Kose-OL

Og der var de i gang. 16 dager med siklende skihelter og kommentatorer på randen av apoplektisk anfall. 16 dager med ikke en, ikke to, men tre forvokste bamser med påsydde smil dansende i hjørnet av tv-skjermen. De olympiske leker i Vancouver har hentet inspirasjon fra eskimokulturen i utformingen av logoer og maskoter. Maskotene denne gang er ikke basert på virkelige dyr, men på skapninger fra den lokale mytologien: En bigfoot, en sjøbjørn, og en «dyreånd» ved navn Sumi. Sin eksotiske bakgrunn til tross, likner de tre fælt på sine forgjengere i businessen. Klærne i knallfarger er på plass, det er også de blanke blikkene og de maniske smilene.

De slevende superatletene har absolutt sin underholdningsverdi. Derimot har jeg problemer med å forstå den olympiske tradisjonen med maskoter. For deltakerne er dette så seriøst som det blir, en beinhard styrkeprøve som kan bli karrierens ubestridte høydepunkt eller største nedtur. Under overflaten lurer rivaliseringene, intrigene og de snikende mistankene om doping. Selv om lekene samler familiene foran skjermen, er de på ingen måte primært rettet mot barn.

Hvor kommer det fra , dette behovet for å nusseliggjøre lekene? Kanskje har det hele å gjøre med en lengsel mot noe som er tapt, eller oppleves som tapt: En forgangen uskyld fra tida før apparatene rundt idrettsutøverne vokste dem over hodet, før moderne teknologi ga dem noen ekstra vindkast i ryggen og dopingspøkelset seilte sukkende over skisporet. Nostalgien virker i så fall malplassert. Så lenge mennesker har konkurrert med hverandre, har det tidvis vært på kniven.
Ikke dermed sagt at arrangørene burde kle funksjonærene sine i sekk og strie. At de vektlegger lekenes funksjon som folkefest, og gir dem en innbydende innpakning med glade farger, er lett å forstå. Men De olympiske leker kan være storslagent show og blodig alvor på samme tid. Det er bra nok. De trenger ikke tilsatte søtningsstoffer.




(Teksten stod på trykk i Dagbladets På kornet-spalte 15. februar 2010)

Én kommentar

Tone

16.02.2010 kl.20:03

Kanskje Søplehue kan være maskot neste gang.

Skriv en ny kommentar

ingermerete

ingermerete

35, Oslo

Inger Merete Hobbelstad (f. 1980) er kulturjournalist, teateranmelder og filmanmelder i Dagbladet og burde egentlig være lut lei av å skrive etter endt arbeidsdag. Men den gang ei. Jo, og så har jeg mastergrad i Litteraturvitenskap med en oppgave som handlet om Homers "Iliaden". Hvilket jeg altfor sjelden får spørsmål om. Og så nås jeg på imh@dagbladet.no.

Kategorier

Arkiv

hits