Kjære medpassasjer

Du, ja. Mannen med skjegg som satt ved siden av meg på sete 5D på flyet til Trondheim. Som stadig flyttet på deg i setet og tvinnet tommeltotter og kanskje hadde litt flyskrekk. Og som prøvde å få i gang en samtale med meg tre ganger, alle tre gangene med utgangspunkt i din forundring over at jeg leste en roman på engelsk. Jeg vet jeg var avvisende. Jeg vet jeg svarte høflig, men kort på spørsmålene dine uten å stille nye, og returnerte til boken min før du rakk å følge opp.

 

Det var ikke deg, det var meg. Jeg var bare ikke klar for noe flyreiseforhold. Jeg hadde behov for å være litt for meg selv. Jeg var sliten etter en jobbuke og ville bare lese boken min. Og jeg håpet du ville ta hintet da jeg ikke var særlig overstrømmende i møte med din egen iver. Da det ikke var tilfellet, ble jeg streng.  Og enda knappere. Og så satt jeg der og følte meg kjip, mens du antagelig satt der og følte deg dum. Og det var ennå en halvtime igjen av reisen.

 

Hvor er Toppen Bech og etikettehåndbøkene i slike situasjoner? Når du blir stilt overfor en velvillig og kontaktsøkende fremmed på feil tidspunkt? Hvordan avslutter du en samtale du aldri har oppsøkt eller ønsket, uten å bryte med alminnelig folkeskikk og god oppdragelse, og forhåpentlig uten å såre den andre altfor mye? Jeg er helt enig i at det er nyttig å vite rekkefølgen på kniver og gafler, og kleskoder ved formelle anledninger. Men selv hadde jeg vært mye mer takknemlig for en idiotsikker fremgangsmåte for å få være i fred på fly og tog, gjerne forklart gjennom punkt 1-5, illustrert og med eksempler.

 

Kjære medpassasjer. Hvorfor var det så viktig å snakke med meg uansett? Du hadde jo med deg Dagbladet, og tro meg, jeg setter pris på hver eneste leser vi har om dagen. Du leste til og med de beste sakene, kommentarsidene og Ideer-artikkelen. Du er sikkert en bra fyr. Dessverre møttes vi på et dårlig tidspunkt. Men jeg håper vi kan være venner likevel.

 

 

 

 

(Teksten stod på trykk i Dagbladets På kornet-spalte 1. februar 2010)

 

 

3 kommentarer

Åshild

01.02.2010 kl.11:52

Min beste forsvarsmetode er høretelefoner! Hvis en har propper i ørene så er det ingen som snakker med en :D Magisk! :D

Inger Merete

01.02.2010 kl.11:59

Godt tips! IPod-øreproppene mine er litt herpings om dagen, men jeg skjønner at jeg sporenstreks må investere i nye. For flyfredens skyld.

Line

01.02.2010 kl.12:05

Utrolig kinkig det å sitte så nær en fremmed person, mye nærmere enn intimgrensene egentlig tillater, og prøve å holde avstand mentalt.

Men, hei, han prøvde i alle fall ikke å sjekke deg opp mens du opplevde ditt livs første tilfelle av mislykket trykkutligning i bihulene. Jeg kjente omtrent tennene mine falle ut samtidig som jeg holdt maska og smilte høflig (tror jeg), men avvisende halvt vendt bort fra den stakkars fyren fra Averøya. De lengste 45 minuttene noensinne.

Skriv en ny kommentar

ingermerete

ingermerete

35, Oslo

Inger Merete Hobbelstad (f. 1980) er kulturjournalist, teateranmelder og filmanmelder i Dagbladet og burde egentlig være lut lei av å skrive etter endt arbeidsdag. Men den gang ei. Jo, og så har jeg mastergrad i Litteraturvitenskap med en oppgave som handlet om Homers "Iliaden". Hvilket jeg altfor sjelden får spørsmål om. Og så nås jeg på imh@dagbladet.no.

Kategorier

Arkiv

hits