Har "Sex and the City" fremdeles noe å si oss?

En gang var det en lidenskap der, en henrykt begeistring. Det var som om vi ikke kunne få nok av hverandre. Men det er bare ikke det samme lenger. Det er på tide å si at nok er nok. Det er på tide å gi opp «Sex and the City».

4. juni er det premiere på den nye «Sex and the City»-filmen. Etter forskjellige lekkasjer fra settet - Carrie er utro! Penélope Cruz spiller fristerinne! - og to trailere spurte The Guardian denne uken om det egentlig er noen grunn til å ringe rundt premieredatoen i filofaxen. Eva Wiseman, redaktøren av avisens Observer-del, svarte nei. Hun ser bare klisjéfylte vitser og smakløs konsumerisme der hun tidligere så vidd og innsikt. Glamour-redaktør Jo Elvin, hanket inn for å være Wisemans motstander, svarte ja. Hennes argument er det velprøvde det-må-være-lov-å-more-seg-da.

Oddsen går i Wisemans favør. Spillefilmen «Sex and the City» fra 2008 var en semmer affære som klarte å sneie vekk alt som gjorde den riktignok ujevne tv-serien «Sex and the City» til et fenomen i utgangspunktet. Tv-serien er nå så etablert som trendskapende at det er lett å glemme at kostymene i serien var sydd sømløst inn i helheten. I tv-serien bar det galopperende forbruket av deilige designerklær preg av ekte glede over Livet og Skoene, og om vi skimtet at det stod Diane von Fürstenberg over døren på butikken de fire gikk inn i ble det ikke gjort noe nummer ut av det.

I filmen glinser svære doble C'er fra Carries vesker, og hun stønner orgasmisk ut navn som Lanvin og Vivienne Westwood. Hun er mer vulgær enn Samantha noen gang var. Seerne slås i hodet med teskje og får det inn med slegge, og Carrie & Co fremstår som dumme og materialistiske - underlig nok for første gang. Det er ikke bare rappere med diamantregulering som roper bling. Tynne Manhattan-damer føler tydeligvis behov for å flashe formuen de også. Når de i den kommende filmen reiser til Abu Dhabi, er det tre stilettskritt i feil retning.

Langt verre var det imidlertid at filmen «Sex and the City» var redusert til en fjollete romantisk komedie, med krem og rosa pynt. Carrie og venninnene levde og lever naturligvis i en absurd urealistisk verden der garderobeskap er bunnløse, festkalenderen full og pene menn med hotte karrierer finnes bak hver lyktestolpe, men analysene av utfordringene ved moderne forhold og samliv var realistiske og ofte bent frem kyniske. Der filmbransjen har pumpet ut Askepott-historier i hundre år, tok Sex and the City et langt, fast blikk på hva slags komplikasjoner og klamme situasjoner som kan oppstå når den ene i forholdet tjener langt mer, eller nyter større suksess, enn den andre. Uten å dømme presenterte den oss for kvinner som åpenbart gifter seg av helt andre grunner enn kjærlighet. Og det ga et uglossy bilde av de vonde følelsene inne i voksne karrierekvinner midt i tredveårene som opplever at ubeskrevne 25-åringer blir foretrukket av mennene de liker. De romantiske drømmene var en livskraftig understrøm, giften i vannet var den stadige tvilen om at de kanskje ikke hadde livets rett i en flinthard Manhattan-hverdag.

Carries navneanheng til tross: Det virkelig nyskapende ved tv-serien «Sex and the City» var at den var skarpskodd og usentimental, godt skrevet, og med et skjelmsk skråblikk på menneskenes forfengelighet. I filmen «Sex and the City», samt i de nye trailerene, fremstår de tre venninnene til Carrie igjen som pappfigurer med påklistrede post-it-lapper som forklarer hvilke egenskaper de har. Charlotte? Fnisete, oppriktig, moderlig. Miranda? Skingrende, anspent, overarbeidet. Samantha? Kåt, skamløs. Med et slikt utgangspunkt kan du fremdeles lage en film som handler om sex. Men du klarer ikke å skildre den kompleksitet og den uutalte spenningen som hører med når mennesker prøver å være tett på hverandre, i kjærlighet eller vennskap.


(Artikkelen stod på trykk i Dagbladet 22. april 2010)




Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

ingermerete

ingermerete

35, Oslo

Inger Merete Hobbelstad (f. 1980) er kulturjournalist, teateranmelder og filmanmelder i Dagbladet og burde egentlig være lut lei av å skrive etter endt arbeidsdag. Men den gang ei. Jo, og så har jeg mastergrad i Litteraturvitenskap med en oppgave som handlet om Homers "Iliaden". Hvilket jeg altfor sjelden får spørsmål om. Og så nås jeg på imh@dagbladet.no.

Kategorier

Arkiv

hits