne for marginale opplevelser i hva jeg har hatt med menn gjre som kollegaer og sjefer).

Siden det ble som det ble mtte jeg alts mene noe om #jegharopplevd, og forklare hvordan argumentene var eller ikke var overfrbare p dette fenomenet. Det var de, for det meste, ikke. Jeg tror ingen er uenig i at #jegharopplevd er en verdifull kampanje, at det kan f manges yne opp for hvor utbredt trakassering er og hvor srbare kvinner kan fle seg. Forskning viser at kvinner er mer flsomme for seksuelle hentydninger enn hva menn er og hva menn tror de er, det er fint om det skapes bevissthet rundt dette. Jeg husker jeg intervjuet Hanne Kristin Rohde, som fortalte historier fra voldtektssaker om gutter som hadde hatt sex med stupfulle og sovende jenter, uten at de p noe tidspunkt i prosessen s p seg selv som voldtektsmenn: De hadde en fordreid oppfatning om at tilgjengeligheten, gryntet som kom nr de dyttet til jenta og spurte, var samtykke. Hvis denne kampanjen og andre kan forhindre at snt skjer, er det svrt gledelig.

Jeg er ogs sikker p at det har vrt viktig for mange fortelle historier de kanskje har skammet seg over, der de har flt seg brukt eller nedverdiget, og ftt s tydelig markert at det ikke er noe de er alene om. Mye av min kritikk mot Fryens og Sveens kronikker, gjelder ikke her: Jeg kritiserte generaliseringene og budskapet, ikke at det ble fortalt historier om overgrep og trakassering. Men ogs nr det gjaldt #jegharopplevd mente jeg det var viktig ha en nyansert debatt, ikke minst p grunn av bruken av ordet vanlig. Noe av styrken ved #jegharopplevd var jo at det var en samling av egenopplevde anekdoter som ikke om med noen fiks ferdig konklusjon, krav eller pbud. Det vil vre opp til de som bevitner, analyserer og kommenterer den. Og her mener jeg det er grunn til vre varsom.

For det frste: At mange kvinner forteller at de har opplevd trakassering, gir ikke det fulle og hele bildet av problemets omfang. Fordi mitt utgangspunkt var Aftenposten-kronikkene, har jeg vrt opptatt av hvor dominerende dette er i kvinners hverdag, hvor ofte de opplever det. Flere ganger har jeg trukket det frem som viktig ha i mente at de aller fleste menn har stor respekt for kvinners seksuelle integritet. Motargumentet har alltid vrt at ingen sier noe annet. Kanskje ikke, men det snakkes stadig om at det er vanlig. Vanlig er ikke et entydig ord i denne situasjonen, s det trengs en presisering av hva som ligger i det.

For det andre: Det er ikke hugget i stein hva som er trakassering. Det meste av det som fortelles om, er penbare utilbrligheter og rene overgrep -- det kommer historier om seksuell utpresning, kling p offentlig kommunikasjon og klengete sjefer. Alt dette faller, s klart, under det uakseptable.

S kommer vi til det vi har snakket om et par ganger -- skjellsord (en av de som svarte, oppga ha blitt kalt jvla rdstrmpe) og plystring/hoiing. Trden er s stor at jeg ikke har tjangs til finne dem igjen, s hper du tar mitt ord for det. Det er, som innvendingene gr p, ingen dominerende del av trden, men jeg synes det er greit ha med at det finnes en skala her. (TILLEGG: Frste gang jeg var innom, s jeg ogs tweets jeg mente ikke var penbar trakassering uten kontekst, som ikke var mulig i det formatet) En slibrig tekstmelding er ikke ndvendigvis slibrig hvis den kommer fra en du er interessert i (en jente skrev til meg med henvisning til debatten at hvis jeg fr en slibrig tekstmelding fra en jeg ikke liker, fr jeg lyst til ringe politiet, hvis den kommer fra en jeg liker, ringer jeg tilbake. Har dessverre ikke henvisning til emneknaggen).

En deltager (var det min gode ekskollega Susanne Kaluza, tro?) fortalte at en middelaldrende kollega hadde spurt om hun skulle strippe p julebordet. Uten innsikt i akkurat denne situasjonen, er dette meldinger av en type jeg har hrt g mellom menn og kvinner p andre arbeidsplasser, der det er del av en barsk humor der begge parter fyrer av sine frekkheter. For andre oppleves slikt som dette svrt ubehagelig. Det er de i sin fulle rett til fle, og snt burde ikke g mellom kollegaer som ikke er godt kjent med hverandres humor og tlegrense, men det er verd ppeke at det finnes forskjellige holdninger til dette. Ganske mange kvinner har hy tlegrense for slibrigheter og fremstt, for mange av oss er det, innenfor en viss grense, mest rstoff for morsomme og oppsiktsvekkende anekdoter fortelle videre. Ganske mange synes det er helt uproblematisk bli konfrontert med kling og ukvemsord, sl kontant ned p det, og ikke tenke s mye nrmere over saken. Det er ogs mange som tenker at ubehagelige opplevelser, kling eller et stygt skjellsord smelt tilbake etter en avvisning, ikke trenger f s mye annen reaksjon enn et skuldertrekk fr man gr videre. Det tar ikke noe vekk fra alvoret i kampanjen og i de grove historiene, huske p. Det er ogs verd ppeke at det er et tegn i tiden at ubehagelige eller unskede seksuelle opplevelser sees p som svrt traumatiske, mer enn de kanskje egentlig er, og at mye som i andre omstendigheter ville falt under kategorien "barsk, men nyttig livserfaring" n anses som samfunns- og institusjonsproblemer. Jeg leste denne artikkelen med stor interesse.

Ogs verd nevne er henvisningen til en NOVA-underskelse i et intervju med likestillingsombudet, der det nevnes som eksempler p trakassering at over frti prosent av jentene hadde opplevd bli oppfordret til sende sexy bilder av seg selv p internett, og en av fire har ftt tilbud om ha sex. Ingen av delene er ndvendigvis trakassering, det kommer helt an p foranledningen og situasjonen. Hvis dette legges til grunn som regler, blir det umulig vre mann -- og kvinne, siden kvinner iblant ogs tar utvetydige erotiske initiativer. I dag sier Stella Mwangi i Aftenposten at hun synes norske menn er for tilbakeholdne og burde vre mer fremp i flrten, s det norske hankjnnet fr litt doble signaler denne uken, for si det slik. S her m man vre litt presis, ikke minst nr man skal vurdere hva det faktisk er man skal sette inn tiltak mot; hva man skal presentere som uakseptabelt og ikke. Jeg snakker ikke her om de mange penbare tilfellene, det er uinteressant diskutere. Kling p bussen er no-no, uansett.

Jeg startet alts ikke en debatt om #jegharopplevd. Helst ville jeg sluppet kommentere den. Det var aldri den jeg hadde sterke meninger om, og jeg ville ikke deltatt om jeg ikke var blitt trukket inn i den gjennom Fryen-debatten. I utgangspunktet er jeg jo fan, og sender hjerte og sttteerklringer ut til jenter som har vrt utsatt for noe de har opplevd som invaderende og burde ftt slippe.

Men hvor godt jeg enn har likt kampanjen, har det vrt sider ved debatten etterp som har vrt kritikkverdige. Etter hvert oppstod det i noen tilfeller noe som kunne minne om dyrkelse. Av smerten, trsten, forargelsen og flelsesfellesskapet. Nr jeg setter sprsmlstegn ved Fryens virkelighetsoppfatning, graderingen av opplevelser eller dt at de som har opplevd mest eller er mest vre, skal f definere hva som er tlbart eller ikke, fr jeg hre at jeg bagatelliserer #jegharopplevd-kvinnenes erfaringer eller ikke tenker p hvor smertefullt det er fortelle om. Hvis dt skal vre styrende i en debatt -- at flelsene til de som tilbyr rmateriale, skal styre hva andre mener om det -- unnskyld, andres antagelser om flelsene deres -- har ordvekslingen blitt for emosjonell. Med enkelte personer jeg har diskutert med, har jeg ftt flelsen av at det er ett eneste synspunkt som er akseptabelt: Enten nikker man andektig til alle historiene -- alle, inkludert Fryens -- og aksepterer dem som presise beskrivelser av Norge i dag og en mannskultur med problemer, ellers bagatelliserer og hner man. Empatien med den ene parten er s sterk at det den tidvis har gtt over i et sinne mot den som ikke melder seg inn i klubben, som jeg ikke synes har hatt de rette proporsjoner. Lesere skriver til meg og roser det jeg innlegget mitt og sier at de ikke tr dele det, fordi de som vil si noe litt annerledes enn den dominerende oppfatningen, selv om det er langt fra virkelig uenighet, blir sltt s voldsomt hardt ned p. Det har vrt en umiskjennelig liten eim av Orwell over deler av ordskiftet.

(TILLEGG: Noen ganger n har jeg blitt spurt om hvorfor det er s viktig "forsvare menn". Svaret er enkelt: Fordi menn ikke kan forsvare seg selv i denne debatten. Ingen mann ville kunnet skrive den frste kommentaren jeg skrev. Han ville umiddelbart bli fanget av kronikkforfatternes Catch-22 -- begge sier p forskjellige mter at motstand og hn fra menn er det de forventer, som en del av trakasseringsmnsteret, og gjr seg dermed uimottagelige for motstand -- og knust under vekten av frstehndsfortellingene. Dissenterende menn var i praksis satt sjakk matt fr diskusjonen startet. Personlige fremstillinger om hvordan det er vre kvinne, kan bare korrigeres eller nyanseres av andre kvinner).

Jeg tror ikke det er sunt om det bare er n virkelighetsoppfatning i en debatt, med harde sanksjoner mot de som ikke instinktivt og umiddelbart slutter seg til den. Dette er s klart ikke reaksjonene til alle mine meningsmotstandere i denne debatten, men til flere, og nok til at jeg tenker at dette er dette er ikke bare helsebringende. Men uansett var det helt ndvendig for meg skrive min frste kommentar, og helt essensielt for meg si til de som ble oppskaket av Fryens kronikk: Jeg er litt usikker p hvem vi er, men det er ikke jeg. Det er mange det ikke er. Og det er faktisk viktig vre klar over, for det har en samfunnskostnad g ut fra det.

Her setter jeg punktum, Doremus. Du kommer sikkert til ha innvendinger. Jeg kommer neppe til svare p dem. Denne debatten har slukt tre og en halv solfylt dag med hud og hr og jeg har mttet sette alt annet p vent for diskutere med deg og andre -- i stedet for skrive tidsskriftartikkelen, foredraget og kommentaren jeg egentlig skulle jobbet med. Takk uansett for ordskiftet, ved alle senere henvendelser henviser jeg hit -- ikke for ikke ta ansvar, men fordi verden er s mye strre og n krever at jeg vender meg mot den.




Om mennene jeg kjenner. Og om trakasseringsdebatten, Aftenposten-kronikkene og #jegharopplevd.

Jeg fr om dagen svrt mange henvendelser p grunnlag av en kommentar jeg skrev i Dagbladet p onsdag, basert p en Facebook-statusoppdatering jeg hadde skrevet tidligere samme dag. Kommentaren ble skrevet samtidig som #jegharopplevd-emneknaggen oppstod, og grunnet publiseringstidspunktet/en uklarhet i Dagsnytt Atten samme kveld, ble den lest som respons p innleggene under emneknaggen. Det var den aldri ment som. Et nytt innlegg, skrevet etter at emneknaggen kom inn i debatten og lagt ut p Facebook torsdag morgen, er gjengitt under. Jeg str naturligvis inne for innholdet i den opprinnelige kommentaren som svar p virkelighetsbeskrivelsen i kronikkene

--

Jeg fr, av en eller annen grunn, lyst til skrive noe om mennene jeg kjenner. Om sjefene og mentorene som har backet meg opp. Om mine lojale kompiser og vennlige kollegaer. Om taxisjfrene som har tilbudt seg vente i bilen til de har sett meg trygt inn dren hjemme. Om fremmede som har gitt meg fine komplimenter. Om flrtepuser p byen som har tatt en uteblivende respons eller avvisning med stor ro og gtt videre.

Og s er det mennene som ikke oppfrer seg fint. Iblant oppfrer de seg hinsides uakseptabelt. Jeg har sttt p dem. Det har nok alle kvinner, noen hyppigere enn andre. Ofte lser slike situasjoner seg med en korrigering eller avvisning. Men ikke alltid. Det er et problem. Og hurra for tiltak, for holdningskampanjer overfor unge, for eksempel, hvis det kan avverge trakassering, sovevoldtekter og lignende.

Men hva om man snur sprsmlet: Hvor stor andel av mennene norske kvinner har mtt, har trakassert dem? Hvor mange har oppfrt seg drlig, sammenlignet med hvor mange som har oppfrt seg bra? For de aller fleste vil jeg tro den frste gruppen er ekstremt liten. Og ut fra dette tenker jeg tre ting. 1) Vitnesbyrdene om trakassering belyser et problem. Det er ingen grunn til mistro dem. 2) Det er viktig skille mellom trakassering, som man ikke fr bukt med, og vanligere tilnrmelser, som man kanskje ikke liker men greit kan avverge, uten at det er noen grunn til at dette skal fles traumatisk eller fornedrende. 3) Det er grunn til vre forsiktig og presis nr man skal konkludere og generalisere ut fra disse vitnesbyrdene, for ikke gi et forkjrt bilde av hvordan det er vre mann og kvinne i Norge i dag, og for ikke male en urettferdig karikatur av norske menn. Som for det aller meste er helt prima.

--

Siden det ogs er noe jeg fr sprsml om: Jeg har opplevd bde seksuell trakassering fra sjefer da jeg var yngre, seksuell sjikane via mail og unskede og dels ufine seksuelle fremstt. Jeg opplevde det som ubehagelig, og som svrt atypisk i mine samlede erfaringer med menn som kollegaer, sjefer, venner, kjrester. De jeg snakker med om snt, har noenlunde samme opplevelse: De har for det meste opplevd ubehageligheter, iblant direkte trakassering, men svrt sjelden. Jeg har ikke hatt behov for dele disse erfaringene under emneknaggen).

Jacquessonia og Seltzerstadt

Puh. Jaquesson-gate. Verden i spinn. Bde reaksjoner og motreaksjoner i frenetisk femtegir. Forslag til rimelig ansvarsfordeling:

For det frste: Innslaget er ikke uproblematisk ? ikke fordi det er nakenhet og pornografi, ikke fordi Kari Jaquesson er kvinne, men fordi hun l i en pgende debatt med Trygdekontoret om den forrige pornosketsjen deres. Jeg var helt uenig i standpunktet hennes da, men det var en kritikk som gikk p sak, og som her fr et svar som effektivt flytter den opprinnelige debatten over p et niv der den ikke kan fres videre og der KJ ikke kan si noe som helst uten virke sr eller hevngjerrig eller assosiere seg selv sterkere med en sketsj hun sikkert nsker ikke bli enda nrmere forbundet med. I praksis kan det sees p som en slags knebling.

Men: De som er oppbrakte over innslaget, m skru ned sprkbruken mange hakk og vre mer presise nr det gjelder hva det er de egentlig kritiserer. De som er sjokkerte, br legge lista hyere for hva som er sjokkerende. Dette er s klart ikke hevnporno. Hevnporno er utlevering av andres virkelige kropp og virkelige seksualitet, dette er mer av en Hallo i Uken-sketsj som virker rere fordi den er visuell. fable om offentlige personers komplekser, lyter, fantasier og oppfrsel p soverommet, der dette brukes som forlengelser av eller hemmelige begrunnelser meningene de forfekter offentlig, er en eldgammelt og effektivt satireteknikk, brukt mot menn og kvinner i fleng. Dette er ikke noe nedoversparkende overgrep, i alle fall ikke i noen strre grad enn alminnelig satire: Humor er i utgangspunktet en ujevn kamp, fordi folk som behersker ironi, stikker mot folk som ikke gjr det, og ikke kan gi igjen med samme mynt. Samtidig er det sjelden stakkarer som rammes, og Kari Jaquesson er ikke noe hjelpelst offer. Det er som regel folk med ressurser, plattformer og sine meningers mot, om ikke helt p samme mte.

Men: Det er veldig mange som raser med en overrumplende kraft ogs MOT Jaquesson n. Heller ikke her fles styrkeforholdet rimelig. Hun fronter et for tiden upopulrt standpunkt (pornomotstand), noe som gjr at de som er uenig med henne, m artikulere og rettferdiggjre sine meninger. Det er tross alt en styrke for debatten at noen har hennes rolle, noe som antagelig bringer henne langt flere negative reaksjoner, fra oppgitthet til hets, enn positive. Det der med politianmeldelse var helt p tur, men jevnt over er den strste forbrytelsen hun har gjort ta opp noe som er viktig for henne, med store ord, men saklig og via de rette kanalene.

Men: Oppi alt er det underlig fravrende at sketsjen egentlig i svrt begrenset grad handler om Kari Jaquesson. Det handler om en fiktiv Thomas Seltzers fantasi om Kari Jaquesson, noe som er et vesentlig skille. Den sier dermed ikke egentlig noe om henne, den sier noe om debatten der motsetningene mellom det politisk korrekte og ukorrekte kan bli s hektiske og pasjonerte at det er lett spinne videre og se for seg at det egentlig dreier seg som et hat-som-forkler-lidenskap-narrativ romantiske komedier, der det som irriterer er det samme som det som tenner. Og som en slik historie er den faktisk litt st, og, i sin grunnholdning, langt unna den virkelig misogyne hetsen som kvinner i offentligheten regelmessig mottar. Jeg tror jeg kan forst den feminine frykten i kjlvannet av programmet, den som fr folk til lure p om det er slik det skal vre n, om det komme med en klar melding om innholdet i et tv-program gjr at en nr som helst kan f et pornografisk alter ego i beste sendetid. Men jeg tror ikke den frykten er velbegrunnet.

Puh.




Selskapsgeneralen

Det er en viss type smfilosofering som trenger en anledning, et skyv, for settes i sving. Et middagsselskap er et slikt skyv.

Og tankene den satte i gang, handler om den sregne type stress som kommer i slike prosesser der det som skal gjres, er mye, men smtt. Der det virker som om oversikt er oppnelig, det er bare at du ikke har den. Selv trodde jeg den var der, snn omtrent, helt til tredje tur til Meny p n kveld overbeviste meg om det motsatte.


ren til stress ligger et omtrent mitt mellom kaoset, alts en situasjon jeg bare kan gi opp beherske, og kontrollen, det uoppnelige idealet. P samme mte virker det som om kimen til besettelse, en beslektet flelse, skapes nr det er et problem eller en gte som nesten lar seg lse, men ikke helt. Beileren kan bli besatt hvis jenta han gjr kur til, er ambivalent: Ikke avviser, men ikke helt gir seg hen. Privatetterforskeren p film blir som en narkoman i mte med mordgten som virker mulig lse, bare han tenker hardt nok gjennom saken og forflger alle spor. Alt kan fre til svnls kverning: Hva er det jeg har oversett? Er det noe avgjrende? Har jeg grep om dette n?


Selskapet er i kveld. Jeg gruer meg til finne ut hva jeg har glemt. Kanskje henge opp rent hndhndkle p badet. Uansett vet jeg at jeg som voksen har en mye bedre forstelse for min mor, som i lignende stunder da jeg var liten var utilsnakkelig. Hva enn det var man skulle sprre om eller innvende: I timene fr gjestene kom, var det bare si javel og adlyde, og vente med alt annet til dren var sltt igjen bak gjestene. Det var sm militroperasjoner med komplisert logistikk og ubestridelige kommandolinjer, og hun var generalen.


N har vi begge opplevd vre general, oppdage at vi hadde ganske god kontroll, finne ut at joda, det var noe som unnslapp oss, og erfare, midtveis i middagen, at det kanskje ikke betydde s mye, likevel. Men neste gang kommer flelsen til vre der, like sterk som sist.




(Teksten stod p trykk i Dagbladets P kornet-spalte 31. oktober)

Det gamle nye

Farvel, Kirsten Flagstad. Det kan bli lenge til neste gang vi ser dypt inn i hverandres yne. Enn er du et selvflgelig nrvr i livet mitt.

Men jeg vet at nr de nye sedlene fra Norges Bank har vrt en liten stund i omlp, vil jeg synes at hatten og korketrekkerkrllene ser ut som noe fra steinalderen, om jeg skulle famle i en glemt lomme og finne en overvintret hundrelapp.


For ingenting virker eldre enn det som ble tilbakelagt for kort tid siden. I Boyhood, som gr p kino n og som er filmet over elleve r, begynner handlingen, og opptakene, i 2002. Det er nesten sjokkerende se hvor utdaterte klrne til skuespiller Patricia Arquette virker, hoftebuksene med vidde i bena og toppene med trompetermer - fordi noe i meg tenker at 2002, det var jo n nettopp, det var omtrent som n. P samme mte kan det gi et slags stt se utgaver av VG og Dagbladet fra seks-sju r siden. Aviser fra tti- og nittitallet forventes vre antikviteter, tidskapsler, mens tilsvarende fra 2007 overrasker ved vre nettopp dt.


De fleste forandringer skjer gradvis, de siger umerkelig inn i bakgrunnen mens forgrunnen er full av Facebook-oppdateringer, middagsplanlegging og vurdering av ferieml. Mtet med den nre fortida minner om at den ikke lenger er s nr, om at en god slump tid har gtt mens man har trkket seg fra hverdag til hverdag.


Det er nr en epoke har kommet p en viss avstand, det er mulig snakke om hva som var typisk ved den. For det som er typisk, m vre tilbakelagt, parkert innenfor et definert tidsrom. Det m vre allment anerkjent som noe som ikke ble med videre. Det var vanskelig definere nittitallet fr vi s p hverandre og erkjente at hei, vi napper ikke yenbrynene s tynt mer, jenter gr ikke med rutete skjorter over topper, og Jordan Catalano har blitt voksen og vunnet Oscar.


Og en versjon er hundrelappen gr snart over i historien, slik versjoner av dens brukere ogs gjr.

(Teksten stod p trykk i Dagbladets P kornet-spalte 10. oktober 2014)

Kjoler! Emmy-utdelingen, del I

Allison Williams: Sikter etter "pent", ogs kjent som 7 p dartblinken, eller kanskje 8, og treffer. Oscar de la Renta er forvrig designeren som mer enn noen har bidratt til gjre 8-feltet p strrelse med en flodhest.



Allison Janney: Allison, ring legen din. Jeg tror kjolen din er ondartet.



Amy Poehler: Syreuhell-i-kjemitimen Couture.

Angela Bassett: Stilett-judo. Nr denne crossfit-dgnfluen gir seg, vil det bli det neste store. Husk hvor du leste det frst.



Cat Deely: Jeg kan ikke vre sint. Jeg vet jeg ville drept for de gardinene da jeg var tte.



Christina Hendricks: Spkonen p Sirkus Arnardo kan forutse at du vil mte en hy, dragende fremmed i neste uke, men tydeligvis ikke at rysjete rd sateng vil se ut som en plastbtte som har smeltet over kroppen hennes.

Alts: Det er helt riktig snitt til henne, helt feil materiale, og helt feil hr. Tenk samme kreasjon i et lett, grbltt jerseymateriale, med oppfnet sideskillshr og slvsmykker. Og kvel sukket.

Christine Baranski: Kvinner sender s blandede signaler iblant. Fargen sier begravelse, snittet, smilet og holdningen sier takk og lov at han endelig parkerte tflene.

Hun ser storartet ut. En av kveldens beste. Alle kanter og smmer skjrer akkurat der de skal.

Claire Danes: Piercing; greit. Fldd sideflesk; da har moten rett og slett gtt for langt.

Gwen Stefani: Motebransjen er umettelige i jakten p unge, vgale designere. Visjonren bak denne har nettopp hatt rets beste aktivitetsdag i barnehagen.

Heidi Klum: Solariumsnonne.

Jeg tror aldri jeg har sett s lite av Heidis hud p noe bilde, og griper meg i savne den. I alle fall den som befinner seg der en kledelig utringning burde vrt.

January Jones: Jeg synes ofte klrne hennes ser rasende ut. Men denne snodige blandingen av rockabilly og brudepikeromantikk er ganske st nr den er sint.

Julia Louis-Dreyfus: En ulastelig jeg-vet-hva-jeg-driver-med-look. Klassisk, tildekket, men smsensuell front. Ertende pen rygg. Utstrlingen til n som aldri trenger kysse frst, men bare kan trippe rundt og vente til en av de mannlige gjestene snapper og kaster seg over henne. Exhibit A:




Julia Roberts: Det er smenn en nydelig kjole. Men er det Julias nydelige kjole? Er det ikke heller kjolen til en nervs starlet p 21 p formiddagspremiere p den nye filmen sin, der hun skal lene seg usttt p armen til en tredve r eldre mannlige motspiller med Clairol-hr og nyblekede tenner og myse mot blitzregnet, slik at dmmende bloggere kan plukke henne fra hverandre etterp?

De dmmende ville antagelig likt den kjolen. Og de ville likt den p Julia hvis skjrtet hadde vrt smalere og lengre.

Julianna Margulies: Neglisjsexy p en litt mkkete mte. Den s mer reptilaktig skimrende ut i bevegelse enn p bildene. Men hvis mlet er f elskeren din til Clark Gable-bre deg inn p de private gemakker og ikke ut p badet, br kanskje ikke hret ditt se ut som om du var p vei inn i dusjen i frste omgang.

Julianne Hough: Huff, stakkars deg. Det der kan hende hvem som helst. Det hjelper visst spise fikener, eller hoppe tau. Og ikke kle seg i en bryllupsflytemadrass.

Julie Bowen: Deilig friskt og og luftig sommerlig, muligens et bedre valg for strandfest p Huk enn for prisutdelingsmrket, og et brennsikkert tegn p at den fryktede choker/nkkelhull-toppen, som var all the rage rundt millienniumsskiftet, er p vei tilbake.

Jeg har ikke tall p hvor mange ganger jeg forskte f det til fungere, for uvegerlig bli seende ut som et halslst kvelningsoffer. Jeg har fire ubrukte Oasis-topper i kommodeskuffen p pikerommet som bevis.

Kate Mara: Jeg blir utslitt bare av se p dette.

Kate Walsh: Nr du har gtt for feil utringning, feil ermer, feil farge og feil hr, kan du like gjerne distrahere omgivelsene vekk fra alt dette ved hekte p deg en lrkyse.

Keke Palmer: Keke, nr agenten din sa at dette var en viktig anledning til komme ut av skallet, er det ikke sikkert det var dette han mente.

Kerry Washington: Ikke vr diskriminerende, n. Kreative mennesker har til alle tider hentet inspirasjon fra naturen. Og bananer som har ligget s lenge p kjkkenbenken at de sprekker opp er ogs natur.

Kjoler! - MTV Video Music Awards

S, MTV VMA bedmmes etter litt andre kriterier enn andre, fordi det nrmest er en sartorial krig p kniven der det handler om kle seg som om verden var en stadionkonsert og du var den eneste p scenen. Dette er ikke anledningen for tekkelige, stroppelse brudepikekjoler. Det finnes egentlig ingen anledning for tekkelige, stroppelse brudepikekjoler, men dette er det motsatte.

Jo, og s skriver jeg p en artikkel med deadline i morgen og skal flge med p Emmy i kveld, s teksten i dette blogginnlegget vil vre fullstendig avstemt til anledningen, det vil si minimal, hylydt og med kun forakt til overs for alt som eimer av subtilitet.

Med andre ord:

Amber Rose: Noen ganger er grnn str rett og slett foretrekke!

Ariana Grande: Hell's Angels-jakke som nylig meldte seg p "Fdt i feil kropp" etter revis med terapi!

Beyonce: Praktisk talt en burka med tanke p omgivelsene!

Ingenting si silhuetten, men har hun ikke gtt i akkurat denne kjolen de siste seks rene?

Chanel Iman: Rustet og klar for verdens mest sassy sandalkrigsfilm!

Chloe Grace Moretz: Pensjonert helsesster p brukskunstmesse!

Ed Sheeran: H?

Gwen Stefani: Passe! Passe futuristisk passe retro, passe letrangt, passe signalfarget til trekke oppmerksomheten vekk fra frenetiske femtenminuttere med villskap i blikket!

Iggy Azalea: Tupperware-boks fra fremtiden! For trang over lrene!

Jennifer Lopez: "Nei, nei, MacGyver", sa hun, "du er flink til mye rart du, men du klarer nok ikke lage en kjole av folie og pakketeip"!

Jessie J: Olditidsjomfru p vei til bli gitt til gudene i sedvanlig, formls slaktoffer-couture! Svingte til hyre etter at tidsmaskinen krsjlandet i Rodeo Drive og kom p fest i stedet! Se s glad hun er!

Katy Perry: Meta! Smaklsheten parafraserer smaklsheten! Nydelig gjort!

Ke$ha: Ble tvunget til selge My Litle Pony'ene sine som syvring! Kom aldri over det!

Kim Kardashian: Taperen av den bermte "Drmatte"-utfordringen p Project Runway! Pottesur for at hun ikke ringte MacGyver frst1

Laverne Cox: Romferje-servitrise! P en riktig mte for anledningen! Hper det hun har under er sort, bomullsaktig og dekkende!



Michelle Williams: Perfekt!

Miley Cyrus: Har erklrt vpenhvile i skyttergravskrigen mot minstemlet av anstendighet! Psykobukser som p en mte kler bde henne og festen og kunne fungert med en passelig ls, avkuttet topp! Dustete puppeskjerm!

Rita Ora: For anledningen smart mte mellom gammel gullalderfilm og moderne plastpoplook! Antagelig hyst lettantennelig! Stoffet, alts!

Solange: Ville vrt syttitallsdeilig om femten-kroner-meteren-stoffet fra H&M hadde klart kamuflere seg bedre! Dette er kvelden for billig utseende og dyrt ty, ikke omvendt!

Taylor Swift: Ikke et plagg for andre enn elleveringer med vimpel p turnvelse! Lurer p hva hun gjr nr det begynner kl!

Victoria Justice: ge Aleksandersen anno 1982 ringte nettopp! Han m ha parykken sin tilbake!

Klr! Cruella Resurrected

Ekshibisjonistprisen:

Lindsay Hartley: Nr selv den slimete, utflytende organismen som er i ferd med bre seg over jorden og utslette alt liv p sin vei, i praksis sier "du. Dekk deg til litt, da". #denflelsen

Men kjre deg:

Jada Pinkett Smith: Kvinner sender s blandede signaler iblant. Cutoutene hennes sier ja mens balltreet hennes sier nei.

Det gtefulle folket:


Chloe Moretz: Ser hun ikke ut som verdens chiceste heklete synkronsvmmer? Det der er i alle fall et sassy lite antrekk, og det som er over det, er i alle fall hr som ble kvalt av en badehette inntil for tre minutter siden.

Taylor Swift: St kjole. Hver for seg ste, om enn merksnodig mismatchende belte og veske. Sko fra Hell's Angels-stevne. I november. Og sommeren nr alle snakker om fedme- og ebolaepidemiene, skylder vi minst en innskutt bisetning til blytunge-svette-lrstvler-til-sommerkjole-epidemien, som smitter gjennom nrkontakt via moteblad og som smakfullhetseksperter tilsynelatende str makteslse overfor.

Taylor skurrer intetanende videre:

Rompere er egentlig per definisjon absurde plagg og babybodyer for voksne, men dette er det steste eksemplaret jeg noen gang har sett, nydelig sommerpunktert med skoene og leppestiften. Men klare finne enda en gr veske som krsjer med beltet og skoene begynner nrme seg et medfdt talent for mismatching p et niv som f kan skilte med.

Jeg vil vre deg:

Emma Stone: Oppdatert Betty Draper, med teften for trekvartermskper og gnistrende fargekombinasjoner men minus nevrosene.

Ok, n tror jeg faktisk det er avhugne hoder og ikke blomster p kjolen, slik jeg frst trodde, men av en eller annen grunn fortsetter den bare vre superst, om enn med et ttsj av giljotin. Det er en perfekt, liten kjole for sludring p Good Morning America. Og a propos Emmas GMA-garderobe ...



... dette var slik hun s ut forrige gang hun var p vei dit. Jeg kunne stilt meg opp foran henne med sekslper, sagt "gi meg alt du har", og ment det.

Fina:

Lise Klaveness: Det er mange gode grunner til vre prinsippmotstander av farget blonde (og kilehler og rompers), men det m et famst unntak til for bekrefte en regel, og akkurat denne fargen, med akkurat de ermene, og akkurat de redobbene, og akkurat det vanret-eksredaktr-i-News-of-the-World-hret, fr Lise til se ut som om hun str modell som gudinnen Artemis i det prerafaelittiske maleriet til en eller annen viktoriansk kunstner som kommer rett fra en het date med Oscar Wilde.

I feel pretty:



Veloppdragne mennesker blir utrolig mye mer sjarmerende av ha en skikkelig drlig egenskap, og rene og pene ruter blir alltid morsommere av vre vridd og drapert p uskikkelige mter. Vanligvis er det Vivienne Westwood som er dronningen av fordreid og forvrengt britisk prektighet, men da jeg prvde denne frste gang, tenkte jeg at Michael Kors kunne gtt henne i nringen, om han virkelig ville. Egentlig er det vel noe hstlig over den, men jeg bruker den ogs p vr- og sommerfester p kjlige dager, fordi jeg elsker den og fordi det liksom fles litt Vivienne Westwood gjre det.

nskeliste:


Sko fra Bionda Castana: 2. verdenskrig kunne muligens vrt unngtt hvis Hitler hadde kommet inn p den kunstskolen. Og 101 dalmatinere kunne kanskje ftt leve resten av livet uten posttraumatisk stressyndrom hvis Cruella de Vil hadde blitt anerkjent som moteikon og brukt tiden p lage vidunderligheter som dette.

N har du vrt for lenge i motebransjen:




Veske fra Marchesa: Stadig flere dyrearter er nesten utryddet p grunn av menneskenes umettelige jakt p sex og skjnnhet. Frst neshornet, s elefanten. N bjrnen Paddington.

Rojalistisk hjrne:

Dronning Elizabeth II: Om det er noe 62 r p tronen lrer deg, er det kle deg slik at du blir festens blikkfang.

Klr! Hr, puppeskr, og Christian Dior.

Ekshibisjonistprisen:


Ashanti: Det ser ut som om det samme har skjedd med Ashanti som skjer med wienerplsene mine hvis de blir liggende for lenge i vannkjelen. Forskjellen er at Ashanti er betydelig mer strategisk med hensyn til hvor hun sprekker opp.

Men kjre deg:

Keke Palmer: Det var frst p vei inn til den intergalaktiske gladiatorkampen hun inns at dersom noen gikk ls p lyskeregionen, ville hun vre ddsens.

Eliza Doolittle: Dette er antrekket til n som er tyve centimeter kortere, ti kilo tyngre og femogtyve r yngre. Eller som var det, i 1978. Og det er sko som er malpassert p absolutt alle arenaer bortsett fra i luften, hvis de sitter p ben som er i ferd med tvinne seg rundt en stlstang.

Det gtefulle folket:

Emma Watson: Dette er egentlig representativt for Christian Dior-sjefdesigner Raf Simons' tilnrming til hvordan han skal forvalte arven fra et av Paris' mest fornemme motehus: Ta en nydelig kjole med den tradisjonsrike new look-silhuetten fra frtitallet, kast den til en flokk med rabiessmittede hunder, fisk den opp nr de er ferdig med den og tre den p vilkrlig starlet.

Et eller annet sted inne i dette kaoset er det et anstendig plagg som str og hyler og banker i dren og trygler om bli satt fri.

Jeg vil vre deg:



Zhang Ziyi: Utrolig nok er dette ogs et Simons-design for Dior - begge bilder er fra Diors haute couture-visning under den nylige moteuken i Paris - og det er vidunderlig. Den tyngste grunnen til f snudd denne globale oppbevarmingen alle snakker om, m vre at bare slik kan man beholde en regelmessig og anstendig vinter og behovet for plagg som dette.

Fina:

Linnea Dale: Dette bildet er tatt av kollega Nina Ruud da vi nylig var hjemme hos Linnea Dale for intervjue henne til den faste spalten Bokettersynet - det kommer p trykk om noen uker - og Dale mtte oss i et nr perfekt slenge-hjemme-antrekk; bestende av basisplagg, men basisplagg som faller litt bedre og gr litt bedre i hop enn basisplagg flest. Jeg tipper dette er nye satt sammen for se ut som om hun bare stod opp, dro hnden gjennom hret og tok p seg det som p nrmeste stol. Bevis p at det som ser tilfeldigut, ikke er tilfeldig: De brillene, og de tneglene.

I feel pretty:

Trenchcoats er det beste yttertyet, og Burberry har den beste trenchcoaten. For alle sine utmerkede sider har Burberry imidlertid en lei trang til lage rene kolleksjoner med bare dobbeltspente trenchcoats, mange av dem s bredspente at de kan f selv det vevreste lille siv av en person til se ut som om de er klare for invadere Ungarn. De med smalere knapperader er s mye bedre. Og de rene det er enkeltspente Burberry-frakker f, er det egentlig bare kaste seg over dem. Jeg liker best bruke denne korte varianten til jeans, og knelange til skjrt og kjoler. Og s hler, s klart. Nr du gr med et plagg som ble laget for bruk i skyttergravene under 1. verdenskrig, har du oppfylt fornuftskvoten i massevis. Da er det bare vre frivol med resten.

nskeliste:

Kpe fra Alexander McQueen: Jeg kommer til min bunnlse beklagelse aldri til ha verken penger eller attitude nok til g rundt med denne. Hun ser ut som den mest sexy hemmelig-opprrspolitikvinnen i den chiceste fremtidsdystopien jeg kan forestille meg.

N har du vrt for lenge i motebransjen:



Veske fra Chanel: Jeg vet det! Vi lager en 2.55-veske med pels! Ja, men hva om de ikke skjnner at det er Chanel? Vi setter en dobbel-C-ls p? Ja, men hva om de fremdeles ikke skjnner at det er Chanel? Vi skriver "No 5" p fronten? Ja, men hva om de fremdeles ikke skjnner at det er Chanel?

Etc. etc.

Rojalistisk hjrne:



Kronprinsesse Mary: Jeg m alltid google navnessterdesigner Mary Katrantzou for sjekke stavemten - og det m jeg relativt ofte, for jeg elsker de lekent printkolliderende kjolene hennes, som er alt Peter Pilotto prver p uten f til. Dette Keira Knightly-ensemblet er en gammel favoritt. Marys utvalgte skulle kanskje hatt midjemnsteret -- er det et ord? -- men er ellers deilig skjelmsk og st og bde sommerlig og smmelig. Og s er det fryktelig stt at Frederik har valgt et slips som matcher. Det sies at menn viser kjrlighet gjennom handlinger, ved fikse maskiner og bre ved. Jeg tror slipskomplementeringen er det kongelige motstykket. It must be love.

"Det er ikke lov si at de ikke er vakre" - Om skjnnhetsdebatten og to mter den sporer av p.

(Denne artikkelen ble frst publisert i Dagbladets papiravis lrdag 5. juli, og bak betalingsmuren p nett. Det har blitt gitt spesiell tillatelse til publisere den p bloggen, fordi den egentlig hrer innunder kommentarjournalistikken og fordi premissene ikke var helt klare da ideen frst ble lansert og akseptert. Tillatelsen kom en god stund etter at saken ble publisert p nett, s jeg hper ingen fler seg snytt eller lurt eller noe).

En vinterdag da jeg var liten, det m ha vrt rundt 1989, gikk jeg hjemover fra skolen sammen med en jente i klassen min. Akkurat den ettermiddagen var vi opptatt av distinksjonen mellom st og pen, og vi diskuterte hvem i klassen vr som var det ene eller det andre. En av oss nevnte ordet vakker. Da mtte vi stoppe opp og tenke oss om. Ordet var liksom for stort for oss. Vi kom frem til at ingen vel egentlig var vakre. Eller, kanskje Sissel Kyrkjeb. Ingen andre.

Mange r senere er ordet vakker overalt, i avisene, i kommentarene under gldende fotografier p sosiale medier, gjerne i kombinasjon med et hjerte eller tre. Samtidig som komplimentene blir flere, ker selvforakten. Denne uken kom en studie som viste at australske barn ned i ttersalderen er misfornyde med kroppene sine. I Norge blir stadig flere unge rammet av spiseforstyrrelser. Alle roser hverandre opp i skyene, og ingen har det bra. Alle er vakre, og ingen er vakre.

Debatten om skjnnhetsidealene og hvordan man skal forholde seg til dem gr i mange retninger. Minst to av dem fremstr som blindgater som gjr det hele mer, ikke mindre, angstfylt.

Den frste blindgaten er ideen om at skjnnhetsidealene utelukkende er skapt av kommersielle interesser -- og at ambisjonen m vre gjennomskue og heve seg over dem. Cathrine Sandnes beklager at kvinner bruker ret for stemmerettsjubileet til snakke om magen sin og annet tull. S ulike skapninger som Fotballfrue og Hadia Tajik anklages for befeste umulige og undertrykkende idealer. Feministmagasinet Jezebel tilbyr dusr til den som kan skaffe dem de uretusjerte bildene fra Vogues fotoserie med Girls-stjernen Lena Dunham, for si, forsikrer de, at de er glad i henne som hun er. Det snakkes om kroppshysteriet, som om det er noe sykelig, eller skjnnhetstyranniet, som om det er et regime som kan styrtes. Det kan det neppe.


For det tiltrekkes av skjnnhet og anstrenge seg for vre vakker, er noe dypt menneskelig. P skomuseet i Toronto er det mulig flge skohistorien fra frhistorisk tid til i dag, over flere kontinenter. De eldste skoene man kjenner til er enkle, praktiske produkter av skinn og gress, laget for beskytte og varme fttene. Men med n gang en kultur nr et minimum av velstand, blir skoene fine og forseggjorte -- og upraktiske. Poenget er vise at breren ikke trenger g i jord og gjrme.


Pynt er blitt prioritert, ogs i fattige samfunn der det dekke basale behov har vrt en daglig kamp. Folk har alltid villet gjre seg vakrere enn de er fra naturens side. Det finnes beskrivelser av kosmetikk og skjnnhetsbehandlinger fra Kina og Egypt flere tusen r fr vr tidsregning.


Den store standardiseringen av skjnnhetsidealene skjedde med oppfinnelsen og utbredelsen av fotografiet. Fotostudioene som spredte seg i USA, mtte raskt tilby bde stylisthjelp fr fotograferingen og retusjering etterp, til de mange kundene som var misfornyde med hvordan de ble seende ut. Samtidig ble noen bermte kvinner, ofte skuespillere, en slags nasjonale skjnnhetsdronninger, og ansiktene deres ble flittig brukt for selge magasiner og sminke. Masseproduksjon og massemedier bidro til skape felles forbilder og referanser p 1800- og 1900-tallet. Det var som om bde gledene og sorgene, den nervse sammenligningen med de fullkomne gudinnene p glanset papir og det fortrolige, feminine fellesskapet fra pikerommene og frisrsalongene, der drmmer og leppestifter utveksles, hevet seg fra et lokalt til et nasjonalt og etter hvert til et globalt niv s fort muligheten bd seg.


Utviklingen av skjnnhetskulturen er full av paradokser. Den frigjr og undertrykker samtidig. Kvinnene som begjrlig grep muligheten til omskape seg selv og leke med fremtoningen sin, ble iherdig fordmt av kirke og vrighet, og andre som syntes det var skummelt ikke ha full kontroll over hvem en kvinne egentlig var og hvordan hun egentlig s ut.


Men muligheter skaper forventning, og idealer skaper press. Da Coco Chanel revolusjonerte moten med sine lse, chic'e silhuetter, ville hun frigjre kvinnen fra korsettene. Hundre r senere er det lett se at korsettet ikke forsvant, det bare flyttet seg under huden og inn i hodene.


S lenge sex er en sterk drivkraft i mennesker, s lenge de lar seg henfre av det vakre, vil nsket om vre attrverdig, vre der. Nr ekteskapet baseres p gjensidig tiltrekning, blir den erotiske kapitalen viktigere. Og kjrligheten er bare n arena: Det er forlengst dokumentert at det ligge tett opp mot skjnnhetsidealet, gir makt og muligheter.


Det er s urettferdig at det er slik. Det skaper en stor srbarhet, srlig hos de som opplever at de str langt unna forbildene. Men nr dette er verden, er det potensielt mye tape p snu ryggen til de rdende idealene. gjre en viss innsats for holde seg presentabel og i form, vil som regel vre en god investering.


Det br ikke forlanges av noen, aller minst av unge jenter som forsker finne fotfeste i voksenlivet, at de skal heve seg over dette og vre glad i seg selv akkurat som de er. Hvis en jente ikke klarer like kroppen sin fordi den er for tung, vil hun antagelig f det bedre med seg selv om hun klarer velge vekk colaen og begynne sykle til jobben. Forfatteren Susan Orlean beskriver kvinners dobbelte forhold til utseendet sitt: De fler noe om hvordan de ser ut, og s fler de noe om det de fler. De skammer seg, og s skammer de seg over at de skammer seg. Det siste laget av skyld br vre alle forunt slippe.

En annen vinterdag, tte r etter diskusjonen p skoleveien, hadde jeg en annen samtale med en annen venninne p en annen skolevei, denne gangen p vei til den videregende skolen vr. Det var da jeg fikk vite at gutten jeg var forelsket i, som jeg flte at jeg delte lidenskapen for litteratur og sprk med, ikke var interessert i meg, men i en tredje venninne, som slett ikke var noen bokorm. Men hun var unektelig penere enn jeg. Enn husker jeg det grtkvalte ansiktet mitt i speilet p jentedoen etterp, da jeg stod og studerte alle mtene jeg selv hadde kommet til kort p. Det var en sterk flelse av makteslshet. Det fantes et omrde jeg ikke kunne konkurrere p, og at dt trumfet alt det andre jeg brakte med meg. Det er en type fortvilelse jeg tror mange har kjent p: Frykten for at de ikke vil bli sett og verdsatt av menneskene de vil bli sett og verdsatt av, fordi de brer p femten kilo eller femten r mer enn de skulle nske, fordi de ikke har ynene eller hret som gjr at de vekker beundring.

Jeg tror det er derfor det er s fristende flge den frste blindveien, og avfeie det hele som et kunstig og kompleksfremmende system som kan og br bekjempes. Jeg tror ogs det er derfor det er lett g ned den andre blindveien, og late som om det ikke finnes noe hierarki.


Iblant hender det at skalt vanlige kvinner lar seg fotografere nakne i mediene, i den hensikt gjre opprr mot skjnnhetstyranniet. Det var dette som var oppgitt som grunn da redaksjonen i bladet Kamille ble avbildet i VG uten en trd, under overskriften Se vre vakre kropper!. Slike stunts blir ofte fulgt av forutsigbare bekreftelser i kommentarfelt og p sosiale medier. Ja, s fine dere er, s vakre dere er.

Det er ikke vanskelig forst behovet for se andre kropper enn de perfekte i offentligheten. Men s er det noe ved hele prosjektet, ved ordet vakre i krigstyper, som har en undertone av kommando og en eim av utpresning. Bare n reaksjon er mulig og tillatt. Det gr ikke an si noe annet enn at de er vakre, nr bildet frst str p trykk.

I vinter gjorde Dagbladet Magasinet et intervju med den tidligere modellen Vendela Kirsebom, rekonstruerte det bermte bildet av henne som i 1993 prydet forsiden av Sports Illustrated. En oppflgingssak hentet inn reaksjoner fra mote-Norge, og reaksjonen var klar: Vendela var mye mer sexy og sensuell i dag. Saken var en klikkvinner.

Vendela Kirsebom bde var og er ualminnelig pen. Magasinet-bildet er flott. Men hvor kom behovet fra for kritisere den yngre utgaven? Hvorfor var hun mye mer sensuell som 47-ring enn som 26-ring? Hvorfor var dette noe s mange ville lese om?


I personlige forhold kan man se p sine nrmeste og synes at de er uforlignelige, og desto finere p grunn av det som skiller dem ut utseendemessig. En billedskjnn person kan falme, ved vise seg vre kald eller sjarmls. Det er komplekse, instinktive reaksjoner, der smak og moral ogs spiller inn.


Men det regjerende skjnnhetsidealet, som ikke er knyttet til personlige bnd, er bde virkelig og innflytelsesrikt. Alle vet hva det er. Om man skulle vre et sekund i tvil, er det bare la blikket fly over magasinforsidene p Narvesen -- bde de som handler om mote, biler, tatoveringer og psykologi. Kvinners skjnnhet er knyttet til en slank, men svakt timeglassformet figur, store yne, ren hud, fine trekk, og, ndelst nok, ungdom. Dette idealet er det kvinner vurderer seg selv opp mot og ofte finner ut at de ikke klarer leve opp til. Da blir budskapene som synes si det motsatte, spesielt ettertraktede og trstende. De alminnelige kroppene er skjnne. 47-ringen er mer sexy enn 26-ringen. Alle er vakre.


Men det virker mot sin hensikt. Den som snakker som om det bli kalt vakker er en menneskerett, sier samtidig at det er noe som er uendelig viktig vre. Det er en holdning som gir ammunisjon til alle som prver vinne en debatt over en kvinne ved si at hun er stygg. Bloggeren Nathan Bibendorf sier det fint i et innlegg fra forrige mned:

Slipp vakker. Alle kan ikke vre vakre, p samme mte som ikke alle kan bestige Mount Everest eller spille saksofon eller bli millionr -- Jeg vet ikke om du er vakker, morsom, smart, vennlig, musikalsk, omsorgsfull, rvken, atletisk, eller noe annet. Alt jeg vet er dette: Du er verdifull. Du er viktig. Du er interessant. Og du er verd elske.

S lenge jeg lever, vil jeg vre omgitt av bilder av mennesker som ligger nrmere toppen av det hierarkiet enn meg, p grunn av jackpot i det genetiske lotteriet, mlrettet innsats, eller begge deler. Det vil gi dem muligheter andre ikke har. Det er ingen grunn til ta dette personlig. Det ligger ogs i idealenes natur at de er vanskelige leve opp til. De frreste fler seg mindre verd hvis inntekten deres ikke matcher John Fredriksens, eller hvis de ikke har like mye makt som Obama. Men nr det gjelder skjnnhet, er det mange som ikke nler med sammenligne seg selv med den verste prosenten i verden. Klr og sminke, som er midler til lek med uttrykk og identitet, blir i stor grad omtalt som noe som skaper press: Motepress, kroppspress, kjpepress.


Utseende fles annerledes enn makt og penger fordi det er s mye mer personlig. Det at det er mulig smi seg selv til en ny og bedre versjon, kan fles som en bekreftelse p egen svakhet nr det ikke lykkes.

Men det burde vre mulig se p skjnnhetsidealet som noe som ligner alt det andre folk nsker oppn: Et felt der den enkelte m prve finne ut hvor stor innsats de er villige til legge ned for komme litt nrmere det uoppnelige. Det kommer til bli stadig vanskeligere. I det moderne Norge, der de fleste behov er behrig dekket, er det mulig bruke enormt med tid, krefter og penger p jage etter idealet, i strre grad enn fr. Det synes. De siste fem rene har det blitt kortere mellom salongene og klinikkene i Oslo som tilbyr tannbleking, botox og kostbare hudbehandlinger. Grensene flyttes, og metoder som tidligere var forbeholdt Hollywood, siver ned i den norske hverdagen.

I mtet med dette tunge skytset er det kanskje ett skjold som er mer solid holde fast i enn andre. Det er dette: Utseende er en faktor, men det er bare en av flere, og ikke den viktigste. Mennesker som ser svrt forskjellige ut finner seg jobber, ektefeller og venner. En karriere eller et ekteskap som hovedsakelig er basert p det ytre, er et skjrt prosjekt. Skjnnhet pner drer, men kan ikke i lengden redde den som ikke er snill, lojal, interessant; som ikke har humor, eller noe komme med i en samtale.


Det er et felt som er verd legge noen sjetonger p. Men heller ikke mer.




Da fotografiet og senere filmen ble utbredt, skapte det felles skjnnhetsidealer og referanser, og kvinnelige skuespillere ble sin tids skjnnhetsdronninger og brukt for selge blant annet magasiner og kosmetikk. P femtitallet ble Elizabeth Taylor for vre en av verdens vakreste kvinner, her fra "Katt p hett blikktak" (1958).



"What? The Curtains?"

En venninne av meg leste en gang i en etikettehndbok om hvilke samtaletemaer som skulle unngs i selskapslivet. Forfatteren frardet srlig tre: Religion, konomi, og Monty Python. Begrunnelsen for det tredje punktet var at det var ekskluderende.

Hvis fem mennesker str og smprater med glasset i hnden - nettopp en slik pyntelig situasjon som pythonene gjerne brukte som utgangspunkt for ymse surrealisme - og n av dem nevner Monty Python, vil to av de andre lyse opp og begynne sitere fra De fire Yorkshire-mennene. De to andre vil etter en hflig pause unnskylde seg og sirkulere videre.


De to ulykkelige nomadene vil nok vre enda ulykkeligere i sommer, nr John Cleese, Michael Palin, Eric Idle, Terry Jones og Terry Gilliam atter str p scenen sammen i London. Jeg skal selv fly over, for muligheten til hre replikkene jeg har hrt s mange ganger fr, gjentatt n gang til, i levende live. Noen av dem prvde jeg meg p selv en gang, i barndommelig overmot, da jeg fikk med meg envenninne p sette opp Michelangelo-sketsjen foran barneskoleklassen vr. Det gikk snn passe. Kanskje hun hadde et poeng, hflighetsvokteren som advarte mot komme trekkende med pytonismer i tide og utide. Uansett er det nok en fordel kjenne sitt publikum frst.


vre fan, har sine sosiale kostnader. Det er lett bli revet med, bikke over i forelesermodus, enten det dreier seg om sitere Monty Python-sketsjer eller hoppe tilbake i lta som spilles bare for f tilhrerne til virkelig verdsette en solo, enda en gang. Dessuten ville ikke Monty Pythons humor vrt som den var om den ikke hadde vokst fram i en britisk middelklassekultur der det legge bnd p seg og ikke vekke oppstuss var frsteprioritet i enhver tenkelig situasjon. Det absurde spruter opp av det undertrykkede.


Men 19. juli skal jeg og 20 000 andre eksluderende vre inkludert, p O2 Arena. For en brutal billettpris, det m sies.


nei, der kom konomien inn g.


Faen.




(Teksten stod p trykk i Dagbladets P kornet-spalte 4. juli 2014)

Klr! Alle tittar p mig.

Ekshibisjonistprisen:

Arianne Zucker: Flyskrekk, tannleggeskrekk. Mindre utbredt: Den gjennomgripende frykten for at andre mennesker skal tro at du ikke har pupper.

Men kjre deg:

Li Bingbing: Av de mange feilslutningene som har gtt gjennom hodet til Li, skal jeg bare oppklare denne ene: Myggen er nok interessert i skuldrene hennes ogs.

Det gtefulle folket:

Emmy Rossum: Stella McCartney har det med gjre rare ting med kjoler som egentlig var helt ok fr hun begynte tulle med dem. Men egentlig har jeg sans for blgeflapper-kjolekantene som er den seneste dillen hennes. Da er det strre grunn til vre skeptisk til den snorkkjedelige verste halvdelen, som kombinert med stylingen fr henne til se ut som en statist som sitter ved et av bordene i bakgrunnen p Central Perk.

Tror en videre bthals ville hjulpet.

Jeg vil vre deg:



Keira Knightley: Oppdatert Audrey, a.k.a. det vi alle vil vre. Hyperfeminint uten at det smaker for mye sukker, nennsomt brakt inn i 2014 av skoene og vesken.

Burde det kanskje vrt et belte til? Ja, det burde det kanskje.

I det hele tatt har Keira et eget talent for balansere mellom kostymedrm og virkelighet:

Dette er det mest glamorse fugleneket jeg noen gang har sett.

Fina:

Jeg snublet over henne p Personae-festen (korreksjon: jeg snublet etter at jeg hadde mtt henne, over bordet med vinglassene, da jeg prvde ta bilde) og tenkte at dette var da en deilig chic og avslappet kald-sommer-kveld-look i 2014: Brogues, trench, kul veske, som ikke synes, og s de grnne strmpene for det ndvendige, lille ttsjet av you're-all-individuals/I'm-not!

I feel pretty:

Jeg har en uddelig barbieforkjrlighet for disse skoene, men strever av penbare grunner finne noe bruke dem til for at de ikke skal se ut som om noe som l i sin egen lille hardplastlomme i pakningen jeg ble levert i. Dette er go-to-lsningen: Skjrtet for f milkshake-p-diner-silhuetten, t-skjorte for roe det ned, veske for glamme det opp, den smgretne minen for ikke se ut som om jeg er ute etter stjele Archie fra Betty og Veronica.

Skjnt, jeg klarer ikke vre gretten s lenge jeg fr anledning til bruke ...

... ikke bare skoene, men ogs disse armbndene fra Kate Spade, en drmmedestinasjon for alle som faller hardt og regelmessig for nostalgisk, jentete whimsy og knallfarget lekenhet.

Og rosa/turkis-kombinasjonen formelig roper sommer.

nskeliste:

Armbnd fra Herms: Jeg har et Herms-skjerf som jeg har brukt tre ganger eller noe (jeg tr ikke tenke p hvor mye penger det blir per gang), som jeg kjpte vel vitende om at det var en tpelig ting gjre for n som ikke aner hva man egentlig bruker snne skjerf til, men det var bare s uimotstelig, mettet, sanselig vakkert. Det kan hende neste ekstravaganse blir armbnd fra samme motehus, som ikke er like vanskelige anvende, men vitner om samme usvikelige sans for strlende fargekombinasjoner. Det er en usvikelig effektiv mte bringe et uventet fargeskimmer inn i et rent, enkelt antrekk.

Herms-familien var salmakere fra gammelt av, det vil si, helt til dagen da Emile Herms s den frste bilen kjre forbi i en gate i Paris og tenkte at dette muligens ikke bare var en dgnflue. Han slo seg p reiseartikler i stedet. men bevarte det visuelle fra det gamle levebrdet i skjerfene og veskene: Spenner, stigbyler og hester. Slike lange, historiske trder er vidunderlige. Og, i dette tilfellet, fryktelig dyre.

Det slr meg at skjerfet ogs kan knytes i veskehanken. Jeg har sett noen gjre det. Eller de kan brukes til binde fast elskere i en s/m-lek fr du tar livet av dem, som skjer i bkene Sharon Stones forfatter skriver i "Farlig begjr", de drapene som senere blir virkelighet. Tror jeg gr for alternativ 1.

N har du vrt for lenge i motebransjen:



Kjole fra Prada:

- Fader, hva skal vi finne p til hstsesongen 2014? Det m vre noe helt absurd og skikkelig avantgarde, noe ingen har gjort fr.

- Hm. Hva med stvler med pen t?

- Det er gjort.

- Luksusklr som etterligner det mest irriterende barna dine ser p p tv?

- Det er gjort.

- Diamantregulering?

- Det er gjort.

- Plattformjoggesko?

- Det er gjort.

- Kilehljoggesko?

- Det er gjort.

- Hyhlte sko uten hye hler?

- Det er gjort.

- Harems-bleie-bukser?

- Det er gjort.

- Avkuttede jeansshorts s korte at du kan se lommeforet?

- Det er gjort.

- Knudrete utenp-BH'er som kan se ut som kronen til det svre, helt vilkrlige og litt creepy kvinnehodet modellen kan ha p magen?

- ...

Rojalistisk hjrne:

Dronning Margrethe: I en tid der aldrende monarker ser ut til falle av tronen bare man blser lett p dem, burde Margrethe i teorien sikkert holdt seg unna farger som fr alle som er litt eldre og litt hvitere enn Sofia Vergara til se ut som om de dde av tring for tre dager siden. Men s er det noe ved dette stoffet som er s veldig henne, med den umiskjennelige Karen Blixen-herregrdstapet-ettermiddag-i-hagen-stemningen som strler helt hit. Den burde vrt lengre ogs. Men da ville vi gtt glipp av den udiskutable gleden av se en 74-ring tenke det Herreys sang om:




Manipulasjon med edle hensikter - Om "Like A Girl"-reklamen

Hva tenker du om at "som en jente" brukes som en fornrmelse? At dt si at du slss som en jente eller kaster som en jente betyr at det er drlig?

Etter ha tenkt seg litt om kommer de spurte i Always' "Like A Girl"-reklamefilm frem til det korrekte svaret: Det er dumt, det er feil, det br ikke brukes som synonym for svakhet, men for styrke. Sammen med den mildt formanende stemmen som stiller dem sprsmlet, utgjr de Always-reklamefilmen som jeg tror har blitt delt av en tiendedel av vennene mine p sosiale medier de siste dagene.

Jeg liker ikke den filmen noe srlig. Jeg liker sinnelaget og intensjonen, og om den lykkes i f n liten jente der ute til rette ryggen og fle seg sikrere p foten, s er den verd pengene. Men nr jeg ser den, fler jeg frst og fremst at jeg blir forskt manipulert, og at jeg ser p manipulerte mennesker.

For ordens skyld, her er den:


Her er fire punkter som filmen ikke tar hyde for:

- Alt er relativt. Jentene og guttene i filmen blir spesifikt spurt om gjre noe "som en jente", og tolker det ikke uventet som om de skal legge inn karakteristika i lpingen/slssingen/kastingen som vil gjre det s tydelig som mulig at de forestiller jenter. Det ligger i oppgavens natur at de skal vre en slags parodi. Saken er at jenter og gutter lper omtrent likt (hva angr det der med kastingen stemmer min empiri med fordommen om at jenter jevnt over er svakere enn gutter, men det er en annen diskusjon). Men hvis mennene og kvinnene i reklamefilmen hadde lpet helt vanlig, helt nytralt, mtte de ha presisert hvorfor de valgte vekk distinksjonen som l i oppgaveformuleringen. Det kunne de s klart gjort, men det er ikke overraskende at de ikke gjr det. Og ettersom de blir bedt om gjre noe som en jente som gutter, gitt at de er fysisk sterkere, tradisjonelt gjr bedre, er det heller ikke s underlig at de lager en "jenteversjon" som er mindre dyktig og mindre interessert. Det er en kjedelig, flat og, ja, fordomsfull mte lse oppgaven p, men det er en tolkning situasjonen og sprsmlet helt klart legger opp til. Det kunne forvrig vrt interessant se hva de hadde valgt gjre om de ble bedt om gjre noe "som en mann" og tvunget til finne distinksjoner i motsatt retning, kanskje srlig en oppgave der jenter forventes ha et svakt fortrinn.


- "Som en mann" og "som en gutt" blir ogs brukt som fornrmelser, for eksempel bak ryggen p en jente som forventes handle p en tradisjonell feminin mte og ikke gjr det. Jeg har hrt det live, sist om en litt androgyn jente som hadde latt seg hisse opp i en diskusjon p en fest, etter at hun hadde gtt. Det var ekkelt og ufint, det hele. Det kunne minne litt om kommentarfeltdiskusjonene der kvinner med sterke meninger blir assosiert med det ukvinnelige og kjnnslse. Vakkert er det ikke. Men det er alts ikke slik at "som en jente" er iboende negativt og "som en gutt" er iboende bra, det er noe som avhenger av situasjonen og forventningene.


- Det er takhyde i offentligheten for uttale seg negativt om menn p en mte som ikke ville vrt akseptert om det gjaldt kvinner. Den elskede danske skuespilleren Ghita Nrby kan si til VG at "jeg synes generelt at menn er s dumme. De har s lite empati og godhet for andre mennesker", uten bli arrestert. Der Sigrid Bonde Tusvik kan kalle en tekst av Harald Eia og to mannlige venner for "gubbesjuk" og anta at nr de tre setter seg for skrive kronikker, er det "som regel hvis en av dem blir forbigtt av en dame p de siste flatene inn mot Kikut" (Bonde Tusviks tekst ble ogs entusiastisk delt i Facebook-feeden min). Og der Ulrik Imtiaz Rolfsen tvitrer om Knut Schreiners musikkdebattinnlegg at han skriver "med eget kjnnsorgan".


For ordens skyld: Kvinner i media (til tider jeg selv) har opplevd f hre langt verre ting enn dette i innboksen og i kommentarfeltene, fra sjikane til et ukjent antall "kvinner kan ikke anmelde actionfilmer"-meldinger. Misogyni finnes. Flere av Schreiners motdebattanter beskriver at de har blitt mtt med nedlatende, kjnnet respons p det de driver med. I debatten om kjnnsbalanse p festivalscenene har forvrig begge parter poenger som er verd ta med seg. At markedsfring rettet mot barn i stadig strre grad brer preg av en antagelse om at hvilket kjnn de tilhrer er deres viktigste egenskap, og styrer hva de er interessert i, er problematisk og verd ptale.


Men de som str bak Always-videoen, og gjeter bde sine menneskelige forskskaniner frem til erkjenne at "som en jente" brukes som kritikk og at det ikke burde vre slik. Da er det lett glemme at bde mediesaker, reklamekampanjer og den gjengse cafsamtale renner over av antagelser om hvordan menn er, og hvordan deres meninger og mter kan forklares ut fra kjnnet de tilhrer - og at disse sjelden ptales p samme mte. Jeg prver se for meg hva som ville skjedd hvis Espen Skjnberg hadde sagt at han syntes kvinner var dumme, hvis Thomas Giertsen hadde psttt at en kvinnelig kronikkforfatter var sint fordi en mann hadde vrt bedre enn henne i noe, eller hvis en kvinne som mente noe om likestillingsproblematikk ble beskyldt (utenfor kommentarfeltene) for "skrive med underlivet". Mitt forsiktige anslag basert p noen rs erfaring i medie-Norge: Debatt i en uke, og ikke mennene det gjaldt ville blitt konfontert med uttalelsene i alle portrettintervjuer i ettertid.


En anekdote: Jeg strk frste gang jeg kjrte opp. Det var inne p et fullstappet parkeringshus i Kongsberg der jeg fikk beskjed om parkere. Av to pinetrange plasser valgte jeg den som s ut som om den var et par centimeter bredere enn den andre. Det gikk ikke s bra. Da sensor mtte hugge inn bremsene, ante det meg at dette ikke kom til ende som jeg hadde hpet. Etter p spurte jeg ham hva jeg skulle gjort. Han ba meg jo om parkere, men den andre plassen ville jo vrt enda verre. Han svarte: Du skulle gjort som du ville gjort om du hadde vrt alene i bilen, nemlig sagt at "her vil jeg ikke parkere" og kjrt for finne en annen parkeringsplass.


Den opplevelsen kostet mine foreldre noen tusenlapper, og de lrte meg sette sprsmlstegn ved premissene for oppgavene jeg fr. Jeg fr det ikke alltid til, men jeg har det som ambisjon. Kanskje de voksne deltagerne i Always-videoen burde stusset over sin oppgaves forutsetninger. Skjnt, da ville jo verden vrt n viralvideo fattigere.







Klr! Britene invaderer.

Ekshibisjonistprisen:

Kim Kardashian: Brrr. Kanye, kan du ikke lne meg jakken din. Jeg glemte visst ta p meg noe.



Gjester ved veddelpsbanen under Royal Ascot: Ah, britene. De er og blir et flelsesmessig undertrykket folkeferd. Jeg skylder p kostskolene, Church of England, etiketten og den obligatoriske ironiske distansen.

Ascot er den motemessige ekvivalenten til nr du rydder opp i ddsboet etter et rverdig, pensjonert parlamentsmedlem med fast plass p frste benk i kirken og lett moraliserende debattinnlegg i lokalavisen, pner feil dr og snubler over husken og hndjernene.

Ikke forglemme:




Men kjre deg:

Scout Willis: Jeg skjnner ingenting. Jeg skulle bare hente et glass vann fr jeg skulle prve f sove igjen. Hvem er dere og hva gjr dere p badet mitt?

Nicole Kidman: Jeg visste det. Norsk Undertismagasin i Prinsens gate stenger drene, de bestemte, kompetente damene som kunne fornemme strrelsen din idt du plinget inn dren forsvant til nye beitemarker, og bare tre mneder senere dukker Nicole opp i billig spandex i slepyttfarge og med skler som ser ut som om str to centimenter ut fra kroppen hennes. Og, ikke minst, uten kjolen som da virkelig burde vrt over.

Det gtefulle folket:

Gwendoline Christie: Jeg liker henne og jeg liker flamingoer og jeg liker vittige og ikke bare anspent sexy antrekk p den rde lperen, og jeg burde dermed like dette. Men en dame som tjener til livets opphold ved g i rustning i "Game of Thrones" burde vite et og annet om verdien av god passform. Det ville antagelig hjulpet heise kjolen ti centimeter opp, s hun slapp f den der bulken midt p brystet, og samtidig gjre den tyve centimeter lengre.

Men det er et evig problem med slike badehndklekjoler at de gr rett ned fra den mest struttende delen av kvinnekroppen, og dermed kjrer som en dampveivals over naturens kroppslige kupertheter. Det beste er nok overlate dem til de som ikke har s mye av denslags i utgangspunktet.

Jeg vil vre deg:

Skal du frst smugle illegale aviser for den franske motstandsbevegelsen, kan du like gjerne gjre det med eleganse.

Stjernene funklet ikke s sterkt som de kan gjre denne uken, s jeg henfalt igjen til Vanity Fair's International Best Dressed-liste, og denne tilsynelatende navnlse deltageren. Hun er utskt komponert og dandert, akkurat innenfor grensen mot teaterkostymeland, og det er noe med fargeskalaen som fr selv den litt for gjenkjennelige Gucci-vesken til se skuldertrekkende selvflgelig ut.

Litt usikker p skoene, bare.

Fina:

Maria Skappel: Jeg husker enn Pamela Drucker skrev i New York Times:"If you are invited to lunch with someone who works in the fashion industry, do not wear your most ?fashionable? outfit. Wear black".

Det samme gjelder ogs den generelt sett ganske stressa Elle-festen, og hvitt.

I feel pretty.



Jeg blir alltid litt glad nr det er fint vr og en lunchavtale p horisonten og jeg kan sommerkle meg opp og rusle ned til Celsius, eller hvor det n er. Og s kanskje jeg legger til en hvit, kort cardigan og store solbriller og s fler jeg at Tollbugata blir Via Veneto foran fttene p meg. Jeg pleide bruke et kortere, stivere skjrt til, men ble overrasket over hvor mye bedre helheten ble med stoff til knrne. Hva jeg enn gjorde, var det liksom som om den forrige varianten bare manglet discman og rollerblades.

Men alts: Toppen har sm slyfer p. Mine strenge onkler Tom and Lorenzo er ndelse nr det gjelder slyfemotiv eller -pynt p noen som har bikket 21. Jeg ser poenget, men tenker at de er s sm at det ikke gjr noe og gr ufortrdent videre.

Og noen m jo sprenge normene og gjre opprr mot det undertrykkende samfunnet, ikke sant?

nskeliste.




Veske fra Kate Spade: Jeg har ingen motstandskraft nr den ser p meg med det blikket. Og nr denne bare er i hus, gjenstr det kun skaffe seg flagrende, hvit sommerkjole, strhatt, strand, og dekadent piknikkurv med champagne og kjleelement med strikk rundt.

N har du vrt for lenge i motebransjen:


Veske fra Moschino: En veske i titusenkronersklassen som er designet for ligne en pappkartong i femtenkronersklassen. Det er for meta, og det er for dyrt. Og jeg tror du m betale ekstra for pommes frittes'en.

Rojalistisk hjrne.

Dronning Letitzia av Spania: All re til Letitzia for holde antrekket nkternt i stedet for g bananas i barokk, diamantbestrdd, knel-bnder-retning, som en anledning som en kroning pner for. Dette er en vakker og skarp silhuett, men dt ville det jo ogs vrt om det var en kjole, ikke en drakt. Jeg skulle nske det var en kjole. Tittelen sier kongelig, men lommeklaffene sier mellomleder.

Klr! Ny moteblogging

Ok, s her er en tanke: Siden jeg likevel bruker et utall timer p se p klr p internett i stedet for gjre det jeg skal gjre (i skrivende stund: vaske badet), prver jeg utvide kjolebloggen til en mer generell klesblogg, med jevnlige innlegg - kanskje ukentlige - innlegg, og faste kategorier som de nedenfor. For frste gang tar jeg ogs med folk fra samme land og by som jeg selv, men bare de jeg synes ser veldig, veldig bra ut. Jeg synes liksom ikke jeg har noe med kritisere de som har mttet spurte hjem fra jobb og finne frem kjolen som er renest og nrmest nystrken fra klesskapet; sarkasmer er forbeholdt de med egen stylist og lnekontrakter med de store designhusene. Der er det til gjengjeld ingen nde. Ok? Ok.

Vi gr i gang.

Kat. 1: Ekshibisjonistprisen:

Kendall Jenner: Sist jeg sjekket, var underlivet ditt noe som trengte en duk, ikke en lper.

Kjolen kunne i en annen og bedre verden hatt en viss Cersei Lannister-schwung over seg, om den hadde hatt mindre husflid, mindre lilla for, og faktisk vrt en kjole.

Kat. 2: Men kjre deg:

Kylie Jenner: Jeg blir alltid glad nr jeg finner en dag-til-kveld-kjole. Kylies kjole kan brukes bde nr hun gr i tvekamp mot Xena the Warrior Princess og nr hun lper derfra for rekke bijobben som bakgrunnsdanser for Jennifer Lopez i Las Vegas.

Den gir meg ogs strre kunnskap om anatomien hennes enn jeg strengt tatt trenger.

Khloe Kardashian: Khloe, hver dag tar mennesker vanskelige valg. Hva de skal ha til lunch. Hvor mye de skal si til kollegaen de er sint p. Hvem de skal gifte seg med. Du klarer dette. Det er ikke s vanskelig. Kom igjen n. Hold meg i hnden. Shorts eller bukser?

Kat. 2: Det gtefulle folket.



Kate Winslet: Jeg trengte en kategori for de antrekkene som ikke helt fungerer, uten at det er umiddelbart tydelig hvorfor.

I tilfellet Kate tror jeg det er at den kjolen burde vrt brukt med stort, oppfnet hr og glamoursvre solbriller og ikke den lett vindblste Philip Treacy-skapningen. Toppen av Narciso Rodriguez-kjolen, som egentlig gir den en deilig avslappet vibb med antydningen av t-skjorte, er ikke det beste sette sammen med en hatt som ser ut som et etter-hrvasken-hndkle. Men om ambisjonen er vre den chic'este konen med vaskebrett ved Tiberens bredd, er den ndd i massevis.

Kat 4: Jeg vil vre deg.

Fra Vanity Fairs International Best Dressed Challenge: S papirskarpt at jeg nesten skjrer meg p fingertuppene bare av skrive om henne. Muligens ikke like prikkfritt, i bokstavelig og overfrt betydning, etter en tur innom kaffesjappa, parkbenken og t-banevognen.

Og et vitnesbyrd om stylingens makt. Bruk den blusen med en bl polyesterbukse med press og fornuftige sko, og du har uniformen p en hvilken som helst gjennomsnittlig norsk institusjon.

Kat 5: Fina.

Mariann Hole: rets vinner av Heddaprisen for beste kvinnelige skuespiller (Hurra!) s egentlig ikke s skeptisk ut rett etter prisutdelingen i gr, men det var det eneste av de to bildene jeg tok da jeg fikk med skoene hennes. Kjolen er deilig retrofeminin og upklagelig sommerlig og oppdateres og spisses til av tilbehret, som er akkurat s mye rffere og s mye tyngre at hele fremtoningen fr en liten, men umiskjennelig basstone av rock.

Ingrid Rusten: Det var s trangt p Heddaprisen at jeg ikke klarte rygge s langt tilbake at jeg fikk med meg skoene til Ingrid (skuespiller p Rogaland Teater), men jeg elsket kjolen hennes. Den er kul og avslappet og flter med det androgyne med det blunkende jakkeslaget, samtidig som den er nett og feminin og i verdens mest kledelige grnnfarge. Akkurat passe snev av Mad Men, og antydet grnnskimmer i redobbene og yenskyggen. Men Ingrid, hvis mamma og pappa ikke vet at du ryker, kan det hende de fr det med seg n.

Kat 6: I feel pretty.



Denne French Connection-kjolen har latt meg leke flapper med jevne mellomrom siden jeg kjpte den i Edinburgh for tte r siden. For ikke se ut som om jeg oppriktig tror jeg er Josephine Baker, prver jeg oppdatere med disse skoene, et dekadent nettkjp fra Tabitha Simmons som fikk min venninne Ellen til bli litt stiv i ansiktet og lete etter ordene (ettersom de som frst falt henne inn, penbart ikke var det jeg ville hre) da jeg viste dem frem i forfjor. Hun skulle senere kalle den styggpene. Men funker de sammen med frynsene, eller burde det vrt vanlige, strappy, sorte sko?

Jeg har forresten prvd g med dem i nedoverbakke n gang, og det er det skumleste jeg har gjort noensinne.

Kat. 7: nskeliste.


Jeg elsker maritime striper og har s mange av dem i skapet at hvis de rotter seg sammen og bestemmer seg for tjore meg til gulvet, har jeg ikke nubbetjangs. Skal likevel bryte rom for disse.

Kat. 8: N har du vrt for lenge i motebransjen.




Fem minutter inne i disse torturinstrumentene fra Dsquared2, og jeg tilstr hva det skal vre.

Kat 9: Rojalistisk hjrne.



Catherine, hertuginne av Cambridge: Jeg tror ikke det er i Kates DNA kle seg noe annet enn smakfullt - men kler hun seg ikke ogs som om hun planlegger sin egen 45-rsdag? Dette er rent og pent og passende p alle tenkelige vis, men ville det ikke vrt litt mer fdt-p-ttitallet-takk med noen f, enkle tweaks? Med ermer som er femten centimeter kortere? Eller rekker til albuen? Og en utringning som viser bittelitt mer hud? Og hler som er en god del mer uskikkelige?

Men shampooreklamehret veier opp for nesten alt.

Kjolebloggen flyttet

Kjre venner, kjolebloggen er n flyttet til moderavisen, Dagbladet.no. Bloggingen fra grsdagens Met Gala er n publisert der. Kikk gjerne innom.

Begjr og basketball - Om Donald Sterling-skandalen

Giljotinen falt med en kort svisjelyd.

Donald Sterling, eier av basketballaget Los Angeles Clippers, ble utestengt fra amerikansk basketball p livstid og ilagt en bot p 2,5 millioner dollar etter at det ble offentliggjort et lydopptak der han kommer med grove rasistiske uttalelser. P teipen krangler tti r gamle Sterling med elskerinnen V. Stiviano, og ber henne om slutte legge ut Instagram-bilder av seg selv med svarte venner, og ikke ta dem med p kampene. Et av bildene Sterling reagerte p var av Stiviano og basketballegenden Magic Johnson, som omsluttes av Sterlings sinne og forsk p forbud.


For den som hrer p teipen fra mtet med elskerinnen, vil det vre slende hvordan dette ikke bare handler om hudfarge, men ogs mye om kjnn. Sterling er en rasist, men han er ogs en gammel mann med en femti r yngre kjreste som ikke tler se henne sammen med unge, flotte idrettshelter, antakelig spesielt ikke dem han mener br vre underordnet ham selv. Uroen er ptakelig. Om Magic Johnson sier han: Admire him, bring him here, feed him, fuck him, I don't care? But don't put him on an instagram for the world to see. Eks-basketballspiller Kareem Abdul-Jabbar traff noe da han i sin kommentar i Time skriver at han oppfatter mannen p teipen som en sjalu, gammel mann i ferd med bli manipulert.


For Stiviano, som ulikt Sterling penbart vet at bndet gr, er kanskje den mest fascinerende skikkelsen i dramaet. Med myk, sprrende, litt sutrende stemme, ilagt et og annet Sweetie, fr hun Sterling til male ut akkurat hva han tenker om mennesker med annen hudfarge og slik legge sitt eget liv i grus. Stiviano, som hadde mottatt biler og dyre gaver av Sterling, var allerede blitt sakskt av hans familie og enn-ikke-fraskilte kone for ha lurt penger av ham. Noen tar virkelig innover seg lresetningen om at angrep er det beste forsvar. Kanskje hun burde bli basketballtrener.




(Spalten stod p trykk i Dagbladets P kornet-spalte fredag 2. mai)

Anekdotesamfunnet

Det hvileuttrykketjeg bruker mest nr jeg snakker, er ikke liksom eller faktisk. Det er kanskje jeg har sagt dette fr. Det glipper ut av meg nr jeg snakker med venner eller bekjente, og er p vei inn i en anekdote eller resonnement av det slaget jeg vet jeg har fortalt venner og bekjente fr, ikke n eller to ganger, men med jevne mellomrom. Alle et lite repertoar av slike; sm bruddstykker fra virkeligheten som de synes rommer noe interessant eller morsomt, og som de har solid empiri p at har fungert tidligere - som har ftt samtalen til fremst som bedre og de selv til fremst som morsommere.

S sterker anekdotens kraft at arbeidslivspsykologen Susan Weinschenk rder bedriftsmedarbeidere og forskere som skal legge frem et sett med data, om begynne med en anekdote. Ikke si hva tyve prosent av de spurte foretrekker, fortell om nskene til Sigrid p Hamar, som du snakket med i forrige uke. En anekdote er en liten fortelling, en fortelling vekker flelser, flelser pvirker mer enn ideer. I polemiske ordvekslinger advares det rett som det er legge anekdotiske bevis, alts enkeltobservasjoner og historier som ikke alltid sier s mye om rsak og virkning utover sitt eget lite handlingsunivers, til grunn for hvordan man ser p samfunnet. Og det er betimelig nok. Skjnt, desom baserer seg bare p forskningsrapporter og ikke det de observerer rundt seg, blir vel mer kunnskapsrike enn kloke.

Iblant foranDagsrevyen lurer jeg p om det gir mening snakke om en anekdotifisering av samfunnet. Eller i alle fall encaseifisering. Ingen anbefaling kan g ut fra det offentlige, intet statsbudsjett legges frem, uten besket p et eldrehjem eller en smbarnsfamilie. Ofte fr flelsen/anekdoten - smbarnsfamilien - langt strre plass enn prinsippet/ideen - eksperten. Og samtidig som det er fint at kontakten med frontlinjene opprettholdes, synes jeg iblant godt nyhetsankeret kunne sett rett p meg og sagt, litt unnskyldende: Kanskje jeg har sagt dette fr.




Spalten stod p trykk i Dagbladets P kornet-spalte 3. april 2014.

En stor kjrlighet dr aldri

En stor kjrlighet dr aldri selv om de elskende
skilles. Kjrtegn som ble mottatt, springer ut
selv etter at de er glemt og deres fr er tallse
Det er frukt og lv i dine kjrtegns spor
som i et landskap om hsten, dager som fylles
av glansen fra mrke flammende netter ? Bestandig
er kjrligheten, mer omfattende enn de elskende
og blikkets salige lys kan ha vrt lenge underveis
fr det tente mitt, vi kan ha vandret hvilelst
gjennom slekter fr vi mttes og gjenkjente hverandre
Nu vandrer din lengsel tidlst i meg, ditt ansikt
vil alltid kunne finne nye hemmelige veier i mitt
Alltid vil jeg vre underveis i dine trekk, hemmelig
oppspore stormer og stjerner, rre strenger ingen
har rrt ved og se en demring selv i alders drag
Lyset i et ansikt som elsker, brer seg evindelig
ut over jorden; For lyset i et ansikt som elsker
tar aldri slutt, det er underveis, alltid underveis
i nye mennesker, i nye elskende, i all tid.

- Skrevet av Stein Mehren, som i helgen fikk Triztan Vindtorns poesipris, som aldri var redd for snakke med stort alvor om dype ting og som dessverre er svrt syk.


Raushetens grenser - Om kvinner som heier p kvinner, "feiltastic", Kathrine Aspaas og de siste dagers hellige.

Sukk.

Kan vi ikke bare vre snille?

Helgens store sak i Aftenposten om kvinner som heier hverandre frem p sosiale medier, har skapt, om ikke blger, s i alle fall skvulp, mange av dem, over virkelige og virtuelle cafbord. Hyllesten som sendes som piler mellom forfatter og foredragsholder Kathrine Aspaas, HP-direktr Anita Krohn Traaseth, Lyse Tele-direktr Toril Nag og likesinnede pekes p som tegn p endring i tiden, det snakkes om "den lekne kvinnen" som lederideal, om behovet for vise raushet og srbarhet, vre "feiltastisk". I gr fulgte Kathrine Aspaas opp med en kommentar der hun beskrev reaksjonene. "Rasende damer og herrer mener det heie p andre er en uting", skriver Aspaas. "Jeg tror arrogansen og latterliggjringen i denne saken er trigget av dype, smertefulle mekanismer ... Nr vi tillater oss hoppe opp og ned og klappe i hendene i pur glede over folk vi digger ... Da sitter hnen og sarkasmen lst - og s mye har jeg lrt om hn og sarkasme opp gjennom rene - at den sitter lsest der smerten er strst. Og da er sprsmlet - hva er det som gjr s vondt?"

Jeg kan tenke meg mange adjektiv som kan karakterisere en slik formulering. "Raus" er ikke blant dem.

For det er problematisk p s mange mter nr oppovertomlene og de rosende utropstegnene fremstilles som den riktige, den beste, faktisk den eneste moralsk hyverdige responsen. Offentligheten er ikke et sted der du fortjener medalje bare for mte opp. De som utfolder seg p arenaer der de fr oppmerksomhet, der ideer har innflytelse og avgjrelser har konsekvenser, skal og m utfordres. Det er ikke alltid s lett holde ideer og flelser adskilt, men den som entrer disse arenaene, m til en viss grad klare det. Det innebrer akseptere motstand og ta ansvar for sine feil. Det innebrer godta at man blir vurdert for resultater og virknininger, ikke intensjoner.

Problemet med innstillingen til Aspaas, Traaseth & Co er at de sauser sammen ting som ikke br sauses sammen. I den senere tid har jeg lagt merke til at stadig flere av de sinte mailene jeg fr etter at jeg har skrevet en polemisk tekst - for de mailene er en del av hverdagen som kommentator - beskylder meg for vre "misunnelig". Hvorp jeg bare m melde meg ut. For det er ikke mulig ha en diskusjon p dt nivet.

For ordens skyld: Budskapet om vre raus fremfor alt og hylle srbarheten ville ikke sltt an om det ikke hadde hatt en mandelbunn av innsikt under kremlaget. Alle som har opplevd vise seg fra sin mest srbare side, og bli akseptert og elsket med denne, p grunn av denne, vet hvor kraftfullt det fles. Det ha stillinger der med har ansvar og innflytelse, som direktr, politiker eller polemiker i det offentlige, har sine ensomme og srbare sider, som p grunn av de ettertraktede stillingenes penbare privilegier er vanskelig sutre over. Det er konfliktfremmede arbeid, og den som str midt oppi det, hvor garvet han eller hun enn kan virke, trenger bli sett og stttet, av sine nrmeste og av de som oppriktig er enige med dem. Det er da ogs en styrke ved den nye samfunnsdebatten, som dels er flyttet over i sosiale medier, at den i strre grad enn fr rommer flere stemmer enn de direkte motpartene, at parter som ikke har prestisje eller penger p spill kan rose, kritisere eller nyansere.

Men det gjr ogs at vi kan vre selektive, velge hvem vi vil lytte til, si til oss selv at heiagjengen har rett og de andre er misunnelige og gjerrige, at vi kan g ut p scenen og forvente applaus. Det gir tillatelse til tenke at det er noe galt med sjefen din eller publikummet ditt - "dype, smertefulle mekanismer", kanskje? - hvis de ikke oppfrer seg som vennene dine. Det gr utover bevisstheten om roller og grenser. Det gir smigrerne en posisjon de ikke br ha. Og det stimulerer til dovenskap mer enn inspirert utvikling. For hva er det strekke seg etter hvis det hagler smilefjes og utropstegn over alt du gjr?

Det er visst ikke bare her vi snakker om snt. I vinter skrev Gawker-redaktr Tom Scocca en polemikk, "On Smarm", delvis som en reaksjon p at enkelte litteraturkritikere hadde erklrt at de ikke lenger ville publisere negative bokanmeldelser. Det uoversettelige, men presise nyordet "smarm" kan forsts som den sregne tonen i kulturdebatten som er inderlig og antisarkastisk - og direkte eller indirekte dmmende overfor de som ikke vil tre inn i den samme, parfymeduftende kokongen. I ropene om raushet ligger en taus trussel om bli satt i bs med haterne. "Vr snill, ellers ...".

Scocca er muligens skarpere enn han trenger her og der, men han har et godt poeng nr han ppeker at selv positivt orienterte fellesskap m definere seg selv i kontrast til noe. Som et eksempel p snillhetsforkynnelse som blir til overbrenhet og moralisme, av den typen en voksen utviser overfor et barn, gjengir han en uttalelse fra forfatter Dave Eggers:

"I was a critic and I wish I could take it all back because it came from a smelly and ignorant place in me, and spoke with a voice that was all rage and envy".

Dette lyder kjent. Til journalisten bak Aftenposten-oppslaget forteller Kathrine Aspaas at hun pleide vre "sint, kjip og bitter", at hun "gikk p jobb hver dag i 18 r for finne ledere og finansfolk som hadde tabbet seg ut. Hun var blodig sjalu p sin egen sster, som hadde Drmmemannen, Drmmebarna og Drmmehuset (Aspaas er single og har hund). N er hun rausere, gladere og har flere venner".

I likhet med Eggers virker det som om Aspaas har funnet en mte tenke og vre p som gjr at hun har et bedre liv. Det er henne vel unt. Og det er vel derfor hun snakker og skriver med slik nyfrelst gld, som Paulus som ser lyset p veien til Damaskus, og enn er blendet, i den grad at hun ikke tar hyde for at ikke alle som velger en mer kritisk eller moderat holdning i det offentlige rom er sinte og bitre, at de ikke famler i mrket fr omvendelsen - slik Eggers ikke tar innover seg at ikke alle kritikere er hans tidligere jeg.

Nr Aspaas holder fast ved lyset, nr det gjr henne bde rik og populr, har det ikke minst gjre med at det er s bekvemt. Hvis du kommer til kort, er det et tegn p at du bare er menneskelig og dermed fantastisk, unnskyld, "feiltastisk". Budskapet hennes frikjenner deg, det gir deg i stor grad carte blanche til trekke p skuldrene og henvise til din egen feilbarlighet. For hvem vil vel ha ufeilbarlige mennesker?

Jeg leser og tenker at dette er kulminasjonen av en bevegelse gjennom de siste tirene, som kanskje har vokst ut av en forsinket motstand mot nittirenes vekt p vaktsom distanse og humor som var for de innforsttte. N synges en sang som begynner hos Oprah Winfrey og Whitney Houston og deres bevende budskap om elske seg selv, den tar en sving innom psykologiens vekt p selvflelse og ender i foredrag for femti tusen kroner, for de som kan betale s mye, vel merke. Denne bevegelsen har brakt med seg mye som er sunt og godt. Vekten p hvor viktig det er vre trygg, bli stttet, kunne sette sjbein i seg selv og st sttt ogs nr det stormer, og bevisstheten om at dette ikke er s lett bestandig, er av det gode. Men s er det s lett blse det opp, pklistre det en altfor hy prislapp og bruke det som onesize-visdom ogs i situasjoner der det ikke hrer hjemme, ikke s helt ulikt den ndelse opphyingen av floskler fra Geelmuyden.kiese-sjefens legendariske og like newspeak-pregedeinnlegg du vet. Og plutselig er vi i en My Little Pony-episode med manus av George Orwell.

Snillhet uten grenser er ikke snillhet. Den er for ettergivende overfor noen og for dmmende overfor andre. Da fles det bedre g tilbake til en tekst fra tiden fr Paulus falt av hesten, der det str: Det er en tid for alt.




Tkeluren - Om storydoing, det sagnomsuste GK-blogginnlegget og en kultus der det ikke br vre en.

Trangen til le har lagt seg. gjre seg morsom p bekostning av det famse blogginnlegget til Andreas Wab, administrerende direktr i Geelmuyden.Kiese, er for sent n, og ville ikke fles srlig bra lenger. Det var dette med sparking og ligge nede. Det er blitt mange som str i sirkelen rundt.

Men likevel. La oss le litt til.

For det er fascinerende nr keiseren kler av seg selv. Nr et mektig kommunikasjonsbyr, som sender fakturaer med mangesifrede tall til kundene sine, legger for dagen et syn p seg selv og sitt eget arbeid og sine egne teorier som er s til de grader i utakt med hvordan omverden ser p dem. Wab synes skrive fra innsiden av en polstret og parfymert kokong, og de frste som retweetet det, gjorde det med entusiasme og beundring, fra samme ststed. Ingen syntes se det som umiddelbart ble fanget opp av utenforstende lesere: At det n sagnomspunne begrepet "storydoing" bare er en forvansket og mystifisert betegnelse p etterleve og integrere sine egne idealer, s det blir holdning og oppfrsel og ikke bare tomme slogans. At det som kalles crazy er leve i pakt med floskler s forslitte at de ikke lenger har noe innhold. Det er verd dvele ved, ikke bare fnise av og fare videre, fordi det er snakk om holdninger som bidrar til bygge en kultus rundt lederskap, ledelsesfilosofi og kommunikasjonsteori, som skaper andektighet for direktrstanden og driver lnningene deres i vret. Som gjr kommunikasjon til noe mer mystisk og opphyet enn det er, og gjr det samme med kommunikasjonsarbeideres honorarer.

Wab ser p alle hyggelige ting som skjer i Geelmuyden.Kiese, som nr kantinesjefen deler ut tiloversblevne ostesmrbrd p gaten ("ikke fordi jeg har kommandert henne til det eller at (sic) det str i en eller annen hndbok"), som et resultat av en inspirert bedriftskultur, og presenterer klisjeer som visdomsord. Da skjer det noe. Da opphyes tilfeldigheter til strategi, banaliteter til kunst, og da gjres tkeprat til en vare det oppleves som helt rimelig at bedriften din betaler store penger for. Penger som ellers ville gtt til noe annet.

Massevis av flinke folk har vrt innom Geelmuyden.Kiese i renes lp. De har helt sikkert hatt gode rd gi til klienter som har strevd med n frem. I en verden tettpakket med kanaler og plattformer er det ikke rart mange fler de trenger en erfaren hnd holde i. legge ut en slik hnd for salg, er helt greit, og iblant sikkert verd pengene.

Men iblant betyr spesialisering og profesjonalisering ogs ren forvanskning, iblant innebrer det gi et fagsprk og en filosofisk ramme til lresetninger som ikke er verd det, iblant innebrer det gjre alminnelig sunn fornuft, eller verre, alminnelig ufornuft, til et sjeldent talent som andre br betale deg for leve ut. Iblant innebrer det, kort sagt, storproduksjon av svada, med et selvbilde som svulmer opp proporsjonalt med saldoen. Helt til noen - kanskje du selv - kommer med en nl og stikker til.

Alle par og alle familier har sin interne lingo. Sniktitten inn i grunntankene bak GKs nvrende ledelse fltes nesten litt beklemmende, som g over til paret i naborekkehuset for lne sukker og komme over dem med pisk og hndjern. Skulle det skje, kan du lukke dren stille og liste deg vekk. Men nr det gjelder kommunikasjonsbransjen, med sine hemmelige kundelister og kjente profiler, kan dren godt st pen. Bare litt til.




Sverteper - Om Helga Pedersen

Det er ikke bare det at Helga viktig at alle bidrar til sverte regjeringen Pedersen bare mangler en dyp latter for lte som en skurk i en speopera. Det er ogs dt at det er en litt trist rolle ta.

Speoperaskurkene ville ikke vrt srlig effektive intrigemakere i det virkelige liv. Til dt er de for enkle og for pne. De vet hva de selv er.


La oss si at du vil ha i gang en svertekampanje. Du kan ikke fortelle folk at det er dt de skal gjre. Det har gjre med den enkle grunn at folk ikke tenker p seg selv som n som gjr speoperaskurkaktige ting. De misunnelige mener andre har ftt urettferdige fordeler. Baksnakkerne sier til seg selv at sannheten m fram. Egoistene mener det er helt rimelig at andre str p pinne for dem. Ingen str opp om morgenen og sier til seg selv at n skal jeg vre misunnelig eller egoistisk eller hensynsls. Likeledes er det f som fler seg bekvemme med vre en sverter.


Livet p toppolitikkens forblste tinder krever selvsagt en viss bevissthet om virkemidler og litt mindre fornektelse enn alminnelig hverdagsmanipulasjon. Men ogs de strste politiske overlevelseskunstnerne liker kunne si til seg selv at det er til det beste, bde for dem selv og for landet og velgerne, at partiet deres gr fram og at de selv fr en s hy posisjon som mulig. Det burde ikke vre vanskelig spille p dette for mane sin lille legion til kamp: Flelsen av gjre det rette framfor flelsen av gjre noe galt.


Mens Pedersen stilles doventtil veggs benker antakelig bdemedarbeiderne, motarbeiderneog velgerne hennes seg for seHouse of Cards, der FrankUnderwood, Machiavelli p speed, sjarmerer, truer og, nettopp, sverter seg gjennom det amerikanske politiske systemet. Det er fryktelig morsomt se snne p TV. Men de frreste vil spille p laget deres.




Teksten stod p trykk i Dagbladets P kornet-spalte 3. mars 2014. Bilde lnt fra VG.

Les mer i arkivet Oktober 2017 Juli 2016 Juli 2015
ingermerete

ingermerete

36, Oslo

Inger Merete Hobbelstad (f. 1980) er kulturjournalist, teateranmelder og filmanmelder i Dagbladet og burde egentlig vre lut lei av skrive etter endt arbeidsdag. Men den gang ei. Jo, og s har jeg mastergrad i Litteraturvitenskap med en oppgave som handlet om Homers "Iliaden". Hvilket jeg altfor sjelden fr sprsml om. Og s ns jeg p imh@dagbladet.no.

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits