Om det absurde

Jeg sitter p toget mellom Skien og Oslo og drodler p dette lille essayet, som svar til kommentator ?Spiritistene?, som etter blogginnlegget mitt om Christopher Hitchens der jeg skrev at jeg oppfattet tanken p en Gud som absurd, spurte om ikke det er like naturlig akseptere den absurde iden om en Gud som det er akseptere det absurde i kunsten, som vi ofte anser som bedre enn mye annen kunst. Her er et lite utkast til svar:

Hva du synes er absurd, avhenger av hva du synes er normalt. Hva du synes er uventet, avhenger av hva du synes er forutsigbart. P grunn av at det som regel er en viss konsensus rundt hva som er normalt, vil vi ogs omtale de samme uttrykkene som absurde. Merk at det absurde ogs ofte ligner det realistiske, overdriver eller forvrenger det, flger visse regler slik det daglige livet vrt gjr det, men er likevel annerledes - blant annet ved at mennesker overhodet ikke reagerer p regelbrudd i de fiktive absurde universene, slik virkelige mennesker ville gjort, eller at reglene som styrer universene er forskjellige fra vre. Tenk p David Lynch - "Twin Peaks" har et absurd skjr hele veien fordi det som er akkurat litt for mye, litt overdrevet, ikke virker unormalt. Dale Coopers oppfrsel er hele tiden stilisert, lett karikaturaktig, men han glir likevel inn som en selvflgelig skikkelse i den lille byen. Og s er det jo mye der som er mer en litt unaturlig, men det er en annen diskusjon. Jeg tror det samme forholdet til det absurde er grunnen til at filmene til Lynch ofte er s nifse. Man fr flelsen av at universet i filmen flger et sett av regler, men reglene er ikke vre regler, du klarer ikke forutse hva som vil skje slik du klarer forutse din egen hverdag, og det er en trussel der som kommer for ta deg. Jeg tror aldri jeg har vrt s redd i en kinosal som under den frste timen av "Lost Highway".

Selv om forestillingen om en Gud ikke passer inn i et vitenskapsbasert og rasjonelt verdensbilde, og derfor er absurd, opplever jeg likevel selve troen p en slik ordnende bevissthet som et forsk p slippe unna det absurde. Vi lever i spennet mellom et samfunn og en verden vi nsker skal vre rettferdig og en natur som slr til brutalt og tilfeldig. Vi nsker leve i en verden som er full av muligheter, der det gr deg vel om du er flink og snill, men opplever at naturen (ikke minst menneskenaturen) ikke tar slike hensyn. Srlig i de vestlige religioner str moralen sentralt, det tilbys et sett leveregler, og selv om disse tankene str svakere i dag enn fr, innebrer de jo fremdeles en forestilling om at du vil bli straffet eller belnnet etter hvor from du har vrt i livet. At man har hatt behov for utvikle slike moralsystemer og fremstille dem som om de er gitt av en hyere, skapende makt, samtidig som disse systemene str i s tydelig kontrast til naturlovene, sier litt om behovet for forutsigbarhet og hensiktsmessighet i livet.

Denne uken intervjuet jeg Morten Strksnes, som har skrevet bok om sin reise i USA. Han snakket om den ukuelige optimismen han mtte overalt, om hvordan alle han mtte, selv om de var langt nede, hadde troen p at det ville vre mulig starte p nytt, komme seg opp og frem, selv om alle tidligere forsk hadde feilet. Selv om de som trodde s sterkt p dette sannsynligvis aldri kommer til "lykkes" slik de forestiller seg, er det utvilsomt en fordel klare tenke slik. Det gir dem en viss energi, motarbeider resignasjonen. Men troen p at du kan f til hva som helst i livet, bare du vil det sterkt nok, ikke gir deg og jobber hardt, vil i mange tilfeller bli skuffet, og jeg kan bare forestille meg selvransakelsen og selvforakten nr suksessen du har blitt forespeilet vil bli din, ikke kommer. Jeg har ikke oppholdt meg i USA lenge nok av gangen til si noe bastant om hvordan det er der, men venner av meg som har bodd der mener det er et svrt nevrotisk land. For om det ikke gr deg som du vil i livet, er det, om du legger den amerikanske drmmen til grunn for livet ditt, bare din egen feil.

For noen dager siden snakket jeg med min norsklrermor om modernismen. For henne var skepsisen til fremskrittet et av de viktigste kjennetegn ved modernismen. Selv har jeg alltid blitt mest sltt av hvordan alle regler oppheves. Bundne former forsvinner fra litteraturen, kunsten blir nonfigurativ. Etter katastrofen som var frste verdenskrig, tror man ikke lenger p retningslinjene, verken moralske eller estetiske. At et rettskaffent liv ikke ndvendigvis fr en bedre utgang enn et slett, har man hatt anledning til bivne p slagmarken. At et kunstuttrykk som flger de utarbeidede skjemaer og er laget etter en viss hndverksmessig standard, ikke ndvendigvis er dypere eller bedre enn andre, er en beslektet innsikt. Frst Darwin, og s krigen, har gjort troen p en allmektig Gud, vanskelig. Og denne plutselige tanken, at menneskene er alene, at moralen er skjr og menneskeskapt, at livene vre styres av gode og drlige valg som tas i korte yeblikk, i ensomhet, ofte uten den ndvendige forhndskunnskap, pvirket av stemninger og flelser og impulser, at hvilke muligheter vi fr ligger i hendene p andre og like feilbarlige mennesker, kan gjre hvem som helst overveldet og utmattet. Jeg har alltid vrt svak for eksistensialistene, men da jeg var liten, kunne jeg ikke skjnne hvorfor den var s mrk. Jeg var helt med p Sartre-tankene om at menneskene str alene i valgene sine, men tenkte at det tross alt var en fin ting at mennesket var autonomt. Noen r og noen valg senere forstr jeg bedre hvorfor Sartre opplevde dette som ensomt og tyngende.

Jeg er enig i at absurd humor er bedre enn nesten all annen humor. Jeg tror det har nettopp med livets iboende absurditet gjre. Vanlige, stringente historier er ikke helt nok for fange livet, i sin meningslshet og uforutsigbarhet. Kanskje er det derfor jeg, og mange andre, ofte fler at det stiliserte og absurde fanger noe essensielt ved det vre i live, p en annen mte enn ren mimesis. Det er en grunn til at Seinfeld, i foreningen av det aller mest ubetydelig hverdagslige og det metafysiske, abstrakte fltes s vesentlig og traff s mange. Seinfeld tok utgangspunkt i sosiale, observerbare situasjoner, men formen var hynet, abstrahert. Ogs Seinfeld handler jo egentlig frst og fremst om livets meningslshet, stavet ut i mantraet "It's about nothing", og er slik sett i opposisjon til et religist verdenssyn. For meg blir serien bare mer og mer briljant jo mer jeg tenker p den. Monty Pythons humor har jo mye av det samme ved seg - selv om de blir for absurde for meg p slutten av tv-karrieren - og minner om bde Lynch og Seinfeld i de er anti-forutsigbare, og gjr et poeng av bryte fr du venter det, stanse fr den forventede punchlinen, eller avklaringen. Og universene Lynch, Monty Python og Seinfeld opererer i, er egentlig ganske mrke.

Selv har jeg alltid sett p det som en selvflge at livet er uten iboende mening. Kanskje er det derfor jeg egentlig ikke synes det absurde er spesielt interessant, unntatt nr det brukes i humoristisk (eller skummel) sammenheng, og nr det anvendes for si noe om vre sm liv og rundene vi trkker rundt og rundt i. Da jeg for litt siden leste kollega Cathrine Krgers artikkel om Valerie Solanas, gjenga hun et Solanas-sitat som slo meg.

Mannens manglende evner til forholde seg til noen eller noe, gjr at livet hans er meningslst og uten poeng (/den dypeste form for mannlig innsikt er at livet er "absurd"), s derfor fant han opp filosofi og religion. Tom innvendig som han er, vender han seg utover, ikke bare for f veiledning og kontroll, men ogs for finne frelse og mening i livet. Jordisk lykke var og er umulig for ham, s han fant opp himmelen.

Solanas militante og hatske tone appellerer overhodet ikke til meg, og at hun gjr det absurde til noe mannlig, opplever jeg ikke som personlig relevant.. Men det er noe i dette med at det absurde p sett og vis ogs er banalt. Og at det kanskje er mer krevende skape et komplekst kunstverk som tar for seg spillene og flelsene mellom mennesker fra dag til dag, enn det er lage noe stilisert og abstrakt som frst og fremst formidler den kanskje ikke s blendende innsikten at livet er uten mening.

 

Men tanken p en Gud passer ikke inn i dette. Jeg som aldri har vrt religis, skal selvsagt vre forsiktig med uttale meg om det religises natur, men jeg kan ikke fri meg fra flelsen av at frykten for det meningslse - og dermed det ensomme, det autonome, det uforutsigbare og det brutale - er s sterk at mange heller aksepterer den absurde ideen om en Gud enn ta den store tomheten innover seg. Selv omfavner jeg heller tomheten. For om det er mye skumlere, er det ogs mye morsommere.

 

Stikkord:

6 kommentarer

kjell arild

29.10.2009 kl.13:01

Du ser ingen sammenheng mellom tomhet og Gud, da? Jeg skal finlese bloggene nr jeg kommer hjem. Unnskyld, jeg skal finlese ikke-bloggen mellom linjene og se om jeg finner Gud eller tomhet der. Ble det absurd?

Inger Merete

29.10.2009 kl.20:26

Veldig fint og absurd. Og jo, det er vel nettopp det jeg gjr. Ser en sammenheng mellom tomhet og Gud, alts.

Spiritistene

30.10.2009 kl.16:26

Det var et noe grundigere svar enn ventet, men det setter jeg pris p. Takk!

"men han glir likevel inn som en selvflgelig skikkelse i den lille byen."

Tja, flere av de lokale etterforskerne ser med skeptiske yne p Coopers metoder, s jeg vil ikke si at han glir helt inn sett fra deres perspektiv. For seeren forholder det seg dog annerledes -- han er jo ikke akkurat den mest absurde karakteren i serien, selv om han trolig er den beste. (Jeg har ogs sansen for karakteren som spilles av L. Ron Hubbard-look-a-like'n Don S. Davis(?) -- husker ikke navnet hans i farten. Det passer jo for vrig bra at han har nettopp dt utseendet -- jeg antar det var en bevisst casting.)

Ellers var det jo mye interessant her, og jeg ser at du har mange av de samme referansene som meg. Helt enig med deg vedrrerende Seinfeld. Sartre har jeg forelpig kun kjennskap til fra sekundrlitteratur, faktisk -- av eksistensialistiske filosofer foretrekker jeg nordmennene P. W. Zapffe og Herman Tnnessen. Men all denne filosofien er egentlig ganske utdatert og forekommer meg ikke relevant i forhold til f.eks. nyere vitenskap (som litteratur og ordekvilibrisme (kanskje srlig i Tnnessens tilfelle) er den imidlertid fortsatt anbefale).

klage over livets iboende meningslshet er et stadium jeg er forbi -- det tilhrer puberteten. Det interessante oppstr nr man opphyer livets absurditet, meningslshet og grusomhet til kunst. Nr lidelsen sublimeres. Da oppstr den kathartiske nytelsen man kan f av lese Houellebecq, B. E. Ellis eller Knausgrd. Et problem jeg har med mye litteratur er at den er for urealistisk, i den forstand at den skjnnmaler virkeligheten. Selv Knausgrds Min Kamp er en skjnnmaling -- man merker at han holder tilbake mye i karakteristikken av flere personer, av frykt for stte og utlevere dem. Dermed krasjer ogs hele prosjektet i noen grad, selv om det kanskje er blant det nrmeste noen skjnnlitterr forfatter har vrt i gjengi en skalt virkelighet.

Ogs American Psycho er for skjnnmalende -- Ellis baserte volds-, tortur- og kannibalismescenene p FBI-rapporter om autentiske seriemorderes gjerninger, men han tonet dem kraftig ned for ikke gjre boken urealistisk. Ironien er alts at denne boken, som ble kritisert bl.a. for inneholde urealistisk vold, ikke var i nrheten av tangere virkelighetens grusomheter. Fantasien strekker aldri til nr man skal prve forestille seg universets grusomhet -- den kopernikanske krenkelsen kom som et sjokk p folk, en kontraintuitiv vederstyggelighet som for enhver pris mtte undertrykkes. Likes med den darwinistiske og til dels den freudianske. Relativitetsteorien og kvantemekanikken var blant det tyvende rhundres store krenkelser, selv om begge to nok har gtt den gemene hop hus forbi og ikke har srlig relevans i folks dagligliv. Med LHC i CERN str vi n foran nye krenkelser idet maskinen trolig vil (bidra til ) legge standardmodellen og -- med den -- inflasjonsteorien i grus. Forsket p finne en grand unifying theory vil mislykkes, kvantegravitasjonen vil forbli en nskedrm og gravitonet vil glimre med sitt fravr. Higgs-bosonet derimot ...

Den viktigste erkjennelse man kan hste fra vitenskapelige revolusjoner er at virkeligheten alltid er kontraintuitiv. Den er ikke som vi tror. Den overrasker oss stadig vekk. Nye lag skrelles vekk og avslrer dypere og mer absurde sannheter som kan virke foruroligende p sarte sinn. Heri forekommer det meg at kunstens funksjon ligger. Den har til oppgave sublimere det absurde, gjre det utholdelig for folk ved vise at opplevelsen er kollektiv, at de ikke er alene med sin angst, sin beven og sin ensomhet. Aristoteles hadde rett da han vektla Katharsis som han gjorde.

Spiritistene

30.10.2009 kl.16:28

Forresten s ble mange kursiverte ord 'normale' da jeg limte inn teksten. Gr det an kursivere teksten med HTML e.l. her?

Spiritistene

30.10.2009 kl.20:25

Apropos LHC ...:

http://www.theonion.com/content/news/scientists_warn_large_earth

Spiritistene

30.10.2009 kl.21:01

Apropos Gud og det absurde:

http://www.theonion.com/content/search/onion/advanced?search=God&restrict=

http://www.theonion.com/content/search/onion/advanced?search=God%20evolution&restrict=

En av de aller beste:

http://www.theonion.com/content/node/39512

Skriv en ny kommentar

ingermerete

ingermerete

35, Oslo

Inger Merete Hobbelstad (f. 1980) er kulturjournalist, teateranmelder og filmanmelder i Dagbladet og burde egentlig vre lut lei av skrive etter endt arbeidsdag. Men den gang ei. Jo, og s har jeg mastergrad i Litteraturvitenskap med en oppgave som handlet om Homers "Iliaden". Hvilket jeg altfor sjelden fr sprsml om. Og s ns jeg p imh@dagbladet.no.

Kategorier

Arkiv

hits