Å peke ut av seg selv - Om bunader

Det er den tiden på året igjen. Jeg har fått bunaden brakt inn til byen. På mandag skal jeg ut og være nasjonalromantisk. Min sigdalsbunad, som finnes en hel liten legion av i Hokksund, er et sjeldent syn i Oslo. Her er det desto flere Telemarks-beltestakker, eller Oslo 3-bunaden, som jeg også har hørt den kalt. Ikke at det er vanskelig å forstå. Beltestakken er vel den mest prinsesseaktige i silhuetten av bunadene, og den mest flatterende. Dersom man velger en med kjølige fiolett- og rosanyanser, kan man til og med fjerne seg fra den patriotiske fargepaletten i mange andre drakter og leke at man egentlig har på seg en ballkjole.






(Beltestakken fra Telemark. Bilde fra Bunadhuset)



Det morsomme med bunader er at selv om de dekker til kroppen fra tå til hake til håndledd, understreker de henholdsvis femininitet og maskulinitet på en ganske slående måte. Mannsbunadene er ofte dobbeltspente, med markerte skuldre, og skaper en rett, mandig silhuett. Kvinnebunadene har markert midje og ofte smale skuldre, og stoffrike skjørt som gir deg bugnende hofter som strutter ut fra bunadslivet. Det er som om hele antrekket roper: "Befrukt meg! Befrukt meg!". Nesten underlig at bunadstradisjonen ikke ble gjenstand for utforskning i "Hjernevask".

I gårsdagens utgave av Morgenbladet bruker filosof Kjell Madsen bunaden som et eksempel på at kulturelle tradisjoner, som markerer tilhørighet til et land eller et område, egentlig begrunner seg selv, eller: ikke kan begrunnes med andre argumenter enn "vi gjør det slik her", "fordi det er tradisjon". Han konkluderer med at forsøkene på å begrunne bunadstradisjonen er fåfengte, svarene blir platte og overflødige.

Det kan hende han har rett. Men når jeg ifører meg bunad på julaften og 17. mai, føler jeg veldig sterkt at det er av en grunn. Joda, det føles staselig. Selv om det finnes langt mer elegante og kledelige plagg, er det noe ved å lasse på seg med sølv og håndsydde broderier som føles som en markering av høytid lite annet kan etterligne. Men det er mer.

Når jeg, og de som er min situasjon, får oppmerksomhet, er det nesten alltid i kraft av oss selv og våre personlige meninger og følelser. Vår byline i avisen, vårt annonserte standpunkt i en eller annen pågående diskusjon. Som jeg har vært inne på flere ganger tidligere på denne bloggen, er sosiale og profesjonelle bindinger mye svakere nå enn for få år siden: Vi representerer i langt mindre grad en gruppe, en krets, en familie eller en arbeidsgiver, og i langt større grad klumpen av erfaringer og preferanser og synspunkter og måter som er oss selv. Når vi går i bunad, peker vi ut av oss selv, til våre forfedre og -mødre og stedene de kom fra. For samme hvor mye vi roper opp om vår egen enestående eksistens, er vi jo blott et ledd i en lang kjede. Bunaden markerer oss som et slikt ledd, en søm i et teppe, et produkt av mange foregående mennesker og historier. Det er noe generøst og selvutslettende over de iøyefallende plaggene. Jeg synes det er fint.

Min oldemor var opprinnelig fra Sigdal. Jeg var så utsøkt heldig å få beholde henne til jeg var tretten. Hun var en varm og munter dame som ble med på alt vi foreslo, alle kaffebesøk og utflukter. Da jeg var liten, var det noen år jeg ikke ville klemme henne, fordi hun klemte så hardt, knusende. Skyldfølelsen setter ennå i når jeg tenker på det. Hun hadde en kjellerlem på kjøkkenet og gamle Theresa Charles-romaner i bokhylla. Og hun hadde alltid Spesial-sjokolade til oss, i en liten turkis skål med kinesisk mønster. Jeg pleide å ta den med S-mønster på toppen til sist, fordi jeg syntes den var finest. Moren min tilbrakte sine første år på den lille gården til Oldemor, Åsroa, der hun hadde kjøkkenhage og katter og tre kyr. Hver gang en ku ble sendt til slakteren, gikk oldemor ut og klappet og stelte godt for kua og sa "Ja, farvel da, Dagros". Så gikk hun inn til seg selv og gråt litt. Kuene var historie da jeg kom til verden, men Oldemor holdt seg i aktivitet. Hun syklet frem og tilbake til Svelvik da hun var en gammel dame. Da jeg begynte å spille piano, fikk hun spesialbestilt "Liljekonvallens farvel" til meg, som var hennes egen yndlingsmelodi fra da hun var ung og selv spilte. Den hadde tre b'er og var egentlig for vanskelig for meg. Første gang jeg forsøkte å spille den for henne, gikk det ikke i det hele tatt. Men et års tid senere, satt den. Hun husket nesten hele teksten og sang med, og jeg husker hun var blank i øynene. Dessverre levde hun ikke til konfirmasjonen min, så hun fikk ikke se meg i sigdalsbunaden. Men hun fikk se moren min i sin, og hun visste at jeg hadde valgt bunaden fra hjemstedet hennes. Jeg vet hun var glad for det. Hver gang jeg tar på meg bunaden min, tenker jeg på Oldemor.

Jeg tror nok jeg ville ønsket å ha bunad uansett. Av den enkle årsak at "det er tradisjon", "slik gjør vi det her". Men når det nå er tradisjon, er det også en fin anledning til å fortelle om fortiden. Det er som sagt få sigdalsbunader i Oslo, og hver 17. mai får jeg spørsmål om hvor min kommer fra. Og jeg sier Sigdal. Og så forteller jeg litt om Oldemor.








(Sigdalsbunaden, utsnitt. Jeg har sølvborder og ikke gullborder på min. Bilde fra Sando).
Stikkord:

4 kommentarer

hannaandrea

15.05.2010 kl.13:51

Jeg liker bloggen din, hva syntes du om båtlivet? :-) svar på min blogg :-)

Mahriia

15.05.2010 kl.13:58

Fin blogg, jeg elsker bunader! Ha en fin dag videre! ;D

Kommentere hos meg? Blir glad ;D

Hege Veland

03.03.2011 kl.12:53

Hei.

Jeg synes at det er morsomt at bunadbilde av meg skulle havne på din blogg :-)

mvh Hege

Inger Merete

04.03.2011 kl.00:47

Morsomt. Synes jeg òg. Hyggelig å få et navn til det blide ansiktet.

Skriv en ny kommentar

ingermerete

ingermerete

35, Oslo

Inger Merete Hobbelstad (f. 1980) er kulturjournalist, teateranmelder og filmanmelder i Dagbladet og burde egentlig være lut lei av å skrive etter endt arbeidsdag. Men den gang ei. Jo, og så har jeg mastergrad i Litteraturvitenskap med en oppgave som handlet om Homers "Iliaden". Hvilket jeg altfor sjelden får spørsmål om. Og så nås jeg på imh@dagbladet.no.

Kategorier

Arkiv

hits