Om oppriktighet - "Profeten", "The Wire" og Shakespeares konger.

Jeg blir aldri lei av dem. Da jeg var sytten leste jeg side opp og side ned om keiser Augustus og Shakespeares Richard III. For et par r siden var jeg besatt av "The Wire", og har vrt blant dem som har argumentert heftig for at Stringer Bell er hakket hvassere en Omar Little hva minneverdige rollefigurer angr. Og jeg er ikke alene. Igjen og igjen lages tv-serier om helter (eller, for all del, skurker) som klarer se tre trekk lengre enn de andre i sin verdens sjakkspill, forst at om de gjr og sier slik og snn s vil motstanderen handle p en bestemt mte og spille et strategisk spill som gjr at de ender opp p toppen, eller i det minste i live. Denne uken er det hovedpersonen Malik El Djebena i den oscarnominerte franske fengselsfilmen "Profeten" som sakte oppdager at han er mer fremsynt enn sin nemesis, og handler deretter. Disse personlighetene kaller p gysende beundring fra store publikumsskarer p flere kontinenter, for, selv om de hrer til forskjellige kulturer og bakgrunner, kan de enes om en ting: Det der ville ikke jeg klart.

Det var derfor jeg var s betatt av keiseren og kongen da jeg gikk p videregende. Som en nerd som egentlig ville snakke fag hele tiden og ofte ble overrasket over hvordan andre elever handlet mot og reagerte p hverandre, stod de to som legemliggjrelsen av egenskaper jeg gjerne ville hatt mer av. Da keiser Augustus var like gammel som jeg var den gang, gikk p skole i Hellas og enn ld navnet Octavian, fikk han beskjed om at han var den dde Csars arving. Augustus, som forble en kjlig rasjonalist hele sitt liv, allierte seg med Marcus Antonius og nedkjempet Csars drapsmenn, fr han knyttet til Agrippa, som var en langt dyktigere hrfrer enn ham selv, og Gaius Maecenas, den dannede kulturministeren som knyttet til seg tidens strste forfattere og bygget opp et propagandaapparat for den kommende keiseren, og da den eldre og mer erfarne Marcus Antonius ville skjalte ham ut, ble han nedkjempet med en kombinasjon av smart pr-strategi og militr makt. Augustus var enn svrt ung da han satt igjen som Romerrikets mektigste mann, og klarte beholde sine innflytelsesrike stillinger samtidig som han i det ytre ga makten over til de republikanske embedsmennene. Augustus holdt fast ved en enevoldsmakt ved samle forskjellige tradisjonsrike republikanske funksjoner p sin egen hnd. Han styrte riket helt til han dde av alderdom - alderdom! - i r 14 etter Kristus.

Richard III er naturligvis mer komplisert som forbilde. Han er en psykopat som driver maktspillet sitt for langt og er isolert og paranoid nr han jages og drepes som et dyr under Slaget ved Bosworth i kongedramaets siste scene. Men det var det samme som fascinerte meg ved ham som ved Augustus: Oversikten. Fremsynet. Den merksnodige evnen til komme angrep i forkjpet og forst at om man gjr A, s er konsekvensen B; til f folk til handle p et vis som er til gavn for deg. En gang spurte moren min meg om jeg var opptatt av disse to mennene, den ene historisk, den andre litterr, fordi jeg kjente meg igjen i dem. Nei, sa jeg, det er fordi jeg ikke gjr det.

For selv er jeg ikke slik. Jeg har alltid ment ja nr jeg har sagt ja og nei nr jeg har sagt nei og flt et sterkt ubehag hvis jeg er bare i nrheten av lure noen. Jeg tror det var et vennedrama p ungdomsskolen som frst fikk meg til innse hvor utsatt man iblant er med en slik innstilling. Jeg husker enn sjokket over oppdage at jeg kunne nske folk alt det beste, og at de likevel ville nske trekke meg ned; over at noen kunne vre varme og omtenksomme den ene dagen og kalde den neste. At det ikke holder vre snill og velmenende. Det var en flelse av makteslshet, av ikke forst hvilke krefter som styrte menneskene rundt meg, ikke kunne vite hvem av de vennlige menneskene som omga meg jeg egentlig kunne stole p. For den som holder igjen informasjon har strre makt enn den som ikke gjr det. Den som ser p ogs vennskap og romanser som forhandlingssituasjoner, som tar p pokeransiktet og byr hyere enn han eller hun har hnd til for potensielt hste en hyere gevinst, vil ofte ha et overtak. Og hvor mye vi enn nsker oss likeverdige, jevnbyrdige relasjoner i livet, er det ikke alltid slik.

penbare forsk p manipulasjon, der folk overser deg med komplimenter for s begynne be og kreve, er bare trist. Men de som har posisjon, sjarm, ynde, eller en kombinasjon av disse, kan tillate seg mye. Verden vil tilgi dem om de ikke alltid er renhrige i sin omgang med andre mennesker, om de har noen bitre ekskjrester eller srede venner som ligger igjen i kjlvannet etter dem der de fosser frem. En venninne fortalte meg en gang med trer i ynene hvordan hennes ekskjreste, som hun flte hadde behandlet henne drlig, med letthet hadde beholdt alle deres felles venner etter bruddet. En venn, som dumpet kjresten sin etter et utroskapstilfelle, oppdaget flere r senere at store deler av omgangskretsen deres fremdeles trodde det var han som hadde gjort noe galt, fordi det var utenkelig tro snt om ekskjresten. Slik kan vre vanskelig st og se p.

N skynder jeg meg legge til at en egenskap som sjarm naturligvis finnes bde i mer og mindre oppriktige mennesker. Og at jeg slett ikke tror det skyldes ondsinn eller skjulte hensikter hver gang noen er skjdeslse i omgangen med andres stolthet og flelser, eller opptrer p en mte som gjr at andre fler seg lurt eller manipulert. Jeg har selv opplevd sre folk jeg kjenner og f dem til fle seg uviktige p grunn av ren ubetenksomhet. Ofte kan det vre at en robust person glemmer at andre ikke er like robuste. Eller at den ene personen er mer intens og alvorlig i sine menneskelige forbindelser enn den andre og ser et sjelemte der andre ser et bekjentskap eller en nettverksforbindelse. Eller at et sosialt midtpunkt som aldri har blitt avvist eller arrestert, har vendt seg til at han eller hun kan pirke borti andre, av nysgjerrighet eller et dovent behov for bekreftelse, og, kanskje med rette, ikke fler noe ansvar for flgene.

I voksen alder er det en annen Shakespeare-konge som griper meg langt mer enn den iskalde Richard III, nemlig Richard II. Han er konge av England, men spontan og selvsentrert og keitete, og adelen murrer. Nr opprret, ledet av kongens fetter Bolingbroke, vinner frem, skjnner Richard at han kommer til bli styrtet - samtidig som det for ham er noe utenkelig, absurd: Han er jo kongen. I tumultene som flger holder den tause Bolingbroke kortene tett til brystet, mens kongen snakker og snakker, slynger alle sine tanker og argumenter mot motstanderen, og gir dem p den mten alle vpen de trenger. Han fremskynder selv sin egen vei mot undergangen, og i fengselet, kort tid fr han blir snikmyrdet, hrer han musikk utenfor vinduet og bruker det til anspore sine egne eksistensielle kvaler. Han innser at selv om han alltid har vrt musikalsk, klarte han ikke hre de falske tonene i sin egen tid. Han manglet musikalitet der han trengte det mest, og ble derfor sjaltet ut. Han klarte aldri tenke strategisk. At han var den rettmessige kongen, og at det som ble begtt mot ham var en urett, var irrelevant for alle andre enn ham selv. For meg er det hjerteskjrende nr Richard konkluderer med at han selv "for the concord of my life and time/had not an ear to hear my true time broke./I wasted time, and now does time waste me".

Grunnen til at jeg skriver dette, var at jeg, mens jeg satt og s p "Profeten" i gr, plutselig ble minnet om noe som ble sagt under frokostmtet med Harald Eia og Magnus Marsdal i forbindelse med "Hjernevask". Der snakket Eia om hvordan vi ser etter oppriktighet i andre, og hvordan mange av samtalene han hadde, tok opp sprsml om den-og-den var ekte, til stole p. Og det er jo slik, det er deilig mte varme og rlig entusiasme i andre mennesker. Det er jo det vi vil ha, tillit, trygghet, vennskap vi slapper av i, fordi vi vet de er slitesterke. Samtidig er vi blitt voksne og kjent med verden, noen er havnet i posisjoner der andre vil nske noe av dem, og vi vet at det vi kan vre brennsikre p at er oppriktig, ikke alltid er det, at det kan ligge baktanker bak et kompliment ? og derfor kan bli gende og gruble. Og derfor slutter vi ikke nre en motvillig beundring for folk som Malik El Djebena og Stringer Bell, fordi de ikke gr rundt i rdls grubling og er usikre p hva andre tror og tenker. De vet.

Enn s lenge, i alle fall.

S, sprsmlet er: Hvor oppriktige skal vi vre? Jeg tror faktisk jeg vil holde frem som jeg stevner, og heller vre for troskyldig enn for mistenksom. Ta det folk sier for god fisk, og gi det samme tilbake. Det har gjre med at det er det riktige gjre, at mennesker skal behandles skikkelig og at venner skal vite hvor de har deg. Det har gjre med at det virker usunt g rundt og gruble for mye p hvor andre str og hva som er den egentlige meningen bak det de sier. Det har gjre med at det er mulig vre oppriktig uten blottstille seg, slik Richard II gjr; man trenger ikke lage drama og konfrontasjoner selv om man passer p at man str inne for det man gjr. Man trenger ikke si alt man tenker og fler. Og s har det gjre at det er mulig vre rlig og samtidig forholde seg til at man i visse sammenhenger har en rolle og en funksjon som m prege hvordan man opptrer.

Det innebrer en viss srbarhet leve slik. Det blir garantert noen kilevinker underveis. Det blir helt sikkert noen skuffelser. Det kan hende du vil komme til la deg bruke. Det kan kanskje innebre at du iblant blir forbigtt av dem som er bedre p posisjonere seg, hva vet jeg. Det innebrer antagelig at du m se folk du ikke synes fortjener det, komme seg frem. Det innebrer definitivt at du gr gjennom helvetes pinsler hver gang noen sker et mer fortrolig (eller romantisk, eller seksuelt) forhold til deg enn du selv nsker, og det brtt er umulig vre rlig og imtekommende samtidig. Men jeg tror det er bra i lengden. At det er slik man knytter til seg de fine folka. At det er slik man bygger varige forbindelser i livet. Etter ha tenkt tilbake p et liv med fascinasjon for de kjlige og rasjonelle, for strategene, har jeg kommet frem til at den beste mten vre strategisk p, egentlig er ikke vre det.

Og s husker vi jo alle hvordan det gikk med Stringer Bell.

 

2 kommentarer

Bror Hagemann

18.03.2010 kl.15:18

Jeg tror man generelt skal vre s lite mistenksom som man tror man tler (og kanskje tle-evnen kan ves opp?). Verden trenger tiilit, og som allerede Kierkegaard observerte: Vi skaper den sammen.

Komplimeter helt uten baktanker for denne og andre artikler.

Inger Merete

19.03.2010 kl.09:41

Takk for det. Og, ja, jeg tror det er en god id bidra med sitt til tillitspoolen.

Skriv en ny kommentar

ingermerete

ingermerete

35, Oslo

Inger Merete Hobbelstad (f. 1980) er kulturjournalist, teateranmelder og filmanmelder i Dagbladet og burde egentlig vre lut lei av skrive etter endt arbeidsdag. Men den gang ei. Jo, og s har jeg mastergrad i Litteraturvitenskap med en oppgave som handlet om Homers "Iliaden". Hvilket jeg altfor sjelden fr sprsml om. Og s ns jeg p imh@dagbladet.no.

Kategorier

Arkiv

hits