Tilbake til ungpikeromanen - om Colm Tóibíns "Brooklyn"

Det var en av disse særegne leseropplevelsene - en av disse bøkene som du vil vite hvordan slutter. Hvordan det går. Colm Tóibíns "Brooklyn" var med andre ord den perfekte boken å blafre gjennom der jeg satt på en italiensk restaurant ved hjørnet av Vaskerelven i Bergen og spiste minesteronesuppe og kjente solskinnet på pannen. Samtidig har jeg litt vanskelig med å se akkurat hvorfor romanen har blitt møtt med slike superlativer, og hvorfor den ble regnet som en av The Guardians must-reads for det 21. århundres første decennium.

For meg har nemlig "Brooklyn" et litt for sterkt drag av ungpikeroman. En av de tidligste scenene, der vår heltinne, den unge Eilis, og venninnen Nancy er ute på dans på lørdagskvelden i den lille irske byen der de bor, og Nancy umiddelbart finner tonen med George, det lokale catch'et, mens Eilis irriterer seg over arrogansen til Georges kamerat Jim og hans mulige fornærmelse av henne - er praktisk talt sakset ut av Austens "Pride and Prejudice". Historien tar dog en ganske annen retning når Eilis, som er mindre stedbunden enn Austens heltinner, reiser over Atlanteren til Brooklyn for å finne en jobb der hun kan bruke sin kunnskap om regnskapsføring.

Eilis fyller meg med litt blandede følelser. På den ene siden er det direkte befriende å få en litterær hovedperson som er the good girl, som rett og slett er en vennlig, gløgg person, uten alle nevrosene og kompleksene og riene av misunnelse og forfengelighet som nærmest er normen i den moderne romanen. På den annen side er ikke Eilis helt nok av en karakter for meg, reaksjonene hennes er litt for "riktige" til at hun klarer å holde meg fengslet. Best fungerer "Brooklyn" når hun begynner å merke at hun vegrer seg mot å ta imot tjenester, fordi hun, som et utslag av instinkt og ikke kynisme, aner at man skal være forsinkig med hvilke allianser man inngår. Som når hennes irsk-amerikanske vertinne Mrs Kerhoe, som har flere unge jenter boende som leietagere, bestemmer seg for å gi Eilis husets beste rom:



'Will the others not be raging?', Eilis asked.
'It's my ouse so they can rage all they like, the more the merrier'.
'But - '
'You are the only one of them with any manners'.
Mrs Kehoe's tone, as she ried to smile, caused, Eilis felt, a sadness to come into the room. She believed that Mrs Kehoe was giving her too much without knowing her well enough and just now had also said too much. She did not want Mrs Kehoe to becoem close to her or come to depend on her in any way. Eilis left silence for a few moments, even though she knew that this might make her seem ungrateful. She nodded almost formally at Mrs Kehoe.
'When will the others know that I am here for good?', she asked eventually.
'In their own time. It's none of their business anyway'.




Det Tóibín deler med Austen, selv om de skriver i to svært forskjellige sjangre, er en evne til å lade små situasjoner som dette, spørsmålet om hvem som tar over rommet til en pike som er flyttet ut, og lade det, vise alle implikasjonene som følger med. Det samme skjer når han i romanens tredje del, den sterkeste, beskriver Eilis' besøk hjemme i Irland, og alle de små tingene som skjer (den tidligere, tilsynelatende arrogante Jim har en rolle å spille her) som forskyver følelsene hennes overfor livet hun har vent seg til i Brooklyn og overfor den muntre Tony, som venter på henne på den andre siden av Atlanteren. Tóibín er dyktig i måten han klarer å beskrive Eilis' følelser uten at det blir overforklarende - vi kan ikke bare stole på tankereferatene, vi må gjette også - og passer gjennomgående på å kutte vekk fra de fleste emosjonelle møtene, vi blir ikke direkte vitne til Eilis' avskjed med moren og den elskede søsteren Rose før hun drar til USA, og vi får heller ikke høre direkte om hvordan hun og den nervøse Tony, som tror han kan komme til å miste henne for godt, tar farvel før besøket i Irland. Men vi vet det har hendt, og slik for "Brooklyn" mer nerve og kraft, synes jeg, en Tóibíns "Mesteren", den også svært kritikerroste romanen om Henry James.

Både "Mesteren" og "Brooklyn" er, for å bruke et av mine engelske favorittuttrykk, litt milquetoast. De blir litt for milde, de gjør ikke så sterkt inntrykk på meg som de har gjort på mange andre. Likevel er "Brooklyn" anbefalingsverdig, blant annet på grunn av skildringen av forskjellene (og, faktisk likhetene) på Eilis' miljø i Irland og i Brooklyn, hvordan hun reiser fra jobben i butikken til Miss Kelly, som sparer det ferske brødet til de velstående kundene, til å stå i klesbutikken på et stort varemagasin i Brooklyn, der sjefen Miss Bartocci har lagt merke til at stadig flere svarte flytter til Brooklyn, bestemmer seg for å ta inn mørke Red Fox-nylonstrømper og insisterer på at de svarte kundene skal behandles med akkurat samme høflighet som alle andre - slik at de kommer tilbake og legger igjen mer penger. De små innblikkene inn i den irsk-amerikanske kulturens barndom er interessante og kunne for min del gjerne vært utbrodert. Og noe av det som jo er fint med unge Eilis, er at man i henne slipper å se igjen de verste sidene av seg selv, slik man kan gjøre i møte med. f. eks. romanenes Knausgård - man ser det fine, det mest handlende og minst melankolske. Og det er lett å begynne å tenke, når man ser USA dukke opp over horisonten med hennes unge øyne, på hvordan man selv ville tenkt og følt og handlet i en ny verden.







(Colm Toibin, fra Irish Times)






(Romanen "Brooklyn")

Stikkord:

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

ingermerete

ingermerete

35, Oslo

Inger Merete Hobbelstad (f. 1980) er kulturjournalist, teateranmelder og filmanmelder i Dagbladet og burde egentlig være lut lei av å skrive etter endt arbeidsdag. Men den gang ei. Jo, og så har jeg mastergrad i Litteraturvitenskap med en oppgave som handlet om Homers "Iliaden". Hvilket jeg altfor sjelden får spørsmål om. Og så nås jeg på imh@dagbladet.no.

Kategorier

Arkiv

hits