Cannes - Fjerde ettermiddag

CANNES (Dette er ikke en blogg): Det er noe eget over ligge p stranden i Cannes, der alt er asurbltt og sandgyllent, med et og annet signalrosa blaff av bikini, og lese Cormac McCarthys The Road. Iblant dukker man opp fra det sorte og askegr i romanen og fr ye p den rosevinverden man for en stakket stund er en del av. Det er ganske sjokkartet.


Men boken er virkelig ganske besettende. Det slr meg at McCarthy er en vaskeekte romantiker. Under det trsteslse og brutale ligger en voldsom lengsel etter en verden som er uskyldig og forgangen, og det jeg opplever som en stor, stor sorg, bde her og i No Country For Old Men. Det er slett ikke rart at han hentet tittelen til sistnevnte fra Yeats` melankolske dikt Sailing to Byzantium, der han skildrer en tapt gullalder som bare er bevart gjennom utilstrekkelig kunst:



That is no country for old men. The young
In one another's arms, birds in the trees
- Those dying generations - at their song,
The salmon-falls, the mackerel-crowded seas,
Fish, flesh, or fowl, commend all summer long
Whatever is begotten, born, and dies.
Caught in that sensual music all neglect
Monuments of unageing intellect.

An aged man is but a paltry thing,
A tattered coat upon a stick, unless
Soul clap its hands and sing, and louder sing
For every tatter in its mortal dress,
Nor is there singing school but studying
Monuments of its own magnificence;
And therefore I have sailed the seas and come
To the holy city of Byzantium.

O sages standing in God's holy fire
As in the gold mosaic of a wall,
Come from the holy fire, perne in a gyre,
And be the singing-masters of my soul.
Consume my heart away; sick with desire
And fastened to a dying animal
It knows not what it is; and gather me
Into the artifice of eternity.

Once out of nature I shall never take
My bodily form from any natural thing,
But such a form as Grecian goldsmiths make
Of hammered gold and gold enamelling
To keep a drowsy Emperor awake;
Or set upon a golden bough to sing
To lords and ladies of Byzantium
Of what is past, or passing, or to come.




Ogs p annet vis har jeg blitt rykket ut av overflateromantikken i dag. Fredag var tid for frste visning og pressekonferanse for Rachid Boucharebs meget omtalte film Hors-la-loi, som har vakt voldsom oppstand i Frankrike. Nasjonalistgrupperinger har beskyldt filmen, som handler om livet til tre algirske brdre etter at de overlever massakren i Setif, for vre antifransk og for forfalske historiske fakta fra krigen i Algerie. Det har blitt lagt press p festivalen for fjerne filmen fra programmet, og demonstrasjoner var varslet. Av den grunn mtte vi gjennom tre ringer med sikkerhetsvakter og politi og en kroppsvisitering og veskesjekk som var noe grundigere enn vanlig. Verken da eller n, kort tid fr den offisielle gallapremieren, har det vrt protestanter se. De fleste jeg har sett i dag, fester eller jobber. Det er derfor man kommer til Cannes p en tid som dette.

Dessuten: Ingen som har sett filmen vil se noen grunn til kalle den anti-fransk. De som kommer definitivt drligst ut her, er FNL. Det nesten mest interessante med filmen, som har sine sterke og svake sider, er at Bouchareb bruker den amerikanske gangsterfilmen som mnster og innpakning mens han forteller en historie fra kolonitiden. Det er lett se forbindelsen mellom denne og Boucharebs forrige film, den strlende (og bedre formulerte) Profeten. Begge filmer skildrer menn som gr inn i et fengsel og kommer ut forandrede, forede, mer ressurssterke og handlekraftige enn de var fr, men ogs kaldere, mer ndelse. Og begge filmene bruker og transformerer den amerikanske gangsterfilmen og viser hvordan en viss type motiver og dramaturgi kan anvendes p nye og sosialt og historisk bevisste mter. De bruker underholdningsfilmens teknikker, men har en hyere agenda. I morgen skal jeg intervjue Bouchareb selv. Jeg gleder meg.


UPDATE: Oi, det var visst en kjempedemonstrasjon p ettermiddagen. Hundrevis av mennesker med "Dette er propaganda"-plakater utenfor rdhuset. Som s ofte i Cannes, skjer det virkelig spennende mens du lper fra en screening til et intervju, og s er du henvist til lese om det som skjer p nettet etterp.



3 kommentarer

Line

28.05.2010 kl.12:05

Da jeg leste The Road var jeg overdrevent takknemlig for alle mltider jeg spiste. Det var hakket fr bordbnn, og jeg er ikke det spor kristen.

Det gikk heldigvis over etter at boka var ferdiglest. Men jeg tenker fremdeles ofte p hvilken rolle hp har i livene vre, uansett livssituasjon. Hp er galskap, men vi kan ikke styre det. Like fr jeg ber en takknemlighetsbnn for det ogs.

Inger Merete

29.05.2010 kl.13:04

h, der var jeg ogs. Frste gang jeg gikk inn i en matbutikk etter ha lest "The Road", var det som g inn i en katedral. Jeg la melkekartonger i kurven med varsom andakt.

Hp har jeg et komplekst forhold til. Fordi man m ha det for ha den ndvendige energien til jobbe seg videre, men iblant fler jeg at det bli selvbegrunnende. Det behves for kunne leve i hverdagen og vre i nuet, men i mte med f. eks. klimaforskernes prognoser, er det velbegrunnet? Jeg synes det kan vre vanskelig ikke vre pessimist (en legning arvet fra min far) hvis jeg ikke fr gode nok grunner til snu.

"Men du kan jo ikke gi opp hpet", hrte jeg en venninne si til en annen, penbart nettopp dumpet venninne ved et cafbord forleden. Hun grt og virket ikke srlig mottagelig. Selv om hun penbart ikke var i den ideelle situasjon for bedmme verdens potensial for positiv/negatv utvikling, var det som om jeg forstod det. Hvorfor skal man ikke gi opp hpet p et eller annet felt? Etter flere r med forsk, hvorfor skal man ikke avfinne seg med at man ikke ble direktr i bedriften? Fordi det ikke er sunt gjre det? Jeg skjnner at man iblant trenger bedre grunner.

Nei, huff, dette ble dystert. Jeg tror jammen jeg m ta meg en tur i matbutikken igjen.

Line

02.06.2010 kl.21:42

Pessimisme er jo en form for selvopprettholdelse. Man finner en slags trst i i det minste vre forberedt p det verste.

Men jeg tror mange, nr de frst str der ansikt til ansikt med dette verste, likevel ikke kan styre trangen til hpe. For , som du sier, ha energien til fortsette som mennesker. Vi vet jo at dette gr galt. Vi mister alt, alle og/eller oss selv til slutt. Og likevel har de aller fleste av oss energi til fortsette. Hvor utrolig dette er er veldig godt beskrevet i The Road.

Dette ble virkelig dystert. Jeg tror jeg har en sjokolade et sted.

Skriv en ny kommentar

ingermerete

ingermerete

35, Oslo

Inger Merete Hobbelstad (f. 1980) er kulturjournalist, teateranmelder og filmanmelder i Dagbladet og burde egentlig vre lut lei av skrive etter endt arbeidsdag. Men den gang ei. Jo, og s har jeg mastergrad i Litteraturvitenskap med en oppgave som handlet om Homers "Iliaden". Hvilket jeg altfor sjelden fr sprsml om. Og s ns jeg p imh@dagbladet.no.

Kategorier

Arkiv

hits