Autoritetene og jeg

Er det ikke fælt når fulle menn på toget skjeller ut konduktøren, eller klassens bølle, han som får være ute så lenge han vil på fredagskvelden, slenger slibrigheter mot vikarlæreren? Det er en type autoritetsforakt som alltid skaper et ordløst fellesskap mellom de øvrige tilstedeværende. Vi blir sittende helt stille, med stive blikk, i taus forståelse for hverandres lidelse, og forakt for bråkmakeren som har gjort de siste ti minuttene så ubekvemme.

Det oppviglerne ikke skjønner, er at det alltid lønner seg å være hyggelig og høflig overfor autoriteter. Ikke dermed sagt at du må høre på dem. Selv har jeg alltid hatt et selektivt øre hva bud og befalinger angår. Om det jeg hører virker fornuftig, følger jeg hvert minste vink. Om jeg ikke ser poenget, ignorerer jeg det. Slik er jeg enhver byråkrats mareritt og et strålende eksempel på hvordan Kants kategoriske imperativ ikke skal etterleves.

Med årene faller autoritetene som fluer. Som student begynner du gradvis å se manglene hos professorene du beundrer. Som journalist lærer du å konfrontere politikere. Som venn av leger har jeg opplevd å gjenfortelle besøket på legevakten og bli møtt med reaksjonen: «Sa han det?». Samtidig får man forståelse for at mennesker kan være seriøse og ufullkomne på samme tid. Det ideelle forholdet til autoriteter er en sunn balanse: Å respektere deres funksjon, anerkjenne deres kunnskaper, lære det man kan, men også huske at de er feilbarlige og ofte forfengelige mennesker som ikke per definisjon har rett.

Det er bare én autoritet jeg ubetinget adlyder. Jeg kan krysseksaminere politikere og diskutere med akademikere, men når frisøren min rufser i håret mitt med sorgtungt ansikt, mumler om slitte tupper og finner frem en flakong til fire hundre kroner som vil løse alle mine problemer, trekker jeg kortet uten å kny. Det er mange arenaer for opprør. Frisørstolen er ikke en av dem.

 

 

(Teksten stod på trykk i Dagbladets På kornet-spalte 8. januar 2010).

3 kommentarer

Martin

11.02.2010 kl.11:08

Jeg fikk nettopp beskjed fra tannlegen min om at jeg kom til å bli en svært innbringende kunde for henne. I forhold til det har jeg ingen problemer med å fortelle frisøren at slitte tupper er blant tingene som opptar meg aller minst her i verden

Inger Merete

11.02.2010 kl.11:35

Tannlegen er i en klasse for seg. Der gjør du som du blir fortalt, helt enkelt.

walters

26.03.2010 kl.17:35

Ved etpar anledninger har jeg observert kvinner eksponert for en ny type krem, ikke spør meg hva slags, jeg er mann og for meg om mine medbrødre er krem.... krem.
Men, jeg har latt meg imponere eller fasinere eller noe sånt, over kvinner, når de får ferten av en ny type krem. Prøv for eksempel å overbevise en kvinne om noe som helst; de er så å si, uten unntak skeptiske. Men krem!
Der gjelder det regler som jeg ikke kan noe annet om enn å observere.
Se her, her er en helt ny type krem, den er riktig god altså du!
Og vipps, der er kvinnene solgt. det finnes ikke et fnugg av skeptisisme, kun undring og nysgjerrighet over denne nye fantastiske kremen som er... God.

Skriv en ny kommentar

ingermerete

ingermerete

35, Oslo

Inger Merete Hobbelstad (f. 1980) er kulturjournalist, teateranmelder og filmanmelder i Dagbladet og burde egentlig være lut lei av å skrive etter endt arbeidsdag. Men den gang ei. Jo, og så har jeg mastergrad i Litteraturvitenskap med en oppgave som handlet om Homers "Iliaden". Hvilket jeg altfor sjelden får spørsmål om. Og så nås jeg på imh@dagbladet.no.

Kategorier

Arkiv

hits