Harry Potter og den store ensomheten

Jeg skriver i Dagbladet i dag at den tredje Harry Potter-filmen er den beste og krysser fingrene for intens og opphetet debatt i dagene som kommer.

Den nyeste Harry Potter-filmen, "Harry Potter og Halvblodsprinsen", er mer ujevn, srlig fordi det er lse trder som aldri knytes sammen p slutten og fordi jeg tror store deler av publikum vil ha problemer med forst hvorfor det siste store actionopptrinnet er s mye mase med. Men regissr David Yates, som gjorde en heller middelmdig jobb med forrige epos, "Harry Potter og Fniksordenen", har ftt en helt annen intuisjon for det menneskelige. Kanskje hjelper det at Harry ikke lenger er den interessante - i "Harry Potter og Halvblodsprinsen" fr Yates glemme Harry for en tid og konsentrere seg om Draco Malfoy (Tom Felton). Mten Yates plasserer Draco i de gotiske salene og korridorene er ganske utskt - det les og skravles rundt ham, men Dracos smale skikkelse, nesten alltid kledd i sort dress, skjrer inn i bildene som et sort knivblad og minner om at det er noen som gjennomgr sitt unge livs hittil verste kvaler mens andre skriver i skoledagbkene til hverandre.


harry potter 1





Det er jo sjelden helten i et eventyr er den mest interessante, og jo mer filmene dveler ved mer tvetydige skikkelser som Draco og Alan Rickmans utskte professor Snape, jo bedre er det. Slik sett har ogs "Harry Potter og halvblodsprinsen" et ess i ermet ved at det sjette skolerets rets obligatoriske nye lrer er Horace Slughorn (Jim Broadbent), mesenen og nettverksbyggeren som i et svakt yeblikk lot seg forlede av sin egen smigrede forfengelighet til si noe han ikke burde si til noen som definitivt ikke burde hre det. Jeg har vrt fan av Broadbent i mange r og synes han har mye av ren for at Yates' film, sine svakheter til tross, ved siden av Alfonso Cuarns "Harry Potter og fangen fra Azkaban" er den eneste av filmene som formidler noe flelsesmessig ekte.

Saken er at jeg ogs skulle nske ogs Cuarn, som gjorde en s flott jobb med "Harry Potter og fangen fra Azkaban", tok den enda lenger i retningen han var p vei og dvelte enda mer ved de store panoramaene av dampende, grgrnne skoger og gotiske buer og vinduer i stein. Bde fordi disse bildene bidro til skape en egen verden og gjre "Harry Potter og fangen fra Azkaban" til et estetisk produkt og ikke bare en actionaffre, men ogs fordi formen kommuniserte noe i seg selv: Harry Potter trengte ikke mase like mye om hvor sint eller lei seg han var eller hvor mye han savnet foreldrene, han var s tydelig et lite menneske, alene selv blant venner, der han stod som en liten skikkelse mot den enorme klokken p Hogwarts, eller mot pendelen som svingte stille, eller der han l i den store hallen og s opp mot galaksen som var tryllet frem i taket. Cuarns bruk av sirkelformen er ogs bemerkelsesverdig elegant for en franchise av denne typen: Som jeg skriver i Dagbladet-kommentaren i dag, lar Cuarn seg tydelig inspirere av varulvhistorien og tidsreisehistorien i "Harry Potter og fangen fra Azkaban" og bygger opp hele bilder rundt de store buene i fullmnen og klokkeskiven. Han skaper ogs en av de vakreste scenene i filmen idet Harry Potter setter seg ned for snakke med professor Lupin (David Thewlis) om foreldrene sine og sm, gylne kloder hele tiden seiler langsomt rundt dem, som rundt senteret i et solsystem. Harry Potter er en liten skikkelse i en stor natur, og ogs i et stort univers.

Legg ogs merke til hvordan Cuarn og Yates (Yates' film nummer 2, vel merke) bruker det gotiske og middelalderske i arkitektur og musikk i filmene sine. Det er flere grunner til at det er en god id. For det frste er J. K. Rowlings bker tydelig i dialog med bde antikke og middelalderske myter. Et av Albus Dumbledores mellomrom er "Percival" - han er dermed oppkalt etter en av de tre av kong Arthurs riddere som fikk se den hellige gral. At filmskaperne speiler hennes intertekstualitet, er passende. For det andre skaper dette, som jeg ogs skriver i dag, en vemodig og fascinerende parallell til Harry og Draco, som begge ogs er en slags riddere, brikker i et strre spill, p vei til sine oppdrag, et godt og et ondt, som de begge kvier seg for. De fromme ridderne i middelaldersangene er p sitt mest rrende nr de nsker gjre sin plikt, men merker at deres menneskelighet, alt som binder dem til jorden og til andre mennesker, stritter imot. Kanskje er det samme indre strid som gjr at bde Harry og Draco, Harry i film nummer tre og Draco i film nummer seks, slr meg med sin bunnlse ensomhet.

2 kommentarer

Martin .

21.07.2009 kl.21:26

Ser at jeg er litt seint ute her, men jeg trodde det var allment akseptert at Prisoner of Azkaban var den beste Potter-filmen. Alle anmeldelser og annet jeg har lest om Potter-filmene, i tillegg til ha sett filmene en god del ganger, gjr at jeg mener det ikke er spesielt kontroversielt.S egentlig er vi enige, men jeg bare reagerte p at du kalte det en brannfakkel p twitter. For vrig mener jeg at PoA er den beste boka ogs, men der er jeg litt mer uenig med meg selv.

Inger Merete

21.07.2009 kl.23:29

Uttrykket "sommerens brannfakkel" var ikke hundre prosent alvorlig ment. Jeg tror "opprett asylmottak i Afrika" kommer noe hyere opp p kontroversielle statements-listen. Likevel hyggelig hre at det er en oppfatning som deles. Jeg leste en del anmeldelser i internasjonale medier fr jeg skrev kommentaren, og var overrasket over at mange var ganske kritiske til "Prizoner of Azkaban", og mente den hadde dramaturgisk svake sider fordi den tidvis tar tempoet veldig ned. Undig bemerke at jeg er uenig - og det er vi penbart to om :)

Skriv en ny kommentar

ingermerete

ingermerete

35, Oslo

Inger Merete Hobbelstad (f. 1980) er kulturjournalist, teateranmelder og filmanmelder i Dagbladet og burde egentlig vre lut lei av skrive etter endt arbeidsdag. Men den gang ei. Jo, og s har jeg mastergrad i Litteraturvitenskap med en oppgave som handlet om Homers "Iliaden". Hvilket jeg altfor sjelden fr sprsml om. Og s ns jeg p imh@dagbladet.no.

Kategorier

Arkiv

hits