Ut med melketennene

Nr en fra fr velkjent historie blir spilt inn eller spilt inn p nytt, komplett med den nervse regissrens forsikringer om at dette er en "ny og mrkere" versjon, underforsttt dypere, kan du vre ganske rolig p at du vil f se opptil flere scener fra hovedpersonens barndom, der en st og halvtroverdig versjon av Hollywood-stjernen i hovedrollen viser hvilke plager eller traumer eller yeblikk av misforsttt ensomhet som gjorde hovedpersonen til Den. Han. Er. For meg har dette grepet alltid virket mot sin hensikt. Det alltid virker forflatende antyde at et menneske (eller superhelt) ikke bare kan forklares, men kan forklares p en fem minutters bolk, fr kameraet svinger tilbake til hovedpersonen som sitter ved et vindu og stirrer tankefullt ut p regnet.

Grunnen til at jeg tenker p dette akkurat i dag er at The New Yorkers filmanmelder Anthony Lane tar det opp i sin anmeldelse av den nye "Star Trek"-filmen:

"Here, in other words, is a long-range backstory - a device that, in the Hollywood of recent times, has grown from an option to a fetish. I lost patience with "Charlie and the Chocolate Factory" once we learned of Willy Wonka's primal trauma (his father was a dentist, and forbade him candies, so guess how he reversed that deprivation?), and, likewise, with "Batman Begins," from the moment that mini-Bruce tumbled into a well full of bats. What's wrong with "Batman Is"? In all narratives, there is a beauty to the merely given, as the narrator does us the honor of trusting that we will take it for granted. Conversely, there is something offensive in the implication that we might resent that pact, and, like plaintive children, demand to have everything explained."

For meg var det en lignende trang til g i barndommen som var hovedproblemet med Stein Winges ellers stramme oppsetning av Shakespeares "Richard III" p Det Norske Teatret for to rs tid siden. Kong Richard III er bde frasttende og tiltrekkende der han manipulerer seg mot makten. Han er fascinerende nettopp fordi det er s vanskelig se hva i all verden som kan stoppe ham, nr han er s mye smartere og mer energisk enn sine motstandere, og s umiddelbar og sknselsls i mte han bruker og kvitter seg med andre mennesker. Men tror du ikke Winge var ndt til stille sprsmlet "Hvorfor?" - et sprsml som er fint, for ikke si ndvendig, stille i ymse situasjoner i livet, men dette er ikke en av dem - og svare at jo, du skjnner, det har gjre med at Richard er stygg og pukkelrygget og flte at moren ikke var glad i ham da han var liten.

Ved si at vond barndom/hang til mrke gjerninger i voksen alder er rsak og virkning fjerner man dessuten noe av fascinasjonen ved dette mrket: Det er noe som finnes i alle, i mindre eller strre porsjoner. Vi kan kjenne oss igjen i sinne, vi kan kjenne oss igjen i indre uro. Ved gjre historiene til hovedpersonene ekstreme, skyver filmskaperne publikum p avstand.

Noe av samme tenkemte skjemmer "Wolverine": I de tre frste filmene er Wolverine gretten, men han er kul og gretten. Jeg synes godt han kunne f lov vre snn helt av seg selv. Men den nye filmen forteller deg at om du synes Wolverine er litt lite overstrmmende, s kan det ha sammenheng med at han s faren sin ble drept da han var liten, for s f klr ut av nevene og drepe drapsmannen, for s i neste yeblikk f vite at drapsmannen var hans egentlige far, og enn har vi ikke engang kommet til tittelsekvensen. Det bare ha en drlig dag, eller fem, er ikke lenger lov for blockbusterhelter.

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

ingermerete

ingermerete

35, Oslo

Inger Merete Hobbelstad (f. 1980) er kulturjournalist, teateranmelder og filmanmelder i Dagbladet og burde egentlig vre lut lei av skrive etter endt arbeidsdag. Men den gang ei. Jo, og s har jeg mastergrad i Litteraturvitenskap med en oppgave som handlet om Homers "Iliaden". Hvilket jeg altfor sjelden fr sprsml om. Og s ns jeg p imh@dagbladet.no.

Kategorier

Arkiv

hits