Solnedgang

Alle er nødt til å se "Before Sunset".

Min gamle, hardtarbeidende pc trakk sitt siste sukk på mandag, noe som førte til brå og store utgifter ved anskaffelse av ny maskin, en MacBook, og påfølgende kveldstimer i sofaen mens jeg forsøkte å finne ut av vidunderet. Etter hvert ble jeg stadig mer oppmerksom på tv-skjermen, der Tv3, av alle kanaler, sendte Richard Linklaters "Before Sunset", med Ethan Hawke og Julie Delpy. 

Jeg ga "Before Sunset" en sekser da jeg anmeldte den i Spirit da den kom i 2004. Da var jeg 23 år gammel. Jeg elsket den da og jeg elsker den nå, fem år senere. Men jeg elsker den på en helt annen måte. I 2004 var jeg nærmere alderen til Jesse og Celine (Ethan og Julie) i "Before Sunrise", fem år senere nærmer jeg meg stadiet de er på i "Before Sunset"; filmen som forteller om hva som skjer når de to, som var svermeriske interrailere i den første filmen, møtes igjen ti år senere. 

Dialogen, som er delvis skrevet og improvisert av de to skuespillerne, er hverdagslig og munter og samtidig ganske sår, og jeg tror hvert ord. Jeg tror på at den første samtalen mellom Jesse og Celine er haltende og nervøs og ufullkommen. Jeg tror på at det ikke går lang tid før de bobler over og snakker i munnen på hverandre og blir keitete og forlegne når de ikke tar den andres morsomheter. Jeg liker at de ikke er kunstig hverdagsliggjorte drømmepartnere, som i så mange romantiske komedier, men pene, voksne mennesker, vellykkede og trolig beundret av mange, men ikke i overdreven grad, reflekterte og litt nevrotiske, med et forhold til det de jobber med og det de leser i avisen og en iver etter å fortelle og diskutere. Jeg tror på måten de veksler mellom kjekkhet på den ene siden og uro og sårbarhet på den andre når de gradvis tilstår at kjærlighetslivet - han er gift og har barn, hun er kjæreste med en fotograf som er like mye borte som hjemme - egentlig er langt, langt fra det de egentlig ønsket seg. Men det de ønsket seg - er det virkelig mulig å få?

"Before Sunset" er som en eneste utvidet samtale, i lange, dvelende scener, mellom to mennesker som er blitt voksne, som tenker mye og føler sterkt, som fremdeles vakler og grubler og lurer på om de kommer til å gjøre det resten av livet. Da jeg så den første gang følte jeg på barnlig vis at den handlet om "de voksne". Nå verdsetter jeg enda mer fintfølelsen og sansen for kompleksitet filmen har på det å bli eldre, to eller fem eller ti år. "Before Sunset" er rørende og nydelig. Og du må rett og slett se den. 

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

ingermerete

ingermerete

35, Oslo

Inger Merete Hobbelstad (f. 1980) er kulturjournalist, teateranmelder og filmanmelder i Dagbladet og burde egentlig være lut lei av å skrive etter endt arbeidsdag. Men den gang ei. Jo, og så har jeg mastergrad i Litteraturvitenskap med en oppgave som handlet om Homers "Iliaden". Hvilket jeg altfor sjelden får spørsmål om. Og så nås jeg på imh@dagbladet.no.

Kategorier

Arkiv

hits