Brüssel for begynnere - Belgian Gothic

BRÜSSEL (Dette er ikke en blogg): Dersom de ytre værforholdene gjenspeiler det indre, åndelige, er vi ute å kjøre. Vi ankom Brüssel i kvelende, disig fredagshete, et vær som fordret umiddelbart klesskift og påfølgende hastebesøk til Haagen-Dasz. Deretter bar det inn i St. Gudula, med den sedvanlige gotiske katedralens svimlende stup oppover - om noe sånt går an å si - og lidelseshistorier gjort enda mer blodrøde og likbleke av intensiteten i glassmaleriene.

I går rakk vi såvidt å løpe i ly på restauranten Kwint før Syndefloden slo ned over Brüssel. På fem minutter gikk det fra å være dag til å være natt, og fra en dypturkis himmel kom en vegg av regn så tett at alt som var mer enn fem meter børte måtte betraktes gjennom et tykt slør av vær. Kirkene og de store praktbygningene, børsen og operaen, kunne skimtes som svake, maleriske silhuetter langt borte. Lynene kom tett. Vi så frem til et par timers hyggelig prat om hvor god timingen vår var, da regnmassene fikk Kwints alarmer til å slå ut for fullt og den ulykkelige hovmesteren fortalte oss at de sikkerhetsansatte aldri hadde opplevd noe sånt før og at de ikke visste hvordan de skulle slå av alarmen og at de ville forstå det og ikke bli lei seg om vi ville gå videre til et annet sted. Vi ville slett ikke gå videre til et annet sted, sånn egentlig, men vi hadde ikke stort valg. Og så bar det ut igjen, gjennom den varme, våte byen med klebrig hud, mens lynene fremdeles lekte sisten med hverandre.

Det er en grunn til at "det var en mørk og stormfull natt", Snoopys åpningslinje for hans aldri fullførte roman, er en klisjé. I de gotiske underholdningsromanene, av typen hovedpersonen Catherine leser i Jane Austens parodi på genren, "Northanger Abbey", er en mørk, truende himmel alltid en parallell til mørke gjerninger og skap fulle av skjeletter. I de amerikanske Southern gothic-verkene brukes trykkende hete ofte på noenlunde samme måte.Det er et ganske banalt en-til-en-forhold mellom det ytre og det indre. Jeg vet ikke om vi seks som hutlet oss avgårde under totalt tre paraplyer hadde så mange sorte hemmeligheter å bære på, men tankene gikk hen både til mindre verdige scener fra eget liv og til forskjellige forbrytelser fra belgisk kriminalhistorie som gjorde at man følte seg som vitne til en slags Belgian gothic. Hva St Gudula angår, så blir hun som regel avbildet i mørke, med et lys i hånden, som en demon forsøker å blåse ut. Legenden vil ha det til at Gudula var på vei til kirken før daggry, og at en demon ville få henne til å gå seg vil, men ved Guds hjelp fortsatte Gudulas lys å brenne. Uten sammenligning forøvrig var vi, anført av Karis knallgule paraply, små Gudulær på vei til om ikke et åndelig, så et konkret og gjestfritt asyl. Med mat.

Og senere ble det mat vin og mye lys og mye varme. Så så innmari gotisk var ikke byen i Belgia likevel.



Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

ingermerete

ingermerete

35, Oslo

Inger Merete Hobbelstad (f. 1980) er kulturjournalist, teateranmelder og filmanmelder i Dagbladet og burde egentlig være lut lei av å skrive etter endt arbeidsdag. Men den gang ei. Jo, og så har jeg mastergrad i Litteraturvitenskap med en oppgave som handlet om Homers "Iliaden". Hvilket jeg altfor sjelden får spørsmål om. Og så nås jeg på imh@dagbladet.no.

Kategorier

Arkiv

hits