Å tro man kan danse

Det ble en toer til oppdateringen av "Fame". Hovedgrunnen er enkel: Jeg fikk ikke lyst til å danse. Jeg fikk ikke lyst til å synge. Jeg fikk ikke lyst til å starte et band. Og alle vet at minimumskravet til en dansefilm er at publikum skal ønske å være litt, bare litt, som de hardtarbeidende menneskene oppe på scenen oppe på lerretet. Det minnet litt om da jeg kom ut fra "Charlie og sjokoladefabrikken" og ikke hadde det minste lyst på sjokolade. Det var da jeg visste noe var galt.

Dansescener er tricky. Kamera må balansere mellom å gi oversikt over bevegelsene og koreografien og samtidig fange kjemien, de intense og konsentrerte ansiktene, klare å formidle karismaen til de som danser (hvis de har noen). Klippene må være passe forte og rytmiske og helst gi den dunkende, hektiske følelsen av at du er på dansegulvet selv, men stanse i tide før alt sammen blir et flimrende rot av føtter og hender. "Fame"-dansingen føles jevnt over for glatt og uinspirert og iblant overseksualisert på en gjespende kjedelig måte. Som til døden-fan av amerikanske "So You Think You Can Dance" (ja, jeg vet du ikke er fan ennå, Line, men jeg gjør et forsøk til på å omvende deg) hadde jeg unnet både Debbie Allen og Kherington Payne bedre materiale å jobbe med.

fame1



At dansingen gjør det den skal er desto mer vesentlig fordi historien i dansefilmer som regel er hysterisk platt. "Fame" nekter seg ikke en utgått plottlinje om streng far som blir sur når datteren som spiller klassisk piano får lyst til å synge litt r'n'b ved siden av, og truer med å trekke henne fra skolen. Virkelig. Pianojenta blir naturligvis venner med ghettogutten som vil opp og frem og som går på musikkskolen uten at moren hans vet det. Nå er det greit at plottlinjene er enkle og lettfattelige i filmer som publikum først og fremst oppsøker for å la seg rive med av det mysikalske, men når underholdningsfaktoren og dansegleden svikter, blir glipene i plottet desto tydeligere.

Bare for å trekke parallellen til "So You Think You Can Dance" igjen: Den amerikanske sesongen er nå fremme ved den siste utvelgelsen i Las Vegas, og etter en litt slapp femte sesong ser mitt yndlingsdanseshow ut til å finne stø grunn under føttene igjen. Og av en eller annen grunn klarer showet å fortelle den klisjéfylte historien om gutten som kommer ingensteds fra med en eller annen obskur gatedans og blir kongen på dansegulvet bedre enn fiksjonsfilmene som prøver på det samme. Kast bare et blikk på Russell Ferguson, som gjorde denne auditionen i Boston:



Jeg var svak for Russell allerede etter Boston-episoden, for jeg har en svakhet for krump og synes det er fantastisk å se på når Lil' C og kumpanene hans krumper i musikkvideoene til Madonna. Og så kommer fyren til Las Vegas og gjør dette her:



Dette er som kjent tv, og de fleste tv-tårer er som kjent regisserte. Jeg er rimelig sikker på at dommerne visste utmerket godt at Russell kunne komme til å fikse cha cha cha. Men det funker så bra - det er dramaturgisk godt lagt opp, og morsomt å se på ikke minst på grunn av x-faktoren, som "So You Think You Can Dance" fikser og "Fame" ikke: Det er moro å se Russell og Iveta danse. De har god kjemi, de har utstråling, og selv i de korte glimtene som kryssklippes med dommernes reaksjoner er bevegelsene raske og flytende. Etter jeg så episoden, hadde jeg lyst til å gå tilbake og se Russell danse en gang til. Det var ikke én scene fra "Fame" jeg følte noe behov for å se om igjen. Og der, kjære venner, ligger hele den store, lille forskjellen.
Stikkord:

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

ingermerete

ingermerete

35, Oslo

Inger Merete Hobbelstad (f. 1980) er kulturjournalist, teateranmelder og filmanmelder i Dagbladet og burde egentlig være lut lei av å skrive etter endt arbeidsdag. Men den gang ei. Jo, og så har jeg mastergrad i Litteraturvitenskap med en oppgave som handlet om Homers "Iliaden". Hvilket jeg altfor sjelden får spørsmål om. Og så nås jeg på imh@dagbladet.no.

Kategorier

Arkiv

hits