Mannen ved det digitale tegnebordet

Dette gode intervjuet med Pixars ledende produksjonsdesigner Ralph Eggleston er verd å lese. Eggleston snakker om jakten etter en slags troverdig ikke-realisme, motstanden blant de gamle grå eminensene som fremholder at ingenting av animasjon i dag kan måle seg med den håndlagde "Snehvit", og hvordan storyboardtegnerne var så viktige for tidligere tiders storproduksjoner som "Tatt av vinden", fordi alt som syntes innenfor kameralinsens rektangel måtte lages fra bunnen av etter nøyaktige tegninger - og hvordan disse kunne brukes til å lade bildene med mening.

Mest interessant synes jeg det er lenger ned i intervjuet, når Eggleston forteller om tankene bak bildene i "Finding Nemo" og "Up". Om "Finding Nemo" sier han:

I starten av filmen skal det føles som om fiskene er trykket ned til bunnen av korallene. Dette som et grep for å underbygge Marlins overbeskyttende holdning til sønnen. I det Nemo tas til fange, trekker Marlin helt opp til overflaten, for deretter å synke dypere og dypere i jakten på Nemo. Parallelt med denne nedadgående bevegelsen blir vannet stadig mer uklart og ugjennomtrengelig. Jo nærmere han kommer Nemo, desto nærmere er han ved å gi opp.

nemo



Når han forteller om "Up" går han inn på det komplekse forholdet til virkeligheten som gjenskapes:

Når de så på bildene av fjellplatået som Carl Fredricksen skal bestige i filmen, gjorde proporsjonene at jungelen som omslutter fjellet fremstår som et grønt vegg-til-vegg-teppe. Dermed måtte de skape tekstur som gjør at trekronene synlige i alt det grønne. I virkeligheten ville en slik effekt i et fotografi har krevd gigantiske trær, men hva vi ser etter av realistiske effekter følger ikke alltid fysikkens lover. Tilsvarende utgjorde ballongene Fredricksen bruker for å løfte huset sitt et problem.

 Jeg skulle ønske han også hadde snakket litt om fargebruken og det visuelle uttrykket i filmens fabelaktige åpningsscene, som beskriver et langt ekteskap omtrent uten et ord - selv i barnefilmer kan "show, don't tell" være en leveregel, innholdet blir ikke vanskelig å få tak på av den grunn. Vekslingen mellom håp og drømmer på den ene siden og realitetens rammer på den andre er beskrevet med en beundringsverdig fingerspissfølelse, med et visst vemod, men samtidig med en rolig forståelse over at slik er livet. Her bølger filmen mellom bilder i gråsjatteringer og sukkertøysfarger, slik man vel også kan føle tilværelsen gjør fra dag til dag.

Ok, så er kanskje ikke alle ekteskap fullt så harmoniske, da. Men likevel.

up

Stikkord:

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

ingermerete

ingermerete

35, Oslo

Inger Merete Hobbelstad (f. 1980) er kulturjournalist, teateranmelder og filmanmelder i Dagbladet og burde egentlig være lut lei av å skrive etter endt arbeidsdag. Men den gang ei. Jo, og så har jeg mastergrad i Litteraturvitenskap med en oppgave som handlet om Homers "Iliaden". Hvilket jeg altfor sjelden får spørsmål om. Og så nås jeg på imh@dagbladet.no.

Kategorier

Arkiv

hits