Den som kan bli som et barn - om Hayao Miyazaki og Isao Takahata

Sndag kveld satt jeg og fulgte med et halvt ye med p "Ildfluenes grav" p NRK2, og gjorde litt likegyldig kontorarbeid ved siden av. I ettertid nsker jeg jeg hadde viet et helt ye til opplevelsen. To, endog. I begynnelsen lurte jeg p om dette var en film jeg ikke kjente til av den japanske animeregissren Hayao Miyazaki. Senere fant jeg ut at regissren heter Isao Takahata, og at han er en venn av Miyazaki og tilknyttet dennes animasjonsstudio, Ghibli, som blant annet har brakt verden "Prinsesse Mononoke" og "Chihiro og heksene". Det som gjorde at "Ildfluenes grav" brakte tanken hen p de andre filmene, var ikke bare den karakteristiske, naivistiske, runde streken. Det var barneportrettene.

Den alvorlige og veldig, veldig triste "Ildfluenes grav" handler om fjorten r gamle Seita og den fire r gamle ssteren Setsuko, som m forske overleve p den japanske landsbygda etter bombingen av Kobe under 2. verdenskrig og morens dd. Seitas oppgave gjres vanskeligere at ssteren er s liten, og ikke helt forstr den vanskelige situasjonens implikasjoner: Hun m for eksempel p do p tidspunkter der akkurat det er litt kinkig. Et yeblikk jeg la spesielt merke til var under besket hos legen mot slutten av filmen, der den slitne og sultne Setsuko liksom faller inn mot Seikos bryst med armene tungt og slapt rundt halsen p ham, i en litt demonstrativ bevegelse vekk fra den kravstore legen. Takahata har med ufeilbarlige intuisjon fanget en firerings kroppssprk og instinkter, og har levd seg inn i hvordan en krigssituasjon m oppleves for et uferdig barn p en mte man m beundre ham for.

Akkurat det samme har sltt meg som en stor styrke ved filmene til Hayao Miyazaki. Barna er alderstypiske. Den tterige Chihiro i "Chihiro og heksene" oppfrer seg helt annerledes fra den femrige Sosuke i "Ponyo p klippen ved havet". Da jeg s "Ponyo p klippen ved havet", ble jeg sltt av alle detaljene Miyazaki hadde lagt inn i barnas oppfrsel. Nr havkongens datter Ponyo, som ogs er fem r og har flere (og stadig ynglende) lopper i blodet enn Sosuke, besker den jordiske familien, blir hun oppslukt av eiendelene deres. P et tidspunkt lper hun rundt i stua mens hun holder en lykt fast p hodet. Det vakre ved denne scenen er at vi aldri blir forklart hva det er Ponyo ser i lykten, eller hvorfor det er et s stort poeng for henne holde den fast opp hodet - hun lever ut en femrings evne til se en potensiell lek og mening i alt, og det ville vre helt galt om denne skulle bli forklart utfra voksnes logikk.
- Femringer kan fle verden, forst den p sin mte, selv om de ikke kan forklare den helt, sa Miyazaki da jeg intervjuet ham under Filmfestivalen i Venezia i 2008.
- Verden er kompleks. Filmer for barn som har som utgangspunkt at barn ikke forstr hva som skjer, er uten unntak kjedelige.
Miyazakis blte, vennlige japansk ble ikke helt det samme gjennom filteret av den svrt ydmyke og respektfulle oversettelsens litt stive engelsk, men humanismen strlte gjennom likevel.

Tenk s p disse irriterende Hollywood-barna, som de siste rene oftere enn ikke er gestaltet av Dakota Fanning og Haley Joel Osment. De er s kalkulert ste at de ikke er ste i det hele tatt. De er slett ikke barn, de er naivistiske voksne, sm, storyde alvorlige skapninger hvis liksomrrende livsvisdom og konstruerte morsomheter er en forenklet versjon av de voksnes. Jeg tror aldri jeg har mtt noen barn som ligner barna i Hollywoods storfilmer. Derimot mener jeg ha mtt barn som er som barna i Miyazakis og Takahatas filmer; med valpete kropper, raske bevegelser og stadige og iherdige forsk p forene sin egen umiddelbare verden med den voksne, alvorlige. Sosuke, Setsuko og Ponyo ligner ikke vanlige barn i det at de har disse enorme ynene som japanske animefigurer ofte hr, altfor mye hr og altfor liten nese til vre tilnrmet naturalistiske. Men mtet mellom dem og verden er s gjenkjennelig at det gir et ljomende ekko inne i meg.





"Ponyo p klippen ved havet", 2008.




"Ildfluenes grav", 1988.




Stikkord:

4 kommentarer

Hjorthen

04.05.2010 kl.21:43

Ildfluenes grav er s trist at jeg fr klumpen i halsen hver gang jeg tenker p den. Se den med begge yne neste gang! Ellers helt enig i alt du skriver her ja.

Inger Merete

05.05.2010 kl.17:55

Will do.

annetten

15.05.2010 kl.14:16

Jeg var p Ghibli-museet rett utenfor Tokyo for en mneds tid siden. Det er spesialtegnet av Miyazaki, og alt der vitner om den samme respekten for og kunnskapen om barn man kan se i filmene hans. (Jeg tror jeg har sett alle sammen, og det er ikke en eneste av dem som ikke er fantastisk.)

Inger Merete

17.05.2010 kl.02:53

Heldigen deg!

Skriv en ny kommentar

ingermerete

ingermerete

35, Oslo

Inger Merete Hobbelstad (f. 1980) er kulturjournalist, teateranmelder og filmanmelder i Dagbladet og burde egentlig vre lut lei av skrive etter endt arbeidsdag. Men den gang ei. Jo, og s har jeg mastergrad i Litteraturvitenskap med en oppgave som handlet om Homers "Iliaden". Hvilket jeg altfor sjelden fr sprsml om. Og s ns jeg p imh@dagbladet.no.

Kategorier

Arkiv

hits