Cannes - Femte ettermiddag. Og så hjem igjen.

CANNES (Dette er ikke en blogg): Det er bare med dataspill oppfølgeren blir bedre enn originalen. I filmverden er sequels nesten uten unntak svulmende, pompøse affærer, høye på suksessen/anerkjennelsen fra første kapittel. Det eneste unntaket jeg kommer på er "Before Sunset". Noen vil plassere "Gudfaren 2" i samme kategori, men den er litt mer tvilsom.

Jeg trodde imidlertid ikke det ville være mulig å gjøre de klassiske oppfølgerfeilene - stormannsgalskap, spesialeffektonani - i "Exodus: Brent av solen 2", Nikita Mikhalkovs oppfølger til "Brent av solen", som vant Grand Prix i Cannes i 1994 og Oscar for beste utenlandske film året etter. At Mikhalkov deltar i hovedkonkurransen i år, kan bare betraktes som et utslag av doven klippekortmentalitet.

Det har seg slik at "Brent av solen" er en strålende film. Den er en av disse fortellingene som funker selv om den er sterkt tendensiøs, noe som er vanskelig å få til. Jeg hadde gleden av å høre Kjartan Fløgstad forelese om og vise frem filmen under en av seansene i den på det tidpunktet sterkt nedadgående og nå dypt savnede Aschehougs filmklubb. Fløgstad mente dette var en av de mest skremmende filmene om Stalin-tiden som fantes, og selv om det ikke er en sjanger jeg har inngående kjennskap til, tror jeg han må ha rett. Den fine, om enn litt langsomme, skildringen av Tsjekov-aktig overklasseliv på landet gis en egen iblant absurd uhygge gjennom gjesten Arsentjev (Oleg Mensjikov), en hemmelig statsansatt som kommer til eiendommen til general Kotov (spilt, som de fleste av Mikhalkov-filmenes heroiske roller, av regissøren selv), og sakte begynner å grave i generalens fortid og spør om den tidligere revolusjonære frontfiguren egentlig er så patriotisk som han skal ha det til. Arsentjev bygger også opp et muntert forhold til Kotovs lille datter Nadja, nydelig spilt av regissørens egen datter Nadhezda Mikhalkova, og scenen på slutten hvor de to mennene forsøker å late som om alt er såre vel overfor Nadja mens de begge vet at den ene nettopp har brakt den andre inn i undergangen, er rivende filmkunst.

Seksten år senere er Mikhalkov, som alltid har vært nasjonalistisk anlagt og er en venn av Vladimir Putin, i stor grad ansett som en apparatsjik snarere enn en filmkunstner. Da fortekstene til "Exodus: Brent av solen 2" rullet over lerretet i Cannes og "støttet av det russiske kulturdepartementet" kom opp, gikk en spredt hånlatter som en vind gjennom Grand Théâtre Lumière. Etterpå var de færreste i tvil om at filmen, som må ha kostet mer enn de andre atten filmene i hovedkonkurransen til sammen og lystig sprenger broer og båter og kirker, aldri burde vært laget. Den fortapte general Kotov bringes tilbake på beste Men-Rocambole-var-ikke-død-vis, og legger ut på leting etter datteren Nadja i det som utarter seg til en vanvittig og meningsløst brutalt krigsepos der unge soldater blir krøstet av tanks foran øynene på oss og en hel landsbybefolkning brent inne i en love, til lyden av femti skjærende basuner og en paukeslager på crack. Krigsscenene er av uforklarlige årsaker splatteraktige. Den ufrivillige humoren er mye morsommere enn den frivillige. Den plutselige religiøsiteten og promoteringen av den gresk-ortodokse kirken kommer ut av ingenting og føles klam og irriterende. Og etter å ha deltatt i en to og en halv times springmarsj mot onde invaderende nazihorder, hva skjer? Jo, Kotov og Nadja er like langt fra hverandre som de var i begynnelsen, rulleteksten forklarer at slutten kommer i "Brent av solen 2: Del 2", og alle er med andre ord akkurat der de begynte. To og en halv time i mørket, mens solen og stranden lå lokkende utenfor, og vi har ikke kommet noen vei.

Denne enerverende starten på dagen til tross, og selv om filmprogrammet ikke imponerte, og selv om intervjuet med Charlotte Gainsbourg senere på dagen var sønderrivende slett organisert: Cannes begynte som en fin opplevelse og sluttet som en fin opplevelse. Nest siste kveld drakk vi champagne på den nydelige terassen på Carlton, med utsikt over det kveldsgylne vannet, omgitt av pent plantede pelargoniaer og blendende hvite søylerekkverk og strenende middelaldrende menn med nøttebrun hud og sølvgrått hår og dyre, lyse dresser og solbriller som umulig kunne være noe annet enn italienske filmprodusenter. Hotellet er over gjennomsnittlig stolte av sine kjendisgjester, og har trykket håndskrevne hilser fra de mest celebre i menyen. "Thanks for letting us stay at your place", skriver George Clooney.

Det ble en stakket stund på leid solseng på stranden den siste kvelden også. Og så ble det kir og hvitvin og kamskjell og uteliv i restaurantgatene mellom Hotel Majestic og Rue d'Antibes. Og så stod jeg opp etter fire timers søvn og trillet kofferten min nedover Croisetten mot holdeplassen for flybussen til Nice, mens de siste restene av partyfolket stavret hjemover i det klare lyset og en meget døgnforvirret ugle tutet.

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

ingermerete

ingermerete

35, Oslo

Inger Merete Hobbelstad (f. 1980) er kulturjournalist, teateranmelder og filmanmelder i Dagbladet og burde egentlig være lut lei av å skrive etter endt arbeidsdag. Men den gang ei. Jo, og så har jeg mastergrad i Litteraturvitenskap med en oppgave som handlet om Homers "Iliaden". Hvilket jeg altfor sjelden får spørsmål om. Og så nås jeg på imh@dagbladet.no.

Kategorier

Arkiv

hits