Knausgård og klonene - om Min Kamp 3 og 4

For ikke så lenge siden diskuterte jeg Knausgård 3 og 4 med en venninne. Vi var skjønt enige om at de to siste bøkene hadde vært en mindre minneverdig leseropplevelse enn de to første. Selv savnet jeg overbygningen, essayistikken, måten forfatteren på den ene siden står ved potetkjelen og på den neste svimler ut i det eksistensielle og stiller spørsmål om livet og kunstens natur. Denne dobbeltheten, stormannsgalskapen, var et savn.

Så bemerket min venninne at nettopp fraværet av den voksne Knausgård, eller det tilsynelatende fraværet, var en styrke ved bok 3 og 4. At han er så følsom overfor stofflige detaljer og situasjonsbestemte følelser, som det å snakke fra innsiden av hetten på en regnjakke. At han virkelig lykkes i å krype inn i hodet på henholdsvis et barn og en russegutt, og speile deres fortumlede sinn uten å falle for fristelsen til å la sitt 41-årige jeg korrigere og kommentere det de gjør. Hun snakket om episoden der gymnasiast-klonen av Knausgård foreslår overfor sin billedskjønne kjæreste at de skal se om de kan kline i tyve minutter. Hun går med på det, skeptisk. Seansen knitrer ikke akkurat av lidenskap. Dagen etter slår hun opp, og gymansiast-Knausgård er i villrede. Hadde han gjort noe galt?

Hvor fristende må det ikke ha vært for den voksne forfatter-Knausgård å legge inn et "selvsagt hadde jeg gjort noe galt" eller på en eller annen måte gi til kjenne at han selv skjønner hva for et kamikazeforetagende dette var. Men han holder seg fra det, og lykkes på den måten med å gi et troverdig bilde av en hormonridd og livsuerfaren tenåring. Venninnen min og jeg lurte på, siden dette er et så tydelig trekk ved bok 3 og 4, om han kommer til å ty til et annet grep for de to siste bøkene. Selv frykter jeg litt at Knausgård har redusert de narrative nivåene av tidshensyn. Han er jo litt på etterskudd allerede. Men, Karl Ove, selv om jeg vet det er fåfengt å si det: Ikke stress! Det gjør ikke noe om det går en måned til. Hvis jeg får tilbake en leseropplevelse som Min Kamp 1 og 2, skal jeg nok finne annet å fylle ventetiden med. De sikkert tredve bøkene jeg har bestilt fra Amazon gjennom årene og ikke lest, for eksempel.

Selv om Knausgårds prosjekt i Min Kamp 3 og 4 må sies å være vellykket, kan jeg ikke annet enn å savne noe mer, særlig i bok 4. Fireren er nemlig for meg et litt forenklet sammendrag av "Ut av verden". Det er samme situasjon, samme sinnstilstand, som beskrives, men "Ut av verden" var så mettet, så maksimalistisk, den pekte stadig ut av seg selv og var slik sett et langt rikere verk. Setningene var mer polerte. Jeg bet meg merke i et avsnitt da jeg leste boken første gang, og som jeg synes det var særlig opplysende å lese på nytt, post-de fire første bøkene av Min Kamp. Det er slik:



***


Alle bildene i meg.

Og jeg finner dem, hver gang finner jeg dem; når jeg begir meg ned i dypet og driver gjennom mørket kommer de fram foran meg. Kanskje jeg har brukt dem for ofte. De er vant til meg, de er tamme, de kommer når de ser meg. Og jeg stoler på dem, de bærer ikke lenger vondt i seg. Men det er ikke dem jeg er på jakt etter, det er ikke dem jeg skal fange og beskrive så inngående som mulig, nei det er dem som alltid lever på bunnen jeg søker, disse som befinner seg i så ekstreme forhold at de utvikler særegenheter for å overleve. Rare, monstrøse utvekster som i overflatens dagslys fortoner seg uforståelige og funksjonsløse. De er tilpasset et liv på bunnen og lyser av egen kraft i mørket, fosforiserte. De minnene som lyser for deg. De som blir sprengt og deformert om du trekker dem for fort opp. De må behandles varsomt, de skal sveve opp av egen vilje, og det gjør de bare dersom du ikke vokter på dem. Om andre ting distraherer deg kan det hende at de kommer fram, først da stiger de opp i lyset. Der kan de oppholde seg noen minutter dersom du ikke ser etter, for disse minnene liker ikke å bil gransket. Om så skjer, smetter de ned igjen. De er sky og ville. Bare sjleden kan du merke deres nærvær. De kommer når noe kaller på dem. Men de hører ikke på deg! De vekkes bare av berøringer utenfra. Når du en glitrende sommermorgen løsner fortøyningen og bender påhengsen ned, når lyden av motoren slår i fjellveggene på begge sider av det trange sundet og følger båtens fart, følger deg, da begynner de å stige. Du merker dem, en god følelse fyller deg, kanskje du smiler, og når båten planer på havets overflate er de der, disse dagene fra din barndom. De leker seg, boltrende, fulle av fryd, og du tenker at det ikke er vinden som slår mot deg, men du som trenger deg inn i vinden, du og dine delfiner fra barndommen, og du vet at her er det bare å fortsette, inn i vindens dyp, ut på havets flate. Det minner meg om noe, tenker du - og nærværet deres er avslørt. Da forsvinner de tilbake der de kom fra. Et oppholdssted i dypet av deg selv hvor du ikke har adgang. Om du nærmer deg, flykter de bare videre innover. De vil selv bestemme når de skal vise seg. Aller best liker de søvnen. Der er det ingen som kan fange dem, der er det ingen vilje, der leker de seg i timene hvor søvnen er som dypest. Når søvnen blir grunnere og du holder på å våkne forsvinner de, ertende, de var der akkurat lenge nok til at du har dem på tungen idet du slår øynene opp. Så blekner det også hen.

 

Nok en gang har de forsvunnet ut av minnet ditt.

Stikkord:

5 kommentarer

K

24.04.2010 kl.13:42

Knallbra innlegg, og jeg er helt enig med deg i bedømmelsen av de forskjellige bøkene. De to første MK-bøkene er de hittil beste i suiten. Men jeg er pedant og må korrigere deg bitte litt: Den første romanen hans heter "UtE av verden". Og ja, den er bedre enn MK4. Den er faktisk trolig den nest beste boken hans hittil, kun slått av En tid for alt.

Jesper

29.04.2010 kl.18:17

Fin kommentar. Jeg er litt urolig for fortsettelsen av Min kamp, jeg er redd for at dette prosjektet er i ferd med å flate ut og bli tammere for hver bok som kommer. Det er som Knausgård selv sier i intervjuet med Tore Renberg i Samtiden, de to første bøkene ble skrevet før all oppmerksomheten, viraken og alle de forstyrrende elementene som unektelig også må befinne seg et sted inne i Karl Oves hode, selv om han hardnakket benekter at han lar seg påvirke av mediebruset tror jeg det er med på å forme uttrykket hans, og når han i tillegg har dette tidspresset å jobbe mot, så tror jeg det er summen av alle disse faktorene vi har sett manifestert i MK 3 og 4, disse bøkene bærer preg av hastverk, de er flate i komposisjonen, åpenbart resultatet av en veldig lineær skriveprosess, og det blir ikke god litteratur av slikt, kvalitetsforskjellen fra bind 1 og 2 til 3 og 4 er for åpenbar, og jeg er redd Knausgård kommer til å kverne videre i neste bind også, bind 6 blir imidlertid spennende, siden han åpenbart har tenkt på avrundingen av verket, og sikkert sitter med en del ferdigskrevet materiale her. Min forutanelse er at jeg vil sitte igjen med tre Knausgård-favoritter etter at dette er over: Ute av verden, Min kamp 1 og 2. Jeg er også redd for hvordan det vil gå med resten av forfatterskapet han nå, siden det knapt vil være mer å melke fra eget liv. Han vil måtte gå inn i den rene diktningen, og selv om En tid for alt var en sterk bok, traff den meg ikke like hardt som disse tre selvbiografiske romanene. Kanskje mister jeg interessen, på samme måte som jeg gjorde det med Tore Renbergs forfatterskap etter de to første Jarle-bøkene? Kanskje er Knausgård en Mykle-type, en Salinger-type, kanskje er han ferdig etter denne romansyklusen.

Inger Merete

30.04.2010 kl.09:36

Hei, Jesper! Jeg er enig med deg, jeg synes jeg ser hastverkstegn i bok tre og fire, og at disse blir særlig tydeligere når du sammenligner enkeltavsnitt med hvordan han har skrevet om samme temaer før. Hva han skal gjøre nå? Si det. Jeg synes ofte det er interessant å lese når han skriver maksimalistisk og personlig om kunstsyn og leseropplevelser, og kan godt tenke meg mer sånt fra hans hånd. Og så var jeg blant dem som elsket "En tid for alt", jeg setter den høyere enn "Ute av verden", og håper han kanskje fremdeles kan føle seg kallet til å skape slike svimlende sammenstillinger, som å gjenfortelle det gamle testamentet i en norsk bondelivssetting.

Nå ser jeg forøvrig at jeg konsekvent har satt "Ute av verden" i anførselstegn i innlegget, men ikke "Min kamp". Pussig. Aner ikke hvorfor.

Jesper

30.04.2010 kl.19:10

Hans aller sterkeste grep er, som du sier, å bare la assosiasjonene drive avgårde, og ofte når han gjør dette er det som en bevegelse innover, nedover, han starter gjerne med realistiske beskrivelser av noe observbart, så bærer det avgårde til noe annet til et helt annet sted, i en helt annen tid, enten fra eget liv eller rene tankespinn, og slik kan det fortsette til et tredje og noen ganger til et fjerde nivå, før han begynner på oppstigningen til overflaten igjen. Dette grepet, som han rendyrker i Ute av verden, er han helt suveren på, Min kamp 2 har også noe av dette, det var sikkert den 24-timersøkta Knausgård har fortalt om, og hvis vi ser på En tid for alt er jo også den bokas komposisjon en slik vev av ulike nivåer som han skaper sammenheng i. Hvis jeg skal komme med en innvending mot forfatterskapet er det likevel at dette grepet ikke helt går opp i romanene, det er noe haltende og uforløst med begge de to første romanene, det kom jo Knausgård seg unna med siden han jobbet med en trilogi om Henrik Vankel; de siste 50 sidene i En tid for alt f.eks. virker påklistret, selv om måkescenen er genial, og den uproporsjonerte disposisjonen i Ute av verden, hvor Henrik virrer rundt i Kristiansand uten mål og mening i siste halvdel av boka. Håper noen hvisker dette i øret på Knausgård og han tar seg friheten til å skrive en vill og voldsom blanding av essays og hverdagsobservasjoner ved neste korsvei.

Inger Merete

05.05.2010 kl.18:02

Hei! Jeg mener også å huske at sluttpartiene er de svakeste ved begge pre-Min kamp-romanene til Knaus. Enig med deg i at Henrik Vankel-slutten på En tid for alt virker påklistret. Han er jo så god på avsnittsnivå; det han trenger er kanskje en redaktør som kan komme inn tidlig i prosessen, og veilede ham på den grunnleggende dramaturgien? Og ja, krysser fingrene for flere ville, ukontrollerte essayistiske utflukter.

Skriv en ny kommentar

ingermerete

ingermerete

35, Oslo

Inger Merete Hobbelstad (f. 1980) er kulturjournalist, teateranmelder og filmanmelder i Dagbladet og burde egentlig være lut lei av å skrive etter endt arbeidsdag. Men den gang ei. Jo, og så har jeg mastergrad i Litteraturvitenskap med en oppgave som handlet om Homers "Iliaden". Hvilket jeg altfor sjelden får spørsmål om. Og så nås jeg på imh@dagbladet.no.

Kategorier

Arkiv

hits