Hvem skal trøste menneskene? - Om "Hjernevask" og "Født sånn eller blitt sånn".

Jeg liker "Født sånn eller blitt sånn".

 

Jo da. Det er noen innvendinger som farer flyktig gjennom hjernen ved lesning av "Født sånn eller blitt sånn". Det er lett å bli litt lei av det noe bastante "menn er" og "kvinner er". Det er nærliggende å tenke på alle unntakene fra de generelle kategoriene i menneskenaturen som tegnes opp - når foreldrenes innflytelse over barna kjøres gjennom tørketrommelen til den er krympet fire størrelser, tenker jeg på de jeg kjenner - mest gutter, av en eller annen grunn - som i fylla begynner å legge ut om faren som forlot familien og ender i ildsprutende og bitre monologer om for sene og fåfengte forsøk på forsoning. Når kvinners naturlige moderlighet utheves med markørtusj og tre streker under, tenker jeg på jentene jeg kjenner som har fått barn og vært martret av skyldfølelse fordi de ikke umiddelbart gripes av altoppslukende morskjærlighet, noe de føler det er ekstremt tabu å innrømme. Og mens det er morsomt å se hvordan Eia og Ihle benytter seg av den effektive dramaturgien til forbildet Malcolm Gladwell, som gjerne veksler mellom tre forskjellige historietråder i et kapittel og skaper populærvitenskapelige cliffhangers til de alle ender opp som stringente argumenter for samme hypotese, synes jeg det er litt igjen før de behersker formen med samme mesterskap.

 

Men det er andre sider ved prosjektet jeg opplever som langt mer vesentlige. Blant annet tror jeg det å være overbevist om at man er født mer eller mindre som et blankt ark, om at man kan forme sin egen skjebne fra bunnen, kan være en stor byrde. Når verden ligger åpen for oss, og vi ikke på samme måte som før er styrt av kjønns- og klassetilhørighet, oppstår også et nytt press. Når vi kan velge hva vil gjøre med livene våre, har vi bare oss selv å skylde på dersom det ikke går som vi vil. Legg til at sosiale forbindelser i mye mindre grad enn før er styrt av plikt og gruppetilhørighet, at vi står fritt til å forlate forhold og vennskap og shoppe bekjente fra forskjellige miljøer og kretser, og du har et dobbelt trykk. Ingen er forpliktet til å bli hos oss dersom vi ikke er interessante og behagelige nok. Det kan skape en følelse av at vi stadig må jobbe for å holde de mellommenneskelige båndene i livene våre ved like.

 

Legg så til at mye av det som gir status i dag, går ut på å bekjempe de naturlige instinktene våre. Vi beundrer de tynne og veltrente, de som heller vil ha frukt enn sjokolade til dessert, de som går på trening i stedet for å bli på sofaen. Vi ser opp til de disiplinerte, de som gjennomfører lange embedsstudier som fordrer mange og lange timer på lesesalen og som mestrer krevende livsstilsjobber og samtidig har et sosialt liv. Vi liker frisk, solbrun hud, et tegn på at man har vært ute i naturen på et tidspunkt der det er lettest å bli innendørs, på samme måte som man på syttenhundretallet skulle være mest mulig blek, fordi blekhet var et tegn på et overklasseliv i salongene. Vi vil være det som er vanskelig å være. Og når vi ikke klarer å være fullt så slanke og spreke og kompetente som vi vil, er det lett å se til de som er det og tenke at de er flinkere enn oss, sterkere, de gir ikke etter for sine lyster på samme måte.

 

Jeg har snakket med psykologer som forteller om jenter som gråter i terapistolen og er ulykkelige fordi de er så mye mer følsomme enn kjæresten. Overvektige mennesker sliter med selvforakt i et samfunn der de ligger langt unna det rådende skjønnhetsidealet. Vil det ikke være til trøst for dem å vite at mye av dette har med å gjøre at de er programmert slik? At jenter, jevnt over, er mer sensitive for andre menneskers reaksjoner og følelser enn gutter? At våre dagers karbohydrattunge diett tåles bedre av noen enn av andre? Jeg tenker at en erkjennelse og aksept for at vi er født med visse forutsetninger, som gjør noen kamper tyngre og noen kamper lettere, må komme godt med. Så slipper vi å være så sinte på oss selv om det er noe vi ikke får til like enkelt som sidemannen. Det betyr ikke at vi skal resignere. Vi har ennå valg. Vi har ennå store muligheter for å realisere det vi ønsker for oss selv. Men det betyr kanskje at vi må velge en annen, og kanskje litt tyngre, vei enn de som er født med en litt annen indre sammensetning.

 

Det er også andre betraktninger i "Født sånn eller blitt sånn" som gir gjenklang hos meg. Det ene er skildringen av "den akademiske latteren" i innledningen, som de fleste som har tilbrakt en årrekke i akademiske omgivelser kjenner til. I denne sammenheng beskrives det overbærende akademiske smilet som noe som dukker opp når man i SV-sammenhenger kommer trekkende med biologiske argumenter i en verden der teorier fundert i kulturelle forskjeller er toneangivende. Jeg var vitne til noe lignende da "Hjernevask" ble diskutert under et middagsselskap hos foreldrene mine i påskeferien. En av gjestene stilte seg kritisk til teoriene i "Hjernevask" fordi hun opplevde det som populistisk, vulgært, noe som satte likhetstegn mellom vitenskap og hverdagslige observasjoner og fikk legfolk til å tenke "ja, slik er det jo" i stedet for å utfordre dem og forfekte mer sofistikerte, akademiske teorier. Plutselig tenkte jeg at dette minnet meg om min egen universitetstid - jeg har mastergrad i litteraturvitenskap - og min egen stadige (og ganske naive) kamp mot teoriveldet innenfor litteraturvitenskapen.

 

I "Født sånn eller blitt sånn" skriver Eia og Ihle om Trond Berg Eriksens redegjørelse for kjærligheten som en moderne oppfinnelse. Jeg støtte selv på en del motstand da jeg ville skrive om følelsene hovedpersonene imellom i "Iliaden", en tekst som hadde grepet meg meget sterkt emosjonelt. Flere ganger fikk jeg høre at man ikke kunne snakke om moderne følelser når det gjaldt de greske krigerne, de var styrt av skjebnen i den grad at de knapt kunne sies å ta selvstendige valg, og kjærligheten var dessuten - nettopp - en moderne oppfinnelse. På samme måte husker jeg da jeg under arbeidet med Shakespeares historiske stykker leste Harold Bloom, som avfeide Bolingbroke og dennes sønn i "Richard II" og "Henry IV" del 1 og 2 som "manipulatorer" - noe som slo meg som en svært banal lesning, for meg var begge emosjonelt komplekse og ulykkelige skapninger. Gjennom noe som minner om opplevelsen forfatterne av "Født sånn eller blitt sånn" fikk ved å sette seg inn i biologien, syntes jeg nettopp det rått menneskelige, tvilende, begjærlige i den gamle litteraturen skapte et sterkt fellesskap mellom meg og skikkelser (oppdiktede, riktignok, men likevel) fra antikken og renessansen. Jeg gråt med dem. Formen var fremmed, Homers epos og Shakespeares skuespill ligner ingenting som skrives i dag, men skildringen av spenningsfylte sinn føltes nær og relevant. Det var frustrerende å se denne siden ved verkene så tydelig nedprioritert.

 

Jeg insisterte også med jevne mellomrom på å sette spørsmålstegn ved den intensjonale feilslutning og gjøre opprør mot autonomiestetikken som dominerte det 20. århundres litterære teorier og i min tid på Blindern fremdeles i stor grad dominerte; ideologien som gikk ut på å se på verket som en lukket enhet og som forbød å trekke inn ytre omstendigheter - forfatterens intensjoner, strømninger i tiden - inn i tolkningen av verket. Nå er det ingen grunn til å avvise disse teoriene: Det er viktig å være obs på at forfatterintensjon tross alt er utilgjengelig og dessuten kan virke lukkende for en fortolkning, og på at forbindelsene mellom språk og virkelighet ofte er både skjøre og vilkårlige (jf. strukturalismen). Dette er interessante filosofiske spørsmål. Når jeg opponerte mot det, var det fordi jeg protesterte mot et litteratursyn som reduserte et litterært verk til en språklig lek med seg selv og nedvurderte det stofflige, sanselige. Det fantes definitivt en viss berøringsangst hva angikk det nære, følelsesmessige i tekstene. Jeg følte bestemt at lesninger som var opptatt av det livsnære, oppgaver som tok for seg det menneskelige i litterære skikkelser, hadde lavere status enn de som lå tettere på det abstrakte, språkfilosofiske.

 

La meg fort understreke at jeg vet jeg generaliserer, og at dette avsnittet er basert på minner fra grunnfags- og mellomfagspensum for flere år siden. Sånn, da var det sagt.

 

Jo, og så føler jeg jeg bør si at jeg leste manus og uttalte meg om disse i forkant av premieren på "Hjernevask", og at jeg kjenner litt til opphavsmennene. Men så kjenner jeg altså litt til mennesker på den andre siden også.

 

Da jeg leste innledningen til "Født sånn eller blitt sånn" syntes jeg jeg gjenkjente det samme spenningsforholdet - opplevelsen av at det var mer akademisk stuerent å anvende ofte komplekse akademiske teorier på verden enn det var å se rundt seg og tenke "jammen, er det ikke slik det er", og forsøke å få den akademiske lærdommen og livserfaringene til å spille litt på lag. Eia og Ihle skildrer dette som en kultur/natur-dikotomi, i et miljø der kulturbaserte teorier ga større cred, men jeg ser dette også som en abstrakt/konkret-akse, der det biologiske hands on-perspektivet plasserer dem på den delen av skalaen som fremstår som i overensstemmelse med opinionen, med det umiddelbart observerbare, noe som for mange innen akademia ikke er helt comme-il-faut.

 

Den delen av "Hjernevask", og "Født sånn eller blitt sånn", som interesserer meg mest, og som tilsynelatende også opptar forfatterne mer enn mye annet, siden de gir det så stor plass, er den som tar for seg menn og kvinner og de store og små forskjellene.

 

For det første tror jeg på det aller meste av det de skriver, særlig fordi de er påpasselige med å ta forbehold, understreke at det er snakk om gjennomsnitt og erkjenne de enorme spennviddene innenfor begge kjønn. Det er, som tidligere skrevet, mye som faller på plass for meg når jeg leser disse avsnittene - hvorfor menn med høy status og unge, vakre kvinner trekkes mot hverandre i alle miljøer, det være seg idrett eller akademia, og hvorfor de fleste (ikke alle) kvinner jeg kjenner som er meningssterke, høylydte og tar stor plass, kjenner et stikk av skyldfølelse og frykt for at omgivelsene ikke føler seg sett og verdsatt. Det er en følelse jeg tør påstå få av deres synlige og synsende mannlige motstykker deler. Alle som har jobbet med å få tak i faglige kilder til en artikkel eller et tv-program, vet at kvinner oftere sier nei enn menn, og oftere begrunner avslaget med at de ikke kan nok om akkurat dette. Menn kaster seg ut i det og tar risikoer på en helt annen måte. Nå kan det selvsagt innvendes, og overbevisende sådan, at kvinner opplæres av kulturen til å være mer beskjedne og forsiktige - men når dette er gjennomgående i så mange forskjellige miljøer, der forskjellige idealer ellers hersker, synes jeg forklaringer som går på at kvinner er mer oppmerksomme og sensitive overfor andre menneskers reaksjoner og følelser, har stor troverdighet. At den samme fingerspissfølelsen, som jevnt over finnes i større grad hos kvinner enn hos menn, kanskje ville gjort kvinner til bedre ledere enn menn om de ikke var tvunget til å spille et spill som var lagt opp etter menns egenskaper og idealer, er noe jeg har tenkt i mange år. Det er også et godt poeng når Eia og Ihle påpeker at en åpenbar fare ved å etterlyse mer likhet og lik representasjon på spesifikke arenaer i arbeidslivet, er at de maskuline valgene, som anses som mer fri, fremstilles som de riktige, forbilledlige, for kvinner. Dette kan også overføres på kapittelet om skolepolitikk, der man bekymrer seg fordi utdanningsnivå går i arv. Satt på spissen: Hvilke signaler sender det til en arbeiderklassegutt som selv ønsker å arbeide med hendene, at det er et problem at han ikke velger en akademisk vei, eller føler seg fremmed i møte med diktanalysene han må skrive på yrkesfag?

 

Samtidig skulle jeg ønske at forfatterne i større grad hadde tatt høyde for at det ikke alltid er bra for oss å seile med de umiddelbare lystene våre heller. Når kvinner i større grad velger å jobbe deltid og går inn i lavtlønnede, mer omsorgsbaserte jobber i offentlig sektor enn menn, er det et valg de må få lov å ta - men det er bekymringsverdig om mange kvinner gjør seg avhengig av partnerens økonomi, og etter et samlivsbrudd står igjen med få egne eiendeler og dårlig grunnlag for å gi seg selv og barna de skal dele omsorgen for, et godt liv. Igjen: Jeg tror bare det er sunt å være oppmerksom på at naturen har programmert oss slik og sånn, men iblant er det åpenbart hensiktsmessig å handle annerledes enn den vil vi skal handle. Naturen er ganske treg i vendingen. Den har ikke klart å justere suget etter søtsaker ennå. Den vil slett ikke alltid vårt beste. Som forfatterne stadig påpeker, den vil egentlig ingenting, den bare er.

 

Men så er det en annen side ved hele den rasende kjønnsdebatten som har herjet landet de siste månedene som fascinerer meg, og som får meg til å spørre hva som er den enkelte debattants personlige årsaker til å ta stilling i disse spørsmålene. Hva som gjør at enkelte argumenter gir mer gjenklang hos dem enn andre, at enkelte studier og undersøkelser overbeviser dem og at andre ikke gjør det.

 

La meg fortelle en liten personlig anekdote. Da jeg var tolv år gammel, fikk jeg en nær venninne, et intenst vennskap av arten bare små jenter kan ha. Jeg hadde gått gjennom barneskolen som litteratur- og historienerd og var lykkelig over å finne en likesinnet, og et miljø der dette var sett på som spennende og ikke sært. Men en bakside ved det nye intellektuelle fellesskapet var at det var veldig strengt. Min venninne, som, i likhet med de fleste av oss som har vokst opp på bygda med sterke interesser som skiller oss ut, hadde hatt det tøft på barneskolen, var bitter og sint for mange ting. Hun var full av forakt overfor "pyntejentene" og dro en skarp skillelinje mellom de overfladiske jentene som bare brukte penger på klær, og vi, de med substans, som bare skulle bruke penger på Dostojevskij og kinobilletter til langsomme dramafilmer og møte alt jåleri med forakt. Selv hadde jeg vært en barbiejente med forkjærlighet for rosa kjoler som liten, men hadde syntes det var vanskelig å finne meg til rette i den (la oss være ærlige, jævlige) nittitallsungdomsmoten og aksepterte hennes verdensbilde. Jeg tror knapt jeg kjøpte meg et nytt plagg på to år. Men jeg følte meg aldri vel med dette. Jeg likte ikke måten jeg så ut på, men aksepterte det som noe jeg "måtte" for å være et troverdig åndsmenneske. Jeg lengtet litt etter nette kjoler og drømte meg bort i parfymereklamer og kostymedramaer, men visste ikke hvordan jeg skulle forene disse lengslene og idealene med hverdagen på Hokksund ungdomsskole og med min egen rolle som boklig og seriøs.

 

Fast forward til 2. klasse på videregående. Jeg hadde forelsket meg i poeten i parallellklassen. Han høye med det uutgrunnelige, drømmende blikket og den lange frakken som fikk ham til å se ut som en viktoriansk lord. Vi ble venner, men jeg tror jeg skjønte rimelig fort at han ikke var forelsket i meg. Derimot kom det som noe av et sjokk da jeg fikk vite at han for det første var forelsket i min søte, blonde, innsvingte og langt mindre litterære venninne - og for det andre hadde snakket svært nedsettende om meg offentlig, fordi han var redd for at hun, og omgivelsene, skulle tro at han var interessert i meg. Åh, så godt jeg husker den dagen. Jeg var knust slik man kun kan knuses når man er seksten. Jeg husker jeg stod og så på mitt eget forgråtte ansikt i speilet på det tomme elevrådsrommet, på håret som hang som to tunge, mørke gardiner ned i ansiktet på meg, på den høyhalsede grønne genseren med rutete skjorte utenpå - og tenkte: "Hvorfor ser jeg sånn ut? Hva er det jeg driver med?". Jeg innså at jeg lenge hadde følt meg ekstremt ubekvem i mine egne upyntede, litt androgyne klær. At det var en manglende forbindelse mellom innside og utside. At argumentet om at det å være intellektuell, utelukket å være estetisk på egne vegne, var absurd. Etter det begynte jeg å leve ut lengslene etter skjørt og høye hæler - som var litt i utakt med omgivelsene, men det klarte jeg å gi blaffen i. Jeg innser at de som ser på denne historien som nok et bevis på at kvinner er altfor avhengige av menns blikk og bifall, kan argumentere overbevisende for sitt syn. Men jeg vet det ikke var slik. Jeg vet at jeg etterpå følte meg som meg selv, jeg følte meg så mye bedre, og gjennom de neste årenes ups and downs, fikk jeg aldri igjen følelsen av splittethet, følelsen av å være i en ham.

 

Dette er naturligvis ingen særlig trist eller traumatisk historie. Den utilpasshet jeg følte, var lett å fikse på. Men jeg skriver det fordi jeg faktisk har opplevd et press på å stå på utsiden av det konvensjonelt feminine og pyntede - og at jeg aldri vendte meg til det, at det føltes feil, ubehagelig, og jeg tenker at når jeg følte dette så sterkt etter noen års vingling og tilhørighetsjakt i tenårene, hvor overmannende, overveldende, må ikke følelsen være for de som føler en sterk kjønnsidentitet de ikke får leve ut, som de som brukes som eksempler i "Født sånn eller blitt sånn"? Noe som gjør det særskilt interessant, er jo at klær i seg selv jo er et kulturuttrykk, vi er ikke gitt dem fra naturens side - men behovet for å markere at man tilhører den ene og den ikke andre siden av dikotomien, følelsen av at det er en klar forbindelse mellom ens egen identitet og kjønnet man er født inn i, kan være meget sterkt. I denne forbindelse er det interessant å se på hvordan den brede populærkulturen som er rettet mot småjenter har endret seg gjennom de siste tiårene. Både Barbie og heltinnene i Disneys tegnefilmer har blitt sterkere, mer aktive og selvstendige ettersom kvinneidealene har forandret seg. De er mer ambisiøse og utfordrer sine potensielle friere mer. Men de har fremdeles rosa kjole.

 

Mens jeg som voksen alltid har argumentert for at man kan være jålete og akademisk ambisiøs samtidig - i løpet av universitetsårene måtte jeg faktisk det iblant - har jeg som filmanmelder ved en rekke anledninger kritisert populærkulturen for å se på kvinner som interessante i kraft av sine følelser og ikke sine ideer, mens de store mannsrollene ofte er begavede, visjonære. Hvor mange Hollywood-filmer har du ikke sett der helten er snarrådig og selvstendig, flink til det han gjør, mens heltinnen utmerker seg ved å være en resonansbunn for helten, ved å være lojal og forståelsesfull, korrigere der hun må og støtte der hun kan? Dette har irritert meg lenge. Samtidig må jeg, i ærlighetens navn, medgi at jeg tror jeg reagerer som jeg gjør delvis fordi jeg vil at min egen form for femininitet skal være det naturlige, at mine egne idealer skal deles av andre. Jeg vil det skal være lov, og bra, å være pyntesyk og nerdete samtidig, fordi jeg selv er det. Og jeg tror nok dette er noe av grunnen til at jeg tror på det når "Hjernevask" og "Født sånn eller blitt sånn" beskriver kjønnstilhørigheten som sterk for mange og mener forsøk på å viske dem ut ofte føles helt feil for dem som blir forsøkt påvirket til å være en annen enn den de er. Og når min psykologvenninne argumenterer godt og glødende for de samme synspunktene som Eia & Co, tenker jeg at hun snakker utfra betydelige kunnskaper og stor faglig dyktighet - men at det også har sammenheng med at hun selv som barn fikk en ideologisk, kjønnsnøytral og progressiv syttitallsoppdragelse som hun selv følte seg svært lite hjemme i. Vi som har blitt forsøkt dyttet i en retning vi ikke vil gå, blir livslange motstandere av ideologisk ønsketenkning om kjønn og tøyelighet.

 

Men se på opponentene i "Hjernevask". Jørgen Lorentzen, med sin ørering og sin lange, feiende lugg. Den usminkede og kortklipte Agnes Bolsø. Ingen av dem er på ytterkantene av kjønnsaksen, de fremstår begge som nærmere midten. Ingen av dem har trolig følt seg like hjemme i det konvensjonelt maskuline og feminine som mange av oss andre har. Så når disse som unge forskere setter seg inn i kjønnsteorien, som hevder at todelingen og de kjønnsmessige forventningene de har kanskje har følt seg ubekvemme i møte med er en konstruksjon, et utilbørlig sosialt press, og at i en ideell verden ville det vært rom for større varianter - hvor fint må ikke det ha vært? Hvilken gjenklang må ikke det ha gitt i dem? For la oss se det inn i øynene, selv om noen av oss, de som vokste opp på syttitallet med overstadig progressive foreldre og de som snublet inn i puritanske faglige kretser på ungdomsskolen, har blitt oppfordret til å undertrykke det tradisjonelt feminine, er presset større andre veien. Kjønnsmarkedet belønner feminine kvinner og maskuline menn. Et par ganger har jeg hørt ordet "lesbisk" bli brukt nedlatende om androgyne, heterofile jenter etter at de har gått ut av rommet. Ordet signaliserer selvsagt hvor uendelig lite seksuelt tiltrekkende den leende guttegjengen som står igjen synes denne lite feminine jenta er. Det har en pris å tøye kjønnskategoriene. Det må være smertefullt for dem det gjelder. Ropet om større romslighet, om rom for gråsoner og nyanser mellom sekkestørrelsene som er menn og kvinner, er lett å forstå.

 

Hvilket bringer meg til forfatterne av boka, og teamet bak "Hjernevask". Uten å vite noe om dette, har jeg en følelse av at disse gutta leser om de biologiske forskjellene på menn og kvinner, og på intelligente og mindre intelligente skolelever, og ser sin egen historie i mye av det. At undersøkelsene de videreformidler beskriver en verden de kjenner seg igjen i, der deres form for maskulinitet er det typiske, naturlige. De har gått gjennom ungdom og ung voksendom som begavede, ambisiøse, sikkert utålmodige, hvite unge menn, som er blitt holdt tilbake av et skolesystem som er mest opptatt av at alle skal med og som ser på det med bekymring snarere enn stolthet at noen ligger to hestehoder foran andre. Og jeg kan ikke annet enn tenke at i verden slik den er ifølge "Hjernevask" og "Født sånn eller blitt sånn", er de høyt på listen over dem som har mye med seg fra naturens side, de er trygt plassert øverst i hierarkiet. Bortsett fra Ashkenazi-jødene, da, de gruser jo, som vi vet, alle.

 

Jeg vet ikke om denne tanken slo dem noen gang. Om den har, så tror jeg nok de har et sunt forhold til forbindelsene og forskjellene de skriver om, all den tid de velger å avslutte boken med en fin og betimelig fellesskapstanke.

 

Og dette bringer meg til et spørsmål jeg synes den voldsomme debatten rundt "Hjernevask" har vært forunderlig lite opptatt av: Hvordan skal vi anvende kunnskapen om menneskenes biologiske forutsetninger? En verden som organiseres ut fra denne kunnskapen, vil knapt være ønskelig. Eller, jeg tror den ville vært en fin trampoline for de a) kjønnstypiske og b) begavede, men minoritetene, variantene og avvikene i alle gruppene som omtales er så store at resultatet ville bli skrekkelig. Da er det vel bedre om vi lever våre liv som om vi alle var blanke ark, med uendelige muligheter, selv om vi vet vi ikke er det. Og så kan vi heller bruke biologien til å forstå og forklare det når en verden med like muligheter ikke skaper likhet. Vi kan anvende den til å tenke at det ikke nødvendigvis er oss det er noe galt med om det fremdeles finnes store forskjeller og om vi ikke lykkes akkurat like godt som vi ønsker, med alt. Vi kan bruke den som trøst.

 

 

Stikkord:

8 kommentarer

Ingar Arntzen

29.04.2010 kl.14:52

Likte artikkelen veldig godt, men jeg må innrømme at siste avsnitt var en real nedtur. Her er min oppsummering av det siste avsnittet.

- Hva skal vi bruke kunnskapen til?

- Ingenting - vi kan forsette som før.

- Og så kan vi kanskje bruke den som trøst på veien.

Hvor kom dette fra? På meg virker det som du her forkaster alt du har skrevet tidligere i teksten.

Jeg er dog veldig enig i siste setning. Denne kunnskapen [om biologisk disposisjon] kan vi bruke som trøst. Absolutt. Det er god trøst - og det er trøst som er forankret i virkeligheten.

Men, denne kunnskapen kan også brukes til mye mer.

Du skriver:

"En verden som organiseres ut fra denne kunnskapen [om menneskenes biologiske forutsetninger], vil knapt være ønskelig."

Her virker det som om du har et klart bilde av hvordan en slik verden ser ut, siden du kan konkludere med at den ikke er ønskelig. Jeg for min del har IKKE et klart bilde av hvordan en slik verden ser ut. Jeg tror tvert imot at man kan tenke seg en uendelighet av forskjellige verdener som alle har det til felles at de er tuftet på kunnskap om mennesker som biologiske vesener.

Alså, kunnskap om menneskets biologiske utgangspunkt predikerer IKKE en løsning for samfunnet vårt - som du synes å foreslå - men åpner muligheter for å gjøre informerte valg. Enten vi velger å arbeide med eller mot våre medfødte disposisjoner, vil kunnskapen om dem være en nyttig støttespiller.

Derimot, å late som vi er blanke ark gir en falsk frihet (mao. ufrihet). Og som du selv argumenterer så godt for gjennom hele teksten, dette påfører oss smerter som vi ikke forstår - og gir oss ingen verktøy til å endre på situasjonen. Alt vi da har å falle tilbake på er smertestillende. Og du foreslår at kunnskap om våre biologiske disposisjoner kan brukes til slik smertelindring og trøst.

Så, å si at kunnskap om biologi kan brukes til trøst er ikke feil, men det er å misoppfatte (evt. ikke-oppfatte eller forkaste) en enorm mulighet.

Likevel, takk for artikkelen. Den var veldig flott - helt frem til siste avsnitt.

Inger Merete

29.04.2010 kl.15:00

Hei, takk for grundig innspill! Det er mulig jeg har ordlagt meg litt svevende her. Det jeg mente, er at vi ikke kan basere samfunnet på f. eks. at kvinner og menn er forskjellige.

Et søkt eksempel: Menn er bedre til å lukeparkere enn kvinner. Men det er altså som et gjennomsnitt - det er fremdeles veldig mange kvinner som er like gode til, og bedre enn, å lukeparkere enn menn. Skulle vi da vedta en lov som sier at bare menn skal lukeparkere? Jeg tenker som så at vi må ha et samfunn som gir oss like muligheter, og så får vi heller bruke biologisk kunnskap til å bidra til å forklare hva som skjer - og til, som du sier, å hjelpe oss å ta valg i livet.

Ingar Arntzen

29.04.2010 kl.15:51

Bare hyggelig.

Du sier : "at vi IKKE KAN basere samfunnet på..."

Jeg sier : vi KAN ganske mye HVIS vi absolutt vil, så lenge det ikke bryter for mye med våre biologiske føringer.

Vi har valget og deri ligger friheten. Og det er en stor frihet, for biologien vår tillater mye. I tillegg kan kunnskap om biologiske føringer gi oss nye muligheter til å omgå de samme biologiske føringene.

Hva betyr det "å basere samfunnet på at kvinner og menn er forskjellige"?

Igjen - det virker som om du har et klart bilde av hvordan et slikt samfunn ser ut.

Jeg derimot har ingen problemer med å tenke meg to ganske forskjellige samfunn som begge er basert på den samme kunnskap om forskjellighet mellom kvinner og menn. For eksempel, to velkjente strategier: Play it up or play it down.

Birger

29.04.2010 kl.23:19

Føles godt å være her inne, og jeg tar mer enn gjerne med meg de fine betraktningene og det lettflytende språket ditt.

Deler en kort tanke: Rawls sier at det ufødte mennesket, gjennom å søke rettferdighet for seg selv, ville valgt en samfunnsordning som sikrer ham både frihet og likhet uavhengig av hvilket sosioøkonomisk trappetrinn han blir født på. Premisset er at sosial og økonomisk likhet mellom mennesker er rettferdig.

Biologien forteller oss så at ulikhet er livets lodd, og at våre kapasiteter er og vil fortsette å være ulike fra fødselen av. For min egen del påvirker ikke den innsikten min rettferdighetsfølelse. Jeg ser rett og slett ikke for meg at kunnskapen om medfødt ulikhet skal sprenge fram en alternativ rettferdighetsfølelse: for eksempel at den som er født med talenter skal høste samfunnets frukter alene og nyte dem mens hans mindre begavede medmennesker sulter. For meg er det nærmest diametralt motsatt. Nettopp fordi jeg vet vi fødes inn i verden som ulike, må vi jobbe hardere og mer aktivt for å dyrke fram en unaturlig, men kulturelt ønsket sosial og økonomisk likhet ? selvfølgelig med toleranse for moderate forskjeller for å sikre incentiver som stimulere utvikling og belønner risikovilje. Derfor makter jeg ikke å mobilisere noen uvilje mot kunnskapen om medfødte forskjeller.

Inger Merete

30.04.2010 kl.09:32

Dette var gode poenger, synes jeg. Det viktigste er at vi får like muligheter, slik at både de som er typiske for sin "gruppe" og de som ikke er det får rom til å være seg selv og gjøre som de vil. Og det er klart det trengs hardt arbeid for å skape en slik rettferdighet. Så får vi heller akseptere at det ut fra en slik likhet, springer forskjeller.

Ingar: Jeg vil for eksempel si at den vestlige verden slik den var store deler av det 20. århundre, og fremdeles er i en rekke miljøer, der det forventes at det er kvinnen som jenker ambisjonene sine når hun får familie og at det er hun som tar størst ansvar og jobber mest med det hjemlige, er basert på en tanke om at menn og kvinner er grunnleggende forskjellige - og at denne forskjellen er viktigere enn mange individuelle forskjeller. Og slik vil ikke jeg ha det, og sikkert ikke du heller.

Irene

03.05.2010 kl.13:43

Tenkte jeg skulle gjøre mitt for å utjevne kjønnsbalansen i denne lille diskusjonen, artig å se hvordan din påstand om at menn tar større risikoer avspeiler seg i hvem som tar sjansen på å kommentere dette blogginnlegget. La meg dele noen meninger etter som de sporadisk dukker opp. Jeg frykter i likhet med Inger Merete et samfunn som baserer forskjellsbehandling av mennesker på ideer om biologisk ulikhet. I forhold til det Birger skriver, er jeg helt enig i at kunnskap ikke trenger å være en trussel, men at bevisstheten om den er viktig når man aktivt skal kjempe mot den i rettferdighetens navn. Slik medfødte egenskaper har blitt framstilt av Eia og andre, virker det imidlertid som at medfødte egenskaper er noe som må aksepteres og tas hensyn til. Det er for meg en deterministisk måte å tenke på som for jeg vansker å se hensikten med.

Jeg kjenner meg påfallende godt igjen i det du skriver om at en streben etter kjønnslikhet kan gjøre oss kvinner ulykkelige. Jeg har selv vokst opp i et hjem hvor jeg har blitt fortalt at jeg kan gjøre det like bra som gutta, og har kjempet for å bevise det. En slitsom affære. Av og til blir man fristet til å bare sette seg på ned og unnskylde seg med at man er jente. Selv om jeg normalt sett argumenterer for at forskjeller mellom menn og kvinner overdrives, må jeg vedgå at du har et godt poeng: Å innrømme en fundamental ulikhet mellom kvinner og menn, kan gjøre at man endelig setter pris på kvinner slik de er og verdsetter kvinners kvaliteter, i stedet for å vente på at de skal skal nå sitt fulle potensial og bli konserndirektører i øst og vest.

....for å si det litt enklere: Enig, lissom.

Inger Merete

05.05.2010 kl.17:59

Beklager det sene svaret, det har vært hektiske dager! Birger: Helt enig. Irene: Du har forstått meg helt riktig, det jeg frykter, er nettopp det deterministiske, og at man slutter fra gjennomsnitt til alle. Generelt er kvinner mer følsomme og empatiske enn menn, derfor er alle kvinner mer følsomme og empatiske enn menn, og verden bør innrettes deretter, for å sette det på spissen. Slik kan vi ikke ha det.

Men så fikk jeg lyst til å føye til, når du skriver om kravet til at kvinner skal bli konserndirektører, at det er nå også sant at en del ambisiøse kvinner synes det er vanskelig å trenge inn i maskuline fellesskap, og blir holdt på utsiden selv om de gjerne vil delta. Det handler ikke bare om ulik vilje når kvinner ikke er bedre representert i styrerommene.

:)

22.06.2010 kl.18:52

OK, kvinner og menn har enkelte forskjeller. OK, du kan ikke legge opp samfunnet etter forskjeller hvor avvikene i gruppa er større enn forskjellene gruppene mellom. MEN - hva med å velge en gylden middelvei, å gi hver enkelt mulighet til å utvikle det han eller hun er flinkest til, og la de gjøre sine egne valg? Alle kan ikke være flinke til alt, men alle kan være flinke til NOE. Det lærte vi i førsteklassa, og er et utrolig befriende konsept - jeg fokuserer på det jeg er flinkest til, og nøyer meg med å gjøre mitt beste på resten. Jeg kan vite at det er greit at jeg ikke får til alt, for jeg får jo til noe anna! En person kan være en flink mamma eller pappa, men ikke nødvendigvis verdens beste leder eller økonom. Det vet de selv best.

Får vi til dette på en større skala, og er vi vel ikke så veldig langt unna i Norge, tror jeg vi får se hvor store forskjellene egentlig er.

Forresten: Jeg er jente, og har absolutt ingen planer om noen bedriftslederstilling. Rett og slett fordi jeg ikke gidder, men heller vil bruke tid med framtidig familie. Jeg er også sterk i fysikk, og kan være skikkelig teknologinerd om jeg vil. Stereotypisk? Aner ikke! Jeg gjør bare det som faller meg mest naturlig. Kanskje er det flere som burde gjøre det, heller enn prøve å oppfylle omgivelsenes forventninger til et unisex?

Skriv en ny kommentar

ingermerete

ingermerete

35, Oslo

Inger Merete Hobbelstad (f. 1980) er kulturjournalist, teateranmelder og filmanmelder i Dagbladet og burde egentlig være lut lei av å skrive etter endt arbeidsdag. Men den gang ei. Jo, og så har jeg mastergrad i Litteraturvitenskap med en oppgave som handlet om Homers "Iliaden". Hvilket jeg altfor sjelden får spørsmål om. Og så nås jeg på imh@dagbladet.no.

Kategorier

Arkiv

hits