Blomster og blod - Om Rosekrigene

eksamenshjelpe lillebrdre er ikke det verste man kan gjre. I kveld har jeg sittet og lest meg opp p Rosekrigene, som jeg skal gjennomg med bror i morgen. Grunnen til at jeg ble utpekt til denne oppgaven av de eldres rd, alts vre felles foreldre, er at jeg hadde en nerdete interesse for Rosekrigene da jeg var rundt fjorten. I kveld merket jeg hvordan noe av den gamle fascinasjonen krp tilbake i kroppen.

Faktisk tror jeg det startet med en kombinasjon av Richard Herrmann, Shakespeare og Astrid Lindgren. I Lindgrens bker om Mesterdetektiven Blomkvist leker Kalle Blomkvist og vennene hans Rosekrig. Kalle og vennene Anders og Eva-Lotta er den hvite rosen, tre venner/hjertelige uvenner er den rde rosen, og de innleder sommerens vennskapelige feider med setningen: "N er det kamp mellom den rde og den hvite rosen, og tusen og atter tusen skal g inn i dden og inn i ddens natt". Det var sus over det, syntes jeg.

Enda bedre ble det da jeg leste Shakespeares "Henry VI", del en to og tre - ikke mesterens beste stykker, og gjort ytterlig forvirrende for en litt for ung leser ved at han var s slem mot Jeanne d'Arc og fremstilte henne som en opportunist og en noe av en sklie, og snt gikk jo ikke an. Men s er det en fabelaktig scene der Richard Plantagenet, hertugen av York, omsider gjr opprr mot den regjerende kongen av Lancaster. Shakespeare legger naturligvis scenen til en rosehage, og lar de tilstedevrende adelsmennene g frem og plukke en blomst av en henholdsvis hvit og rd rosebusk mens de erklrer sin sttte til den ene eller den andre av partene. Den scenen er grunn alene til sette opp "Henry VI"-stykkene. Da jeg kastet meg over Grimberg i kjlvannet av de andre bkene, skjnte jeg at kombinasjonen av ridderromantikk og realpolitikk ogs kunne by p noen av de mest fascinerende skikkelsene i tidlig engelsk historie. En av dem var Richard Neville, jarlen av Warwick, "kongemakeren", som nrmest egenhendig avgjorde frste runde av krigen ved invadere sr-England fra Calais og ta Lancaster-kongen Henry Vi til fange. Det var dt trekket som gjorde at Edward IV, den frste York-kongen, kunne bestige tronen. Deretter trekker Warwick i alt han har av trder for f den nye kongen gift med den franske kongens svigerinne og danne en allianse som kan sttte det nyfdte, skjre kongehuset. Planen faller i fisk da det viser seg at den ofte ubetenksomme levemannen Edward IV er gift fra fr, med den alt annet enn kongelige Elizabeth Woodville. Dette er nok til at Warwick skifter side, og igjen nrmest egenhendig klarer velge huset York og bringe Henry VI tilbake p tronen - fr han lider en ubeleilig dd i slaget ved Barnet i 1471. At en eneste, driftig person bde klarte skape og nesten styrte et kongehus gjorde inntrykk. Jeg skisserte et utkast til en roman med Warwick som hovedperson tilbake i 1994. Jeg tror alle skal vre glade for at den aldri ble en realitet.





Richard Neville, jarlen av Warwick.


En annen bemerkelsesverdig aktr var dengang Richard III, srlig i Shakespeares intense og gotiske stykke ved samme navn, og Al Pacinos flotte halvdokumentariske film om stykket, som gikk p kino rundt den tiden det her er snakk om, i 1996. Kong Richard er psykopaten og maktmennesket som likefullt har en viss tiltrekningskraft fordi han er scenens store energisentrum, den som fr ting til skje. Da Chad Coleman, som spiller i "The Wire", var i Norge i hst, hadde jeg den glede f snakke med ham, og vi var inne p hvordan Shakespeares Richard III-skikkelse har sterke fellestrekk med Stringer Bell. Bde Richard og Stringer er s smarte og s hensynslse at de ligger to skritt foran sine motstandere og tar knekken p dem fr de kommer langt i opprret - men dette livet gjr dem til slutt paranoide, og uten forbundsfeller, de stter alle fra seg, og de gis til sist en liten refull dd, som de mter helt alene. Coleman hadde ikke sans for Stringer. Han mente den siste scenen viser hvordan Stringer, sine store evner til tross, er lite annet enn et dyr som jaktes ned. Det samme kan sies om endeliktet til Richard III, som famst roper "en hest, en hest, mitt kongerike for en hest", nr han innser at slaget er tapt. Jeg synes det er litt synd at dette sitatet alltid gjengis uten resten av ordvekslingen. Det er lett tro at Richard nsker flykte. Men den gang ei. "Flykt, Mylord, jeg skal skaffe Dem en hest", sier en av soldatene i stykket. Hvorp Richard svarer: "Trell. Jeg har satt mitt liv p denne terning, jeg skal se hva kastet frer til". Og jeg holder p at bde Stringer og Richard, som p hvert sitt vis er ganske frasttende skikkelser, holder p fascinasjonen vr av flere og mer komplekse rsaker enn at de er drivkraften i hver sin historie.




Al Pacino som Richard III i "Looking for Richard".


Litt skolefjernsyn: Hele kaoset utlses nr Richard II, Englands konge, i 1399 styrtes av sin fetter Henry Bolingbroke. Richard II er snnesnn av kong Edward III, gjennom dennes eldste snn, Edward, den store krigeren som bare ble kalt Den sorte prinsen og som dde p slagmarken i Frankrike fr han kunne bli konge. Richard bestiger tronen ti r gammel, og bde under de frste renes regentstyre og etter at den voksne Richard griper makten, ker uroen i landet. Krigen i Frankrike gr drlig, England taper omrdene de har vunnet, og kongen er svak. Kongens fetter, Henry Bolingbroke, som er snn av Edward IIIs fjerde snn, John av Gaunt, hertugen av Lancaster, yner sin sjanse. Han leder et opprr mot kongen og lar seg krone som kong Henry IV. Men s er det alltid dette med at om du styrter en konge for selv bli konge, pner du for at du selv ogs kan bli styrtet. Adelsmennene som hadde hjulpet Henry til makten, syntes ikke de fikk nok igjen for det. Regjeringstiden hans var preget av opprr. Det er frst hans snn, heltekongen Henry V, som klarer samle folket ved vinne det avgjrende slaget ved Agincourt i 1415 - ved hjelp av de bermte langbuene, som tok knekken p det franske kavalleriet - og igjen f overtaket overfor franskmennene.





Kenneth Branagh som Henry V i sin egen filmatisering av Shakespeares "Henry V".



Henry V dr dessverre ung, hans snn Henry VI er et spedbarn, og en ny runde med intrigant og tumultust regenstyre er en faktum. Henry VI viser seg vre en mild og spak mann som er totalt uskikket til vre konge, desto mer etter at han fr et sammenbrudd og blir mer eller mindre sinnssyk. Dronningen, franske Margaret av Anjou, er dog ved sine fulle fem og vokter tronen p vegne av sin lille snn, kronprinsen Edward. Men opprret murrer, igjen, anfrt av Richard Plantagenet, hertugen av York. York er direkte etterkommer av Edward IIIs femte snn, Edmund, hertugen av York, men ogs av Edward IIIs tredje snn, Lionel, hertugen av Clarence, dog bare p morssiden (snn nummer to dde som liten). Plantagenet mener hans krav til tronen er sterkere enn huset Lancasters, som, la oss se det inn i ynene, var tronranere fra begynnelsen av, mener York-folket, og borgerkrigen er et faktum. Borgerkrigene ble kalt Rosekrigene fordi familien Lancasters symbol var en rd rose, og familien Yorks symbol var en hvit.

Det er alts huset York, stttet av Warwick, som tar det forelpig siste stikket i borgerkrigen, fr de begynner ete sine egne. Iflge Shakespeare tok Richard III bde livet av sin nesteldste bror, hertugen av Clarence, og sine to never for sikre sin egen adgang til tronen. Det siste er vel de fleste historikere ogs enige i. S mye blod for s lite. Den siste York-kongen fr bare regjere i to r fr Henry av Richmond, Henry VIs nev, invaderer fra nord-Frankrike og beseirer kongens styrker i slaget ved Bosworth ("En hest, en hest", etc.). Richmond blir konge under navnet Henry VII, gifter seg med York-kongen Edward IVs datter Elizabeth, og danner huset Tudor, hvis symbol poetisk nok var en hvit rose inne i en rd. Deres snn var Henry VIII, og deres snnedatter Elizabeth I.

Jeg mtte bli voksen og jobbe med Shakespeares historiske stykker i akademisk sammenheng fr jeg kunne glemme Richard III og Warwick og innse at det var Lancaster-familien som var den mest spennende her. Eller, hos Shakespeare er det i alle fall slik, og da var det sikkert slik i virkeligheten ogs. I sine kongedramaer beskriver Shakespeare alle Rosekrig-kongene fra Richard II til Richard III, og skaper uforglemmelige portretter av seks menn som er svrt forskjellige, og som forholder seg svrt forskjellig til den skjre makten de forvalter. Ingen av dem er lykkelige. De fleste av dem er svrt skarpe, men p ulikt vis, og har ogs ulike blinde flekker. Skildringen av forholdet mellom Henry IV og prins Hal, den senere Henry V, som har forsaket hoffet og rangler rundt i gatene i Eastcheap sammen med sin svirebror og surrogatfar Falstaff, er fabelaktig. Henry IV er den store realpolitikeren, strategen som aldri rper hva han tenker, men han slites ut av stadige opprr. "So shaken as we are, so wan with care", er den frste replikken i stykket som brer hans navn. Villstyringen av en snn setter gr hr i hodet p ham, og han kan ikke forst hvordan slekten skal overleve med en tronarving som ikke tar sine forpliktelser mer alvorlig.





Prins Hal og Falstaff. Scene fra frste del av "Henry IV".


Hal, p sin side, holder bde faren og Falstaff for narr, publikum blir tidlig klar over at han har tenkt bli en strlende konge og at han mener kontrasten mellom kongeverdigheten og hans utsvevende liv bare vil styrke frstnevnte. Som en sol skal jeg stige opp fra de giftige tkene, sverger han i en monolog. Men Hal er en god manipulator som ogs, til en viss grad, lykkes i lure seg selv. Det er noe mer som trekker ham til Eastcheap og til Falstaffs selskap, et behov for anarkiet, lekenheten og respektlsheten han finner der. Ingen punkterer som Falstaff de ridderlige idealene kongen vil presse prinsen til etterleve. P slutten av frste del av "Henry IV" forsoner Hal seg med ridderidealene og hjelper faren sl ned et opprr. Ved farens dd i slutten av andre del gjr han det han vet han m og fornekter og forviser Falstaff, noe som knuser Falstaffs hjerte. Selv er den nye kongen en Bolingbroke, en lukket person, og hans egne flelser er i stor grad gjenstand for spekulasjon. Men det er g altfor langt nr Shakespeare-forsker Harold Bloom avfeier bde far og snn som manipulatorer. Shakespeares Henry IV og V er begge maktmennesker, realpolitikere, de takler den delen av sin stilling mer ubesvret enn de fleste andre kongene, faren p noe kaldere vis en den kreative snnen - men de er urolige, alene, under sterkt press, og i korte glimt lyser frustrasjonen deres over vre isolert, gjennom rustningen. En av de fineste scenene i "Henry IV" er nr kongen tilkaller snnen og bebreider ham i en lang monolog fordi han er s uforsiktig med sitt nrvr og sin opptreden i offentlige sammenhenger. Kongen mener snnen lar seg se for mye, folket fr ikke anledning til lengte etter ham, det blir ikke lenger noe storslagent over at han viser seg. Men s sprekker han opp: Alle ser deg for mye, sier kongen, bortsett fra jeg, som s gjerne skulle sett deg mer. Og han fr trer i ynene. Og snnen styrter bort til ham. Og en stakket stund finner de frem til hverandre. Men s forsvinner snnen igjen ut p galeien.

Nr jeg n sitter og leser om Rosekrigene, i pvente av min bror og miniundervisningen, er det andre sider ved konflikten som fremheves. Rosekrigene ble gjort mulig av en lpsk adel som gjennom en rrekke hadde kunnet bygge opp private hrer, delvis bestende av rverbander, og tidens konomiske vanskeligheter gjorde at de f adelsmennene som klarte seg bra, kunne f et klientforhold til andre adelsmenn som dermed skyldte dem lojalitet nr borgerkrigen brt ut. Misnyen med at kongen var for ettergivende overfor franskmennene, som ville ha omrder der mange britiske adelsmenn mente de hadde arverettigheter, var utslagsgivende. I det hele tatt var det en dum konflikt der adelen i stor grad utslettet seg selv, og de som stod igjen som styrket p slutten, var den kongelige sentralmakten og den fremvoksende borgerlige handelsstanden.

Det var vel slik det var. Og det gjr det vanskelig bevare mine tenringssvermerier for karismatiske skikkelser jarlen av Warwick og, senere, prins Hal. Jeg skjnte vel allerede at romantikken ikke ville holde da jeg kjpte min frste bok om Rosekrigene, i England da jeg var femten, og allerede p frste side leste, til min bestyrtelse, at krigene slett ikke ble kalt Rosekrigene da de stod p, at rosene ikke var de mest brukte symbolene under stridighetene, og at navnet er klistret p i ettertid. Ikke s mye "N er det kamp mellom den rde og den hvite rosen" som nsket, med andre ord, ingen storslagne konfrontasjoner i rosehagen.

Men det har vrt en fin reise likevel.
Stikkord:

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

ingermerete

ingermerete

35, Oslo

Inger Merete Hobbelstad (f. 1980) er kulturjournalist, teateranmelder og filmanmelder i Dagbladet og burde egentlig vre lut lei av skrive etter endt arbeidsdag. Men den gang ei. Jo, og s har jeg mastergrad i Litteraturvitenskap med en oppgave som handlet om Homers "Iliaden". Hvilket jeg altfor sjelden fr sprsml om. Og s ns jeg p imh@dagbladet.no.

Kategorier

Arkiv

hits