Down South in Dixie - Disneys "Prinsessen og frosken"

Åh, som jeg koste meg. Langt mer enn jeg hadde forventet på forhånd. Anledningen var Disneys "Prinsessen og frosken", som jeg anmelder på dagbladet.no og i morgendagens avis. Jeg satt bare og smilte mens de to froskene - som egentlig er prins Naveen og vår heltinne Tiana i forhekset tilstand - flørter seg frem til en keitete dans i måneskinnet. Og da jeg kom hjem, gikk jeg til det uhørte skritt å finne frem en av sangene på YouTube; antagelig for første gang hva Disney-filmer angår. Sangen jeg hadde lyst til å høre igjen, var "Friends on the Other Side", som synges av den voodoo-kyndige Dr Facilier. Her er den.

Det er interessant at filmen, i motsetning til de aller fleste andre Disney-filmer, er har en helt spesifikk geografisk plassering - i New Orleans, Louisiana. Det gjør også at "Prinsessen og frosken" kan spille på typer og tradisjoner på en helt annen måte enn "Askepott" og "Tornerose", som foregår i et kvasieuropeisk, ullent eventyrland langt unna. "Prinsessen og frosken" foregår på 20-tallet, jazz er den dominerende musikalske inspirasjonskilden, og en scene der Tiana drømmer om restauranten hun skal åpne en gang, blir tegningene stiliserte og art deco-aktige; de ligner på konsertplakater fra den gang da. Når Tiana i froskeham møter en overhjelpsom ildfluesverm ute i sumpen, viser det seg at de har sans for bluegrass - og når ildfluene i tillegg mangler noen tenner og har noen krokete hårstrå som peker ("stritter" er et for sterkt ord i denne sammenhengen) til alle retninger, er det umulig ikke å tenke på fattige trailer park-hvitinger med en forkjærlighet for strengeinstrumenter, av typen vi har møtt en million ganger i filmer med samme geografiske nervesenter. På samme måte er den blinde voodoo-kona ute i myra omgitt av brusende flamingoer, og når de slår opp nebbene og synger, er det naturligvis entusiastisk gospel. Heksens hytte blir filmens motstykke til millionene av små, hvite kirker vi har sett på film før, der et alltid står et tyvetalls overvektige afrodamer oppe ved alteret og synger som om det står om livet. Og det gjør det kanskje også.

Noe av det hyggelige her er at alle disse gruppene fremstilles sympatisk, inkludert Charlotte, Tianas blonde barndomsvenninne og sertifisert Southern belle, og faren hennes, en ruvende Tennessee Williams-aktig patriark vede navn Big Daddy (jada). Og så kan de som gidder være grinete fordi dette naturligvis skjønnmaler perioden, og at forholdet mellom de sosiale strati ikke akkurat var så harmonisk som det ville vært i virkeligheten. Jeg synes dette er en fin, humanistisk tilnærming, og ikke minst smart, med tanke på at det er sensitivt materiale - og dessuten er den godmodige hyllesten av forskjellige kulturer og musikktradisjoner en del av en film som også er en hyllest til det mangfoldige New Orleans, slik det en gang var. Da kan man godt være litt raus.








Stikkord:

Ingen kommentarer

bananbra

17.02.2010 kl.19:08

Jøssefaen, dette høres jo virkelig bra ut. Det er lenge siden jeg har gledet meg ordentlig til å se en Disney-film, med unntak av noen av de trivelige Pixar-filmene fra de seneste årene, men denne ser jeg jaggu fram til. Storveis!

Inger Merete

24.02.2010 kl.23:53

Ja, og så er det deilig å slippe de overdrevne, karikerte ansiktene. Jeg har vært svært begeistret for mange av Pixar-oeuvrene, men merker hvor deilig det er å se virkelig menneskelignende mennesker igjen.

Skriv en ny kommentar

hits