Forventning: Innfridd

Jeg var en av fem - 5 - tilskuere som satt i Tancred og s David Leans "Great Expectations" i gr, og alle som ikke var der skulle skamme seg. For det frste demonstrerer Lean hvordan det er mulig kutte brutalt i en omfangsrik roman og likevel sitte igjen med et flytende og intelligent manus. For det andre er lyssettingen og fotograferingen i filmen fra 1946 aldeles utskt, kanskje srlig i begynnelsen, der myrlandskapet lille Pip vokser opp i blir en lav, elegant, horisontal linje i bildene til Lean, der en stor himmel fr flyte utover, der trr blirmrke skulpturerog der silhuetter av smeder og soldater gir bildene en teatral kvalitet. For det tredje er filmen instruert og klippet med en misunnelsesverdig sans for damaturgi og tempo.

Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har hrt setningen "jeg liker ikke historiske dramaer". Det er like smabsurd som si "jeg liker ikke komedier". S klart finnes det bde fantastiske og forferdelige historiske filmer. Men nr folk fler det slik kommer det nok av at det finnes flere drlige historiske dramaer enn man kanskje frst kunne tro. I motsetning til andre sjangerfilmene prver de signalisere hardt at de er kvalitetsfilmer. Store emosjonelle konfrontasjoner, livsvisdom erklrt med gravrst, kvinner i store kjoler som lper over heiene med dramatisk fiolinmusikk til, alt for signalisere at det ikke lekes butikk. Men filmene blir jo ikke bedre av den grunn. prve lage et vellykket historisk drama er noe av det vanskeligste man kan sette seg fore i filmverdenen. Noe nr umulig blir det hvis man i tillegg insisterer p jobbe utfra et originalmanus, noe som det er ytterst f som er i stand til produsere. David Mamets "The Winslow Boy" og Jane Campions "Piano" er hederlige unntak. Men altfor mange tror de m modernisere historiene inntil det anakronistiske for f noen til komme og se dem. Ofte er det snakk om en krampemoderne helt eller heltinne som gjr et liksommodig opprr mot foreldede normer eller foretar seg noe som er helt greit i dag men som ville vrt hakkende idiotisk p tiden historien finner sted. Det beste eksempelet p frstnevnte er kanskje Anne Hathaway i "Becoming Jane", p sistnevnte Kate Winslet som har sex med Leonardo diCaprio i en bil i "Titanic".

De historiene som det er noe tak i er de som klarer portrettere en verden der premissene for livet man lever og valgene man gjr er annerledes enn i dag, men hvor menneskene er nyaktig like motsetningsfulle og mangetydige som i moderne fortellinger. Det krever en sans for balanse som man ofte m til eldre forfattere for finne. Kanskje det er derfor noen av de beste historiske dramaene er litterre adaptasjoner - som "Kjpmannen i Venedig" med Al Pacino, "The Age of Innocence" eller nesten alt BBC noengang har laget.

Det ble mye Dickens i gr. En episode av BBCs nydelige "Bleak House" gikk p NRK da jeg kom hjem fra Cinemateket. Skuespillerne til Lean har det til felles med skuespillerne p BBC at de mestrer vektingen mellom komedie og drama p en nesten musikalsk mte. Dickens er jo overddig og frodig og struttende av liv - men samtidig skal det ikke lugge nr han vender seg mot alvor og det str om liv & lykke for de involverte. BBC er som regel helt briljante p casting, srlig nr det gjelder de unge kvinnelige skuespillerne: De har de disse pne ansiktene og uttrykksfulle stemmene som gjr at man som seer merker at man med overrumplende intensitet nsker dem alt vel. Det synes jeg er en fin flelse.

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

ingermerete

ingermerete

35, Oslo

Inger Merete Hobbelstad (f. 1980) er kulturjournalist, teateranmelder og filmanmelder i Dagbladet og burde egentlig vre lut lei av skrive etter endt arbeidsdag. Men den gang ei. Jo, og s har jeg mastergrad i Litteraturvitenskap med en oppgave som handlet om Homers "Iliaden". Hvilket jeg altfor sjelden fr sprsml om. Og s ns jeg p imh@dagbladet.no.

Kategorier

Arkiv

hits