Skjøre tider - Ian McEwan og "Saturday"

Jeg har lukket min femte Ian McEwan-roman. Ikke med et smell. En pocketbok som blir klemt sammen etter å ha blitt vridd og vrengt og lagt ukomfortabelt til midlertidig hvile i lommen på et flysete, lager ingen lyd. Heller ikke mentalt klarer jeg bare å lukke døren og gå videre. Mens jeg småsklir over isen på fortauene tenker jeg på det jeg i stadig større grad opplever som mcewanske yndlingstemaer: Skjørheten i vår tid, følelsen av noe illevarslende i luften, det ensomme og sårbare i å være et liberalt, moderne menneske og driftene og instinktene vi bærer på, som kan ligge i dvale i en årrekke til en trussel, krefter som er irrasjonelle og destruktive, kommer uforutsett inn fra høyre og spinner oss ut i fullstendig forskjellige retninger og gjør mennesker som en gang delte samme trygge, lille plattform, til fremmede.

Jeg har i flere uker hatt lyst til å skrive om min fjerde Ian McEwan-roman, "Saturday". Selv om romanen i all hovedsak ble møtt med blomstrende mottagelser da den kom i 2005, var det noen kritikere og kommentatorer som tillot seg en og annen syrlighet på bekostning av hovedpersonen, den veldig vellykkede nevrokirurgen Henry Perowne, og hans nærmest parodisk strålende familie; konen Rosalind, som er advokat og det eneste objektet for protagonistens begjær, den rått begavede datteren Daisy, som riktignok er en smule streng i sine dommer over farens litterære smak, og musikkersønnen Theo, hvis mest problematiske trekk er at han ikke leser bøker.

Selv om dette naturligvis er en familie som er langt over gjennomsnittet ressurssterk, synes jeg ikke det blir for mye. Det er det flere grunner til. For det første handler "Saturday" nettopp om alt man har å miste, og hvordan den farlige verden utenfor rykker stadig nærmere. Jo flere ressurser, jo mer tillit og omsorg familien Perowne besitter, jo dypere kan de falle, jo flere plan har de å falle på. For det andre er det bygger velstanden og vennligheten i Perownes hjem oppunder et av hans mest karakteristiske trekk: Selv om han i teorien tar voldsomme risikoer hver dag, på vegne av pasientene hvis kropp han jafser seg innover i, er han en trygghetsnarkoman, en som helst vil være i den lune puppen han har bygget opp. Det samme gjelder utvilsomt for konen Rosalind, som da hun var nitten sakte slapp taket i det altoverskyggende minnet om sin egen avdøde mor for å gi seg hen til Henry, med samme oppriktighet og alvor. For det tredje synes jeg noe av det fine med "Saturday" er den ganske nydelige skildringen av forholdet mellom faren og de to barna hans. Åja, de har sine stunder der de snakker forskjellig språk, de har ikke minst sine hemmeligheter for hverandre, men med alle historiene der ute om traumatiserende barndomshjem, er det fint å lese en reflektert skildring av et foreldre/barn-forhold som i det store og det hele er godt. I kjøkkenet ser Perowne på sin unge sønn og tenker:

---

Theo is the sort of guitarist who plays in an open-eyed trance, without moving his body or ever glancing down at his hands. He concedes only an occasional thoughtful nod. Now and then, during a set he might tilt back his head to indicate to the others that he is 'going round' again. He carries himself on stage as he does in conversation, quietly, formally, projecting his privacy within a shell of friendly politeness. If he happens to spot his parents at the back of a crowd, he'll lift his left hand from the fret in a shy and private salute. Henry and Rosalind remember then the cardboard crib in the school gymnasium, the solemn five-year-old Joseph, tea towel bound to his head by a crown of rubber bands, holding the hand of a stricken Mary, making the same furtive, affectionate gesture as he located at last his parents in the second row.

---

Jeg synes dette er veldig vakkert skrevet.

For det fjerde er det ikke noe galt i å skildre de godt stilte blant oss, bevisst på den privilegerte situasjonen deres og fordelene de dermed har, men ikke nødvendigvis ute i noe samfunnskritisk ærend, for å henge dem ut eller gjøre dem til eksempler på visse samfunnssjikt. Slik sett har jeg mer sans for tilnærmingen til McEwan enn den til Goksøyr & Martens i "Salong". "Salong" var en ypperlig forestilling, men gitt valget mellom Goksøyr & Martens på en måte mer politiske tilnærming, der den stressa salongvertinnen og hennes bitte lille verden er gjenstand for latterliggjøring, er McEwan mindre dømmende og mer interessert i en bestemt følelse i tiden, en egen uro i en verden som er blitt mindre, en frykt for at mennesker du aldri har hatt noe mot, ser på deg og rikdommen din med sinne og forakt, at de kan ønske å gjøre deg og dine vondt, og at, hvis de bestemmer seg, vil klare å nå deg.

(Altså, nå er selvsagt "Saturday" også en dypt politisk roman; på mest direkte vis gjennom den lange diskusjonen av Irak-krigen og den fabelaktige scenen der Perowne møter Tony Blair, og også mer indirekte ved at hovedpersonene er sterkt preget av den verdenspolitiske virkeligheten de lever i. Men jeg føler ikke at Perowne og familien behandles nedlatende, som ville vært tilfelle med mange andre forfattere, og det er tillitvekkende. Jeg liker at satiren er dempet og underordnet en oppriktig interesse for romanskikkelsenes indre liv).

Henry Perowne befinner seg nesten alltlid på små, lukkede arenaer, inne på soverommet sitt, på kjøkkenet, i squash-hallen, på sykehjemsrommet til moren sin. Når mercedesen frakter ham fra gjøremål til gjøremål, gjennom havet av hese, ropende mennesker som protesterer mot Irak-invasjonen, kan han minne om hovedpersonen i Alexander Kiellans "Balstemning", som er langt mer satirisk. Både Perowne og Kiellands kvinnelige oppkomling sitter inne i sine gylne farkoster med en følelse av at de sitter i nøtteskall på et stort og oppisket hav, som syder av et sinne de ikke vet hvordan de skal forholde seg til, og som er langt større og sterkere enn noe de selv kan stille opp med.

Og det får meg til å tenke på en annen side ved den vestlige, liberale familien som McEwan beskriver. Den er ikke like kompakt som før. For det første grunnet at familier går i oppløsning og glir over i hverandre. For det andre fordi den rene nytteverdien av familiefellesskapet ikke er den samme lenger. Vi trenger våre nærmeste fordi vi elsker dem og vil være nær dem, fordi vi trenger fortrolighet, trenger å føle omsorg for andre, ikke fordi vi trenger en sterk klan til for å hevde og forsvare oss i en verden der vi skubbes unna om vi ikke står fast og slår rot. Perownes familie er den moderne familien, der sønnen kan forfølge musikerdrømmen - moren har selvsagt kontakter i medieverden som skaffer ham timer med noen av landets beste gitarister - og datteren kan studere litteratur og bli poet og havne i iltert munnhuggeri med sin far med jevne mellomrom, og uttale seg kamplystent og forurettet på vegne av verdens mindre heldige. Det er en familie som jeg, og de fleste som har en bakgrunn som ligner min, vil oppleve som sunn: Et sikkerhetsnett og en resonansbunn, en kilde til emosjonell og økonomisk støtte, men som også gir frihet til sine fire individer. Denne familien forventer ikke samme lojalitet, krever ikke at klanmedlemmene faller inn i rekkene, innordner seg og handler til fellesskapets beste, på den måten familier har måttet gjøre gjennom store deler av verdenshistorien, og i andre land må gjøre fremdeles. Det gjør dem kanskje på samme tid lykkeligere og mer sårbare.

Særlig sårbare er de når det irrasjonelle og tunnellsynte bryter inn i universet deres, i form av Baxter, gjenglederen med en nevrologisk lidelse som beklagelig nok sitter i bilen Perownes mercedes dulter inn i. Alle egenskapene, all kunnskapen og alle kontaktene Perowne har opparbeidet seg, er nytteløse i konfrontasjonen med Baxter. Han må snakke et språk han er ukjent og ubekvem med, et maktspråk, uten å være for svak eller for hoverende. Og dette er en annen interessant side ved McEwans bøker, at faren som inntreffer, som bringer hovedpersonene ut av fatning, er aldri et rent ytre anliggende. De bringer også seg selv i fare, risikerer iblant hele sin verden slik de kjenner den, gjennom valgene de tar i løpet av noen få, opphetede øyeblikk, de som styres av dype drifter og en iblant overstyrende moral, som bestemmes i et basketak mellom det de føler er det rette å gjøre, den oppførsel som forventes av opplyste, dannede mennesker som dem, og de mer basale instikter som frykt og sinne, følelser de sjelden trenger å kjenne på. Når disse menneskene reagerer med frykt og avsky, er det naturlig for dem å gå i rette med seg selv, uuttalt å klandre seg selv for å være styrt av fordommer mot dem som er av en annen klasse- eller kulturbakgrunn eller på andre måter bryter kodene, og holde seg innenfor rammene av det som er høflig og fornuftig. Iblant er det den riktige avgjørelsen. Iblant ikke.

Så mange av McEwans romanskikkelser snubler inn i disse fortvilte valgsituasjonene. Joe i "Enduring Love" velger først å styrte til en ballongulykke for å hjelpe til, deretter å slippe taket i den flyktende ballongen, noe som gjør ham til indirekte årsak til en manns død. Den siste avgjørelsen er tvilsom og gir ikke Joe fred, men begge valgene kan forstås og forsvares. Det er like fullt disse valgene som bringer ham i hendene på den mentalt ustabile Jed. Colin og Mary, paret som kløner seg gjennom ferieturen til Venezia i "A Comfort of Strangers", klarer ikke å bryte med den overhjelpsomme Robert, med makabre konsekvenser. Edward og Florence i "On Chesil Beach" bærer sterkt preg av sine høyst forskjellige bakgrunner og barndomsår når de reagerer på hverandre som de gjør på bryllupsnatten, og dermed skaper en kaotisk og skambefengt situasjon som blir et vendepunkt i livene deres. Og etterdønningene av det ene, fatale valget utforskes i "Atonements" fantasifulle trettenåring, Briony Tallis, og tragedien hun utløser. Vi kan ødelegges av andre, men vi kan også, på et øyeblikk, i et sekund der vi ikke ser eller kan se rekkevidden av våre egne valg, ødelegge oss selv.

Det er ofte den ene parten i disse romanene, de fredelige, velutdannede hovedpersonene som ligner mange av leserne og deres omgangskrets, som invaderes, som utsettes for noe. Uroen, forvirringen, det farlige, oppstår imidlertid i møte mellom dem og deler av verden som de ikke leser riktig. McEwan promoterer ikke naivitet - flere av hovedpersonene hans kunne reddet seg selv om de hadde vært på vakt, tenkt seg om en gang til og flyktet i tide - men han kan heller ikke leses som noe forsvar for det å forskanse seg, trekke seg tilbake, gjøre behagelige valg. For verden må møtes og takles. På den ene eller den andre måten. Den må utforskes med åpenhet og en erkjennelse av at vi er i denne suppa sammen. Kanskje er det derfor Henry Perowne tar det valget han gjør på slutten av "Saturday", setter seg i bilen og kjører til sykehuset.

Det var ikke før jeg slo opp i "Saturday" på nytt, i dag, jeg husket at McEwan har valgt å åpne romanen med et sitat fra Saul Bellows "Herzog" fra 1964. Jeg synes det passer å gjengi det i sin helhet:

---

For instance? Well, for instance, what it means to be a man. In a city. In a century. In transition. In a mass. Transformed by science. Under organized power. Subject to tremendous controls. In a condition caused by mechanization. After the late failure of radical hopes. In a society that was no community and devalued the person. Owing to the multiplied power of numbers which made the self negligible. Which spent military billions against foreign enemies but would pay for no order at home. Which permitted savagery and barbarism in its own great cities. At the same time, the pressure of human millions who have discovered what concerted efforts and thoughts can do. As megatons of water shape organism on the ocean floor. As tides polish stones. As winds hollow cliffs. The beautiful supermachinery opening a new life for innumerable mankind. Would you deny them the right to exist? Would you ask them to labor and go hungry while you yourself enjoyed old-fashioned Values? You - you yourself are a child of this mass and a broter to all the rest. Or else an ingrate, dilettante, idiot.

---

Og så har jeg lyst, helt til slutt, å gå fra det konfronterende språket til Bellow til den fine scenen på Henry Perownes kjøkken, i en tidlig vintermorgens mørke, der far og sønn veksler noen søvninge setninger.

Their eyes meet - a moment of potential challenge - then Theo looks away and shrugs. His sister, on the other hand, likes adversarial argument - Daisy and Henry share an inspired love - a pathetic addiction, Rosalind and Theo would say - for a furious set-to. In the ripe teenage mulch of his bedroom, among the guitar magazines, discarded shirts and socks and smoothie bottles, are barely touched books on UFOs, a term these days interchangeable with spacecraft, alien-owned and driven. As Henry understands it, Theo's world-view accommodates a hunch that somehow everything is connected, interestingly connected, and that certain authorities, notably the US goverment, with privileged access to extra-terrestrial intelligence, is excluding the rest of the world from such wondrous knowledge as contemporary science, dull and strait-laced, cannot begin to comprehend. This knowledge is divulged in other paperbacks, also barely touched by Theo. His curiosity, mild as it is, has been hijacked by peddlers of fakery. But does it matter, when he can play the guitar like an angel ringing a bell, when he's at least keeping faith with forms of wondrous knowledge, when there's so much time to change his mind, if indeed he has made it up?

He's a gentle boy - those big lashes, those dark velvety eyes with their faint oriental pitch; he isn't the sort to enter easily into disputes. Their eyes meet, and he looks away with his own thoughts intact. The universe might be showing his father a connection, a sign which he chooses not to read. What can anyone do about that?



Stikkord:

8 kommentarer

Bror

11.02.2010 kl.14:24

Fantastisk grundig og dyptloddende lesning. Å gjøre noe sånt på fritida! Du burde skrive i et litteraturtidsskrift (kanskje du gjør det, for alt jeg vet). Mange av oss synes nok McEwans forfatterskap har tatt en foruroligende konform vending de seinere åra, der ubehaget har beveget seg fra et fysisk, emosjonelt nivå, til noe som mer likner et rent intellektuelt anliggende. Der det før var fremmedhet, angst , og sinne, er det nå tilbakelent estetisering, preget, kan man tenke seg, av den feterte forfatterens stadig mildere blikk på verden. Skulle jeg velge mellom de to avsnittene du avslutningsvis legger ut, ville jeg umiddelbart si: Bellow. Men du argumenterer så godt for din kjærlighet til McEwan at man må bort i hylla og se etter en gang til.

Inger Merete

13.02.2010 kl.11:43

Dét var hyggelig lesning, det! Jeg må selv medgi at jeg liker den dempede McEwan. Jeg har fått med meg at mange var skuffet over On Chesil Beach, men jeg likte den godt, bedre enn den tidlige The Comfort of Strangers, som blir en anelse for makaber for meg. Det har vel noe med å gjøre at jeg sjelden synes det makabre er nødvendig. Jeg synes dog lignende grep fungerer bedre i sluttpartiet i Enduring Love enn i den tidligere boken. Jo, også er det, som du har skjønt, litt viktig for meg å bringe litt oppmerksomhet til det som er varmt og fint hos McEwan, som riktignok kanskje var basert på falske premisser, men som er der og som er godt.

Zahg

13.02.2010 kl.11:47

Takk for et godt innlegg. Du overbeviste meg om å sjekke ut McEwan igjen. Må bare se om jeg kan få tak i Don DeLillos siste også. Må ha noen oppvarmingsbøker før MK4.

Bror

15.02.2010 kl.14:29

"Sjelden det makabre er nødvendig" er en fin setning. På den annen side: Hva er nødvendig? http://brorhagemann.blogspot.com/2010/02/ndvendighet.html. Men jeg er enig: Sterke effekter blir ofte utvendige på en utilsiktet måte. Når det gjelder det "varme og fine", for ikke å si vakkert skildrete, har jo dette lenge ( i alle fall siden Profilgenerasjonens gjennomslag) hadde dårlige vekstvilkår i vår hjemlige litteratur. Vi er redde for å bli "patetiske". Kanskje vil dette endre seg noe etter Knausgårds landskapsmalerier? Ofte fungerer det vakre og varme best i litterær sammenheng når det ligger noe annet, f.eks. uro eller fare, under. Kunne man si, vel vitende at også dette er en konvensjon ...

K

16.02.2010 kl.14:25

McEwan -- forekommer det meg nå, etter å ha lest "Saturday" -- bruker mange kiosklitterære virkemidler. Selv om det er underholdende å lese ham, er det ingen tvil om at hans suksess beror på det faktum at han bruker virkemidler fra husmorpornoen. Det er telling i stedet for showing -- over hele fjøla. Alt eksplisitteres fra første setning. Ingenting holdes skjult, intet får forbli uuttalt. Enhver tanke, følelse og erindring legges for dagen av den omnisciente, omnipresente fortelleren. Og karakterene er éndimensjonale pappfigurer; handlingen forutsigbar og platt, uten dybde eller flertydighet. Den irriterende allvitende fortellerstemmen er dessuten plagsomt moraliserende og gir uttrykk for unyanserte politiske holdninger som tidvis gjør det til en lidelse å kjempe seg gjennom et avsnitt.

Joda, underholdende er det, slik det sikkert kan være underholdende å lese Margit Sandemo. Saturday er faktisk en real pageturner.

Men stor litteratur?

Nei, Knausgård slik han manifesterer seg i "En tid for alt" -- for å bruke et arbitrært eksempel -- er større. Uendelig mye større.

K

16.02.2010 kl.14:29

Like fullt er Knausgård, selv på sitt beste, også ganske svak i den store sammenhengen.

Bror

16.02.2010 kl.22:07

Alt er relativt, som vi sier når vi vil være høflige.

K

17.02.2010 kl.09:37

Nei, mine ovenstående påstander er absolutte sannheter inntil noen tilbakeviser dem.

Skriv en ny kommentar

ingermerete

ingermerete

35, Oslo

Inger Merete Hobbelstad (f. 1980) er kulturjournalist, teateranmelder og filmanmelder i Dagbladet og burde egentlig være lut lei av å skrive etter endt arbeidsdag. Men den gang ei. Jo, og så har jeg mastergrad i Litteraturvitenskap med en oppgave som handlet om Homers "Iliaden". Hvilket jeg altfor sjelden får spørsmål om. Og så nås jeg på imh@dagbladet.no.

Kategorier

Arkiv

hits