Fritidsfolket

Kollega Andreas Wiese, nyss hjemvendt fra ferie, fortalte meg p jobb i dag hvilken innsikt ferien den amerikanske hadde gitt ham: Han hadde innsett at USA var et u-land. Hvorfor? Fordi det er hyggelige, serviceinnstilte hjelpere overalt. Overalt mter du blide mennesker som tar imot betaling og pakker inn varene dine. Fordi de lever av solskinn og tips. Og fordi de vet at det med 10 % arbeidslshet er det ingen sak erstatte dem nr som helst og med hvem som helst.

Deretter snakket vi om kontrasten til Norge, der den svenske tenringen i baren svidt gidder se p deg og likevel forventer et siffer under "total" p kortautomaten som er betydelig hyere enn prisen p to glass vin. I Norge er lite frykte sammenlignet med USA - og kanskje ogs en forestilling om at det er lite vinne. Alle syttenringer har iPod og laptop, har stort sett ftt med seg filmene som er verd se og platene/iTunes-nedlastingene som er verd bruke tid p. Det er den typen kompetanse, vr tids psttt viktigste, den sosiale, som de fr god tilbakemelding p, som skaffer dem status og festinvitasjoner. I tillegg har de foreldre som er gode sosialdemokrater og sier "det er samme hva du blir barnet mitt, om du blir baker eller advokat, s lenge du er lykkelig". Samtidig skyter de indiske og pakistanske jentene opp av bakken og inntar medisinske og juridiske fakulteter, eller til nd et av ingenirstudiene ved NTNU. De har fremdeles noe vinne, de har en klassereise foran seg, og det blir interessant se hvordan det norske samfunnet ser ut om femten r - med de pakistanske jentene p toppen, brdrene deres i bunnen, og resten av oss i midten, stuck i et eller annet service- eller kontoryrke som en gang var ment vre hyst midlertidig.

re vre disse arbeidssomme minoritetsjentene, selv om de vel, som Noman Mubashir ppeker, kunne trengt litt luft under vingene i tillegg. Men med utgangspunkt i samtalen i dag synes jeg det er mer interessant se p oss, eller nrmere bestemt, smssknene og barna vre - vi som i den hvite middelklassen. De som opplever at de ikke trenger jobbe for den sekseren, for de fr alt de trenger uansett, og som ikke jobber for komme inn p medisin i Oslo og kanskje ikke helt kan forestille seg hvorfor det skal vre s mye om gjre. Som tar noen r ved universitetet eller hyskolen og er ganske fornyd med det, men hopper av fr masteren. Som opplever at det er evnen til bruke og forst ironi snarere en snittet p karakterutskriften som gjr dem til vinnere. Andreas sa da vi snakket sammen i dag at det vi utvikler og dyrker i oss selv og andre er fritidsegenskaper. Det er en kortsiktig fremgangsmte.

Det er bra vre sosialt veltilpasset. Det er bra vre baker, eller st i skranken hos HM, og vre oppriktig tilfreds med det. Men jeg er redd det er en hel generasjon som kommer til f en broppvkning om noen r og innse at dersom de ville ha variasjon i arbeidsdagen, utviklingsmuligheter, midler til reise og arrangere middagsselskaper, s burde de lagt et bedre grunnlag for seg selv. For selv for fritidsfolket er det mange, mange arbeidsdager en skal gjennom fr man i 62-rsalderen tar fatt p den siste store ferien.



2 kommentarer

Line

26.07.2009 kl.20:12

Godt sagt, godt sagt. Jeg prver hardt ikke vre et fritidsmenneske. Jeg jobber ikke p H&M, jeg leter og prver og sker nye utfordringer, nye settinger. Men fler meg som et fritidsmenneske likevel.

Dagfinn Nordb

02.08.2009 kl.23:34

for "2, og 3.generasjons innvandrere" fra Pakistan er hy utdanning det beste alternativet til tvangsgifte. Men dessverre slipper de ikke unna likevel

Skriv en ny kommentar

ingermerete

ingermerete

35, Oslo

Inger Merete Hobbelstad (f. 1980) er kulturjournalist, teateranmelder og filmanmelder i Dagbladet og burde egentlig vre lut lei av skrive etter endt arbeidsdag. Men den gang ei. Jo, og s har jeg mastergrad i Litteraturvitenskap med en oppgave som handlet om Homers "Iliaden". Hvilket jeg altfor sjelden fr sprsml om. Og s ns jeg p imh@dagbladet.no.

Kategorier

Arkiv

hits