Dra til Bloksberg

h, s skuffet jeg var da jeg s "Which Witch" p Det Norske Teatret. Egentlig ikke skuffet p vegne av mitt ndige jeg, men p vegne av den tolvrige versjonen av meg selv som stod foran speilet p badet og kavet med armene i et forsk p etterligne Benedicte Adrian.

Forestillingen er rett og slett en pussig, abstrahert og blodfattig versjon av den opprinnelige musikalen. Den klarer gjre stoffet mer intellektualisert og mer banalt samtidig. Det er en bedrift det str respekt av.

Det er s mange av de nye pfunnene som ikke fungerer at jeg er helt forvirret over hvor jeg skal begynne. Men jo, den tpelige avgjrelsen om ramme inn forestillingen med en moderne versjon av Maria Vittoria (Heidi Gjermundsen Broch) tilfrer forestillingen ingenting og trekker bort verdifull tid som kunne vrt brukt p etablere selve historien. Bandet hres fremdeles ut som om de tror det er 1992 (eller, noen ganger, 1987). Et annet problem er den store, hvite bokhyllen som tjener som en slags universalbakgrunn for feiringer ved pavehoffet, forhekset skog og tysk bytorg uten at noen p noe tidspunkt har satt sprsmlstegn ved om det var en srlig god id. For det frste gjr det det helt undig vanskelig flge med p det ikke ekstremt kompliserte handlingsforlpet. For det andre blir scenen blek og blass p den mten. For det tredje fjerner den forestillingen ytterligere fra det realitiske. Og den barokke historien om unge Maria Vittoria som forelsker seg i en katolsk biskop, blir offer for et intrigespill satt i scene av biskopens sster og ender p blet, tler ikke helt bli fjernet fra det realistiske. Det fine med historien er at den er saftig, r og dramatisk, og usentimental i forhold til historiens realiteter. Den egner seg godt for scenen. Men voldsomt intellektuelt utfordrende er den ikke. Og nr du ikke utnytter det visuelle potensialet og skaper en skikkelig stemning p scenen, er det ikke s mange andre veier g.

Jeg tror kanskje valget skyldes en ddsangst fra regissrens side for bli tatt for lage kitsch. For historien innbyr til det s til de grader. Populrkulturen har i forskjellig grad gjennom hele det 20. rhundre dyrket de historisk-katolske klisjeene, og alle mulighetene de fr av en intrige satt i et katolsk land - som regel Italia - helst i middelalderen eller barokken, men selv viktoriatiden og endog det 20. rhundre fungerer. Lidenskapen er plutselig s forbudt, s forbudt, dogmatiske og strenge prester kan vise seg vre s perverse, s perverse, og s fr man heller bare tenne et par ekstra fakler og skru munkesangen to hakk opp dersom manus svikter. Tror du ikke oppskriften er s enkel? Da foreslr jeg at du tar en telefon til Dan Brown.

Men selv om det finnes masse klisjeer og masse kitsch basert p nettopp intriger i et historisk katolsk verdensbilde, kan det ogs lages forestillinger som bruker de samme virkelighetene effektivt, bde til skape en forlokkende og dragende verden p scenen eller kinolerretet, og til gi noen perspektiver p individualismens og flelseslivets kr i en dogmatisk verden. "Which Witch" har alt som trengs for bli et overddig sceneshow som ogs skjeler til noe dypt alvorlig. Men musikalen er s knyttet til sin egen handlings tid - 1500-tallet - og verden slik den var p den tiden at den ikke tler stables om p noe srlig. Det gjr den ikke mer kompleks, det gjr den uthult.

Jeg vil ikke ha det. Jeg vil ha munkesang og dype fangehull og hye kirkespir i mrke, stormfulle netter. Jeg vil ha rde kardinalkapper og kandelabre av gull. Jeg vil ha ild og blod og melodrama. Det handler ikke om gi etter for klisjeene. Det handler om vite hva slags stoff det er man har i hendene.

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

ingermerete

ingermerete

35, Oslo

Inger Merete Hobbelstad (f. 1980) er kulturjournalist, teateranmelder og filmanmelder i Dagbladet og burde egentlig vre lut lei av skrive etter endt arbeidsdag. Men den gang ei. Jo, og s har jeg mastergrad i Litteraturvitenskap med en oppgave som handlet om Homers "Iliaden". Hvilket jeg altfor sjelden fr sprsml om. Og s ns jeg p imh@dagbladet.no.

Kategorier

Arkiv

hits