Den peneste mannen i verden

... er rett og slett ndt til vre Alain Delon. 60-tallsvarianten, vel merke. Det ante meg allerede da jeg s klassikeren "Le Samourai" for noen r siden, men etter at jeg i lpet av den siste tiden har sett bde "Plein Soleil" (den opprinnelige Mr. Ripley-filmen) og Luchino Viscontis "Rocco og brdrene hans" fra 1960, er jeg kommet frem til at jo da, slik m det vre.

Men:

Delon er s urettferdig, s uforstelig vakker at han blir litt feil i rollen som den hjertegode og alltid tilgivende Rocco. N klarer Visconti forsvidt gjre Rocco til en problematisk skikkelse nettopp fordi han er s ekstremt selvutslettende - det er andre stemmer i filmen som korrigerer Roccos nesten parodiske nestekjrlighet. Men for meg er Alain Delon likevel bedre i rollen som den navnlse leiemorderen i "Le Samourai", forvrig en strlende film, nettopp fordi han fr vre litt nifs, at dette billedskjnne ansiktet fr et drag av noe lukket og uforutsigbart. Denne tilnrmingen ligger vel ogs nrmere virkeligheten - Delon skal ha vrt en skikkelig drittsekk.

"Rocco og brdrene hans" var en interessant filmopplevelse, selv om jeg stusset litt over dramaturgien, som var litt skvulpende og duppende i blant, og et av klimaksene som kanskje ble litt vel mye hyl-og-trer. Men den italienske tradisjonen for realisme fornekter seg ikke. Det er interessant hvordan Visconti legger et dempet og nyansert bakteppe av den vanskelige situasjonen for en familie fra Sr-Italia, som kommer til et hardere liv i byene nordp, bak historien om de fem snnene i familien. Og srlig to av scenene, en voldtekt og et drap, er tette og intense, uten musikk i bakgrunnen, og gjort enn mer slende av Viscontis utskte grep om sort/hvitt-bildene og hva man kan oppn ved riktig bruk av lys og skygge.

Det er naturligvis Delons Rocco som str forrest p scenen, sammen med den destruktive broren Simone, men jeg fattet ogs interesse for den iherdige Ciro - den av brdrene som p sitt stillfarne vis blir faglrt arbeider mens de andre lever ut dramaene sine, jobber seg gjennom hverdagen og med et usentimentalt syn p livet taler for kutte bndene til den selvdetonerende bomben Simone. Og det er et flott siste bilde som viser Ciro p vei inn i fabrikken igjen etter pausen - et stabilt liv der han likevel har gjort seg selv til en av en masse, en hr av arbeidere i like kjeledresser - mens avisforsidene har blst opp ansiktet til broren Rocco, boksechampionen som er idealistisk og ulykkelig, men gjennom prvelsene han har vrt gjennom de siste tre - 3 - timene er blitt en tydeligere protagonist, en stjerne, om enn uten glede.

Her er forvrig et sprsml til quizforfattere og quizdeltagere der ute: Hvilken norsk gruppe sang "Heaven Knows I'm Not Alain Delon"? Og er det, nr alt kommer til alt, egentlig s ille?

n kommentar

Tone

21.10.2008 kl.18:31

The Margarets. Og nei.

Skriv en ny kommentar

ingermerete

ingermerete

35, Oslo

Inger Merete Hobbelstad (f. 1980) er kulturjournalist, teateranmelder og filmanmelder i Dagbladet og burde egentlig vre lut lei av skrive etter endt arbeidsdag. Men den gang ei. Jo, og s har jeg mastergrad i Litteraturvitenskap med en oppgave som handlet om Homers "Iliaden". Hvilket jeg altfor sjelden fr sprsml om. Og s ns jeg p imh@dagbladet.no.

Kategorier

Arkiv

hits