Den lille piken med svovelstikkene - Lisbeth Salander på film

Nå er jeg litt usikker på om jeg er så superfan i utgangspunktet som mange er av Stieg Larsson. Litt fordi det er slik at når noe - eller noen - aldri treffes uten sine tolv par beundrende blikk på slep, får man et behov for å gi litt faen. I dette tilfelle er det slik at også Stieg Larsson er litt for forelsket i antiheltinnen sin. Hvis jeg må lese et ord til om hvor grenseløst, hvor himmelstormende, ubegripelig intelligent Lisbeth Salander er, sjølproletariserer jeg meg i protest. Eller noe.

Samtidig er hun utvilsomt en original og slående skikkelse i nordisk krimlitteratur, fordi hun er like uavhengig som de mest eksentriske detektivene der ute, eller kanskje endog mer enn dem, fordi hun i så stor grad frasier seg sosialt ansvar og fordi hun er visuelt så slående. Nettopp derfor er det jeg synes Salander-rollen er noe av det som ikke funker i "Jenta som lekte med ilden", som jeg anmelder i Dagbladet i dag. Noomi Rapace gjør alt hun skal, det er riktig fint hvordan hun får frem nyanser samtidig som hun opererer innenfor et uttrykk som er konstant hardt, sterkt og uutgrunnelig. Men hun er for pen og looken for myk. Noe av det fine med Salander er at hun har en sterkt seksuell dragningskraft selv om hun eksplisitt blir beskrevet som lite klassisk pen - bitteliten og med et skjevt og knortete ansikt.

Omtalen av "Den 8. himmel", som gikk på kino tidligere i sommer og som viste sex mellom to gamle mennesker, viser hvor oppsiktsvekkende vi synes det er når sexscener på film er annerledes enn den ganske ensartede sengeturnen vi er vant til å se. Det er som regel snakk om spekteret mellom 17-årige skoleelever og 35-årige voksne kvinner/50-årige voksne menn. Bortimot samtlige plasserer seg på skalaen mellom det normalt slanke og velproposjonerte og den hollywoodske idealkroppen, med tiltalende til smellvakre ansikter. Det er naturligvis ikke galt i dette, men det er smått betenkelig at det er så mange sider av alminnelig seksualitet som aldri vises frem på samme måte, som noe ekstatisk og ønskelig. Filmatiseringene av Larsson-bøkene kunne vært en anledning til å vise en sterk seksuell spenning som mer eller mindre utelukkende baserte seg på personlighet og karisma og kjemi. Særlig når man har å gjøre med en så karismatisk krimheltinne som Lisbeth Salander.


Stikkord:

4 kommentarer

Julie

17.09.2009 kl.14:48

fin blogg og bra skrevet

Line

17.09.2009 kl.17:50

Dette har jeg tenkt på også. Jeg leste den første boka og oppfattet Lisbeth Salander som en utypisk person som hadde seksuell tiltrekningskraft på tross av, ikke på grunn av. Når hun og detektivfyren ender opp i senga sammen er det faktisk litt sjokkerende.

Enormt skuffende da filmplakaten viste en emo-babe i skinnjakke. Jeg har ikke sett filmen, men har en følelse av at de feiget ut.

Line

17.09.2009 kl.17:59

Jeg dør av diskusjonen under anmeldelsen din.

Dette bør du ta til deg, Inger Merete, du er jo tydeligvis feminist, herregud skjemmes du ikke?

Dessuten: "dusteanmelder med smakløs smak. "

Inger Merete

18.09.2009 kl.11:35

Takk! Og Line: Du aner ikke hvor lei meg jeg er for at jeg ikke kom på formuleringen "emo-babe i skinnjakke" før deg, og før jeg skrev anmeldelsen.

Skriv en ny kommentar

ingermerete

ingermerete

35, Oslo

Inger Merete Hobbelstad (f. 1980) er kulturjournalist, teateranmelder og filmanmelder i Dagbladet og burde egentlig være lut lei av å skrive etter endt arbeidsdag. Men den gang ei. Jo, og så har jeg mastergrad i Litteraturvitenskap med en oppgave som handlet om Homers "Iliaden". Hvilket jeg altfor sjelden får spørsmål om. Og så nås jeg på imh@dagbladet.no.

Kategorier

Arkiv

hits