Spiller på sag - om "Saw VI" og sadismens oppfinnsomhet.

Takk til kollega Vegard som ofret seg og gikk og så "Saw VI" og skrev en behørig slakt etterpå. Selv har jeg ikke sett et eneste av oppsagingseposene. Ikke har jeg lyst heller.

 

Hva sier suksessen til de sadistiske "Saw"-filmene om verden? Det er en tanke som er nifs å tenke til ende. Hvorfor frydes mennesker i vår verden, særlig om de er unge, særlig om de er gutter, av utmalt og eksplisitt tortur på film? Et svar som synes åpenbart er at i en trygg verden trenger vi ennå adrenalinkick, og at kinosalen tross alt er en ukomplisert arena for å leve ut behovet for action og grensetesting. Men hvorfor må vi gå så langt som dette?

 

Da den franske "Irreversible" kom på kino i 2002, ble de som satte spørsmålstegn ved at filmens mye omtalte voldtektsscene indirekte ble brukt som pr for filmen, avfeid som gammeldagse. Men da en radioreporter for NRK oppsøkte en kinosal der filmen ble vist et par dager etter premieren, var den full av unge menn. Kompisgjenger. Og de satt der neppe for å se voldtekt utforsket som problem. De var der for å tøye sine egne grenser, for å tilfredsstille nysgjerrigheten som var blitt skapt av løftet om den fæleste voldtektsscenen noensinne.

saw


Når er det lov å bruke ordet spekulasjon i dag? Utenfor finansmarkedet, altså? Selvsagt er det estetisk problematisk (og dessuten passé) å trekke filmer opp og ned etter hvor moralsk oppbyggelige de er. De ypperste kunstverk har nesten uten unntak en ambivalens i sin kjerne, en spenning som gjør at du nesten får tak på dem, men aldri helt. Dessuten er det ikke vanskelig å forstå at filmskapere (og andre, for den saks skyld) ønsker å utforske nattsidene i oss, hvordan og hvorfor mennesker påfører andre menneskers lidelse. Det er vanskelig å kalle noe spekulativt fordi det går på hensikt, og menneskers tanker og motiver er nå engang, hvor frustrerende det enn er, skjult for oss.

 

Samtidig er det et paradoks at filmene som er ute etter å karikere eller kritisere vårt blaserte forhold til vold, ofte trekker publikum av nøyaktig samme årsak som filmene og tv-programmene de parodierer. "Natural Born Killers", "Casino Royale", "Funny Games" og denne filmhøstens nest vemmeligste film, "Gamer", har alle en viss tiltrekningskraft på akaleie unggutter som vil tøye grensene sine.


Samtidig blir dette ytterligere ubehagelig fordi, som alle vet om de virkelig kjenner etter, det bor en skrekkfilmsugen attenåring i oss alle. Du måtte dratt meg hylende og skrikende og fektende inn på Saga for å få meg til å se "Saw VI". Jeg ville klort meg fast i Kaffebrenneriet-disken til jeg fikk fliser under neglene. Men likevel.

 

For noen år siden anmeldte jeg Dan Brown-bøkene for Spirit, og led meg gjennom en uendelighet av sider med setninger som "Hvem skulle tro at de bena bar en IQ på 170?". Den boken jeg vurderte noe høyere enn de andre, var "Engler og demoner". Det var den eneste jeg synes var noe spennende. De fire mordene i boken, på fire kardinaler, er knyttet til de fire elementene. Det første var jord, og den første kardinalen ble funnet halvt gravd ned, med jord stappet ned i halsen. Og dermed begynte hjernen min, uten at jeg ville det, å løpe løpsk. Hvordan ville de neste bli drept? Vind? Hva kan de gjøre da, mon tro? Å ja, de punkterte lungene hans. Ugh. Æsj. Ok. Neste er ild. Hva skjer da?

 

(Dette skjedde:)

 

engler og demoner

 

Faktisk tror jeg dette er noe av hemmeligheten også i bøkene til Jo Nesbø. Nesbø har selv sagt at han liker å ta uskyldige, hverdagslige gjenstander - et tørkestativ, en vannseng, en snømann - og gjøre noe uhyggelig med dem. I "Snømannen" minner spenningselementene om "Engler og demoner": Du vet det vil bli flere mord, du vet det vil ha noe med en snømann å gjøre - men hvordan? Intrigen vekker nysgjerrigheten og kreativiteten til live, samtidig som vi får denne lille frysningen av ubehag når forfatteren røper hvordan han eller hun faktisk har tenkt. For å skape ordentlig spenning må det finnes en ordentlig trussel. Å pønske ut en trussel med omhu og oppfinnsomhet, er ikke bare tillatt, det er nødvendig om man skal mestre den krevende sjangeren "thriller".

 

Fascinasjon og frastøtelse er tett forbundet. Alle har en grense der det bikker over fra mest det ene til å bli mest det andre. Grensen går på ulike steder for oss begge. For meg går den lenge før "Saw VI". Men jeg tror det er mulig å erkjenne og bekjenne at utspekulerte mord har en kilende tiltrekning, og samtidig sette spørsmålstegn ved hensiktene til og verdien av filmskapere som i for stor grad baserer seg på å nære nettopp disse sidene, og som ukritisk går inn for å flytte grensene ut et sted der de ikke hører hjemme. Jeg tror faktisk de færreste følte et akutt behov for å se mennesker bli saget i stykker før skrekkfilmfolka lot det blinke i sagbladet og spurte indirekte om de ikke hadde lyst til å se hva som kunne gjøres med det. Og derfor trekker jeg pusten dypt og ytrer det belastede ordet: Dette er spekulasjon, og jeg synes ikke det er ok.

Stikkord:

3 kommentarer

Max

06.11.2009 kl.01:40

Det er vel egentlig ikke graden av vold som gjør et kunstverk spekulativt, men snarere dets fravær av indre eller ytre refleksjon over den, eller i det minste en flat og formularisk behandling av den (som for eksempel i krimsjangeren). Klart det er et dilemma at enhver problematisering av vold står i fare for å ramme seg selv. Men "Irreversible", som du nevner, er et eksempel på kunstnerisk nødvendig grufullhet, og et bevis på at det heller ikke finnes grenser for langt den strekkes ut, bare det ikke gjøres med et likegyldig skuldertrekk. Jeg tror og håper guttegjengene som trakk på kino angret bittert underveis. Jeg ble i alle fall kvalm (og deppa dagevis) selv etter å ha sett den.

Inger Merete

09.11.2009 kl.01:05

Godt argument! Og jeg er enig i at filmer med mye vold er gode når volden er der av en grunn og brukes på en gjennomtenkt måte. Men det er også mitt inntrykk av at man iblant gjemmer seg bak en viss refleksjon nettopp for å kunne vise oppfinnsom og utmalt vold. Møkkafilmen "Gamer", som jeg anmeldte tidligere i høst, er i det ytre en satire, og lar de aller fleste av hovedpersonene være blaserte og frastøtende underholdningsjunkies, men det satiriske er langt mindre slående enn sjokkeffektene.

Hva "Irreversibel" angår, har jeg ikke sett den, men jeg husker jeg tenkte da jeg leste om den at det virket som en seriøs film som tok oppgaven med å utforske voldtektssituasjonen med stort alvor. Men så har jeg en kompis som har intervjuet Gaspar Noé, og han var visstnok ekstremt overfladisk og likegyldig i svarene sine. Så hvem vet.

maria

15.07.2010 kl.20:09

saw filmene er dritråe! digger de filmene

Skriv en ny kommentar

ingermerete

ingermerete

35, Oslo

Inger Merete Hobbelstad (f. 1980) er kulturjournalist, teateranmelder og filmanmelder i Dagbladet og burde egentlig være lut lei av å skrive etter endt arbeidsdag. Men den gang ei. Jo, og så har jeg mastergrad i Litteraturvitenskap med en oppgave som handlet om Homers "Iliaden". Hvilket jeg altfor sjelden får spørsmål om. Og så nås jeg på imh@dagbladet.no.

Kategorier

Arkiv

hits