Øst og vest - På "Samtiden"-lansering og Harald Eia/Camilla Stoltenberg-intervju

Hva er det som skjer? Er vi alle blitt realister? Sannelig om jeg vet. Jeg vet bare at jeg plutselig i går kveld befant meg på lanseringen av siste Samtiden på Litteraturhuset, der Harald Eia intervjuet Camilla Stoltenberg. Stoltenberg har skrevet en artikkel i Samtiden om arvelighet i medisin. Den er sikkert spennende å lese. Det var i alle fall fint å høre på.

Morsomt forresten at pappa Thorvald var til stede i salen og hørte på. Selv voksne barn trenger at stolte foreldre ser på og klapper iblant. Det fikk meg til å tenke på en gang da jeg jobbet på Norli, i 2001, og Linn og Liv Ullmann kom innom midt i julesalget. Liv Ullmann forsynte seg gledesstrålende av datterens nyutkomne roman, og da jeg gikk forbi dem, hørte jeg at datteren sa lavt og med en følelse jeg tolket som forlegenhet: "Mamma ... Ikke ta to, da".

Det eneste punktet i samtalen som jeg følte ble forlatt uten å ha blitt adekvat utforsket, var egentlig dette om fedmeepidemien, i hvilken grad overvekt arves og hvorfor det er de laveste sosioøkonomiske klassene som raskest eser ut. Stoltenberg ga eksempler på fedmetilfeller som tydelig skyldtes arvelighet og sa at dersom du fikk med deg et "fedmegen" fra begge foreldrene dine var det svært lett å bli tykk - men når Eia ville vite hvorfor foreldrene han møtte på Badeland i Telemark så annerledes ut enn foreldrene i hans eget nærmiljø på Ullevål Hageby, var hun nøye med å nevne at BMI øker i alle lag av befolkningen. Her skulle jeg gjerne hatt en litt klarere utgreiing om hva som egentlig fører til hva. Da Aslak Sira Myhre rakk opp hånden og sa at dersom du deler Oslo i to ved Kjelsås, deler du byen samtidig inn i høy og lav inntekt, høy og lav utdannelse, og god og dårlig helse, og spurte hva som var den egentlige forskjellen mellom de to halvdelene av byen, sa Stoltenberg hun mente man først og fremst ville finne miljøforskjeller.

Selv har jeg egentlig alltid tenkt at dette er trist, men ganske logisk. Altså, at vi har forskjellige forutsetninger med oss for å takle våre tiders hurtigmatbonanza, synes utvilsomt. Det er åpenbart urettferdig at jeg selv ikke i større grad har fått unngjelde for å ha stappet meg full med nudler da jeg var student, og med sjokolade i alle fall annen hver dag siden barneskolen. Men - noen av oss lever i miljøer som trigger det medfødte potensialet for overvekt mer enn andre. Det er slitsomt å leve sunt i dag. Det krever ressurser. Det krever tid til å lage mat fra bunnen eller råd til å spise ute, mulighet til å prioritere å kjøpe fisk og friske grønnsaker og kunnskaper nok til å klare å benytte seg av dem før agurken renner ut av kjøleskapet i flytende form (selvopplevd). Og ikke minst trengs det en viss kultivering. Selv tilhører jeg dem som tror det ikke er naturlig for mennesker å like brokkoli. Men etter min mors propaganda siden jeg var liten, har jeg liksom kommet inn i det. Om jeg spiser spaghetti tre dager på rad, formelig føler jeg hennes skuffede blikk på meg. Og så tar jeg meg sammen. Jeg tror ikke de attenåringe gangsterne i "The Wire", som lever på cheeseburgere og frokostblandingen Honey Nut, har gått samme skole. Og dermed utløses "evnen" til å legge på seg hos noen, og ikke hos andre. Det nedarvede er den første beveger, men miljømessige forhold gjør at man, øh, realiserer seg selv, BMI-messig.

Det er pussig, for det er ofte biologiske forklaringer på hvorfor vi er som vi er og gjør som vi gjør som beskyldes for å være deterministiske, at det levner lite håp for forandring, for at mennesket kan gjøre noe med sin livssituasjon. Her slår det meg imidlertid at det er de kulturelle forklaringene som gjør meg motløs. For hvis det å leve sunt i en verden der vi bader i billige usunnheter krever skolering, fra et tidlig stadium, fra de nærmeste, hva vil skje? Hvordan kan vi hindre at ytterlighetene bare glir fra hverandre? Hva kan gjøres for at færre og ikke flere barn skal oppleve den skjenselen det er for så mange å være tykk? Kan vi gjøre noe?

Dog kom det en oppløftende nyhet ut av kvelden: Camilla Stoltenberg forsikret om at Eias fars spådom, at menneskeheten ville degenereres fordi så mange flere med alvorlige skavanker fikk vokse opp, ikke ville gå i oppfyllelse - og at det er mange mennesker som vokser opp i dag, med mange forskjellige evner, som av ulike årsaker ville blitt rensket vekk på et tidligere stadium i vår brutale fortid. Kudos uansett til HE for uredd spørsmål.

Og så gikk jeg hjem langs Karl Johan og tenkte at alle de plakatene med rosa bobler og "Hei" på sikkert femten språk virker litt overivrig og overinkluderende og "språkskole for utenlandske femtenåringer"-aktig.











Stikkord:

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

ingermerete

ingermerete

35, Oslo

Inger Merete Hobbelstad (f. 1980) er kulturjournalist, teateranmelder og filmanmelder i Dagbladet og burde egentlig være lut lei av å skrive etter endt arbeidsdag. Men den gang ei. Jo, og så har jeg mastergrad i Litteraturvitenskap med en oppgave som handlet om Homers "Iliaden". Hvilket jeg altfor sjelden får spørsmål om. Og så nås jeg på imh@dagbladet.no.

Kategorier

Arkiv

hits