Det giftige pronomenet
- Jeg kommer på festen, sa min kollega.
- Det er min tur. Jeg mener, noen er på byen hele tiden.
«Noen» var ikke meg, det var ikke de to andre som hørte på. Det var min kollegas utadvendte og alltid partyklare samboer, som åpenbart hadde passet på å få sin andel og vel så det av parets tilmålte utekvelder. Å bruke fornavn ville vært overflødig. Så min kollega grep til det virkemiddel man kan gripe til når man snakker om en så til de grader etablert sannhet: Det giftige pronomenet.
- Det ville vært mye lettere å få denne jobben ferdig om enkelte hadde møtt opp når de sa de skulle, sa en kamerat en annen dag.
Igjen kunne jeg slappe av. Jeg var ikke «enkelte» heller. Om jeg var, ville han ikke sagt det slik.
Et pronomen er en erstatning for et substantiv. Det giftige pronomenet, som jeg håper å få inn i grammatikkbøkene i løpet av få år, er en erstatning for et substantiv, et egennavn snarere enn et fellesnavn. I likhet med all ironi forutsetter det giftige pronomenet en innforståtthet: Det fordrer at både taleren og de som lytter, alle vet at taleren ikke sier akkurat det han mener, at han uttaler seg vagt og generelt og på den måten viser til noe spesifikt. Det omhandler oftere enn ikke en klanderverdig egenskap hos den det snakkes om, en velkjent klanderverdig som sådan.
Skjønt - er det så ille om man har en eller annen rufsete side? Min kamerats kronisk forsinkede partner ramlet inn døren ti minutter senere, med et strålende smil, og spurte om han skulle ta seg bryet med å forklare forsinkelsen eller ikke. Alt løste seg. Så kanskje det giftige pronomenet ikke er så giftig likevel, i alle fall ikke alltid. Kanskje det finnes en bedre betegnelse. Det ertende pronomenet, for eksempel. Pronomenet som påpeker en uvane, men samtidig signaliserer at det skal nok gå bra, denne gangen også.
(Teksten stod på trykk i Dagbladets På kornet-spalte, 21. juni 2010)
- Det er min tur. Jeg mener, noen er på byen hele tiden.
«Noen» var ikke meg, det var ikke de to andre som hørte på. Det var min kollegas utadvendte og alltid partyklare samboer, som åpenbart hadde passet på å få sin andel og vel så det av parets tilmålte utekvelder. Å bruke fornavn ville vært overflødig. Så min kollega grep til det virkemiddel man kan gripe til når man snakker om en så til de grader etablert sannhet: Det giftige pronomenet.
- Det ville vært mye lettere å få denne jobben ferdig om enkelte hadde møtt opp når de sa de skulle, sa en kamerat en annen dag.
Igjen kunne jeg slappe av. Jeg var ikke «enkelte» heller. Om jeg var, ville han ikke sagt det slik.
Et pronomen er en erstatning for et substantiv. Det giftige pronomenet, som jeg håper å få inn i grammatikkbøkene i løpet av få år, er en erstatning for et substantiv, et egennavn snarere enn et fellesnavn. I likhet med all ironi forutsetter det giftige pronomenet en innforståtthet: Det fordrer at både taleren og de som lytter, alle vet at taleren ikke sier akkurat det han mener, at han uttaler seg vagt og generelt og på den måten viser til noe spesifikt. Det omhandler oftere enn ikke en klanderverdig egenskap hos den det snakkes om, en velkjent klanderverdig som sådan.
Skjønt - er det så ille om man har en eller annen rufsete side? Min kamerats kronisk forsinkede partner ramlet inn døren ti minutter senere, med et strålende smil, og spurte om han skulle ta seg bryet med å forklare forsinkelsen eller ikke. Alt løste seg. Så kanskje det giftige pronomenet ikke er så giftig likevel, i alle fall ikke alltid. Kanskje det finnes en bedre betegnelse. Det ertende pronomenet, for eksempel. Pronomenet som påpeker en uvane, men samtidig signaliserer at det skal nok gå bra, denne gangen også.
(Teksten stod på trykk i Dagbladets På kornet-spalte, 21. juni 2010)
