Mennesket og maktene. Mennesket er Karl Ove Knausgård.

Jada, jeg er en av dem. Jeg er en av dem som sitter oppslukt av Karl Ove Knausgårds "Min kamp", og som er blitt så trigget av lesningen at jeg må kaste meg over tastaturet mens jeg ennå har litt igjen av storverkets andre bind. Og i likhet med mange andre dypt berørte lesere, oppfatter jeg bøkene som særs relevante for mitt eget liv og min egen tid. Og det er interessant, nettopp fordi Knausgård i så stor grad også er opptatt av det universelle, melder seg på i mange hundre år gamle diskusjoner, ser sin egen livssituasjon i forhold til fortidens idéer og tanker og føler dypere slektskap med barokke kunstnere og forfattere av veldige 1800-tallsromaner enn med skikkelser fra sin egen tid. Han er på samme tid gammelmodig og gnistrende nåtidig, og for meg er det der mye av fascinasjonen ligger.

At det moderne livet er fragmentert og ustadig, er nærmest for en klisjé å regne. Men Knausgård skildrer bedre enn de fleste den særegne sårbarheten som kjennetegner livet i dag, der hierarkier og kategorier ikke har taket på oss i samme grad som før og der vi heller ikke er automatisk inkludert noe sted, ikke i en familie, ikke i et kollegium, ikke i de stadig bevegelige sosiale kretser som bølger på tvers av arbeidsplasser og vennegjenger. Subtile signaler, nyanser i en samtale, får uforholdsmessig stor betydning fordi forpliktelsene til å holde sammen i stor grad er forsvunnet og selskap oppsøkes og gjenoppsøkes dersom det er fornøyelig og interessant nok. Både den unge og den voksne Knausgård er hyperbevisst i alle møter med andre mennesker. Han er åndeløst årvåken, anspent, hudløst sensitiv overfor statusforskjeller og tar enhver avvisning voldsomt innover seg selv. Han ønsker sterkt å behage andre. I en verden av mange og løse forbindelser er det lett å stupe ned i selvforakten og tenke at vi bare har oss selv å skylde på om vi ikke får den anerkjennelsen og aksepten vi ønsker så sterkt. Kanskje er det dette Aslak Nore sikter til når han i VG i dag skriver at ingen uttrykker hans generasjons erfaringer og følelsesliv bedre enn Knausgård, og forteller at "hans mange patetiske sider får meg til å vri meg rundt i gjenkjennelig skam".

De siste dagene har jeg lest flere som er opptatt av av mann/kvinne-forholdet i del to av "Min kamp", av spenningen mellom samfunnets likestillingsidealer og forfatterens forsøk på å vri seg fri fra det omklamrende familielivet. Aslak er inne på det når han skriver om Knausgårds nesten driftsstyrte opposisjon mot "Audun Lysbakkens utopi virkeliggjort, preget av politisk korrekthet, multikulturalisme og likestilling". Det samfunnsmessige og politiske er et interessant aspekt, verd å utforske, men for meg som leser handler "Min kamp" i liten grad om rollene menn og kvinner tar eller blir skjøvet inn i, og mer om et enkeltmenneske som, kanskje på grunn av den stadige friksjonen han opplever i nærkontakten med verden, vil ut i det eksistensielle, tømre på overbygningen. Dette er vanskelig i et samfunn som forventer at han er intenst tilstede i det trivielle, det hverdagslige, i akkurat like stor grad som partneren, og som forlanger at det er her han skal finne størst glede og mening.

Jeg tror nok også kvinner av i dag kan kjenne på "den brølende 1800-tallsmannen" i sitt indre, og føle en sorg over å forsake en altoppslukende og kanskje egoistisk idéverden som de i årevis har blitt tillatt og til dels oppmuntret til å utforske som unge, intellektuelt anlagte voksne i et fritt, vestlig land. En venninne av meg som fikk barn for litt over et år siden, ble i våres med på noe som kan minne om babyrytmikken fortelleren i del to av "Min kamp" så intenst forakter. Etter å ha tilbrakt en formiddag i en verden av bustete hår og løse treningsbukser og samtaler som aldri beveget seg utover betraktninger rundt bleier og stellebord, kom hun rystet tilbake og fikk meg til å love å filleriste henne dersom hun noen sinne ble slik. Det dreide seg ikke om motvilje mot familielivet, barnet det er snakk om er høyt elsket, men en redsel for å miste en viktig side av livet og skyldfølelse over den samme dragningen mot intellektuelle og kunstneriske prosjekter. Mer enn en kjønnskamp synes jeg Knausgård skildrer et opprør mot et påtvungent ideal, en spenning mellom grunnleggende behov: Den filosofiske lengselen vs. kravene som må oppfylles om man skal oppnå et harmonisk familieliv, trangen til å gripe etter en storhet, en innsikt, som føles innenfor rekkevidde, innenfor hverdagslivets klaustrofobisk trange rammer.

Hva er det som trekker slik i ham? For denne leseren er to avsnitt, to essayistiske utflukter, sentrale. Det ene er nesten midtveis i første bok, der Knausgård tar opp språkets og fiksjonens begrensninger. Knausgård opplever verden som liten, skriver han, han leter frenetisk etter en intellektuell frontier. Samtidig er han klar over at verdens oversiktlighet er en illusjon. Så mye av det vi betrakter som viten er nærmest for en fiksjon å regne, en forestilling. Vi har ikke kjennskap til naturvitenskapens innviklede teorier, men stoler på at de kan forklare alt vi ser rundt oss. Vi har ikke reist i fjerne asiatiske land, men får bilder og tanker i hodet når landene nevnes og uttaler oss gjerne om hvordan det er der. Det bringer tankene hen til Platon når Knausgård beskriver hvordan vi baserer oss på utvalg, skygger, representasjoner når vi trekker slutninger om verden. Vi nærer en kunstig fortrolighet med det fremmede. "Den lengselen jeg alltid kjente, som noen ganger var så stor at den nesten ikke lot seg kontrollere, sprang ut fra dette", skriver Knausgård. Kanskje er det derfor han må legge fortellingen sin så klaustrofobisk tett på virkeligheten denne gang, og bruke det mest nære håndgripelige han har som springbrett for sine mer kosmiske betraktninger. Kanskje har det å gjøre med at han ikke vil bli lurt, heller ikke av seg selv.

Det andre, kanskje enda mer talende lille essayet finnes i andre bok, tar utgangspunkt i Dostojevskij og spinner ut i betraktninger om menneskenes begrensede rekkevidde. Ingen som lot seg beta av "En tid for alt" kan være det minste overrasket over at Knausgård har en forkjærlighet for barokken, og det føles også naturlig at han er opptatt av Dostojevskij, selv om han bemerker at lesning av Dostojevskijs romaner, i kombinasjon med grubling over livets meningsløshet, er blitt et tenåringsfenomen. Denne leser, som ble oppslukt av "Brødrene Karamazov" som fjortenåring og prompte lot den bli grunnlaget for den mest banale romananalyse i norsk ungdomsskoles historie, føler seg truffet.

Noe av det som fascinererer Knausgård mest ved Dostojevskijs romaner er skildringen av menneskets tilkortkommenhet overfor et sett av svimlende idealer. Hos Dostojevskij kjemper halstarrige individer en innbitt kamp mot sine egne og verdens begrensninger. Om russerne skriver Knausgård:

Det finnes ingen briljans i setningene som kan peke ham (Dostojevskij) ut, ingen moral som er endegyldig lar seg lese fram, han bruker all sin kløkt og flid til å gjøre menneskene individuelle, og siden det er så mye i mennesket som ikke vil la seg ydmyke eller utslette, er kampen og aktiviteten alltid sterkere enn den nådens og tilgivelsens passivitet som den oppløses i. Herfra kan man gå videre og for eksempel se på nihilismebegrepet hos ham, som aldri virker reelt, alltid bare virker som en fiks idé, en del av tidens idéhistoriske himmel, nettopp fordi det menneskelige bryter seg fram overalt, i alle sine former, fra det aller mest groteske og dyreaktige til det aristokratisk forfinede og det tilskitnede, fattige og verdensprakt-fravendte Jesus-ideal og simpelthen fyller alt, også en diskusjon om nihilisme, til bredden med mening. Hos en forfatter som Tolstoj, som også skrev og virket i den store omveltningstiden som siste halvdel av det forrige hundreåret var, og som også ble gjennomrent av all verdens religiøse og moralske anfektelser, ser alt annerledes ut. Der er det lange beskrivelser av landskaper og rom, skikker og klesdrakter, der ryker det fra børsepipen etter at et skudd er avfyrt, der slår smellet tilbake i et svakt ekko, der bykser det rammede dyret opp før det faller om, og blodet, det damper når det renner ut på marken. Der diskuteres jakt i omfattende utlegninger, som ikke vil være noe annet enn det, en sakkyndig dokumentering av et objektivt fenomen, innsprengt i en ellers hendelsesrik beretning. Denne gjerningenes og tingenes egentyngde finnes ikke hos Dostojevskij, det skjuler seg alltid noe annet bak dem, et sjelens drama, det betyr at det alltid er et aspekt av det menneskelige han ikke får med seg, nemlig det som forbinder oss med det utenfor oss. Det er mange slags vinder som blåser gjennom mennesket ..."

Dette avsnittet er noe av grunnen til at jeg fremdeles tenker at det er noe gammeldags over Knausgård, gammeldags i en positiv forstand. At han ikke kvier seg for å bruke store, gjennomleste og gjennomtolkede verk som resonansbunn for sitt eget liv og prosjekt, at han legger til et adjektiv snarere enn å fjerne et, at han er så intens og barokk i sin essayistikk, at han ikke viker unna for store ord, alt dette viser at det går an å være maksimalistisk og mettet og uten at det går utover følelsen av at han er relevant og aktuell - for meg er dette noe av det som gjør ham så fengslende. Jeg skjønner hva Aslak mener når han beskriver Knausgårds omgang med verdenskunsten som "lemfeldig", men for meg er noe av gleden ved å lese disse delene av bøkene nettopp at de litteratur- og kunsthistoriske betraktningene er dristige, feilbarlige, og, ikke minst, svært personlige. Sammenligningen mellom Dostojevskij og Tolstoj gir et perspektiv på et av de sentrale spørsmålene i bøkene: Hva danner mening? Hva henger sammen? Hva uttrykker noe essensielt om et bestemt liv og en bestemt bevissthet, hva er bare en del av en parallell strømning, en tilfeldighet? I hvilken grad er mennesket noe helhetlig, i hvilke grad sammensatt av mange og dels motstridende tanker og tilbøyeligheter? I et intervju med Bokklubben Epp sier Knausgård selv:

For meg var det mest påfallende og problematiske ved det selvbiografiske det som hadde med tiden å gjøre - roman-tid er en ting, virkelig, opplevd tid noe helt annet. I en roman betyr det noe bestemt når karakteren ser på klokken. I virkeligheten ser man bare på klokken. I en roman betyr det noe bestemt når en karakter møter en gammel venn på gaten. I virkeligheten møter man bare en gammel venn, og det behøver ikke bety noen ting. Når man går inn i hverdagen på det nivået, fra minutt til minutt, er det som om sammenhengene begynner å løse seg opp. Hvordan holder vi verden sammen i virkeligheten? Jo, vi har en lang, lang rekke forestillinger om sammenheng og kontinuitet, årsak og virkning, motiver og beveggrunner som vi bruker uten å tenke på det, det er en del av vår verden - som romanens former av betydning på en måte er et bilde av. Og det kan man kanskje si er en form for tvang? Altså noe vi er i, som vi selv ikke bestemmer over? Sett på den måten har det å skrive så tett på virkeligheten handlet om frihet for meg.

For meg er Knausgårds romaner gjennomstrømmet av et eksistensielt alvor, de har et ambisiøst og høytidelig anslag som gjør forbindelsen mellom forfatteren og barokkens malere lett å forstå. "Min kamp"-bøkene ligger oppsiktsvekkende tett på det hverdagsnære, de trivielle detaljene, men bærer hele tiden i seg de store kontrastene, blikket for de store linjene bak de små handlingene. Det er kanskje derfor jeg opplever Karl Ove Knausgård, der han triller barnevognen rundt i Stockholm og merker at de pene jentene ikke lenger ser på ham, som en tremenning av Dostojevskij og Bergman i "Det syvende segl"-modus. Det stilles spørsmål om hva mennesket egentlig kan vite og hva det egentlig kan utrette, hva det kan endre og hva det må akseptere, hva som egentlig står i vår makt. Det er bevende litteratur, urolig, angstfylt, det er ikke alltid rom for ironi der. Når man begir seg ut i disse farvannene, er det lett å bli slukt, det er fort gjort at den dagligdagse gjøren og laden blekner i sammenligning. Og da er det ikke enkelt å være det smidige og selskapelige menneske som er så ettertraktet. Den kanskje mest hjerteskjærende delen av første del av "Min kamp" er når den unge versjonen av forfatteren får beskjed fra besteforeldrene om at han ikke får komme innom så ofte som han har for vane:

De fleste avvisninger kunne jeg håndtere, men ikke akkurat den, de var mine besteforeldre, og at selv ikke de ville vite av meg, var så rystende at jeg ikke klarte å beherske meg, men begynte å grine, der rett foran mamma. Hun, på sin side, var rasende, men hva kunne vel hun gjøre? Mens jeg den gangen ikke forstod noen ting av dette, og trodde at de ganske enkelt ikke likte meg, hadde jeg siden begynt å ane hva ubehaget kunne bestå i. Jeg var ute av stand til å forstille meg, ute av stand til å gå inn i en rolle, og det gymnasiale alvoret jeg førte med meg inn i huset, var i lengden umulig å holde borte, før eller siden måtte også de beskjeftige seg med det, og den ubalansen som da oppstod, siden deres sjargong aldri tvang meg til noe som helst, var det som måtte ha gjort at de til sist ringte min. mor. Nærværet mitt krevde alltid noe av dem ...

Et trekk ved det moderne er, ifølge Knausgård, at det er verden som vandrer gjennom mennesket og ikke motsatt. I så fall er han en representant for det moderne, for "Min kamp" kan leses som en forsøksvis uttømmelig utforskning av det menneskelige, verden sett gjennom prismen som er Knausgårds liv. Samtidig viser han hvor vanskelig det er for en som bærer med seg alvoret fra Dostojevskij og Caravaggio å ferdes uskadd gjennom en verden som belønner det de sjarmerende og behagelige mer enn de gode. At en verden som fjerner det religiøse laget mellom menneskene og verdensrommets uendelighet, som daglig minner oss om at våre fektende liv er små og korte, også utvikler sin egen form for nådeløshet. Og kanskje er det noe av grunnen til at lesningen av bøkene blir en så personlig opplevelse: At mange av oss jobber med å bringe den delen av oss som er barokk og alvorlig og eksistensiell inn i en verden som er opptatt av konsensus og detaljer - og av å bli behaget og underholdt.

Stikkord:

13 kommentarer

Raymond M. Kristiansen

30.11.2009 kl.00:59

Takk for at du skrev dette. Jeg er også blitt skikkelig fan av Min Kamp-serien og gleder meg som en unge til #3. Ser frem til å følge debatten videre.

Spiritistene

30.11.2009 kl.03:09

Interessant analyse. Jeg er enig med deg i at kjønnsperspektivet ikke er det viktigste i bind 2, men jeg tror jeg har andre favorittsitater enn deg -- fra begge bindene. Det minner meg på at det er synd jeg ikke noterte mens jeg leste.

Alt i alt er jeg en av de få som faktisk likte bind 2 enda bedre enn det første. Jeg opplevde det som rikere og mer essayistisk. Og slett ikke så ujevnt som mange kritikere skal ha det til. I bind 2 følte jeg at Knausgård i større grad brukte hverdagshendelsene som springbrett til sveipende filosofiske og idéhistoriske betraktninger, mens bind 1 beskjeftiget seg mer med det jordnære, med hendelsene i seg selv, ikke så mye med abstrakte tanker Knausgård gjorde seg. I tillegg synes jeg språket var en anelse bedre i bind 2, selv om det tapte seg helt mot slutten.

Jeg gleder meg som et lite barn til fortsettelsen, og ser frem til å høre mer om linken mellom denne romanen og Hitlers bok med samme tittel -- som angivelig, i følge Knausgård, skal behandles utførlig i bind 5.

Spiritistene

01.12.2009 kl.00:29

En annen ting som er interessant med disse bøkene er innblikket de gir i Knausgårds nære vennskap med andre forfattere og forlagsfolk. Man får virkelig bekreftet fordommene om kameraderiet som rår mellom forfattere, konsulenter, redaktører, kritikere og andre aktører i bransjen. Man kan selvsagt aldri vite hvor mye Knausgård utelater, men det er vel ikke skrevet mange norske bøker som i like stor detalj utlegger "the inner workings of" denne industrien.

Spiritistene

01.12.2009 kl.00:55

"Selv om «Min kamp. Første bok» nå er belønnet med Bragepris og prosjektet framstår som noe av det mest monumentale vi har opplevd i moderne norsk litteratur, betrakter Knausgård det likevel ikke som et høydepunkt i sitt eget forfatterskap.

- Nei, jeg ser dette mer som et stort og spennende eksperiment. Neste bok blir en viktigere bok, men jeg måtte skrive denne først. Det er også en viktig del av drivkraften i «Min kamp»-prosjektet, at når jeg endelig blir ferdig med dette så kan jeg gå løs på noe helt annet, som i sin takketale også passet på å hylle to av de andre skjønnlitterært nominerte til årets Bragepris."

Jeg husker følelsen jeg fikk av å lese En tid for alt. Den åpnet et helt nytt litteraturperspektiv for meg, og et nytt syn på verden. Ute av verden var også sjeldent medrivende, og jeg får ikke satt ord på hvor mye jeg gleder meg til Knausgårds neste prosjekt. Får bare håpe det blir like monumentalt som Min kamp, og like guddommelig velskrevet som En tid for alt.

FraterPan

01.12.2009 kl.09:00

Er det noen som vet eksakt utgivelsesdato for neste bind?

01.12.2009 kl.11:34

Den har lanseringsdato 5 desember

FraterPan

01.12.2009 kl.13:32

Akk!

Inger Merete

01.12.2009 kl.15:46

Jeg skjønner forsåvidt at Knausgård selv setter de andre bøkene sine høyere. Du kan se at setningene er mer finslipt i "Ut av verden" og "En tid for alt", og essaypartiene i "Min kamp" har noe rastløst over seg, som iblant går utover stringensen. Men jeg synes ikke det gjør noe, det passer fint i et slikt prosjekt og gjør at det føles desto nærere.

Hva bok 1 vs bok 2 angår, er jeg både enig med deg og ikke. Det er noen av hverdagslivpartiene som blir litt lange og detaljerte i bok 2, det syntes jeg ikke om tilsvarende i bok 1, men er enig i at småessayene innomellom fungerer fint og gir et ekstra lag til bok 2.

Kameraderiet opplevde jeg ikke som et sentralt tema, jeg syntes ikke skildringene av en bransje der alle kjenner hverandre var spesielt oppsiktsvekkende heller, men det er kanskje jeg som er blitt blasert av årene i mediebransjen ...

Spiritistene

03.12.2009 kl.09:21

"Kameraderiet opplevde jeg ikke som et sentralt tema, jeg syntes ikke skildringene av en bransje der alle kjenner hverandre var spesielt oppsiktsvekkende heller, men det er kanskje jeg som er blitt blasert av årene i mediebransjen ..."

Det tror jeg gjerne. Men nei, kameraderiet er selvsagt ikke et sentralt tema, men jeg setter pris på at Knausgård later til å være ærlig om det, at han ikke prøver å legge skjul på bransjens kynisme, korrupsjon og pill råtne beskaffenhet.

Tone Helle

05.12.2009 kl.21:33

Hei alle som har falt, og falt dypt for Knausgårds litteratur.

Gå på facebook , til siden: Nobelprisen til Karl Ove Knausgård.

Har i dag med interesse lest anmeldesene i dagens aviser og ser med spenning og uro frem til bok 3. Kan han klare å skrive en hel roman til om barndommen uten at det blir platt, navlebeskuende og repiterende? Makter han igjen med sin fintfølende observersjonsevne og hverdagsbeskrivelser å skrive stor litteratur med et driv som gjør at jeg bare må lese videre. Jeg undres og kan nesten ikke vente.

Spiritistene

06.12.2009 kl.05:26

Et annet moment som gjør disse bøkene så bra er alle litteraturtipsene man får fra dem. Knausgård henviser jo støtt og stadig til gode bøker og forfattere, og jeg er allerede godt i gang med en suveren bok jeg neppe hadde hørt om hvis det ikke var for Min kamp 2.

Synspunkter?

Spiritistene

07.12.2009 kl.00:20

"jeg syntes ikke skildringene av en bransje der alle kjenner hverandre var spesielt oppsiktsvekkende heller, men det er kanskje jeg som er blitt blasert av årene i mediebransjen ..."

Du har vel selv noen saftige historier å dele fra denne bransjen? Opplever du det ikke problematisk å anmelde åndsverk som venner og bekjente av deg står bak -- hvis du overhodet kommer i den knipa?

sylvia

29.12.2009 kl.17:53

slenger meg på: takk for at du skrev dette! jeg har selv fått barn for 3 mnd siden, og kjenner meg veldig igjen i knausgårds lengsel. (og jeg er ei jente/kvinne på 27.) herregud som jeg savner å gå på forelesning, bli nysgjerrig på noe, sitte i en time med ei bok på bokhandelen, for så å bare skrive, flyte, tenke resten av dagen; til jeg blir rastløs og oppsøker likesinnede og vin. kanskje en flirt tilogmed. og jeg elsker barnet mitt - så mye at sjelen min er besatt og fullstendig oppslukt av å gjøre godt mot henne. burde jeg ikke fått barn?, tenker jeg. men jeg har alltid villet ha barn. jeg og knausgård må nok bare lære oss å leve ut våre behov, samtidig som vi har familien der; som en base. I hans tilfelle ser det jo ut som om han lykkes suverent i å få tid og konsentrasjon til å skrive...

og jeg - jeg bør kanskje opprette en blogg -som ikke er en blogg, jeg også.

Skriv en ny kommentar

ingermerete

ingermerete

35, Oslo

Inger Merete Hobbelstad (f. 1980) er kulturjournalist, teateranmelder og filmanmelder i Dagbladet og burde egentlig være lut lei av å skrive etter endt arbeidsdag. Men den gang ei. Jo, og så har jeg mastergrad i Litteraturvitenskap med en oppgave som handlet om Homers "Iliaden". Hvilket jeg altfor sjelden får spørsmål om. Og så nås jeg på imh@dagbladet.no.

Kategorier

Arkiv

hits