Ørkenvandring i stiletter - om "Sex and the City 2"

Til alle som vil på tv der ute: Jeg har funnet oppskriften. Anmeld «Sex and the City 2» i en riksdekkende avis. Jeg har nå vært innom Kulturnytt, Dagsrevyen, Aktuelt, og i morgen skal jeg si det samme på en litt annen måte på Morgennytt på NRK 1. Her er teksten som startet det hele: Terningkast to-anmeldelsen min av filmen i Dagbladet:




FILM:
Vet du hva som er det aller, aller verste med «Sex and the City 2»?

Det er at nå kommer de aldri til å tro deg, kjæresten din og kompisene dine, de som i over ti år har himlet med øynene og ment at HBOs legendariske tv-serie bare var en sukkerspinnfarget smørje om fire snart-middelaldrende sklier som løp rundt på Manhattan og snakket om sko.

Nå kommer de til å se på deg i det rulleteksten går opp med et smil som sier hva var det jeg sa?

Nei nei, sier du, det var ikke slik. Tv-serien var smart og morsom. Den var godt skrevet. Den handlet om fire voksne og vittige karrierekvinner som stilte betimelige spørsmål om kjærlighetens og seksualitetens vesen. Den var bra!

Men kjæresten din og kompisene dine kommer til å ha rikelig med skyts. For det første åpner filmen med et homofilt bryllup, mellom Stanford og Anthony, du vet, de to som hatet hverandre i serien, men som nå har funnet sammen fordi, hei, de er jo begge homofile, så hvorfor ikke?

Bryllupet tjener først og fremst som anledning til å spa opp Liza Minnelli, som gjør en ganske grusom versjon av Beyonces «Single Ladies», og harselere over hvor ubekvemme streite menn blir på en homofil fest.

Dog, det er litt fint når Carries Mr. Big blir forsøkt sjekket opp av en mann, blir spør hvordan det føles, og svarer: «Like I've still got it».

Så dveler vi i omtrent fem minutter ved venninnenes hverdagsproblemer - Carrie synes hun og Mr Big er blitt et kjedelig gammelt ektepar, Miranda blir motarbeidet på jobben, Charlotte strever med en krakilsk ettåring og Samantha prøver å pillesjokke kroppen sin til å tro den er 25 - før det bærer av sted på jentetur til Abu Dhabi.

Der gis de fire mange muligheter til å sukke og stønne i møte med luksusfly, privatsjåfører, gullbelagte suiter og tjenere med turban.

Den ramme materialismen ville vært vemmelig nok i seg selv, den trenger ikke den ubehagelige eimen av naiv eksotisme på toppen. Carrie & Co sklir litt for lett inn i den semikoloniale herskerrollen.

Som om ikke dette var nok, befinner det australske cricketlandslaget seg på luksushotellet i Abu Dhabi, og du kommer fort ut av tellingen på hvor mange ganger regissør og manusforfatter Michael Patrick King lar Samantha vitse om «baller», eller klipper fra vår venninnes lystne blikk til en badeshorts med et tydelig erigert kjønnsorgan under og tilbake igjen.

Subtilitet er ikke Kings kardinaldyd. Men de fire hovedpersonene fniser og fniser, som for å lure både seg selv og oss til å tro at dette er hysterisk festlig. Det er det ikke.

Noe av den kinesiske vanntorturen som «Sex and the City 2» har blitt utsatt for av filmkritkerne over helgen, er urettferdig.

Her er et og annet fint øyeblikk og en eller annen god replikk. Hva Samantha angår har man lyst til å holde seg for ørene og se i taket hver gang hun åpner munnen, men Charlotte åpner og utvikler seg.

Charlotte takler ikke det å ha familie så godt som hun trodde, hun er utslitt og skamfull over å være det. En rolig samtale mellom henne og Miranda om behovet for iblant å melde seg ut, å forsvinne til et annet sted, er filmens beste scene.

Og filmens budskap - at kvinner, og menn også, trenger et eget rom iblant, en arena der de bare er seg selv, og ikke noens pliktoppfyllende kone, venninne, kollega eller mor, er både sunt og i Virginia Woolfs ånd.

Men så er det så mye fjoll her. Et evig problem med franchisefilmer som «Sex and the City 2» er at de er så tungt basert på at publikum allerede er så forelsket i hovedpersonene at vi vil elske alt de gjør.

Det er derfor King kan la Carrie og de tre andre gå i slow motion gjennom ørkenen, kledd opp i latterlige glittergevanter, som om de nettopp hadde reddet verden fra atomkrig og ikke bare gjennomgått sitt førtiende kostymeskift.

Det er derfor han tror at hele hotellbaren i Abu Dhabi, og det globale kinopublikum, vil synes det er freskt og ikke flaut når de fire stemmer i en småsur karaokeversjon av «I Am A Woman», selv om venninnene slik vi kjenner dem ville sittet i den bakerste sofaen og slengt sarkasmer om opptrinnet.

Det er derfor han feilaktig antar at vi vil synes det er søtt og ikke irriterende når de oppfører seg som tiåringer, som når Carrie snubler over gamlekjæresten Aidan på markedet i Abu Dhabi og takker ja til en middagsinvitasjon fordi «Det må jo bety noe».

Det er derfor han tror det skaper stor spenning når de fire må skynde seg til flyplassen for ikke å risikere den onde skjebne å fly økonomiklasse hjem til USA.

Tv-serien «Sex and the City» handlet om problemer seerne kunne kjenne seg igjen i, selv om den foregikk i en for de aller fleste fremmed jetsetverden på Manhattan.

Filmen «Sex and the City 2» fokuserer på forskjellene. Den er et glanset dukkehus der vi kan kikke inn på noen stive plastikkmennesker på innsiden, og samme hvor gjerne vi vil leke med dem, blir det ikke noe særlig gøy.








Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

ingermerete

ingermerete

35, Oslo

Inger Merete Hobbelstad (f. 1980) er kulturjournalist, teateranmelder og filmanmelder i Dagbladet og burde egentlig være lut lei av å skrive etter endt arbeidsdag. Men den gang ei. Jo, og så har jeg mastergrad i Litteraturvitenskap med en oppgave som handlet om Homers "Iliaden". Hvilket jeg altfor sjelden får spørsmål om. Og så nås jeg på imh@dagbladet.no.

Kategorier

Arkiv

hits