Å skrive sitt liv - Coetzee og Knausgård

Hvor mye av det er sant?

Hvor mye av det er usant?

Utleverer han seg selv?

Eller sitter han bare og ler av oss?

 

Det er ikke bare norske forfattere og kritikere som har måttet tatt stilling til de ovennevnte spørsmålene i det siste, med desto større intensitet etter Jan Kjærstads kronikk, der han sablet ned mottagelsen av Karl Ove Knausgård selvbiografiske romaner. Internasjonalt har en lignende debatt gått om romantrilogien til den sørafrikanske nobelprisvinneren John Maxwell Coetzee, bøkene der hovedpersonen er ham selv og livet hans tjener som et ullent utgangspunkt. Denne uken kommer den tredje boken i Coetzees trilogi, "Sommer", på norsk, og gjør i alle fall én forskjell mellom de to forfatterne åpenbar: Der Knausgård hevder å skrive så tett på sitt eget liv som mulig, har Coetzee nå hevet over enhver tvil at han herjer med hodet ditt. Mens "Barndom" og "Ungdom", de to første romanene i serien, var klassiske, selvbiografiske romaner, dikter forfatteren i "Sommer" sin egen død inn i fortellingen og lar fem fiktive kvinner han har møtt håne hans manglende manndom og evne til kjærlighet.

 

Til tross for en betydelig vektforskjell - Coetzees to første bøker er på under 170 sider hver, mens "Min kamp", vel, vi har alle fått med oss omfanget til Knausgård nå - er det på innholdssiden klare likheter mellom de to romanprosjektene. Skammen og skyldfølelsen, selvbebreidelsen og følelsen av keitethet i det sosiale liv, som går som en understrøm gjennom Knausgårds ungdomsskildringer, finnes i enda mer døvende grad hos Coetzee. Begge baler med å forene kunstnerambisjonene og forventningene til seg selv med kravene fra hverdagslivet rundt dem. Hovedpersonen John hos Coetzee, som fremstilles som hans alter ego, bærer i tillegg på den enorme skjenselen det er å være fattig og boer fra den Sør-Afrikanske landsbygda, han vokser opp knuget av de harde hierarkiene og brutaliteten som omgir ham, og skammer seg i voksen alder, etter at han har flyttet utenlands, over å være en representant for Apartheid-systemet. "Barndom", kanskje den beste av de tre bøkene, er den såre og dystre beretningen om et anspent og hardt tenkende lite barn som med sine sosiale tilkortkommenheter og intellektuelle styrke aldri finner jevnbyrdighet blant andre mennesker, og som strever med å finne sin plass.

 

Men allerede i "Barndom" og "Ungdom" er det noe som skaper en tvil om forfatteren er tro mot sin egen biografi. Både valget av 3. persons forteller - "han" - og bruken av presens i fortidsfortellingene skaper distanse. I sin anmeldelse av "Ungdom" i New Yorker antydet John Updike at hovedpersonens insisterende stakkarslighet ikke holdt vann om man gikk den nærmere etter i sømmene: Til tross for at han stadig bedyrer hvor udugelig og lite tiltrekkende han er, klarer John å skaffe seg en vakker, 30-årig elskerinne i en alder av nitten, han er likegyldig i sitt profesjonelle liv, men blir ansatt av IBM og forsøkt holdt tilbake når han vil slutte. Interessant nok har lignende spørsmål blitt stilt av Knausgårds lesere: Hvordan skal man forholde seg til hovedpersonens fremstilling av sine egne feil og flauser, når hans beskrivelser av seg selv åpenbart er mangelfull? Hva skal vi tro når han klager over sin egen manglende evne til å bli elsket, når han i neste nu opplever omsorg og beundring fra venner og kjærester? Hva Coetzee angår, velger Updike å konkludere med at det er den "nakne ærligheten" som trekker leseren inn i historien på samme måte som i Hamsuns "Sult". Selv om Updike stiller seg undrende til autentisiteten i Coetzees fremstilling av sin egen fortid, anser han ham åpenbart som emosjonelt oppriktig.

 

Men det er med "Sommer" Coetzee virkelig kompliserer sitt eget prosjekt. I "Sommer" er John nærmest fraværende som forteller. I stedet konstruerer forfatteren fem intervjuer som, skriver han, finner sted etter hans egen død. Intervjuene utføres av en akademisk og overivrig biograf, som forsøker å rekonstruere livet til forfatteren J. M. Coetzee. Biografen møter fire kvinner og en mann, der to av kvinnene hevder å ha hatt kortvarige seksuelle forhold til forfatteren og en tredje foraktelig forteller om hvordan hun avviste ham. Bildet de fem gir av forfatteren, stemmer overens med det ynkelige bildet han tegner av seg selv i "Barndom" og "Ungdom", kvinnene omtaler Coetzee, John, som en seksuell autist, en mann av tre, en adspredelse i en kort periode, men slett ikke en mann som på noe tidspunkt vekker ømhet eller lidenskap hos dem. De er litt flaue over å ha innlatt seg med ham. De er lite interessert i forfatterskapet til den tidligere elskeren og spør, direkte og indirekte, om ikke deres egne historier er minst like spennende som hans. Med jevne mellomrom skildres romanens Coetzee som en eremitt som lever et isolert ungkarsliv i samme hus som sin far.

 

Problemet er bare at tiden som beskrives i "Sommer", 70-tallet, da Coetzee var i 30-årene, slett ikke var slik. På denne tiden var Coetzee gift og bodde sammen med sin kone og sine to barn. Mens "Barndom" og "Ungdom" følger forfatterens biografi tett, skjærer "Sommer" ut i et gåtefullt sidespor som fristiller seg selv fra virkeligheten. Om kvinnene som "intervjues" i boken, er basert på skikkelser fra Coetzees liv, er det ingen som vet. Og om de hadde sine mistanker fra før, var det særlig etter "Sommer" kritikerne begynte å spørre seg selv om hva slags spill Coetzee egentlig spilte, om hva slags reaksjoner han egentlig ville fremprovosere i dem, om han holdt dem for narr. "Sommer" kan tolkes, slik The Guardians anmelder Thomas Jones gjør, som et hån mot en offentlighet besatt av privatsfæren, der Coetzee systematisk lar birollene være mer vitale og energiske enn ham selv og dermed avviser klokketroen på at store forfattere også er interessante personer. Den kan leses, slik Jonathan Dee gjør i New York Times, som en roman som tar opp estetiske mer enn personlige spørsmål, som forfatteren bruker for å finne ut om hans egen vurdering av seg selv som forfatter stemmer overens med omgivelsenes. En av de mest interessante konklusjonene er det John Updike som foreslår. Updike ser en spenning mellom barnet Johns ønske om å skrive så blekket spruter og den voksne forfatterens økende mistro til språkets evne til å fange sannheten, og skape noe originalt og egenartet.

 

Noe av det mest fascinerende ved Coetzees trilogi er likevel at alle bøkene, de mest realistiske så vel som den siste, tydeligst stiliserte, har en følelsesmessig intensitet og en mørk energi som driver leseren gjennom sidene. Ingen som leser romanene kan unngå å stille seg selv det samme spørsmålet: Hvor mye av det er sant? Men det eneste J. M. Coetzee bekrefter, er at det ikke er dét som er det vesentlige spørsmålet.

 

 

 

 

 

(Teksten stod på trykk i Dagbladets Ideer-spalte onsdag 13. januar)

Stikkord:

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

ingermerete

ingermerete

35, Oslo

Inger Merete Hobbelstad (f. 1980) er kulturjournalist, teateranmelder og filmanmelder i Dagbladet og burde egentlig være lut lei av å skrive etter endt arbeidsdag. Men den gang ei. Jo, og så har jeg mastergrad i Litteraturvitenskap med en oppgave som handlet om Homers "Iliaden". Hvilket jeg altfor sjelden får spørsmål om. Og så nås jeg på imh@dagbladet.no.

Kategorier

Arkiv

hits