Tung lett lett. Lars Saabye Christensen og Chet Baker.

S ble det en snartur innom "Chet spiller ikke her" p Torshovteatret p onsdag, en fin, men lett affre som tar for seg den velkjente historien om den rastlse kunstnersjelen som piskes rundt p turn etter turn av drmmen om en dag skape noe magisk og frykten for aldri bli noe annet enn middelmdig. Som vanlig er det en vansmektende kone i bakgrunnen, her bare i andre enden av en telefon. Lars Saabye Christensens tekst er lyrisk og dempet morsom og treffsikker i sin skildring av musikerilvets ml og mening og ikke minst definisjonen av cool. Samtidig fles det hele litt overfladisk. Jeg grep meg selv i bli litt skuffetde gangenebandet avbrt midt i sine nydelige versjoner av "My Funny Valentine" og "The Way You Look Tonight" og vi mtte tilbake til livet til saksofonisten Daniel (Thorbjrn Harr), som to timer etter sin dd ser tilbake p sitt urolige liv.

Det er likevel ett avsnitt jeg griper meg i g og tenke p, to dager senere. I begynnelsen av teksten snakker Daniel om hvordan amerikanske kulturuttrykk ofte pakker inn det tunge i det lette - for eksempel en dyp sorg i en smektende slager med stladen tekst - i motsetning til i Europa, der vi bare vil nedover:

Det finnes en poesi i disse sangene som er i slekt med lysreklamer, veddelp, jernbanestasjoner, speedometre, spilelhaller, kuponger, skyskrapere. Det er ingen fartsgrenser i disse linjene. De skal alltid videre. De stanser ikke og lurer p hva de skal bety. Det fr vi vite i neste linje likevel. Det er en amerikansk livsstil, s si, i disse ordene, slik bluesen og jazzen er sanne amerikanske ytringer. Og det finnes en amerikansk poetikk, eller tyngdelov: hvis stoffet er tungt, gi det den aller letteste form. Kle ikke sorg i rustning. Den elektriske spenningen skapes i mte mellom disse to motstridende bevegelser, det som vil ned, det som vil opp. Robert Johnson sang den sanneste amerikanske strofen, 23 r gammel: If you see me laughing, it's just tokeep from crying. Den europeiske tyngdeloven er mer entydig: ned, bare ned, s dypt at vi til slutt stanser, stumme, og blir stende p stedet hvil i vr enestende dybde og venter p applaus. Det er for mye bagasje i Europa og vi vil ha med alt. I den amerikanske kofferten ligger hjerte og smerte.

Dette avsnittet passer nesten urovekkende godt i en forestilling om Chet Baker, som med sin rene, melankolske stemme og rene, vakre trompetlyd gir et ekstra lag til tekstlinjer som Let's get lost/lost in each others arms. Det er noe med beskrivelsene av enkle, sterke flelser, klisjeer og halvklisjeer av arten som ofte opptrer i gamle slagertekster. De er som regel sanne. Samtidig er de som regel s generelle at de ikke er interessante i seg selv, alle opplever sin egen virkelighet som mer kompleks og individuell enn virkeligheten i sangene. Men det skjer noe kraftfullt nr enkle, romantiske, lengselsfulle tekstlinjer mter en stemme eller en fremfring som er mer srpreget, vanskeligere, srere, mer motsetningsfylt. Meg berrer disse melodiene, av Duke Ellington eller ColePorter,sterkt nr jeg finner de riktige versjonene av dem. Ikke pakket inn i Diana Kralls svulstige sound som prver overtale meg om at dette er det behageligstei verden lytte til. Mennr desynges av Chet eller Billie Holiday, som knapt kunne vre mer forskjellige i mte synge p, men som har det til felles at de uten legge til flere ord eller verbale nyanseringer bringer noe inderlig og spesielt til det som i utgangspunktet er s allment. Da jeg for en stund siden intervjuet Knut Borge, trakk han frem Billie Holiday som en av jazzskikkelsene som virkelig fascinerte ham og hvis ulykkelige liv han hadde lest mye om. "Hun kunne f en rutinemessig skrevet slagertekst til hres ut som en sonette" sa Borge da.

Men jeg er likevel kanskje enda mer glad i Chet enn Billie. Den lyse, klare tonen som ikke trenger seg p, og som nettopp derfor gjr det, p grunn av alt som ligger bakenfor og under.


chet baker



Stikkord:

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

ingermerete

ingermerete

35, Oslo

Inger Merete Hobbelstad (f. 1980) er kulturjournalist, teateranmelder og filmanmelder i Dagbladet og burde egentlig vre lut lei av skrive etter endt arbeidsdag. Men den gang ei. Jo, og s har jeg mastergrad i Litteraturvitenskap med en oppgave som handlet om Homers "Iliaden". Hvilket jeg altfor sjelden fr sprsml om. Og s ns jeg p imh@dagbladet.no.

Kategorier

Arkiv

hits