Maskeradespill

BERGEN (Dette er ikke en blogg): Jeg vet ikke hvor mange ganger flgende formel er blitt gjentatt i den europeiske komedien mellom 1550 og 1800, men det er ikke s rent f: Gutt elsker pike. Pike elsker gutt. Pikes far (evt., sjeldnere, gutts far) misbilliger og vil ha datteren (snnen) giftet bort med et bedre parti. Fars tjener, en glgg fyr (evt., sjeldnere, kvinne) av folket, finner legger en plan som lar ham p samme tid bringe de to unge sammen og spille den forstokkede faren et pek. Repeat as often as necessary.

harlekin 1



Det er denne oppskriften som ligger til grunn for Commedia dell'Arte, det folkelige improvisasjonsteatret som oppstod i Italia p 1500-tallet og som var opphavet til skikkelser som Harlekin og Columbine - de oppfinnsomme tjenerne - Pierrot og Pantalone. Siden den gang har x antall komedieforfattere benyttet seg av dette motivet, som gir dem en klassisk tre akts dramaturgi servert p et fat, deriblant Molire og Ludvig Holberg.

Det var Holbergs "Mascarade" jeg var og s i Bergen p lrdag, og av alle komedier som er bygget over samme lest, virket denne utgtt. I motsetning til for eksempel "Den Stundeslse" er ikke "Mascarade" noen karakterkomedie, den er en anorektisk situasjonskomedie der man aner et snev av nerve mellom Henrik (den glgge tjeneren, spilt av Bjarte Hjelmeland) og Jeronimus (den strenge faren, spilt av Helge Jordal), som har en konstant diskusjon gende: Henrik er for tant og fjas og fest og moro og maskerade, som til synelatende er s hla i taket som det er mulig f det, mens Jeronimus formaner til pliktflelse og smmelighet. Dessverre gr mesteparten av tiden med p slitsomme romantiske forviklinger og morsomheter som sikkert var hysterisk morsomme i 1724.

Den som virkelig klarer foredle denne formen er Molire, Holbergs store inspirasjonskilde. Molire ser potensialet i den bedratte farsskikkelsen, som tittelfigurene i "Den gjerrige" og "Den innbilt syke", og gjr dem til ekstreme, eksentriske figurer i et dannet urbant univers som har lav toleranse for diller. Den gjerrige Harpagon vil gifte datteren sin bort til en bankier, den innbilt syke vil hun skal ha en lege, og plottets funksjon blir dempe den stivsinnede patriarken og la ham f et mer balansert og realistisk syn p livet. Men som alltid hos Molire skjer det med et visst vemod: Det er fullt mulig fle sympati med den latterlige mannen som alle ler av bak hans rygg, og se p det med smtt blandede flelsen nr han fr slilpt ned sine skarpe kanter og blir brakt inn igjen i folden.

I sine bedre komedier, "Den Stundeslse" og "Erasmus Montanus", bruker Holberg plottet p samme mte som Molire og skaper en spenning mellom enkeltmennesket og fellesskapet som fles relevant ogs i dag. Molire forfiner samme tanke i "Misantropen" og "Don Juan", der de romantiske sidene ved plottet er tonet ned til fordel for utforske en steil og prinsippiell hovedperson og dennes kamp med konformiteten. Alceste og Don Juan er selvopptatte og selvforherligende, de er superindividualister p godt og vondt og gjr valg som er ukloke - men de har p mange mter rett. Slik blir det den stivsinnede adelsmannen, mer enn tjenerne, som er det tradisjonelle, som blir den virkelig skarpsynte i Molires stykker - selv om Sganarelle i "Don Juan" p mange mter fles som en korrigerende voice of reason overfor sin vellystige herre.

Men det er ikke vanskelig se for seg hvilken appell det m ha hatt nr publikum for tre og fire hundre r siden s tjenere som Harlekin og Columbine se skrtt til og spenne ben for de rikes ekstravagante eksentrisiteter. P sitt beste bobler selv de lette Commedia-baserte komediene av oppfinnsomhet og virkelyst. Den flelsen har ikke Holberg helt ftt til i "Mascarade", rett og slett fordi replikkene sjelden er gode nok. Den gamle oppskriften kan fremdeles smake, men neste gang br norske teatre velge et stykke som gir litt mer bite i. Noen flere sjokoladebiter og rosiner i deigen er iblant akkurat det som skal til.

harlekin med gitar

Stikkord:

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

ingermerete

ingermerete

35, Oslo

Inger Merete Hobbelstad (f. 1980) er kulturjournalist, teateranmelder og filmanmelder i Dagbladet og burde egentlig vre lut lei av skrive etter endt arbeidsdag. Men den gang ei. Jo, og s har jeg mastergrad i Litteraturvitenskap med en oppgave som handlet om Homers "Iliaden". Hvilket jeg altfor sjelden fr sprsml om. Og s ns jeg p imh@dagbladet.no.

Kategorier

Arkiv

hits