I byen

Det er dager med hye blger. Siden torsdag kveld har jeg vrt vitne til fire demonstrasjonstog, to av dem mot egen avis. P fredag var jeg og s "Blendverk" p Det norske teatret, der skyskrapertette bilder av en storby ved nattestid danner bakteppet. Handlingen foregr i en luksuris stue, og det er frst etter hvert vi skjnner at det herjer en krig utenfor, og at den kommer nrmere. Ved et tilfelle kan boken jeg ble ferdig med for ikke lenge siden og boken jeg leser n, henholdsvis Ian McEwans "Saturday" og Jonathan Rabans "Soft City", sies handle om det samme - hvordan man forholder seg til det motsetningsfylte livet i byen, som er fullt av motsetninger, men ogs det som er fremmed og lett tenke p som farlig; i hvilken grad man trekker seg inn i enklaver eller gr inn i det ukjente.

De siste dagene har jeg tenkt at det er interessant vre situasjoner der man, om enn kun svidt, kommer i kontakt med et sinne en ikke deler, et fellesskap man ikke forstr, og ser med egne yne hvordan den samme byen som har gitt deg et milj, brakt deg i kontakt med mennesker du kjenner deg igjen i og fler samhrighet med, har gjort det samme for dem mener og fler noe helt, helt annerledes enn hva du gjr. Det er vel dette som er grunnen til at bylivet nesten alltid fles spennende, og aldri sedat, selv nr man betrakter det fra sofaen, slik jeg har gjort i deg.

Samtidig er det nettopp dette, ikke bare organiseringen i sm spredte klubber og ideologiske fellesskap, men tendensen til se p medpassasjeren p t-banen og slutte fra skoene hans og avisen han leser, til hvem han er og i hvilken gruppe han hrer hjemme, Raban beskriver som et srtrekk ved det urbane livet - ofte urettferdig, men kanskje uunngelig:

---

For in a community of strangers, we need a quick, easy-to-use set of stereotypes, cartoon outlines, with which to classify the people we encounter. In a village, most of the people you deal with have been known to you (or to someone in your family circle) for a long time; they have matured subtly and slowly as characters, and are painted i varying shades of grey. You will probably have seen them in more than one role: the milkman or the postman is not just the man who delivers mil or mail, he is known too for a variety of off-duty interests and occupations. He is, you happen to know, a keen gardener, his marriage is reputed to be rocky; he is justout of hospital after an operation. My city milkman, though, happens fully fledged: a uniform hat, a smudge of moustache, a rounding belly ... I have no more to go on. Most of the time I need no more: the city is a great deadener of curiosity. But if, for instance, I am thinking of buying something from one of these patchy strangers, I have to guess at his history, try instantly to gauge his moral and emotional qualities. All I have to help me is my subjective knowledge of accents, clothes, brands of car, my reactions to endomorphic figures: external signs and signals from which I construct the character with whom I am going to deal. Is he good or bad? A truth teller or a liar? Lecherous or chaste? An actor, a clerc, a dimwit, an enemy ...?

(...)

The great urban visual art is the cartoon. In Gillray, Hogarth, Rowlandson and Cruikshank, the people of the city are portrayed with exactly that physical and moral exaggeration with which girls who are "into" astrology endow the men they meet at parties. They are very thin or very fat, giants or dwarfs, excessively angelic or excessively corrupted. Emblems tell everything: Hogarth's idle apprentice, for example, is known by his clay pipe, his open collar, the jug of ale on his loom, and the page from Moll Flanders pinned up over his head. These public signes compose all that we need to know of his character.






Stikkord:

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

ingermerete

ingermerete

35, Oslo

Inger Merete Hobbelstad (f. 1980) er kulturjournalist, teateranmelder og filmanmelder i Dagbladet og burde egentlig vre lut lei av skrive etter endt arbeidsdag. Men den gang ei. Jo, og s har jeg mastergrad i Litteraturvitenskap med en oppgave som handlet om Homers "Iliaden". Hvilket jeg altfor sjelden fr sprsml om. Og s ns jeg p imh@dagbladet.no.

Kategorier

Arkiv

hits