Klippe, klippe

Mennesker rper mer om seg selv gjennom hva de gjr enn hva de forteller om seg selv. Derfor er det om gjre vise mer enn fortelle nr man skal etterligne livet p film. Det burde to av vinterens publikumssuksesser, familiefilmen "Julenatt i Blfjell" og tv-serien "Harry og Charles", tatt innover seg i strre grad.

Til tross for hva man skulle tro etter et bokr som har vrt dominert av diskusjoner om Karl Ove Knausgrd, sa Linderborg og Jens Bjrneboes biografi, er det fremdeles forskjell p fiksjon og virkelighet. En av de betydelige forskjellene er at i virkeligheten kan vi vre spontane, vi kan legge til en setning dersom vi flte vi formulerte oss klnete og nyansere utsagnene vre. P kinolerretet, tv-skjermen og teaterscenen, finnes denne luksus i langt mindre grad. Der m den som legger ordene i munnen p hovedpersonene, frst veie dem p gullvekt.

I den visuelt vakre "Harry og Charles" rpes en manusmessig keitethet allerede i en av de frste scenene. Maud (Maria Bonnevie) og Carl (Jakob Cedergren) er p besk hos Carls mor, og en spiss og anspent replikkveksling finner sted mellom Maud og hennes drage av en svigermor. Etterp gr Maud bort til sin mann og sier "du vet jeg alltid m si det jeg mener" - like etter at publikum har hatt anledning til observere nettopp dt. Hjemmelekse nummer n: Ikke si det du nettopp har vist. Mer klefremkallende er det nr Carl i andre episode forteller bde Maud og hoffdamen Tulle (Laura Bro), den ene etter den andre, at han er blitt spurt om bli konge i Norge, etter at sprsmlet frst er blitt formulert av de norske sendebudene. Hjemmelekse nummer to: Ikke si det du allerede har sagt - endog mer enn n gang. Scenen der Carl betror seg til Tulle kunne vrt gjort mer effektiv ved at vi hadde kommet inn i scenen der Tulle, opprmt over den store nyheten, kaster seg om prinsens hals og gratulerer. Av den flgende samtalen ville det ikke vrt noen sak slutte seg til hva som var blitt fortalt.

Verre er det med "Julenatt i Blfjell" som ikke bare presenterte et s innflkt univers at store deler av filmen gikk med til forklare regelverket for dette skaperverket ? men ogs begikk den nybegynnertabben gjenta seg selv: Denne kinogjenger mistet tellingen p hvor mange ganger Fjellrose (Ane Viola Semb) sier "Vi m komme oss tilbake til Blfjell n" mens hun og Dreng (Johan Tinus Austad Lindgren) er fanget under kjkkenbordet under bondens juleselskap. kaste bort verdifull filmtid p den mten er altfor ekstravagant. Sammenlign s denne skjdeslsheten med den langt mer nkterne og effektive amerikanske tv-serien "The Wire": "The Wire" benytter seg av stramme klipp og korte scener tettpakket med informasjon, det meste av den underforsttt. Og s har tv-serien denne misunnelsesverdige egenskap som ogs flere mennesker i selskapslivet burde ha: Den holder kjeft nr den ikke har noe mer si. Den klipper vekk fra en scene der det ikke er mer hente.

Tv- og filmmanus er sjelden lange tekster. Innenfor et kort tidsrom forventer et blasert publikum, bortskjemte barn av flimmersamfunnet, at spenningen skal stige jevnt og at hovedpersonene skal legge skjulte sider for dagen, samtidig som historien og dialogene skal vre til tro p. forene dette i n fortelling er ekstremt vanskelig. Det betyr ikke at man ikke skal prve.

 

 

(Teksten stod opprinnelig p trykk som fagkommentar i Dagbladet 7. januar)

Stikkord:

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

ingermerete

ingermerete

35, Oslo

Inger Merete Hobbelstad (f. 1980) er kulturjournalist, teateranmelder og filmanmelder i Dagbladet og burde egentlig vre lut lei av skrive etter endt arbeidsdag. Men den gang ei. Jo, og s har jeg mastergrad i Litteraturvitenskap med en oppgave som handlet om Homers "Iliaden". Hvilket jeg altfor sjelden fr sprsml om. Og s ns jeg p imh@dagbladet.no.

Kategorier

Arkiv

hits