Sankt Paolo - om Paolo Maldini og den onde skjebne det er å heie på Italia

Det er alltid hyggelig å være på jobbreise med fotograf Linda Næsfeldt. På flyet hjem fra Tromsø i går snakket vi om a) klær og b) fotball. Linda heier på Vålerenga, Chelsea og Stuttgart og er fanatisk opptatt av hotellene på jobbreisene skal ha rask internettilgang for at hun skal kunne se kamper fra Bundesliga på nettet. Hun sover i Tysklands hjemmedrakt under VM, for å bringe dem lykke. Kjæresten hennes har ymtet frempå at det er jo så mye fotball på tv, og kanskje hun ikke trenger å se alle kampene?

Det brakte meg til å tenke på min egen (langt mer beskjedne) historie som fotballsupporter, som i stor grad var skapt og holdt i livet av min barndoms beundring for Paolo Maldini. I 2006, 25 år gammel, to uker før VM-finalen, skrev jeg en tekst om dette for Spirit, i spalten "Spirithelt". Bladet var fremdeles i stativene da Italia vant finalen, noe som fikk meg til å angre litt på den kjepphøye punchlinjen. Men men. Her er teksten, i alle fall:

---

Ni år gammel oppdaget jeg at Fotball-VM hadde noe for seg. Alt som skulle til var en solbrun venstreback i blått og hvitt.

De var på hjemmebane i VM i 1990, italienerne, og stolte av det. Kneisende i nakken, i gnistrende kongeblått, kom de slentrende inn på banen. For en liten pike som så smått hadde begynt å forstå at gutter var gode for mer enn å tryne deg i snøen, var de blendende. Og penest av alle: Paolo Maldini, halvt gresk statue, halvt fotomodell, helt helt. Jeg, hvis jordiske gods forøvrig bestod av bøker og barbiedukker, hadde klistremerkealbumet til VM i 1990. La det tale for seg.

For hvem er det som dukker opp i kledelige kroppsnære Kappa-drakter der andre lag bomser rundt i vide skjorter? Italia. Hvem er det som jogger nonchalant rundt på banen med vinden ruskende i de sorte lokkene? Italia. Og dere, mine herrer, kan snakke til dere blir blå om lagånd, lidenskap, finter og frispark og alt det våset der, men det er bare ett lag som gjør fotball til en virkelig estetisk nytelse. Italia.

De vant ikke i 1990, italienerne, og de vant ikke senere heller. Og verdens ungpiker har sørget med dem. En venninne av meg pleide under et senere mesterskap å invitere jentene på te og kaker hver gang italia spilte. Det endte alltid med at de lå i gresset og gråt. Og vi nippet til teen, fulle av sympati. Men Paolo, min Paolo, tok det hele med stoisk ro. Og det var med tilfredshet jeg registrerte at Maldini, nå kaptein, etter tapet i EM i 2000 gikk rolig blant sine sippende lagkamerater, sørgende, men fattet, og delte ut vekselvis håndtrykk til de seirende franskmennene og klapp på skulderen til de andre. Selv om jeg på det tidspunktet hadde vokst fra sydlandske mammadalter i mørkeblått, måtte jeg medgi at han klarte seg bra.

For man vokser fra dem, Italia. Småjentene som satt klistret til skjermen i 1990, 1992 og 1994 ble russ, flyttet til byen og begynte å studere. Og ettersom vi ble sterkere og mer selvstendige, ble de mindre og mindre sexy, guttene som lå og hulket i fosterstilling på fotballbanen. Som vred seg i imaginær smerte hver gang noen såvidt hadde vært borti dem med en skolisse. Som slo ut med armene og sperret store, brune uskyldige øyne opp hver gang dommerne blåste, øyne som syntes å si Jeg? Tror du det var jeg som sparket ham ned? Jeg som aldri ville gjort en flue fortred? Og du får unektelig den snikende følelsen av at de oppfører seg akkurat på samme måte overfor moren sin. Og at Mamma som regel er mer ettergivende enn Pier-Luigi Collina.

Nei, det går ikke an å heie på Italia lenger. Men det går an å heie på Maldini. For San Paolo har alltid vært hevet over den andre småguttene. Han er kjent for å være en pålitelig og hardtarbeidende forsvarsspiller. Han er lojal som bare pokker både mot kona (en modell fra Venezuela, hva ellers) og laget (AC Milan). Og ikke nok med det, han er påfallende beskjeden i møtet med media og opptatt av å gi cred til spillere litt mindre glamorøse enn ham selv, som tidligere kaptein Franco Baresi.

Italia er best på avstand. Når kamera kryper nærmere, blir de polerte ansiktene litt for plettfrie. Det blir litt for mye hårgelen og sølvsmykker, litt for mye melodrama i krampetrekningene og krokodilletårene. Men Paolo, min barndoms Paolo, tåler fremdeles både å bli gått etter i sømmene og filmet på kloss hold. Så det er fremdeles lov å sette over tekannen og finne frem pleddet, og heie på gutta i blått. Særlig på han ene.

Men de vinner vel ikke noe i år heller.







Stikkord:

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

ingermerete

ingermerete

35, Oslo

Inger Merete Hobbelstad (f. 1980) er kulturjournalist, teateranmelder og filmanmelder i Dagbladet og burde egentlig være lut lei av å skrive etter endt arbeidsdag. Men den gang ei. Jo, og så har jeg mastergrad i Litteraturvitenskap med en oppgave som handlet om Homers "Iliaden". Hvilket jeg altfor sjelden får spørsmål om. Og så nås jeg på imh@dagbladet.no.

Kategorier

Arkiv

hits