Oscar: Slik jeg ville hatt det.

Så da er det over. Jeg har brukt de siste ni timene på liveblogging av Oscar-utdelingen og er straks på vei opp til NRK kulturnytt for å si noen overtrette ord der. Kortversjonen: Yay for Kathryn Bigelow og "The Hurt Locker", en mesterlig film. Jeg ville nok heller sett Colin Firth eller Jeremy Renner vinne over Jeff Bridges og Carey Mulligan over Sandra Bullock, men både Bridges og Bullock er gode og var, ikke minst, morsomme og lite selvhøytdelige og samtidig tydelig lykkelige på scenen. Det er bare at rollene deres er enklere og mindre sammensatte enn de andres; særlig Bullocks. Men vi får være glade likevel for at det gikk som det gikk. Det var bare kvalitet som ble belønnet; ingen hylende ufortjente priser, bortsett fra beste fremmedspråklige film, som jeg, uten å ha sett det argentinske bidraget, føler meg sikker på at Michael Hanekes "Det hvite båndet" burde vunnet.

Før utdelingen skrev jeg en liten artikkel for Dagbladet.no som rangerte de ti filmene i "Beste film"-kategorien. Slik ble den seende ut til slutt:

1. «The Hurt Locker»


Herremin. Krigsfilmen «The Hurt Locker» nærmest garanterer sug i magen og svette håndflater eller penga igjen. Den tette, intense filmen følger tre amerikanske soldater som desarmerer bomber i det krigsherjede Bagdad. Jeremy Renner er glimrende som den geniale, men egenrådige James, og er oscarnominert for rollen. Også Anthony Mackie kunne godt fått litt mer oppmerksomhet for rollen som James? pliktoppfyllende og stadig mer frustrerte medsoldat. Regissør Kathryn Bigelow har stålkontroll over scenene sine og bør vinne beste regissør-prisen over eksmannen James Cameron. Om «The Hurt Locker» skulle vinne beste film i kveld, vil den bli en av de minst sette filmene som blir kåret til beste film. Men vi håller tummarna.

2. «A Serious Man»


- «A Serious Man» er den slags film du bare får lage etter du har vunnet oscar, skriver filmkritikeren Roger Ebert om Coen-brødrenes nyeste. Det er lett å forstå hva han mener. Filmen om den velmenende professoren som opplever hvordan livet hans går ubønnhørlig i oppløsning er tydelig inspirert av Jobs bok, sterkt preget av Coen-brødrenes oppvekst i et jødisk miljø i Minnesota på 60- og 70-tallet og besatt med ukjente, dog eminente, skuespillere; de fleste av dem hentet fra teaterscenen i New York. Likevel føles den sofistikerte «A Serious Man» med sine intrikate ritualer som en relevant, allmennmenneskelig beretning om livets absurditet, full av sort, surrealistisk humor. Ikke minst utviser Coen-brødrene sin teft for tryner ? legg merke til hvordan kamera dveler ved de pussige, karaktertunge ansiktene til rabbier og akademikere ? og sitt talent for miljøskildring. Nå har det seg slik at det alltid er ubehagelig å følge en manns vei mot undergangen, og «A Serious Man» er så langt fra lystig som du kommer. Men den er veldig bra, da.

3. «Inglourious Basterds»


Den er ikke så skjellsettende som «Pulp Fiction», men Quentin Tarantinos «Inglourious Basterds» strutter av liv, blander 2. verdenskrigsdrama med westernfakter og er original og underholdende og energisk frem til siste blodsdråpe. Noe av det mest interessante er at filmen, som i det ytre handler om krigen, egentlig er en film om selve filmmediet og menneskene som elsker det. De fem sekvensene i filmen er av noe ujevn kvalitet, med den lange åpningsscenen som et åndeløst høydepunkt. Christoph Waltz stråler her og i resten av filmen som den kattemykt truende oberst Landa, og regnes som bankers i kategorien «Beste mannlige birolle». Jeg tror ingen andre av de nominerte har forberedt noen tale en gang.

4. «Up in the Air»


Regissør Jason Reitman lar George Clooney i hovedrollen som den profesjonelle oppsigeren Ryan Bingham gjøre det han gjør best, reise rundt på førsteklasse og ha på fine dresser og generelt være vittig og verdensvant, i «Up in the Air». Men det er nettopp det overfladiske og fragmenterte moderne livet Reitman pirker i: Ryan er ikke lykkelig, menneskene han gir sparken på vegne av arbeidsgiverne deres er skuffede og ydmykede og føler seg verdiløse, og alles skjebner styres av grunne menn i skjorteermer og med blikket stivt festet på tallet nederst på regnskapet. Reitman pakker alvoret inn i smart, snappy klipping og har et veldreid manus å støtte seg på. Bittelitt synd at en ellers finfin film henfaller til vammel familiesentimentalisering mot slutten. Men det får gå for denne gang.

5. «An Education»


Gode, små dramafilmer skal man ta vare på. «An Education», regissert av danske Lone Scherfig, er ikke den mest ambisiøse filmen der ute, men et fint sett, fint fortalt menneskelig drama i et godt tegnet tidsbilde. Arenaen er sekstitallets London, som har begynt å svinge, men foreldrene til den skoleflinke sekstenårigen Jenny (Carey Mulligan) holder henne i ørene; hun er utsett til å bli familiens første på Oxford. Men så møter Jenny den langt eldre David (Peter Sarsgaard), og setter spørsmålstegn ved familiens idealer. "An Educations" store styrke er at Jenny og David er strålende hovedroller med sterk utstråling; begge smarte mennesker som er i stand til å gjøre dumme ting. Oscarnominerte Carey Mulligan skinner som den bråmodne Jenny, og Peter Sarsgaard kan godt banne litt over at 2009 var et så sterkt år for mannlige skuespillere ? ellers ville han også fortjent et nikk fra oscarjuryen.

6. «Avatar»


Det er mye å mene om James Camerons blå romfantasi, som er favoritt i kategorien «Beste film» under kveldens oscarutdeling, men vanskelig å komme til noen entydig konklusjon. På den ene siden er «Avatar» et visuelt eventyr ? dog med en uheldig forkjærlighet for lysende fiolett ? og en underholdningsfest som får nærmere tre timer til å fly forbi. På den annen side har filmen skrikende svakheter; et ufrivillig komisk manus fullt av pompøs new age-svada og ukarismatiske skuespillere i hovedrollen. Har Sam Worthington svidd seg inn på netthinnen din? Jeg trodde ikke det.

7. «Precious»


Det skorter ikke på elendighet i «Precious», historien om sekstenårige Denise som er 1) gravid for 2) andre gang med 3) sin egen fars barn etter 4) regelmessige voldtekter, 5) hiv-positiv og 6) full av innestengte følelser som iblant får utløp i tilfeldig raseri mot andre elever. I tillegg bor hun 7) sammen med sin konstant rasende mor, som når hun ikke høylydt klager over at hun burde abortert datteren, kommanderer henne ut for å kjøpe junkfood eller ned på trygdekontoret for å skaffe litt penger. Puh. Det blir iblant i meste laget. "Precious" er likevel en god film; foredlet av regissør Lee Daniels? lekne omgang med filmmediet, uhyre gode evner som personinstruktør og optimistiske evne til å finne små punkter av lys og humor oppi alt det veldig, veldig mørke.

8. «District 9»


Noe av det som er litt kult ved at «Beste film»-kategorien i år er utvidet fra fem til ti nominerte, er at de får plass til filmer som "District 9", den oppsiktsvekkende science fiction-filmen fra Sør-Afrika som i begynnelsen tar form som en liksom-dokumentar om et romvesenbesøk. Her er romvesenene utarmede og trengende og menneskene de sterkeste, som blir imperialister og undertrykkere i møte med en stor mengde levende vesner de ikke vet hva de skal gjøre med. Dessverre faller filmen litt halvveis og minner i lange partier litt for mye om en hvilken som helst annen romvesenfilm, og jeg er litt delt overfor hovedrolleinnehaver Sharlto Copleys innsats. Tidvis overspiller han. Likevel er «District 9» et eksempel på nettopp den typen frisk tenkning og energisk utøvelse som særlig de satte filmsjangrene trenger.

9. «Up»


Animasjonsfilmen «Up» hopper etter Wirkola, i dette tilfellet seg selv, når den prøver å toppe sin egen åpningssekvens. Begynnelsen på "«Up» skildrer det første møtet mellom den beskjedne Carl og den snakkesalige Ellie, og, i en uforglemmelig og rørende sekvens uten et ord, på fire og et halvt minutt, deres liv sammen. Det er noe av det beste som er laget av animasjonsfilm noen gang. Resten av filmen er boblende og morsom, men klarer aldri helt å få samme kraft som sin egen prolog. Og vær så snill å være enig med meg i at den hyperaktive speidergutten Russell er litt irriterende i lengden.

10. «The Blind Side»


«The Blind Side» kom ut av ingenting og tok det amerikanske publikum med storm i høst, men klarer ikke innynde seg hos denne anmelder. Historien om den rike, hvite sørstatsfamilien som tar inn en storvokst svart tenåring fra ghettoen, er politisk korrekt til fingerspissene og uutholdelig selvtilfreds. Alle hovedpersonene er gullige og forblir slik gjennom hele filmen. Sandra Bullock, som er en uventet favoritt i kategorien «Beste kvinnelige hovedrolle», gjør det utmerket i rollen som sassy sørstatsfru som bjeffer «come on, come on» til enhver som tviler på om de skal følge henne i krigen. Men filmen er altfor forelsket i sin egen hovedperson; Bullocks rolle Leigh Anne er så fresk og rakrygget og godhjertet at det ikke er måte på, tviler aldri på seg selv og lærer ingenting. Og det er sterkt begrenset hvor spennende det er å følge med på sånne folk.








Én kommentar

annetten

10.03.2010 kl.18:21

De første ti minuttene av "Up" er noe av det mest hjerteskjærende jeg har sett på lerret noen gang. Jeg gråt som et pisket skinn. Resten av filmen er aldri helt der, men jeg skal hilse og si at jeg EKORN! storkoste EKORN! EKORN! meg, og dessuten tror jeg at EKORN! det er akkurat slik hunder tenker.

Skriv en ny kommentar

ingermerete

ingermerete

35, Oslo

Inger Merete Hobbelstad (f. 1980) er kulturjournalist, teateranmelder og filmanmelder i Dagbladet og burde egentlig være lut lei av å skrive etter endt arbeidsdag. Men den gang ei. Jo, og så har jeg mastergrad i Litteraturvitenskap med en oppgave som handlet om Homers "Iliaden". Hvilket jeg altfor sjelden får spørsmål om. Og så nås jeg på imh@dagbladet.no.

Kategorier

Arkiv

hits