Pusleri

Noen ser på Elimidate. Noen drar på sopptur. Når jeg har behov for å være semibevisstløs sofagrønnsak i et par timer og gjøre noe, hva som helst, som ikke har noen konsekvenser for mitt eget liv og dermed ikke innebærer den minste trevl av ansvar, spiller jeg data. Nærmere bestemt Puzzle Pirates, som i tillegg til Tetris og Civilization er blitt et av de store spillene i min biografi.

Forresten: Vår generasjon vil være den første som kommer til å snakke om vår barndoms spill med den samme sukkende nostalgi som i dag er reservert for gamle barne-tv-serier og billedbøker. Det er litt morsomt å tenke på.

Puzzle Pirates er et onlinespill der du er en liten sjørøver som går rundt i en karibisk lekeverden og fekter, seiler, pumper ut vann av skuta, smir sverd, bygger båter og mye, mye mer. Alt du kan forestille deg at en sjørøver vil kunne finne på å gjøre, med unntak av skjending av bortførte frøkner og kutting av utvalgte struper, kan du her gjøre i dalende-brikker-form. Håndverksspillene finner sted i spillereide butikker med fortryllende/enerverende navn, alt ettersom om du er en av de få utvalgte som fniser av at båtbyggerne heter "Sloopless in Seabattle" og "Freudian Ship", og skreddere med navn som "Bandana Republic" og "Clothes, but no cigar".

Gjennom mitt lange, trofaste forhold til Tetris har jeg med jevne mellomrom spurt meg hva det er ved slike strategiske puslespill som er så hypnotiserende. Kanskje har det å gjøre med at det er en veldig renhet over det hele - de fleste vellykkede puslespill har til felles at de er basert på barnlig enkle prinsipper, men åpner for et utall måter å spille og vinne på - samtidig som det føles som mentalt stimulerende arbeid; kortsiktig gevinst må konstant veies mot langsiktig gevinst. Med andre ord: Spillet lurer deg til å tro du gjør noe smart, noe intellektuelt utviklende, men to timer senere har du egentlig bare dyttet absurd formede planker inn i absurd formede hull i skroget for å hindre "skipet" fra å "synke". Puzzle Pirates har lurt meg i fem år og kan godt få fortsette å lure meg litt til.

Egentlig skal man prise seg lykkelig over å være en som aldri har tid til å spille mer enn to timer av gangen; spillet byr også på en innfløkt økonomi og et til tider hett politisk spill som har slukt minst en liten sjørøver med hud og hår og hatt. Sånne vil vi ikke være.

En artighet er at selv om bakmennene åpenbart anstrenger seg for å være barnevennlige, i den grad at alle banneord blir omgjort og piratifisert i spillchatten ("fucking" blir til "scupperin'", "fuck" blir til "blistering blue barnacles"), sier de involverte regelmessig betenkelige ting som "å nei, jeg må gå, babyen har våknet". GameSpot, som gir spillet strålende skussmål, skriver: "After spending quite a bit of time playing, we've come to the conclusion that everyone playing Puzzle Pirates is completely insane, but in a totally endearing way". Så da vet du hva slags adjektiv du kvalifiserer for, om du skulle våge deg utpå. For å puffe deg enda en desimeter nærmere kanten av stupet kan jeg fortelle at spillet kan lastes ned på puzzlepirates.com og er meget, meget morsomt.

Så god påske, da du.








Stikkord:

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

ingermerete

ingermerete

35, Oslo

Inger Merete Hobbelstad (f. 1980) er kulturjournalist, teateranmelder og filmanmelder i Dagbladet og burde egentlig være lut lei av å skrive etter endt arbeidsdag. Men den gang ei. Jo, og så har jeg mastergrad i Litteraturvitenskap med en oppgave som handlet om Homers "Iliaden". Hvilket jeg altfor sjelden får spørsmål om. Og så nås jeg på imh@dagbladet.no.

Kategorier

Arkiv

hits