Mr Smith vs. Mrs Palin

Da jeg var bronkittsyk og svak i forrige uke s jeg Frank Capras "Mr Smith Goes To Washington" for frste gang, og det er jo nrmest pfallende hvor lite som har forandret seg siden 1939. Den idealistiske og storyde Mr Smith, spilt av en purung James Stewart, blir utnevnt til senator fra hjemstaten sin p grunn av en politisk intrige, og er ment vre en nyttig idiot i storkapitalens og maktens hender. Om det overrasker kollegaene hans, kommer det vel knapt som noen bombe p de som ser p at Mr Smith viser seg vre bedre enn som s: Han str opp mot maktmisbruket og kjemper p sitt naive nybegynnervis for f satt sin store drm ut i livet: En sommerleir for smgutter fra hele landet i hjembygda.

Den jevne mann, gudsordet fra landet, har alts en jordnrhet og ydmykhet og kontakt med folket som pampene i Washington mangler. Det den politiske eliten trenger er en som kommer utenfra, som veier opp for mangler hva erfaring og kunnskaper angr med rlighet og hjertelag, og som ikke er redd for st opp mot systemet. For systemet er ondt, systemet korrumperer, selv om det er "of the people for the people" og hjrnestenen i et demokrati som tross alt mbetegnes som velfungerende.

Faktisk er vel detteselve kjernen i Sarah Palins argumentmot sine motstandere - at hun er nrmere det "ekte Amerika" enn de som har tilbrakt tir i Washington og at hovedstaden mer enn noe annet trenger den sunne fornuften fra "Wasilla Main Street". N har riktignokflere Daily Show-innslag vist at Wasilla-fornuften kanskje ikke er s mye skrive hjem om, men Palin har appellert til den livsdyktige skepsisen mot eliter av alle slag, og troen p at det m vre noe galt med dem, at de ndvendigvis erarrogante eller korrupte eller helst begge deler.

"Mr Smith GoesTo Washington" minnetom hvor lange og sterke tradisjonene for denne tenkemten faktisk er. Samtidig erStewart en elskelig skikkelse i en elskelig film, mens Palin ikke vekker tilsvarende varme flelser i megog mange andre. Forskjellen er naturligvis at det er snakk omeventyr og virkelighet, aten god fortelling kan vre god selv om vi ikke nsker at den skal settes ut i livet. Mennoe annet som skillerfilmen fra virkeligheten er atSmiths vakre vyer, selv om deformuleres i en kunstig setting, nemlig en film, er uttrykk for enpur idealisme. Prinsippfastheten og bondevettet Palin og hennes likesinnede brisker seg medoppleves mye mer som en gimmick, som et frieri fra noen som vet bedre til en mengde som har et for enkelt syn p verden. Detgir en vond smak i munnen.

Ogs interessant: Mens pressen har vrtomtalt som representanter for styggen sjl av det republikanske partiet i rets valgkamp, spiller de en mer tvetydig rolle i "Mr Smith Goes To Washington". Selv om journalistene ertffe og kyniske, er de ogs rettferdige, de lar seg i liten grad imponere og gr for blod. Men bde pressens representanter og filmens desidert kuleste skikkelse, den rappkjefta Clarissa Saunders (spilt av Jean Arthur med verdenstrett vidd), blir "frelst" av den fromme Smith. De fr livsmotet og troen p menneskene tilbake, men mister den mrke sansen for humor. Og det er et s stort tap at jeg tenker Smith kanskje burde blitt hjemme ved elvebredden og syslet med sitt.

n kommentar

gril

29.10.2008 kl.20:55

What!!??!!

For en Capra-bespottende avslutning p en ellers morsom omtale! Tsk, tsk - det merkes at du har tapt hjertet ditt til den kyniske fjerde statsmakt.;-)

Skriv en ny kommentar

ingermerete

ingermerete

35, Oslo

Inger Merete Hobbelstad (f. 1980) er kulturjournalist, teateranmelder og filmanmelder i Dagbladet og burde egentlig vre lut lei av skrive etter endt arbeidsdag. Men den gang ei. Jo, og s har jeg mastergrad i Litteraturvitenskap med en oppgave som handlet om Homers "Iliaden". Hvilket jeg altfor sjelden fr sprsml om. Og s ns jeg p imh@dagbladet.no.

Kategorier

Arkiv

hits