Dette er ikke en blogg

Ja, jeg tilstår. Jeg ser på skiskyting.

Særlig på formiddagene etter en fest. Da kan jeg krype opp i lenestolen med pledd og te og følge fine folk som Christoph Sumann, Martin Fourcade og, ikke minst, Halvard og Emil og Ole Einar, og jentene, halse etter hverandre mellom snøtunge grantrær og være glad for at jeg ikke er dem.


Vanlig langrenn er ikke det samme. Langrenn framstår mer som en rå styrkeprøve, en ensformig konkurranse i utholdenhet. Ja da, jeg vet det, det krever taktisk og strategisk tenkning, det også. Men det er noe stutete, noe monotont, ved disse kraftige skikkelsene som bare går og går og til sist kommer i mål.


Skiskyting, derimot, har noe filmatisk ved seg. Det kan minne om westernfilmer. Dueller utkjempes der den ene må tape for at den andre kan seire. Med små toppunkter innlagt underveis stiger spenningen sakte mot siste skyting. Det er noe ved den direkte konfrontasjonen, mann mot mann, der det handler om mental styrke i tillegg til fysisk, der en dunkende kropp full av adrenalin må tvinges til ro og konsentrasjon. På sitt beste er standplass som hovedgata i Dodge City i solnedgangen, en arena for tette oppgjør der noen vil overvinne seg selv og andre gi etter for presset. Det er som det er et lite menneskelig drama til stede i tillegg til det sportslige.


Som alle andre små miljøer har skiskytterne utviklet sine egne trender og moter. De siste to sesongene har det hotteste vært å trykke kunstige øyne på skjermen på geværet. Noen av de kvinnelige skiskytterne har valgt å bruke øyepartiet av babyansikter, noe som i alle fall ser makabert ut - det får dem til å se ut som rare mutanter. Ole Einar Bjørndalen har gule, påmalte øyne som ser litt fantasyaktige ut på sitt eget gevær. Og skjønt denne moten er kuriøs og ganske underholdende, vil jeg råde de trikotkledde til å komme på bedre tanker. I skisporets dueller må blikket du setter i motstanderen i det minste være ditt eget.


(Teksten stod på trykk i Dagbladets På kornet-spalte 18. januar 2010)