Down South in Dixie - Disneys "Prinsessen og frosken"

h, som jeg koste meg. Langt mer enn jeg hadde forventet p forhnd. Anledningen var Disneys "Prinsessen og frosken", som jeg anmelder p dagbladet.no og i morgendagens avis. Jeg satt bare og smilte mens de to froskene - som egentlig er prins Naveen og vr heltinne Tiana i forhekset tilstand - flrter seg frem til en keitete dans i mneskinnet. Og da jeg kom hjem, gikk jeg til det uhrte skritt finne frem en av sangene p YouTube; antagelig for frste gang hva Disney-filmer angr. Sangen jeg hadde lyst til hre igjen, var "Friends on the Other Side", som synges av den voodoo-kyndige Dr Facilier. Her er den.

Det er interessant at filmen, i motsetning til de aller fleste andre Disney-filmer, er har en helt spesifikk geografisk plassering - i New Orleans, Louisiana. Det gjr ogs at "Prinsessen og frosken" kan spille p typer og tradisjoner p en helt annen mte enn "Askepott" og "Tornerose", som foregr i et kvasieuropeisk, ullent eventyrland langt unna. "Prinsessen og frosken" foregr p 20-tallet, jazz er den dominerende musikalske inspirasjonskilden, og en scene der Tiana drmmer om restauranten hun skal pne en gang, blir tegningene stiliserte og art deco-aktige; de ligner p konsertplakater fra den gang da. Nr Tiana i froskeham mter en overhjelpsom ildfluesverm ute i sumpen, viser det seg at de har sans for bluegrass - og nr ildfluene i tillegg mangler noen tenner og har noen krokete hrstr som peker ("stritter" er et for sterkt ord i denne sammenhengen) til alle retninger, er det umulig ikke tenke p fattige trailer park-hvitinger med en forkjrlighet for strengeinstrumenter, av typen vi har mtt en million ganger i filmer med samme geografiske nervesenter. P samme mte er den blinde voodoo-kona ute i myra omgitt av brusende flamingoer, og nr de slr opp nebbene og synger, er det naturligvis entusiastisk gospel. Heksens hytte blir filmens motstykke til millionene av sm, hvite kirker vi har sett p film fr, der et alltid str et tyvetalls overvektige afrodamer oppe ved alteret og synger som om det str om livet. Og det gjr det kanskje ogs.

Noe av det hyggelige her er at alle disse gruppene fremstilles sympatisk, inkludert Charlotte, Tianas blonde barndomsvenninne og sertifisert Southern belle, og faren hennes, en ruvende Tennessee Williams-aktig patriark vede navn Big Daddy (jada). Og s kan de som gidder vre grinete fordi dette naturligvis skjnnmaler perioden, og at forholdet mellom de sosiale strati ikke akkurat var s harmonisk som det ville vrt i virkeligheten. Jeg synes dette er en fin, humanistisk tilnrming, og ikke minst smart, med tanke p at det er sensitivt materiale - og dessuten er den godmodige hyllesten av forskjellige kulturer og musikktradisjoner en del av en film som ogs er en hyllest til det mangfoldige New Orleans, slik det en gang var. Da kan man godt vre litt raus.








Stikkord:

2 kommentarer

bananbra

17.02.2010 kl.19:08

Jssefaen, dette hres jo virkelig bra ut. Det er lenge siden jeg har gledet meg ordentlig til se en Disney-film, med unntak av noen av de trivelige Pixar-filmene fra de seneste rene, men denne ser jeg jaggu fram til. Storveis!

Inger Merete

24.02.2010 kl.23:53

Ja, og s er det deilig slippe de overdrevne, karikerte ansiktene. Jeg har vrt svrt begeistret for mange av Pixar-oeuvrene, men merker hvor deilig det er se virkelig menneskelignende mennesker igjen.

Skriv en ny kommentar

ingermerete

ingermerete

35, Oslo

Inger Merete Hobbelstad (f. 1980) er kulturjournalist, teateranmelder og filmanmelder i Dagbladet og burde egentlig vre lut lei av skrive etter endt arbeidsdag. Men den gang ei. Jo, og s har jeg mastergrad i Litteraturvitenskap med en oppgave som handlet om Homers "Iliaden". Hvilket jeg altfor sjelden fr sprsml om. Og s ns jeg p imh@dagbladet.no.

Kategorier

Arkiv

hits