Kristina og jeg sier det som det er

Da har vi skjnt det, min venninne Kristina (som jobber p galleri i Wien og kan dette her) og jeg. Slik gikk chatten vr p fredag.


me: Du, det lurer jeg litt p nr det gjelder folk som jobber med kunst, fordi det er noe jeg selv iblant stter p nr jeg jobber med teater og dans.
Hvordan forholder man seg nr man stter p noe man bare ikke forstr?

Kristina: man spr
: hva er dette?
: hvorfor er det en rosa elefant oppaa det sppelet her i midt i rommet?

me: hihi

Kristina: eller : hvorfor?
det gjr alle. kunsten er avhengig av det. de beste til aa stille bra sprsmaal er barn

me: Godt hre. Og noe man kunne lre noe av. I litteraturverden, f. eks., er det veldig sjelden noen som sier at de ikke forstod det de leste.

Kristina: det er "interessant"
jeg vet egentlig at noe er bra naar jeg kjenner trangen til aa sprre.

me: Nr jeg anmelder dans, som er noe av det som berrer meg sterkest samtidig som det er noe av det som er vanskeligst "pin down", har jeg bare sltt meg til ro med at det jeg tror det betyr, det betyr det.
Det er hva det betyr for meg.

Kristina: godt godt

me: Og jeg er enig. Det er bra bli gjort nysgjerrig.
Men jeg m si jeg foretrekker kunst som sender meg i en eller annen assosiativ retning. Jeg ble veldig sugd inn i Matthew Barneys Cremaster-utstilling, for det var s mye for hodet jobbe med, forflge.
Jeg har vrt p andre kunstutstillinger der det er slik at jeg vet ikke hvor jeg skal begynne assosiere en gang. Det synes jeg er litt slitsomt.
(Ikke at det trenger vre maksimalisme la Barney for vre assossiativt, alts. Selvsagt ikke).

Kristina: jeg har det paa samme maate.
spesiellt naar en ser saa mye. jeg merker at hjernen min begynner aa arkivere kun etter hva som fikk meg til aa a)tenke, b) fle,

me: Ikke sant.
Enig.
Og det tok meg litt tid som teateranmelder fr jeg vget ta den fulle konsekvensen av at hvis jeg ikke fler noe (eller tenker noe), er det noe i veien med dette.
Selv om det kan vre vanskelig sette fingern p det, fordi forestillingen ikke er drlig som sdan. Men hvis det ikke berrer deg emosjonelt eller intellektuelt, er det likegyldig, det er uvesentlig, og da m man bare skrive det.

Kristina: helt enig. det er jo ogsaa deilig aa kjenne at en ikke "henger etter" hele tiden. som tanker, uff dette forstaar jeg ikke paa grunn av jeg ikke har lest det eller det...... jeg drev lenge og utdannet meg mer og mer. naa liker jeg at jeg skyver ansvaret tilbake paa verket.
naa har jeg sendt en fax
jeg elsker fax
det er kult

me: Liker formuleringen " skyve ansvaret tilbake p verket".

Kristina: literatur og bildene kunst har jo ogsaa en kommunikativ side, som egentlig godt kan ha litt ansvar synes jeg

me: Det er jo den balansen de alle m finne.
Kommunisere, men ikke overtydelig eller banalt.
Avslre og tilslre samtidig.
Ha noe si, men bevare kompleksiteten og flertydigheten som gjr at man kan kjenne igjen sitt eget indre i det litterre universet.

Kristina: jeg fikk en bok i gaar: barbi markovc
sykt navn

me: Go on. Kall datteren din Barbi. Det vil hun takke det for senere i livet.

Kristina: men jeg er spent.
hun har tatt utgangspunkt i thomas bernhards "gehen", oversatt det til serbisk og til belgrad og til nattelivet
naa har jeg faatt den oversatt tilbake til tysk. synes det hres ut som et spennende experiment


cremaster 1

Stikkord:

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

ingermerete

ingermerete

35, Oslo

Inger Merete Hobbelstad (f. 1980) er kulturjournalist, teateranmelder og filmanmelder i Dagbladet og burde egentlig vre lut lei av skrive etter endt arbeidsdag. Men den gang ei. Jo, og s har jeg mastergrad i Litteraturvitenskap med en oppgave som handlet om Homers "Iliaden". Hvilket jeg altfor sjelden fr sprsml om. Og s ns jeg p imh@dagbladet.no.

Kategorier

Arkiv

hits