Dette er ikke en blogg

Er det ikke fælt når fulle menn på toget skjeller ut konduktøren, eller klassens bølle, han som får være ute så lenge han vil på fredagskvelden, slenger slibrigheter mot vikarlæreren? Det er en type autoritetsforakt som alltid skaper et ordløst fellesskap mellom de øvrige tilstedeværende. Vi blir sittende helt stille, med stive blikk, i taus forståelse for hverandres lidelse, og forakt for bråkmakeren som har gjort de siste ti minuttene så ubekvemme.

Det oppviglerne ikke skjønner, er at det alltid lønner seg å være hyggelig og høflig overfor autoriteter. Ikke dermed sagt at du må høre på dem. Selv har jeg alltid hatt et selektivt øre hva bud og befalinger angår. Om det jeg hører virker fornuftig, følger jeg hvert minste vink. Om jeg ikke ser poenget, ignorerer jeg det. Slik er jeg enhver byråkrats mareritt og et strålende eksempel på hvordan Kants kategoriske imperativ ikke skal etterleves.

Med årene faller autoritetene som fluer. Som student begynner du gradvis å se manglene hos professorene du beundrer. Som journalist lærer du å konfrontere politikere. Som venn av leger har jeg opplevd å gjenfortelle besøket på legevakten og bli møtt med reaksjonen: «Sa han det?». Samtidig får man forståelse for at mennesker kan være seriøse og ufullkomne på samme tid. Det ideelle forholdet til autoriteter er en sunn balanse: Å respektere deres funksjon, anerkjenne deres kunnskaper, lære det man kan, men også huske at de er feilbarlige og ofte forfengelige mennesker som ikke per definisjon har rett.

Det er bare én autoritet jeg ubetinget adlyder. Jeg kan krysseksaminere politikere og diskutere med akademikere, men når frisøren min rufser i håret mitt med sorgtungt ansikt, mumler om slitte tupper og finner frem en flakong til fire hundre kroner som vil løse alle mine problemer, trekker jeg kortet uten å kny. Det er mange arenaer for opprør. Frisørstolen er ikke en av dem.

(Teksten stod på trykk i Dagbladets På kornet-spalte 8. januar 2010).