Tilbake til fortiden - Om Frédéric Chopin

Så hyggelig, og litt nostalgisk, det var å lese pianist og skribent Ingrid Røynesdals tosider om Frédéric Chopin i Aftenposten i dag. Plutselig var det som om jeg var sytten år igjen og satt på den lille pianohemsen til Grete Dyrud, den søte gamle damen som var pianolæreren min fra jeg var sytten til jeg var nitten, og slet med Chopins vals i cissmoll.

Jeg hadde spilt piano hos en annen lærer gjennom store deler av oppveksten, men det var hos Grete jeg for alvor oppdaget Chopin. Grete prøvde med rørende iherdighet å utvide reportoiret mitt, blant annet forsøkte hun å få meg til å spille Grieg, men uten hell. De gangene hun ga meg Grieg, ble det liksom aldri noe greie på. Jeg jobbet meg halvhjertet gjennom de første par sidene, så ble vi stilltiende enige om at det fikk være greit for denne gang og gikk tilbake til Chopin. Alle Gretes pianoelever, også de som var i snart-student-alderen, fikk små klistremerker på notene om de spilte godt. Mine to mest klistremerkebefengte tittelblader var Chopins nocturne i E-dur og den nevnte cissmollvalsen.









Å øve inn Chopin kan vekke forunderlige sterke følelser, både den ene og den andre veien. Det er saliggjørende fordi stykkene er gåsehudfremkallende vakre, så myke og skjære - Røynesdal kaller Chopin for "Poesiens mester" - og når du klarer å spille dem, og har det tekniske såpass på plass at du kan begynne å lade spillet og gi det karakter, er det fantastisk bare å få det til. Det er samtidig smertefullt, nettopp fordi melodiene er så nydelige at det føles som en forbrytelse når man snubler i tangentene og avbryter den balsambehagelige bølgen av lyd. Og snuble gjør man ganske ofte, særlig når man insisterer på å prøve på stykker som strengt tatt krever større ferdigheter enn hva man for øyeblikket innehar. Hør bare på løpet i cissmollvalsen, som i Rachmaninovs versjon begynner rundt 0:54. Det løpet tok meg en hel sommer å lære meg, med mange grimaser underveis hver gang fingrene mine nølte eller haltet. Det var like irriterende hver gang. Men det gikk til slutt.

Lenge trodde jeg at det ikke var helt comme-il-faut å sette Chopin så høyt. Fra flere hold hadde jeg hørt antydet at Chopins musikk av enkelte ble ansett som litt for motstandsløs, litt for umiddelbar, at den åndeløse skjønnheten var litt for åpenbar og overfladisk. At de smektende valsene var en slags musikkens mellomromaner. For meg har det imidlertid alltid vært en egg i Chopin, noe underliggende komplekst og såvidt skjærende, som gjør at det er et skimmer i stykkene hans, som gjør at de aldri er kjedelige. At det blir som med all stor kunst: Det fungerer på flere nivåer, både umiddelbart og etter analyse, det betar deg ved første møte og er fremdeles flott etter femtende. Melankolien som er alltid tilstedeværende hos Chopin, bidrar til dette.

Etter hvert har jeg fått inntrykk av at det er flere av forståsegpåerne som deler denne oppfatningen enn som ikke gjør det, og at de, i motsetning til meg, klarer å forklare hvorfor det er slik. Røynesdal fokuserer i sin artikkel på polonesene og masurkaene, der inspirasjonen fra Chopins fødeland Polen er mest tydelig, og på nocturnene, som hun beskriver som "vidunderlig vakre, sangbare og sørgmodige melodier, med et glidende venstrehånds akkompagnement ... Chopin (er) utvilsomt den som ga nocturnegenren verdighet. Og kvalitet". Jeg skulle ønske noen også kunne skrive om Chopins ballader, som er blant mine yndlingsverk fra hans hånd, særlig Ballade No 1 i g-moll, som blant annet blir showcased i filmen "Pianisten", og Ballade No 3 i Ass-dur. Balladene er veldig lange, de beveger seg i en særegen dramatisk kurve mot de store klimaksene på slutten, og blir vanskeligere og vanskeligere for hver side. Avslutningspartiene er sinnssyke. Jeg klarte bare de to første sidene av Ballade No 1, men kom til side ni av atten i Ballade No 3 før det sa stopp.  Den siste har en spesiell posisjon for meg. Jeg vet ikke hvorfor, men den gir meg en følelse av eventyr, av en reise ut i et magisk landskap. I det hele tatt er det noe veldig barnslig og uironisk og begeistret som bryter frem i meg når jeg hører disse melodiene. Jammen bra jeg ikke er musikkanmelder.










Hva Ballade No 1 angår, finnes en artig kuriositet på YouTube, der pianist Arthur Rubinstein, som spiller i videoene overfor, plukker den fra hverandre i en masterclass for utvalgte pianoelever. Morsomt nerdestoff. Her er det første av tre avsnitt, for den som har tid.

Artikkelen i Aftenposten er verd å lese også fordi den gjennomgår Chopins liv. Han var en sped og sykelig mann med en fingerspissfølelse for trender og en forfinet smak. Og så hadde han visstnok draget til tusen, kanskje på samme måte som de alveaktige guttene på barneskolen hadde det fordi jentene syntes de var "søte". Hva Chopin angår, er hans eget forhold til forfatteren George Sand, som tilbrakte mesteparten av tiden i bukser og definitivt tok på seg den tradisjonelt maskuline rollen i forholdet, en interessant og annerledes kjærlighetshistorie. Filmen "Impromptu", der Judy Davis er George Sand, Hugh Grant er Chopin og Julian Sands er Franz Liszt, er en søt og varm og frodig skildring av nettopp denne rare romansen.

Og så så bra soundtrack, da.







(Frédéric Chopin tegnet av vennen Eugene Delacroix)
Stikkord:

4 kommentarer

30.05.2010 kl.14:48

For å stjele et poeng av Trond Lindheim: Stakkars Chopin. George Sand røkte sigar og lille Chopin med astmaen sin satt og hostet og led. Derfor skrev ham så fine og triste stykker.

Selv fikk jeg aldri dreisen på den Chopin-valsen, men drev det lenger i Grieg og Schubert. Notene, med klistremerker og Grethes nitide håndskrift, dras frem hver gang jeg er hjemme i Mjøndalen. Det er ganske rart hvor mye som fremdeles sitter i fingrene, selv om teknikken er mer rusten.

Karen A. Christensen

30.05.2010 kl.14:49

Ja, og det var altså fra Karen, da, det over.

Inger Merete

30.05.2010 kl.15:43

Jeg også! Jeg også ser på Gretes klistremerker hver gang jeg er hjemme og prøver å berge stumpene av det som en gang var mine pianoferdigheter. Og det er egentlig ganske sykt hvor mye som sitter i fingrene av gamle kunnskaper. Det hender jeg sitter og ser forundret på mine egne løpende fingre og tenker "Hva gjør de nå?". For jeg aner jo ikke hva jeg egentlig spiller. Men kanskje du, frøken musikkviter, kan forklare dette rare motoriske minnet? Hvorfor er det slik at Chopin-valser kan sitte i ryggmargen på den måten?

Karen Austad Christensen

30.05.2010 kl.17:57

Jeg tror jeg leste noe om det en gang, men tror det faktisk er så enkelt som at vi husker bevegelser vi gjør mange ganger. Gjør du gitargrepet eller løpet på piano mange ganger så "sitter" det tilslutt. Evt forkjellige teknikker i idrett og sånt, kanskje, tror vel det også sitter (hvis man en gang har kunnet stavsprang, så kan man det vel til en viss grad resten av livet). Mener det er sånn at folk har mer eller mindre "fokus" på ulike sanser (og da regner man det motoriske/kinestetiske som en sans), dvs at noen lærer/husker hvis de kombinerer det de leser med noe de ser eller noe de gjør. Vi har vel også minner i forhold til andre sanser, f.eks. er vel lukt noe mange forbinder med spesielle minner eller situasjoner.

Skriv en ny kommentar

ingermerete

ingermerete

35, Oslo

Inger Merete Hobbelstad (f. 1980) er kulturjournalist, teateranmelder og filmanmelder i Dagbladet og burde egentlig være lut lei av å skrive etter endt arbeidsdag. Men den gang ei. Jo, og så har jeg mastergrad i Litteraturvitenskap med en oppgave som handlet om Homers "Iliaden". Hvilket jeg altfor sjelden får spørsmål om. Og så nås jeg på imh@dagbladet.no.

Kategorier

Arkiv

hits