John Cleese, pappa og jeg

Tenk bli oppringt av sjefen torsdag kveld og spurt om anmelde John Cleese kvelden etter! Og ikke nok med det, jeg fikk ogs to billetter, slik at jeg kunne ta med faren min - han som lrte meg elske Monty Python da jeg var liten. Jeg husker enn det forsmedelige i forske iherdig forklare klassekamerater hvorfor Michelangelo-sketsjen var morsom, og bli mtt med stirrende blikk og munner som ikke var i nrheten av smile engang. Ja, ja.

Og s var det ordentlig morsomt, morsommere enn jeg forventet. Som jeg skrev i anmeldelse min i dag, virket det som om Cleese var srs klar over at tusen kroner billetten er mye - han trakk ut tiden, holdt p i over to timer og tok deretter imot sprsml fra salen helt til han ble avbrutt av en nervs produsent. Mannen er superprofesjonell og tiltalende opptatt av gi publikum valuta for pengene. Denne genersiteten m sies st i kontrast til ekskona, som han m betale s mye penger at barna hennes, dersom de begge dr, vil ha mer av Cleeses penger enn hans egne barn. Det hrer med til historien at jeg ikke har fulgt ordentlig med p saken, men svidt jeg vet har ingen gjort noe grnt her og det er vanskelig tenke seg at dette kravet er rimelig. Men etter denne turneen kommer den tidligere Mrs Cleese omtrent til mtte mure seg inne med pengene sine - hun kan vel knapt g ut etter ha blitt sammenlignet med allverdens styggedom i showets frste halvtime. Underlig nok var ikke denne delen av showet pinlig, det var noe med at Cleese var s direkte, s oppriktig forbanna og s fullstendig over the top i harselasen over kona at det fltes som om det gikk an le av det.

Noe av det mest interessante ved ferdes gjennom John Cleeses liv og karriere p to timer er at man ser s tydelige gjennomgangstemaer i arbeidet hans. Fra tidlig sekstitall og opp til i dag virker det som typene som opptar ham mest er menn som kjemper for bevare et profesjonelt, evt. uutgrunnelig, steinansikt uansett selv om a) verden raser sammen rundt dem eller b) de holder p forg av indre trykk, sinne og frustrasjon. Noen ganger tar det form av sosial komedie, andre ganger blir det helt surrealistisk - og det er kanskje disse numrene jeg liker aller, aller best.

Men det innslaget jeg kanskje liker aller, aller, aller best er klassikeren "The FIsh Slapping Dance". Det var derfor frydefullt hre av Cleese at Pythonene alle er enige om at det er deres beste. Den eneste tingen jeg savnet i gr var hre Cleese forklare akkurat hvorfor dette er s skrekkelig morsomt. Men kanskje det ikke lar seg gjre.

 

 



UPDATE: Der var visst anmeldelsen min ute p nettet ogs.
Stikkord:

3 kommentarer

joniz

03.10.2009 kl.21:45

nice blogg :D

Inger Merete

03.10.2009 kl.22:57

Tikk og takk :D

Ana Around the World

04.10.2009 kl.00:00

S gy da:)

Skriv en ny kommentar

ingermerete

ingermerete

35, Oslo

Inger Merete Hobbelstad (f. 1980) er kulturjournalist, teateranmelder og filmanmelder i Dagbladet og burde egentlig vre lut lei av skrive etter endt arbeidsdag. Men den gang ei. Jo, og s har jeg mastergrad i Litteraturvitenskap med en oppgave som handlet om Homers "Iliaden". Hvilket jeg altfor sjelden fr sprsml om. Og s ns jeg p imh@dagbladet.no.

Kategorier

Arkiv

hits