Gård og grunn

DET ER SLIK det skal være. Landskapet som duver foran meg, med bakkete åkre og blåner i bakgrunnen, skal se akkurat slik ut, bestandig.

MEN OM ÅKRENE ligger der de har ligget, ofte i hundrevis av år, er det noe i min barndoms landskap i Eikerbygdene som er annerledes. Flere av jordene er blitt golfbaner. Låvene er ikke fulle av nyttedyr som sau og ku, men av hester, kjæledyrene til de omkringboende familienes unge døtre. Det som tidligere var arbeidsplasser, er blitt fritidsarenaer. Jeg går tur mens solen skimrer gjennom løvtrærne og kjenner på hvor langt unna jeg er å måtte ete min ciabatta i mitt ansikts sved.

DET SPØRS HVOR LENGE uskylden kan vare. Som en rekke nordmenn tenker jeg iblant på hva i all verden jeg skal gjøre med odelen på slektsgården. Å komme fra gård var strålende da jeg var barn, og kunne tilby klassekameratene bygdas beste sted å leke gjemsel. Det var saliggjørende da jeg var student, og kunne svinge hjemmom en helg for å drikke chablis på terrassen og meditere til synet av min fars grågrønne hveteåker. Det har vært vidunderlig som ung voksen, hver gang jeg har tatt med urbane venner på eksotisk utflukt i provinsen og solt meg i lovordene over min mors møysommelig orkestrerte hage. Men hva om femten år?

DET VET JEG IKKE HELT. Men jeg tenker dette: Det er viktig å holde landskap åpne. Og de som velger det anstrengende og umoderne livet det er å bevare dette litt utdaterte og globaliseringsfraløpte synet, fortjener stor respekt og såpass med støtte at de ikke går under dersom låvetaket må skiftes ut. De som klarer å gjøre det til noe nytt, og starter bonderomantiske gårdsovernattinger for utbrente byfolk, på et nennsomt vis, skal gjøre det. Og de som murrer, kan murre, men de kan vente til de har tenkt på sist gang de stod overfor et åkerlandskap og gled ut i ønsketenkningen som det er lett å henfalle til i sådanne stunder: At det er slik det skal være.



(Liten tid til å skrive blogginnlegg i disse dager, grunnet sommerjobb og sommervær, så det blir litt publisering av tidligere tekster. Denne stod på trykk i Dagbladets På kornet-spalte 29. juni).

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

ingermerete

ingermerete

35, Oslo

Inger Merete Hobbelstad (f. 1980) er kulturjournalist, teateranmelder og filmanmelder i Dagbladet og burde egentlig være lut lei av å skrive etter endt arbeidsdag. Men den gang ei. Jo, og så har jeg mastergrad i Litteraturvitenskap med en oppgave som handlet om Homers "Iliaden". Hvilket jeg altfor sjelden får spørsmål om. Og så nås jeg på imh@dagbladet.no.

Kategorier

Arkiv

hits