Hva føler du nå? - Om "In Treatment"

Siste hektings: "In Treatment" med min barndoms første filmstjernecrush, Gabriel Byrne, i hovedrollen. Det er en liten utfordring at mange av klientene til psykologen Paul (Byrne) er så defensive og selvrettferdige og dermed ganske irriterende fra tid til annen. Samtidig er det noe usminket ved det som er til å tro på - disse menneskene er virkelig ikke tragiske helter, men de er ikke nødvendigvis skurker heller; de flombelyses i en situasjon som bringer frem forfengelighet og stolthet og selvopptatthet i dem.

Det slår meg at dette er hva forskere trekker frem når de får spørsmål om hvorfor realityserier slår an. I min artikkel om "Paradise Hotel" (jada), som kommer i Magasinet neste helg, sier professor Espen Ytreberg ved IMK at reality-tv hjelper oss sette våre egne liv i relieff ved å vise hvordan mennesker reagerer i ekstreme situasjoner. Det er morsomt at de samme menneskene som fnyser av de nedre kretsene i reality-hierarkiet, ikke klarte å snakke om annet enn Karl Ove Knausgård i hele høst, og er i bakgrunn og profesjon ikke så helt ulike konstellasjonen av kritikere og forståsegpåere i USA som har trykket "In Treatment" til sitt bryst. Både farsottene rundt både "Paradise Hotel" og "Min Kamp" har en voyeuristisk side, men de appellerer til svært forskjellige voyeurer. Det treffer oss når mennesker viser seg frem uten for mange filtre, når vi ser dem bale med ydmykelser og sorg og såret stolthet, men vi vil gjerne at de skal ligne oss i måten de tenker rundt og analyserer seg selv og sine egne prøvelser.

Eller kanskje det har å gjøre med at sårbarhet i kombinasjon med ny og smertelig ervervet selvinnsikt griper oss. Mye av reality-tv - eller den slemme enden av skalaen som er reality-tv, en distinksjon Ytreberg også greier ut om - går jo nettopp ut på å vise oss mennesker i situasjoner som bringer frem sinne og smerte og overmot i dem, men nettopp ikke i kombinasjon med selvinnsikt. De forstår ofte ikke hvordan de fremstår utad. Slem reality er skadefryd-tv. "Min kamp"-bøkene, som riktignok varierer i kvalitet, og "In Treatment", som helt sikkert kommer til å gjøre det samme, lar mennesker vise frem sine ubehagelige sider uten å dømme eller skyve dem frem som utstillingsobjekter i et freakshow. Tv-serien legger få føringer på oss hva angår hvordan vi vurderer Pauls pasienter. Det er fint å bli vist slik tillit.

En annen grunn til at "In Treatment" er en glede å følge med på, er hvordan det enkle formatet gjør at vi blir ekstra oppmerksomme på detaljer og kvaliteter i manus og skuespill. "In Treatment" har fått ordet "teatral" kastet etter seg av kritikerne like ofte som "The Wire" fikk "dickensk", fordi den typen dueller mellom to personer er noe man ser oftere på den begrensede arenaen som er teaterscenen enn på filmlerretet, som de fleste filmskapere føler bør fylles til randen med et eller annet iøyefallende. For meg er det ikke noe iboende teateraktig ved de dialogbaserte halvtimesepisodene, jeg tenker snarere at det er fint å ha tv-kameraenes mulighet til closeups når man viser frem intense emosjonelle konfrontasjoner. Ikke minst viser "In Treatment" at det nedstrippede fungerer ypperlig også på tv, at det oppstår en egen spenning og en egen dramatisk kurve mellom en person i en stol og en person i en sofa som sitter og snakker sammen og slåss om definisjonsmakten selv om det ytre ved scenen ikke endrer seg en plett - og at Gabriel Byrne fremdeles kan få det til å lugge litt i hjerterøttene til hvem som helst.




Stikkord:

3 kommentarer

Tone

11.05.2010 kl.16:30

Gabriel, ja. Han var jeg også forelsket i.

Inger Merete

11.05.2010 kl.17:59

<3 Sjørøverkapteinen i Haakon Haakonsen.

K

12.05.2010 kl.01:16

Oi, dæven! Det er DER jeg har ham fra. Takk for tipset.

Skriv en ny kommentar

ingermerete

ingermerete

35, Oslo

Inger Merete Hobbelstad (f. 1980) er kulturjournalist, teateranmelder og filmanmelder i Dagbladet og burde egentlig være lut lei av å skrive etter endt arbeidsdag. Men den gang ei. Jo, og så har jeg mastergrad i Litteraturvitenskap med en oppgave som handlet om Homers "Iliaden". Hvilket jeg altfor sjelden får spørsmål om. Og så nås jeg på imh@dagbladet.no.

Kategorier

Arkiv

hits