Det er en skrekkelig dårlig idé å filme Knausgårds roman

Det er rett og slett umulig å skrive en over gjennomsnittet populær roman i dette landet uten å få noen rare menn med sorte t-skjorter og målrettet blikk på døren. De kommer fra filmbransjen og de vet hva de vil ha. De vil ha opsjon på filmrettighetene på boken din. Da Karl Ove Knausgårds «Min kamp»-romaner ble det universelle smalltalktema for vinteren 2009/2010, var det bare å begynne å telle til ti.

Jeg var kommet til syv da det ble kjent at det var dinteresse for filmrettighetene til «Min kamp»-serien, fra flere hold. Det er forståelig at noen gjerne vil lage film av Knausgårds suksessromaner. Det er likefullt en skrekkelig dårlig idé.

Motivene i «Min kamp» er velkjente: Den unge mannen som forsøker å finne ro i sitt forhold til verden. Ektemannen som er utilpass i ekteskapet og familielivet. Barnet som blir anspent og ulykkelig av å leve under samme tak som en uforutsigbar og manipulerende far. Knausgårds bøker særmerkes av måten de er utført på, hvordan de lange, egentlig omstendelige scenene jages fremover av et indre trykk og en voldsom intensitet, hvordan det trivielle står side om side med himmelstormende essays om liv og død. Det er vanskelig å se hvordan det skal være mulig å presse et slikt grensesprengende litterært univers inn i en spillefilms spenningskurve uten at egenarten går tapt underveis.

Mens filmens fortellinger er bundet til hva som kan stappes innenfor den rektangulære rammen i filmkameraet, kan bøker springe mellom plan og tider på en annen måte, og spille mer subtilt på assosiasjoner og ideer, lukter og stemninger. En vellykket roman blir ikke en vellykket film med mindre det litterære utgangspunktet er spesielt godt egnet for filmatisering, eller går gjennom en smart og inspirert bearbeidelse før den festes på filmrullene.

Det finnes strålende filmer som er basert på romaner. David Leans stramme «Great Expectations» fra 1946 og Martin Scorseses detaljmettede «Uskyldens tid» fra 1993 er eksempler på hvordan regissører kan hente frem klassikere de ser noe i, og lage blendende og personlige tolkninger.

Men å bruke gudene vet hvor mange millioner på å lage noe som må kalles en illustrasjon til fjorårets bestselger, resulterer nesten alltid i semmer kvalitet. Internasjonalt er «Da Vinci-koden» og «Engler og demoner», basert på Dan Browns thrillere, gode eksempler på hvor galt det kan gå. Også i Norge har vi fått svi for klokketroen på at en god fortelling er en god fortelling, samme hvilken form den presenteres i.

Både «Sofies verden» og «Jeg er Dina», basert på to av nittitallets største romansuksesser, ble overlessede og pompøse filmer. Sigrid Undsets «Kristin Lavransdatter» har filmatiske kvaliteter og kunne muligens blitt til noe i en annen regissørs hånd, men Liv Ullmanns tretimersverk er blekt og flatt. Og jeg ser med angst og beven frem mot tv-serien basert på Jan Kjærstads Jonas Wergeland-trilogi, hvis særegne overganger og sykkelhjullignende struktur er utpreget litterære og vanskelige å gjendikte i et visuelt språk.

Det er klart det er fristende. Jo mer overbevisende du kan argumentere for at et helt folk vil flokke til kinosalen for å se filmen din, jo lettere er det å få penger til å gjennomføre den. Å gripe til et plott og et persongalleri som allerede har gjort grovarbeidet og vunnet publikums hjerter, må være nærmest uimotståelig. Det er da det gjelder mer enn noen gang å stå i mot. Ikke hengi deg til noe som aldri kan bli bra. Filmprodusent, dette er din kamp.



(Teksten stod på trykk i Dagbladet 28. januar 2010)

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

ingermerete

ingermerete

35, Oslo

Inger Merete Hobbelstad (f. 1980) er kulturjournalist, teateranmelder og filmanmelder i Dagbladet og burde egentlig være lut lei av å skrive etter endt arbeidsdag. Men den gang ei. Jo, og så har jeg mastergrad i Litteraturvitenskap med en oppgave som handlet om Homers "Iliaden". Hvilket jeg altfor sjelden får spørsmål om. Og så nås jeg på imh@dagbladet.no.

Kategorier

Arkiv

hits