Grønn var min barndoms bokhylle

HOKKSUND (Dette er ikke en blogg):

Noe av det fine ved å være ikke-skilsmissebarn og i tillegg ha foreldre som ennå ikke har insistert på å gjøre pikerommet til et nytt gjesterom (selv om de har begynt å ymte om at det ville være praktisk) er at hjemreisen i påskeferien også blir en slags utgravning av din egen oppvekst, der kolleksjonene av ikke spesielt fine klær i kommoden og bøker i bokhyllen er som lag i jordsmonnet der artifakter fra en stadig fjernere barndom kommer til syne. Jeg har vært på skattejakt i bokhyllen på barneværelset og funnet, blant mye annet, følgende:

  • Bøkene om Anne fra Bjørkely, kanskje den litterære heltinnen jeg har identifisert meg aller mest med. Jeg fant både den fine Bokklubbens barn-utgaven av den første boken, der en overtent oversetter har gitt Matthew Cuthbert fornavnet Matteus og der de detailjrike illustrasjoner har sørget for at 1800-tallets Nova Scotia ennå fremstår som en poetisk og pastellfarget verden for meg, og de to tykke bindene som samlet alle de seks romanene, som i likhet med Narnia-bøkene gjennomgår et jevnt og stødig fall i kvalitet utover i serien. Her har jeg kastet de opprinnelige omslagene, angret meg som en gal, og insistert på å lage nye av kopipapir dekorert med keitete kalligrafi i mørkeblått blekk. Veldig pent er det ikke.
  • Og, når vi snakker om Narnia-bøkene, er ikke den syvende og siste boken aldeles grusom? Et svik mot hele reisen vi hadde vært med på frem til da? Et svik? En kniv i våre smale, niårige rygger? Den er den tydelig minst leste av de syv. Jeg klarer ennå knapt å ta den ut av hyllen uten at det grøsser i meg.
  • Bulgakovs "The Master and Margarita", på engelsk, godt lest pocketbok med lysegrønn rygg. Det er ikke min. Hvis noen husker at de lånte meg den, vær vennlig å ta kontakt.
  • "Skatten på Sjørøverøya", lest i stumper og stykker. Også her suser det av eventyr i ørene bare jeg ser på tegningene.
  • "Pride and Prejudice" og den norske oversettelsen, som av uante grunner en stund het bare "Elizabeth". Slitne, de også. Det var en tid der jeg memorerte de første to sidene, for å kunne resitere dem for alle som tvilte på romanens kvalitet og med dét overbevise dem om Austens vidd og eleganse. Herlighet.
  • Tre tobindsutgaver av "De tre musketerer", min yndlingsbok i en årrekke. Den eldste, og etter min mening beste oversettelsen er utgaven min far hadde da han var liten, og prydes av disse liksom akvarellmalte mannsportrettene med kjekke mustasjer og faste kjeveben på forsiden. Bind nummer to er i tre deler. Delingen ble utført en kveld jeg satt og leste boken over en kopp kakao, og hadde glemt at moren min tre ganger (minst) hadde bedt meg å legge i ovnen. Selv kunne jeg ikke skjønne hvorfor det plutselig var blitt så kaldt, men det kunne moren min, som kom ut av kontoret og i et (sjeldent) anfall av sinne rev boken fra meg og kastet den i gulvet. Jeg var dypt forurettet, men innså etter hvert at jeg satt igjen med et uslåelig argument - Du ødela boken min! - jeg i ettertid kunne gripe til i enhver situasjon der jeg trengte litt leverage
  • De to andre utgavene, en pocketutgave fra en vanlig bokhandel og en med rød skinnrygg fra et antikvariat, ble kjøpt inn i etterkant av incidenten, men det var liksom ikke det samme. Antikvariatsutgaven ble anskaffet fordi jeg hadde mange Dumas-romaner i samme serie - jeg var så mye av en Dumas-nerd at jeg en tid leste obskure og rimelig forglemmelige bøker som "Diana" og "Den hellige liga", og dermed opparbeidet meg store mengder unyttig kunnskap om hugenottiske konspirasjoner mot kongemakten i 1600-tallets Frankrike.
  • Når vi er inne på temaet: Mange av de gamle klassikerseriene er ordentlig staset opp, med sirlig tegnede titler og girlander og bakgrunner som minner om gamle tapeter eller kakebokser. Jeg liker det. Det er som om bøkene skal i selskap.
  • I likhet med Dumas var Victor Hugo en forfatter jeg raidet antikvariatene for, i tiden jeg ikke kunne forestille meg noe vakrere enn "De elendige" og levde i trygg forvissing om at alt annet fra hans hånd nødvendigvis ville måtte være like rørende. Jeg kan bare tenke meg lettelsen hos damen på Drammen antikvariat da jeg befridde dem for to aldersstegne utgaver av "Bug-Jargal" og "En dødsdømts siste dag".
  • "The Oxford Book of English Verse". Nydelig. Skal være med meg inn til byen igjen.
  • Mye krim, derav mye Agatha Christie, mye John Dickson Carr, mye Arthur Conan Doyle, og en tykk bok som favner samtlige av G. K. Chestertons "Fader Brown"-bøker. Jeg har alltid vært av den oppfatning at drapsmenn (og detektiver) godt kan være pent kledd og inneha et minimum av dannelse.
  • Fem Frøken Detektiv-bøker og fem Fem-bøker, lest med entusiasme, men samtidig noe frustrasjon over at det ikke var en eneste jente i bøkene det gikk an virkelig å like. Nancy Drew er utålelig prektig, og kusinene Bess og George, som er henholdsvis feig/tykk og korthåret/androgyn og har som primærfunksjon å bli overstrålet av Nancys snarrådighet og kvinnelige ynde, er det umulig å mobilisere noe som ligner interesse for. I Fem-bøkene er det også en korthåret/androgyn George som helst vil leke med guttene - måtte alle barnebøker ha en sånn på femtitallet? - og den kvelende myke og moderlige Anne, som har håret i to flettede løkker ved ørene og som synes alt er skummelt og farlig og helst vil være hjemme og koke te. Jeg prøvde å heie på Anne, for jeg syntes hun var så pen på forsiden av bøkene, men hun gjorde det ikke lett for meg. Hvorfor kan det ikke være flere fremmelige fjortenårige romanheltinner som Anne fra Bjørkely? Som har lyst til å være både pen og smart?
  • Både Fem-bøkene og Frøken Detektiv-bøkene var dog ulidelig spennende. Og så er det hyggelig at onkelen min har skrevet "Per Einar Nesland" med barnerund blyantskrift i permen på førstnevnte.
  • Baronesse Orczy: "Den røde pimpernell", der siste kapittel fremstod for meg som det mest romantiske jeg hadde lest noen sinne og der jeg omtrent husker ordrett hvordan lord Percy ordlegger seg idet det endelig blir klart at han elsker Margot likevel. Så medrevet var jeg av kjærlighetshistorien at jeg slett ikke la merke til at lord Percy, forkledd som jødisk handelsmann, gjør rollen sin lettskremt og ynkelig og rett som det er blir omtalt og omtenkt som "den skitne jøden" både av Margot og de andre - og at drivkreftene bak den franske revolusjon for våre forfinede hovedpersoner fremstår som en gjeng bøller som helt uten grunn har bestemt seg for å være slemme med noen edle aristokrater. Ikke mye frihet, likhet, brorskap for baronessen. 
  • Veldig mye Jostein Gaarder. Du vet. Det var den tiden.
  • André Bjerke: "I lek og alvor", et festskrift til Bjerkes 65-årsdag, egenhendig stjålet fra biblioteket på Eiker videregående. Bjørneboes innledende essay om fetteren Bjerke holder fremdeles mål i massevis. Det var knapt noen bok som var mer formende for mitt brennende, syttenårige ønske om en fremtid der jeg skulle sitte i en krets av Chesterfield-møbler sammen med en engere vennekrets, lire av meg vittigheter fullstappet av litterære referanser, skrive sonetter med titler som "Cassiopeia" - det punktet kunne jeg allerede krysse av - og akke og uffe meg over tidens sproglige forfall.
  • "Absolutely Wilde", sitatbok. Den nest mest formende bok for samme ideal. 
  • Alle Dostojevskij-titlene Solum forlag la ut på Mammutsalget i 1996, kjøpt i feberen etter "Brødrene Karamazov". Hittil lest: én. Det var "Hvite netter", som jeg ikke skjønte noen ting av.
  • Det meste av Astrid Lindgren. "Alle barna i Bakkebygrenda" er for bestandig besudlet av mitt eget plutselige behov for å fargelegge tegningene inne i boken.
  • En rekke titler fra Bokklubbens barn, den med den blå marihønen bak på ryggen. De færreste er lest. "101 dalmatinere" er et unntak. Jeg minnes ennå min dype indignasjon da jeg så Disney-filmen og forstod at de hadde slått sammen Missus og Perdita.
  • "Skapninger fra fortiden - Detektivhistorien om livet på jorden", en spesialbestilling fra ovennevnte bokklubb etter at et nummer av National Geographic hadde trigget en dinosaurinteresse. Fremdeles holder jeg fast ved at Triceratops er den beste dinosauren. Den ser snill og klok ut. Plesiosaurene var de skumleste. 
  • Nærmere en meter med syrinfargede og blekgrønne Wordsworth Classics, innkjøpt i overmot en gang på nittitallet. Ryggen på Charlotte Brontës "Shirley" er fremdeles glatt som et barnekinn.
  • Richard Herrmanns bøker om den engelske kongerekka, lest på et tidspunkt der jeg fremdeles likte dronning Victoria bedre enn Elizabeth, fordi hun hadde penest kjole på forsiden.
  • En rekke bøker fra Penny-klubben, den ene likere enn den andre, med oversikt over hesteraser. Oppgave for Harald Eia og "Hjernevask": Hvorfor er småjenter så opptatt av hester?
  • "Baron Münchausens eventyr", forvirrende og eggende på samme tid. Et tidlig møte med det absurde. Det skulle bli flere. 
  • Salinger: "Catcher in the Rye". Skjønte aldri greia. Var muligens litt for liten. Eller for veltilpasset.
  • Aschehougs gjendiktede Shakespeare-serie, nesten hele, elegante sorte og hvite bøker designet av Stian Hole, hvis søster Karianne var norsklæreren min på Hokksund ungdomsskole på den tiden. Å møte Hole i levende live for et års tid siden var som å møte en barndomshelt. Men jeg glemte å spørre om det jeg lurte på den gang: Hvorfor i dele noen av forsidene i fire felter, slik at også bokryggene fikk en farge øverst og en nederst? Det ødela hele systemet mitt med å ha annenhver sort og hvit bok i hyllen. De rutete bøkene står helt på enden av rekken i bokhyllen og vet ikke helt hvor de skal gjøre av seg
  • Tomie de Paola: "Guds gjøgler", en av historiens vakreste og mest gripende billedbøker. Selv en hardnet hedning som meg blir myk på innsiden over gjøgleren Giovannis liv og endelikt. Til foreldre der ute: Barn tåler at hovedpersonen dør på slutten. Selv om han er Robin Hood. Det er fortvilende i leseøyeblikket, men uforglemmelig i ettertid.
  • Henrik Ibsen: "Terje Vigen", illustrert av Christian Krogh. Frembrakte også hulking ved første gjennomkjøring. Men vi tålte det også.
  • Forskjellige halvdårlige romaner med handling som foregår en eller annen gang mellom 1400- og 1800-tallet. Jeg kunne tilgi mye dersom heltinnen hadde stor kjole og helten tilbrakte mye av tiden til hest.
  • Forskjellige halvdårlige romaner lagt til keiser Augustus' tid. Jeg var besatt av Augustus i den grad at jeg begynte å skrive en roman om ham der jeg diktet opp en skikkelig kjærlighetshistorie til ham. Han kunne jo umulig være glad i hun slemme Livia, var resonnementet. 
  • Gamle fotoalbum. Til alle som tror de var penere da de var seksten enn i dag: Du var ikke det.
  • Tor Åge Bringsværds barnebokserie om norrøn mytologi, illustrert av norske samtidskunstnere. Formidling slik formidling skal gjøres, i et språk som ikke kompromisser selv om kjernepublikummet er litterært ganske jomfruelige. Slik begynner bok 1:

Ingen vet hvor tåken kom fra. Ingen kan si hva som tente den første gnist. Vi vet bare: I begyndelsen var Kulde og Varme.
På den ene siden Niflheim, med frost og tåke.
På den andre siden Muspellsheim, et hav av frådende flammer.
Mellom dem var der ingenting. Bare et stort, bunnløst svelg: Ginnungagap.
Her, i dette veldige tomrommet - midt mellom lys og mørke - skulle alt liv få sin begyndelse. I møtet mellom is og ild.





Jeg tror jeg skal ta med meg boken ned, lage en kopp te og finne ut hvordan det går.

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

ingermerete

ingermerete

35, Oslo

Inger Merete Hobbelstad (f. 1980) er kulturjournalist, teateranmelder og filmanmelder i Dagbladet og burde egentlig være lut lei av å skrive etter endt arbeidsdag. Men den gang ei. Jo, og så har jeg mastergrad i Litteraturvitenskap med en oppgave som handlet om Homers "Iliaden". Hvilket jeg altfor sjelden får spørsmål om. Og så nås jeg på imh@dagbladet.no.

Kategorier

Arkiv

hits